Fra: Sikker som banken

Motgangstider

av Harald Bache Bystrøm

Bankens første virkeår ble langt fra den suksess som stifterne hadde håpet. Årsaken er å finne i flere omstendigheter. Etter gjennemlesning av styre- og representantskapsprotokoller er man tilbøyelig til å stille spørsmål om det i 1870-årene i det hele tatt var noe reelt behov eller grunnlag for en sparebank i Eidanger. Størsteparten av bygdefolket levde fremdeles med en utstrakt grad av selvforsyning. Praktisk talt alt man trengte av forbruksvarer ble produsert på gården - mat, klær fottøy, redskap, møbler og inventar. Lønn til gårdsfolk og arbeidere i tømmerskog ble for det meste betalt i naturalier. Rede penger var en sjeldenhet, og det i en så utstrakt grad at man i dag vanskelig kan forestille seg hvor liten rolle kontanter spilte i det daglige liv.

En annen årsak var bankens lave egenkapital. Allerede etter det tredje styremøte var kassen tom: «Da Penge for Tiden ikke haves i Casse, blev bevilgning af hvad det forøvrigt var ansøgt udsat indtil Videre», protokollerer kasserer Andresen den 15. august 1871.

Den tredje årsak var bankens særdeles uheldige beliggenhet. Et mer usentralt sted enn skipsreder Chr. Knudsens residens på Nedre Frednes, hvor kassereren bodde til leie, kunne knapt tenkes for herredets befolkning. Adkomsten fra søndre og østre deler av Eidanger var tungvint og besværlig. Hadde folk først ærende å utføre i de nærliggende byer, Larvik, Brevik eller Porsgrunn, var det naturlig for de fleste å foreta sine bankforretninger der samtidig. En naturlig treghet gjorde seg også gjeldende hos befolkningen. Da Eidanger Sparebank så dagens lys i 1871 hadde Larvik Sparebank allerede vært bank for folk i Langangen og Marka i 33 år. Befolkningen i Bergsbygda og på øyene hadde i 24 år latt seg betjene av sparebanken i Brevik, mens Porsgrunds Sparebank gjennem 27 år hadde dekket tilgrensende strøk av Eidanger herred. Gammel vane er vond å vende. Så også i denne sammenheng. Folk med sparekonti i disse bankene, og bønder og skogbrukere med etablerte låneforhold, så ingen grunn til å skifte bank og dermed avbryte en årelang kundeforbindelse.

Selv ikke bankens egne, valgte tillitsmenn synes å ha lagt den store interesse og entusiasme for dagen. Styreprotokollen forteller sitt om det:

«Aar 1877 den 27. Marts afholdtes Forstandermøde i Eidanger Sparebank i Kommunelokalet paa Gaarden Tveten efter forudgaaet Bekjendtgjørelse ved Eidanger Kirke. Mødet var berammet til Kl. 3, men da inden Kl. 4½ ikke saamange Forstandere vare fremmødte at lovligt Forstandermøde kunne fremmes blev nyt Møde berammet til Afholdelse samme Sted Tirsdag den 3. April førstkommende Kl. 2 Eftermiddag.»

Protokollen er undertegnet av de fire fremmøtte forstandere, Claus C. Haugholdt, Niels Klevstrand, Anders J. Lunde og N.R Sundsaasen. Som altså tålmodig ventet i halvannen time på at i hvert fall 8 medrepresentanter ville dukke opp for at møtet kunne bli beslutningsdyktig!

Under slike omstendigheter må det derfor utvilsomt ha vært med en befriende følelse bankdireksjonen mottok følgende underretning fra sorenskriver Blichfeldt ved Bamble Fogedkontor, datert 1. desember 1876:

«Under 29. f. Md. har Bratsberg Amt meddelt at det ved høieste Resolution af 24. f. Md. er bestemt:

1. At naadigst Bifald meddeles til den af Forstanderskabet for Eidanger Sogns Sparebank under 14. juli 1876 fattede Beslutning, hvorefter §2 i den for Banken approberede Plan erholder følgende tillæg: «Desuden garanterer Eidanger Kommune for Sparebankens Forpligtelser indtil et Beløb af mindst 10.000 Spd., hvilken Garanti dog bortfalder, naar Sparebanken har erhvervet et eget Fond af Tilsvarende Beløb.»
2. At den af Herredets Kommunebestyrelse under samme Dato fattede Beslutning om Overtagelse af den omhandlende Garanti indtil et Beløb af 10.000 Spd. og saaledes at Garantien bortfalder naar Sparebanken har erhvervet et eget Fond af tilsvarende Beløb, naadigst approberes i Henhold til §39 i Lov om Formandskabet paa Landet af 14. januar 1837, forsaavidt Kommunen derved fradrages Forpligtelsen for et længere Tidsrum end 5 Aar. Hvilket herved meddeles.»

