Fra: Sikker som banken

Móa kirkja i Eidangri

av Harald Bache Bystrøm

Den gamle sognekirken, eller Móa kirkja i Eidangri, som var dens opprinnelige navn, var en langkirke bygget av sten, og sannsynligvis oppført før 1130, i Sigurd Jorsalfars tid. Dermed er Eidanger kirke en av fylkets eldste stenkirker. Det opprinnelige kirkebygget, viet St. Maria, var av beskjeden størrelse. Bare 13,5 m lang og 8,30 m bred. Og helt uten noen form for kunstnerisk utsmykning.

Etter den store nordiske krig fra 1700 til 1721 var danskekongens pengekiste bunnskrapt for kontanter. For å rette opp statsfinansene besluttet derfor Frederik IV blant annet å selge norske kirker og kirkegods som kronen hadde konfiskert etter reformasjonen. Over 500 kirker kom derved over på private hender. I Eidanger var det presten Peder Hansen Alstrup som i 1724 fikk hånd om kirken. I ettertid het det seg at Alstrup fikk røverkjøp på kirken. I så fall var det ikke uten grunn. Den gode sogneprest nøyde seg nemlig ikke med å kjøpe bare sin egen sognekirke. Han slo til med den reneste engroshandel og sikret seg også eiendomsretten til bygdekirkene i Bamble, Drangedal, Tørdal og Siljan.

I ettertid skiftet Eidanger kirke eiere flere ganger. Kirker var blitt en ordinær salgsvare på lik linje med annen fast eiendom. Men fra 1786 var det slutt på kjøpslåingen om kirkebygget. I dette år gikk bygdefolk inn for at kirken skulle bli menighetens eie. Kirkebygget var nå i en meget skrøpelig forfatning, både innvendig og utvendig, etter mange års mangelfullt vedlikehold. Ved bidrag fra formuende enkeltpersoner og ved stor egeninnsats fra menighetens side ble de verste ødeleggelser rettet opp. Siden har kirken vært gjenstand for betydelige reparasjoner og utbedringer. De siste restaureringsarbeider ble avsluttet i 1971, da kirken også fikk tilbake en kopi av sin særpregede og vakre løkkuppel, et fint stykke snekkerkunst utført av den fremragende byggmester Nils Bråtelia fra Porsgrunn.

Det forteller meget om Eidanger kirkes posisjon og betydning, at den foruten å være hovedkirke for eget sogn, også var sognekirke for Siljan, Brevik og Østre Porsgrunn. Dette medførte stor arbeidsbyrde for eidangerpresten. Særlig voldte den pålagte plikttjeneste i Siljan stort besvær. Det medførte strevsomme rideturer gjennem Bjørkedal, forbi nordenden av Oklungenvannet og kleivene opp til Austad i Siljan og videre til Midtbygda. Overnatting fant sted på Stussrød, som var prestegårdseiendom.

I 1762 ble imidlertid Østre Porsgrunn skilt ut som egen menighet, etter at man der hadde fått sin egen kirke to år tidligere.

I 1847 ble også Siljan fraskilt og istedet henlagt under Gjerpen kirke. Man skal ikke fortenke sogneprest Bruun og hans kapellan Thrane Esmark om de trakk et lettelsens sukk over å slippe de strabasiøse rideturene til annekset Siljan, eller Slemdal, som det het den gang.

Brevik fikk sin egen kapellan i 1728, men ikke før den 1. januar 1861 ble byen fraskilt Eidanger sogneprestembede og ble eget prestegjeld.