Fra: Sikker som banken

Næringsliv og arbeidsliv

av Harald Bache Bystrøm

Kullbrenning har eldgamle tradisjoner i Eidanger, spesielt i skogsområdene mellem Langangen og Bjørkedal. Jernverkene på Bolvig, Fossum og Fritzøe hadde enorme behov for trekull. Til tider ble det drevet ren rovhugst for å dekke etterspørselen. Spesielt var smalvokst gran ettertraktet som råvare til kullmilene. Milebrenning var et omstendelig og slitsomt arbeid. Tømmer skulle felles, kappes og kløves, milene bygges opp etter alle kunstens regler. Under brenningen var det vakthold natt og dag. Arbeidet pågikk senhøstes og vinterstid, ofte i sprengkulde. Milebrennerne holdt selv til under ytterst kummerlige forhold, som oftest i primitive barhytter med åpen ild til oppvarming og enkel matlaging. Halmmadrasser direkte på jordgulvet ga soveplass for sparsomme hvilepauser.

Det ferdige trekull ble vinterstid fraktet på store sleder frem til lagerhus ved fjorden. Derfra gikk transporten videre med lektere og store kølaprammer. Betalingen for den slitsomme jobben sto ikke på noen måte i forhold til innsatsen. Det hendte sogar at jernverkseierne nektet å betale kontanter for varene. I stedet måtte man ta til takke med betaling i form av jern fra verket. Kiloprisen var det verkseieren selv som bestemte. Og han tillot aldri noen diskusjon om avgjørelsen.

***

Skipsverftene var ettertraktede arbeidsplasser. Og dem ble det etter hvert en del av, i Nystrand, i Langangen og ved Brevikstangen. Blant de største var Hans Thorsens båtbyggeri på Herøya, som i 1880-årene og frem til århundreskiftet hadde en betydelig virksomhet. Hans Thorsen bygde for øvrig distriktets første dampskip, D/S «Trost» på 559 br.t., som ble sjøsatt i året 1900.

Det verft som fikk størst betydning for distriktet var allikevel skipsbyggeriet som Christen Knudsen oppførte på Nedre Frednes i 1850-årene, og som senere ble drevet av hans sønner Jørgen C. og Gunnar Knudsen. Selv om verftet den gang lå i Eidanger herred, ble arbeidsstokken stort sett hentet fra Porsgrunn. Noen spesiell betydning for arbeidssituasjonen i Eidanger hadde bedriften derfor ikke. Men verftets eiere ble gjennem sine omfattende virksomheter herredets største skattytere og kom til å spille en betydelig rolle i dets politiske og offentlige liv. Christen Knudsen blant annet som medstifter av, og senere formann for Eidanger Sparebank.

Av annen tradisjonell industri var det for øvrig ikke så meget i Eidanger. Det meste dreide seg om å utnytte nærliggende ressurser, en beskjeden sagbruks- og mølledrift, som oftest knyttet til det enkelte gårdsbruk eller der hvor to-tre gårder kunne gå sammen om oppgavene. Noen unntak var det imidlertid, bl.a. Røra Bruk, som i 1850 omfattet både kornmølle og sagbruk. På det meste hadde bruket 8 til 10 mann i arbeid. Driften var tungvint og urasjonell. Man var avhengig av vannkraft, følgelig var det ikke mulig å opprettholde jevn drift gjennem hele året. Etter hvert ble også konkurransen fra moderne møller i Larvik og Skien for stor. Mølledriften ble derfor nedlagt mot slutten av 1880-årene, mens sagbruket ble holdt i gang til over århundreskiftet.

Eidanger Kalkfabrik på Skrukkerød var den første bedrift som forsto å utnytte distriktets rike kalkforekomster. Driften startet ca. 1885 av Brødrene Solberg fra Kristiania, etter at grunneieren, Jacob Skrukkerød, hadde brutt kalksten i beskjeden grad i noen år. Brødrene gikk konkurs bare etter ett års drift, men med den nye eier, grosserer M.D. Ludvigsen fra Skien, ble det ny og utvidet virksomhet. Kalkstenen var av ypperste kvalitet. Kjemiske analyser viste at den inneholdt 96,5% kalk, noe andre kalkstensbrudd ikke var i nærheten av. Periodevis var opp til 20-25 mann beskjeftiget på «Kalkommen».

Av andre virksomheter kan nevnes Norkyn Trævarefabrik og Porsgrunds Sko- og Trætøffelfabrik, som begge lå like ved kommunegrensen til Porsgrunn. Tolskovens Mineralvannfabrik drev også en beskjeden virksomhet ved Vallermyrene, mens Langangen Garveri som startet i 1840 med sine 3-4 ansatte hadde en jevn produksjon helt frem til omkring århundreskiftet.

Den iøynefallende mangel på håndverksbedrifter og småindustri var ikke noe særpreget for Eidanger. I likhet med så mange andre landdistrikter beliggende i nærheten av byer synes det som om dette har dempet trangen etter å skape egne aktiviteter. I byene kunne man jo så allikevel skaffe seg alt man hadde behov for, både av varer og tjenester.

Et unntaksmenneske i denne sammenheng var den driftige unge svensken, Morten Svensson. Han var født 5. november 1832 i Skåne, men kom tidlig til Norge, hvor han først fikk arbeid ved Volds Krudtværk i Bamble, senere kom han til Lundetangens Bryggeri i Skien. Av utdannelse var han bøkker. Og som bøkker slo Svensson seg i 1858 ned i Langangen. Etter noen få års opphold her, dro han til Amerika, la seg opp en god slump penger og vendte igjen tilbake til Langangen. Dermed begynte en rik oppblomstringstid for det lille tettstedet. Svensson gjenopptok bøkkervirksomheten, laget sildetønner og ansjosdunker i stor stil. Landhandleri ble etablert, og i forbindelse med det bygde han også herredets første «Logi for Reisende», som etter hvert fikk godt renommé blant de veifarende.

Tiden lå vel til rette for Morten Svenssons virksomheter, som alle ga klingende mynt i kassen. Og Svensson la ikke pengene under madrassen. De ble investert i stadig nye foretagender. Først i et bakeri, senere ble det trelasthandel på England. Dampsag ble oppført i 1896. Tømmertilgangen fra herredsskogene var rikelig. Eksporten av plank, props og minetømmer økte i omfang.

Selv ikke alle disse fremgangsrike forretninger var nok for Morten Svensson. Istrafikken vakte hans forretningssans. Og han gikk inn som medeier i flere nyopprettede isforretninger, Sagbakken Iscompagni, Skiens Iscompagni og Bjønnes Iscompagni. Rødsæter lsforretning var han imidlertid eneeier av.

Istrafikken skapte travel virksomhet i Langangen. Ishusene lå nærmest som perler på en snor langs fjorden. Ved alle tenkelige og utenkelige elver og bekkefar og småvann ble det anlagt isdammer. Utenbygds handelsfirmaer hadde sin store andel av den viktige ishandelen. Som brevikskjøpmannen N.W. Coch, som startet det hele her inne, med sin første islast fra Halvarp til England allerede i 1851.

Av innenbygds folk som foruten Morten Svensson satset på ishandel, var blant andre Ole Isaksen Ramberg med ishus i Ormefjorden og Peder Røra på Solvik. I 1895 var det ikke mindre enn 31 isbruk i gang, med i alt 52 ishus i Eidanger. I det samme år var over 700 mann beskjeftiget med skjæring, transport og lagring. I alt ble det da produsert 60.000 tonn for eksport.