Lesning av direksjons- og forstanderskapsprotokoller fra disse traurige år forteller om en bank i stagnasjon. Det ene referat er det andre likt. Bortsett fra skiftende datoer er ordlyden stort sett den samme, med små variasjoner: «Et Udlaan bevilget», «Intet at behandle», «Intet at bevilge», «En del Udlaan bevilgedes».

Man sperrer derfor unektelig øynene opp når man kommer til referatet fra møtet 14. mai 1887, hvor «Der bemærkes at der af Direktørene H. Thorsen og Jacob S. Skrukkerød er under 7de og 14de Mai indsat for Eidanger Sparebank i Porsgrunds Sparebank tilsammen 3000 - tre Tusinde Kroner, grundet Banken for Øieblikket havde mange Penge liggendes»!

Hva som lå forut for denne uventede transaksjon og plutselige pengeoverflod ligger i dag dessverre gjemt i utilgjengelige kilder. Og vil for alltid forbli et uløselig mysterium fra bankens harde trengselsår.

At økonomien omsider er i langsom ferd mot bedring fremgår av protokollen 25. februar 1889. Her fortelles, at «den af Direktionsformanden hidtil førte Kassebog skulde sløifes, idet Banken nu har anskaffet et tidsmæssigt ildfast jernskab, der i henseende til Ildebrandstilfælde maatte antages efter de Vidnesbyrd og Erklæringer man havde om samme Sort jernskabe, at være fuldt betryggende, besluttede man at Førelse af bemeldte Kassebog skulde sløifes indtil videre.»

I året 1890 var antall innskytere kommet opp til 330. Innskyternes tilgodehavende passerte 220.000 kroner og nettofortjeneste hadde de par-tre siste år ligget på ca. kr. 2.500,-. Økonomien var dermed blitt slik, at man nå så seg i stand til - for første gang - å foreta en bevilgning i henhold til bankens almennyttige formål i vedtektenes §1 - Fra forstandermøte 6. juni heter det:

«Andragende fra Lærerne Carl Johnsen, Kittil Larsen og Johannes Larsen om et Bidrag af 150 Kr. i Anledning sine Reiseudgifter til det skandinaviske Lærermøde i Kjøbenhavn i Sommer. Beslutning: Der bevilges 100 Kroner der bliver at udbetale nævnte Ansøgere før Reisens Tiltrædelse.»

Så slepphendt var man derimot ikke på forstanderskapsmøtet 27. mars året etter. Da forelå et «Andragende fra lærerne K. Larsen og Johs. A. Johnsen om bevilgning af Kr. 130 til grundlæggelse og forøgelse af skolebibliotheker ved sognets skoler, nemlig Kr. 10 til hver skole. O. Wersviks foreslog at der bevilges Kr. 5 til hver skole mod at kredsen selv tilvejebringer et tilsvarende beløb. Forslaget forkastedes med 10 mod 8 stemmer. De 10 stemte imod enhver bevilgning.»

Samme møte gikk også enstemmig imot å yte Porsgrunds Skytterlag et bidrag på kr. 50,- til opparbeidelse av en skytterbane ved Valleråsen.

Noen bedre skjebne ventet heller Ikke neste søknad: «Bratsberg Amts Skogselskab sender Andragende om størst mulig aarlig bidrag eller et en gang for alle». Under behandling av denne søknad foreslo O. Wersvik at man skulle bevilge kr. 5,- til hver skolekrets til skogplanting. Men heller ikke dette beskjedne forslag fant grobunn blant direksjonens øvrige medlemmer. Man skuslet ikke bort midler i tide og utide i bankens forstanderskapsmøter!

***

Bankens ledelse innså snart at beliggenheten på Nedre Frednes var uheldig og virket hemmende for den fremtidige drift. Forretningsmessig og kommunikasjonsmessig ville det utvilsomt vært mest fornuftig og tatt tilhold innen Porsgrunn by. Et slikt forslag ville imidlertid av lokalpatriotiske hensyn aldri fått gjennemslag hverken i herredsstyre eller hos bankens ledelse. Men hele tiden var man på utkikk etter ledige lokaliteter så nær byen som mulig!

I juli 1879 sa kasserer Kr. Andresen opp sin stilling. Banken ble derfor nødtvungen til å flytte, idet ekspedisjonslokalet hittil hadde vært et værelse som tilhørte kassererens private leilighet.

Fra 20. september 1879 ble bankens lokale å finne i Jønholdtgaten 7, kaptein Erik Knudsens privatbolig, hvor man fikk disponere et værelse i første etasje mot kr. 80,- i årlig husleie. Som ny kasserer ble ansatt lensmann Anders Gunnuldsen, en meget høyt ansett mann i bygden. Han hadde tidligere virket som lærer, og ved siden av å skjøtte sin lensmannsgjerning virket han også som herredskasserer. Når man dertil ser at den nye bankkasserer tilbragte søndagstimer på orgelkrakken i Eidanger kirke, forstår man at bankkasserer Gunnuldsen var en mann som spilte på mange strenger.

Flyttingen til Jønholdtgaten ble imidlertid ingen varig løsning på lokaliseringsproblemet. Plasseringen på Jønholdt var riktignok mer publikumsvennlig enn Nedre Frednes. Og husleien, med sine årlige 80 kroner, var ikke avskrekkende. Ekspedisjonslokalet derimot var trangt og lite hensiktsmessig. Og bygdefolket klaget ustanselig på utilgjengeligheten.

Etter 13 års opphold i kaptein Knudsens hus, ble det endelig en endring til det bedre. I hvert fall hva ekspedisjonsforholdene angikk. Den 14. april 1892 flyttet banken til naboeiendommen, Raschebakken 17, «Gartner Ellefsens iboende Gård på Jønholdt (Eidanger Grund) nær Bygrændsen». Husleie økte riktignok til betenkelige kr. 50,- pr. kvartal, men «Til Gjengjæld kunde man ta 2 pene og lyse Værelser i besiddelse».

Dessverre hadde man heller ikke denne gang funnet en varig adresse for banken, og presset fra en voksende kundegruppe om en mer hensiktsmessig plassering ble stadig sterkere. Etter at jernbaneforlengelsen fra Larvik til Skien ble åpnet i 1882 hadde det vært en merkbar økning i trafikken fra Eidanger til Porsgrunn. Man var ikke lenger avhengig av en anstrengende hestetransport eller den lange vandring til fots. I løpet av få minutter fraktet jernbanen gods og personer fra Oklungen og Bjørkedal til Porsgrunn. Med jernbanen kom en helt ny tid til distriktet. Byen og landområdene i Eidanger ble knyttet nærmere sammen enn noen gang tidligere. De lettere adkomstmuligheter til byen medførte samtidig økte krav fra trafikantene om gunstige tilgjengelighet for å få utført sine bankforretninger.

Bankens ledelse var tidlig klar over den store betydning som jernbanen hadde for distriktet og hvilke utviklingsmuligheter den åpnet for bankens virksomhet. Og deres bestrebelser på å finne den gunstigst mulige beliggenhet for dens kunder ble omsider kronet med hell. Planene om å reise et eget bankbygg hadde lenge være drøftet. Vanskeligheten var å finne en tomt som tilfredsstilte kravet til rimelighet i pris og nærhet til byens sentrum uten å overskride kommunegrensen.

Det endelige tomtevalg ble ikke noe mindre enn et blinkskudd, på hjørnet av Grensegaten og Jernbanegaten, ca. 100 meter fra byens jernbanestasjon.

Nærmere byen var det ikke mulig å få reist en bankbygning, uten å overskride kommunegrensen, som gikk halvannen meter utenfor grunnmuren. Tomteeier var porsgrunnskjøpmann og reder Louis Vauvert ved Osebro, og han var ikke urimelig i sitt krav til grunnleie. Forstanderskapsprotokollen fra 29. oktober 1897 forteller at man enstemmig besluttet å anta Vauverts pristilbud «à kr. 0,05 pr. kvadratalen i aarlig grundleie, for et areal af ca. 1000 kvadratalen». (1 alen = 60 cm.) På samme møte ble følgende valgt til byggekomité: Ordfører og direksjonsmedlem Anders Ramberg, Hans Thorsen, Olav Versvig og Anders G. Sætre, Senere ble Haldor Børve valgt til arkitekt, mens oppførelsen av bygget ble overlatt byggmester Ole Thowsen, begge Porsgrunn.

Fra vedtaket om bygget ble fattet, til bygningen ble tatt i bruk 19. oktober 1898, gikk det nøyaktig ett år. Byggesummen lød på kroner 15.649,-. Dermed var bankens lokalbehov dekket for en lang årrekke fremover. Foruten et rommelig ekspedisjonslokale med inngang fra det brudte hjørnepartiet mot krysset Jernbanegaten/Grensegaten, var også separat direksjonsmøterom og kontor for banksjefen. I bygningens søndre del mot Jernbanegaten var ytterligere to værelser som kunne omdannes til et stort forsamlingslokale. Dette ble for øvrig straks bortleid til kommunen til bruk for herredsstyremøter mot en årlig leie av kr. 300,-. Annen etasje rommet foruten fire værelser også kjøkken og pikeværelse. Disse lokalitetene ble leid ut til Borgerklubben Humanitas for kr. 1.000,- pr. år. I pakt med tidens krav var det også mot Grensegaten oppført en fløybygning, som ga plass for stall med tre spilltau. Kundevennligheten var åpenbar. De av bankens kunder som ikke ankom byen pr. jernbane, men fremdeles foretrakk hest og vogn, skulle vite at også deres parkeringsbehov var tilbørlig ivaretatt!

Sparebankens problemfylte tilværelse helt fra starten og frem til 1890-årene hadde selvsagt dypereliggende årsaker enn manglende entusiasme hos ledelsen eller dens uheldige lokalisering. Bankens utvikling må selvsagt vurderes i sammenheng med de samfunnsøkonomiske og sosiale forhold som hersket i herredet på den tid.

Tidsrommet fra ca. 1878 til slutten av 1880-årene var preget av ustabile økonomiske forhold. Etter flere år med svak vekst innen skogbruk og skipsfart, hadde man l årene 1870 til 1875 en markert stigning av næringsaktiviteter i kommunen. Tømmeravvirkning og trelasteksport nådde nye høyder. Istrafikken på England og kontinentet blomstret opp som aldri tidligere. Skipsbyggeriene hadde sin fulle hyre med å dekke etterspørselen etter nye skip. All denne vekst krevde ny kapital. Og pengesterke forretningsfolk i hovedstaden og kredittvillige utenbygds banker var mer enn villige til å åpne pengesekken. Sindige gårdbrukere som før hadde hatt nok med sin åker og eng lot seg friste over evne til å kjøpe parter i skuter og andeler i rederier. Mulighetene for lettvinte fortjenester sto så å si i kø utenfor gjerdestolpene.

Så kom omslaget omkring 1877-1878. Som rammet det sårbare bygdesamfunnet med full tyngde i 1879. Bunnen falt totalt ut av markedet. Katastrofen var et faktum. De gode konjunkturer var med ett en saga blott. Nå skulle i stedet gildet betales, prompte og uten henstand. De tidligere så villige utlånere var ikke lenger de samme vennligsinnede samarbeidspartnere. Nå slo de til med nådeløs hånd. Lån måtte innfries. Aksepter og pantobligasjoner betales, kausjoner dekkes. Skoger ble uthogd for å skaffe kontanter. Men prisen på tømmer lå på bunn-nivå. Om man i det hele tatt fikk solgt. Slektsgårder og gamle familieeiendommer vekslet eiere. Frivillige auksjoner over innbo og løsøre ble avholdt for å dekke presserende gjeldskrav. Ishus og skip gikk over på nye hender. Der hvor intet var å hente, og det var hos de fleste, måtte lensmannens auksjonshammer løse problemet. Ikke mindre enn 17 av herredets gårdbrukere måtte oppgi sine bo.

Mennesker av alle samfunnslag ble rammet. Fra bygdens rikeste og gjeveste menn, som tidligere hadde stått i spissen for kommunens styr og stell. Til småbrukere og arbeidsfolk som ikke lenger hadde arbeid ved skipsverft og isanlegg.

Den miserable samfunnsøkonomien rammet selvsagt også sparebanken med full styrke. Tross all forsiktighet var tap ikke lenger til å unngå. Rykter om konkurs medførte at uttak tidvis oversteg innskudd. Noen solid økonomisk ryggrad hadde bygdebanken aldri hatt. Lite skulle til av motgang før den kunne ryke over ende. I 1879 syntes det som om bare et under kunne redde banken fra en katastrofe.

Og underet skjedde! Ved at direksjonens formann, skipsreder Hans Thorsen, personlig tok kontakt med landets ledende bankierfirma, Ths. Heftye i Kristiania, hvor han oppnådde et langsiktig og meget gunstig lån som reddet sparebanken gjennem krisen.

At skipsreder Christen Knudsen i 1880 igjen lot seg innvelge i bankens direksjon førte til fornyet tillit. Knudsen hadde, siden han etablerte seg på Frednes i 1855, opparbeidet sitt firma til å bli distriktets ledende innen shipping. Selv var han på dette tidspunkt kommunens mest formuende mann og han nød en ualminnelig stor respekt blant befolkningen. Med Christen Knudsen i bankens direksjon følte folk seg igjen trygge, og innskyterne vendte tilbake til sparebanken.