Fra: Sikker som banken

Vanskelige år

av Harald Bache Bystrøm

Blant de første saker man støter på i møteprotokollen fra 1889 er styrets behandling av porsgrunnkjøpmannens Fritz Trampe Floods konkursbo. Floods forretning var blant de mange tradisjonsrike handelshus som gikk over ende i Porsgrunn under konjunkturomslaget i 1879-1880. Felles for alle disse fallittene var deres omfattende og infløkte finansieringsforhold som medførte omstendelige og årelange bobehandlinger. Ofte med svært magre dividender når punktum endelig kunne settes for oppgjør. Trampe Floods konkursbo var i så måte ingen unntagelse. Den velstående handelsmann og tidligere eier av blant annet Bolvig Jernverk, hadde ved konkursens åpning en registrert gjeld på kroner 206.771 mens samlede aktiva til fordeling blant tallrike kreditorer beløp seg til beskjedne kroner 18.505.

I hele ti år var boet under skifterettens beh andling. Først på nyåret 1890 fremkommer bostyrets forslag til oppgjør, som går ut på «syv Procent som fuld Betaling for Debitors Gjeld».

Man kan tenke seg bankdirektørenes hjertesukk da forslaget ble lagt på deres styrebord den 8. februar 1890. Hvor stort bankens krav var i boet, vites ikke. Derfor kan man heller ikke si noe om tapets størrelse. Men formodentlig har d'herrer direktører tenkt som så, at syv prosent pluss er bedre enn hundre prosent minus. Hvorpå de fattet følgende vedtak:

«Direktionen fandt efter de forhaandværende Omstendigheder at Sparebankens Tarv bedre fremmedes ved at antage Tilbudet.»

I protokollen for 29. mai 1890 kan man lese:

«For at skaffe Sparebanken en større Omsætning og derved tilby større Udbytte af dens Virksomhed, besluttede Direktionen ifjor at bestemme 2 ugentlige Direktionsmøder og Indskudsdage. Dermed er Direktionens Arbeid forøget i betydelig Grad og dette i Forbindelse med den stedse tiltagende Vanskelighed med at faa Folk til Direktører, har foranledighet Direktionen til at fremsætte Forslag om at den fungerende Direktør nyder en Godtgjørelse af Kr. 2, to kroner, for hvært Møde.»

I hvilken grad beslutningen om å øke ekspedisjonstiden fra en til to dager i uken virket befordrende på omsetningen, er vanskelig å se. Det fremkommer heller intet som tyder på at beslutningen om å yde direksjonsmedlemmene en godtgjørelse av kr. 2,- pr. møtedag har stimulert de brave borgeres interesse for å påta seg verv i banken. Og her møter man en ganske særegen situasjon for Brevigs Sparebanks vedkommende. Mens det over alt ellers i landet ble ansett å være særdeles ærefullt å sitte i en banks direksjon, med den sosiale posisjon som den gang hørte med, hadde man tidvis problemer i Brevik med å finne gode borgere som var villige til å påta seg direksjonsverv. Det er vanskelig å se noen konkret årsak til dette. Muligens ligger svaret i bankens svake posisjon i lokalsamfunnet. Var utlånsrammene for snevre? Personlige motsetninger mellem fremtredende borgere i et lite bysamfunn? Eller var det en kombinasjon av alt dette?

Hvor vanskelige forholdene var, fremgår klart i referatet fra forstanderskapsmøtet den 28. februar 1895, hvor følgende hjertesukk er protokollert: « .... blev Mødet atter udsatt, idet Forstanderskabet anmodet Direktionen om, at henvende sig til Communebestyrelsen med Anmodning om at sørge for en levlig Direktion til Sparebanken.»

Det var imidlertid ikke bare direksjonen som manglet interesse for Sparebankens ve og vel. Heller ikke forstanderskapet fungerte etter sin hensikt. Hvilket klart fremgår i følgende protokollering fra forstanderskapets møte 3. juli 1895:

«... Sagfører Johansen bad derefter tilført følgende: «da det har vist sig umulig, at faa et Møde af Sparebankens Forstanderskab tilstrækkelig fulltallig til at fatte gyldige Beslutninger angaaende de foreliggende Sager, ligesom det har vist sig umulgit, uagtet gjentagende Valg, at formaa nogen af de valgte til, at indtræde i Direktionen istedetfor de aftrædende Direktører, antog han at de øvrige tilstedeværende Forstandere med ham være enige i, at det for Fremtiden ville være unyttigt, at sammenkalde flere Forstandermøder i nævnte Hensigt, samt at der nu ei stod andet tilbage enn at be de fungerende Direktører nedlægge sit Hverv som saadanne, samt fra sagde sig videre Befatning med Sparebanken, hvilket da blev at tilkjendegive Formandskabet med Anmodning om, at Commune-bestyrelsen tog Sagen i sin Haand Sagfører Johansens Tilførsel blev enstemmig vedtaget av Forstandere og Direktører.»

Uroen la seg imidlertid. Man «tok til vettet». Under et fellesmøte mellem bankens forstanderskap og byens formannskap presiserte ordfører Solberg at den foreliggende sak måtte behandles som et «alment borgerligt Anliggende». På det grunnlag ble det aktuelle problem drøftet, og etter langvarige diskusjoner kom man frem til en avklaring. Det sittende bankstyre stilte sine plasser til disposisjon. Og nytt styre ble valgt. Her fikk H.M. Albretsen 15 stemmer, Olaus Coch 14 st., Z. Halvorsen 13 st., N.P. Berg og Lauritz Larsen fikk begge 9 stemmer. H.M. Albretsen ble styrets formann.

Dermed var stridsøksen begravd. Men freden ble ikke av lang varighet. Drøye to år senere fikk direksjonen igjen et internt problem å hanskes med. Og denne gang var det ingen ringere enn forstanderskapets formann, sakfører Chr. Johansen, som selvforskyldt var stridens midtpunkt. Som bankens juridiske rådgiver og inkassatør hadde han gjennem lang tid vist unnfallenhet i utførelsen av sine oppdrag. Forfalne krav lå uekspedert på hans skrivebord mens bankens ledelse utålmodig purret og ventet på innkreving av dens tilgodehavende. Som formann i bankens forstanderskap opptrådte han heller ikke i overensstemmelse med foreliggende lover og reglement. Til slutt brast direksjonens tålmodighet. Den 8. januar 1898 ble følgende brev oversendt sakfører Johansen:

«Da det ikke har behaget Herr Ordføreren at tage Hensyn til vor Anmodning af 10.12. f.A. om at i betimelig Tid at indkalde Forstanderne til Beslutning ang. Flytning af Banken til eget Locale, skal man meddele, at Directionen har truffet fornødne Foranstaltninger desangaaende og ønsker ikke lenger Sagen forelagt. Samtidig skal man fralægge sig ethvert eventuelt Ansvar, der maatte blive en Følge af Deres Forsømmelighed i ikke at indkalde Forstanderne til Møde i Henhold til Planens §§6 og 9.»

Etter å ha sendt en så skarp irettesettelse hadde nok bankens direksjon forventet en mer positiv reaksjon hos forstanderskapsordføreren i egenskap av bankens juridiske rådgiver og inkassobemyndigede. Reprimanden var imidlertid spilt møye. «Herr Sagføreren» lot fortsatt bankens oppdrag seile sin egen sjø. Bunken av misligholdte papirer vokste på hans skrivebord. Formodentlig til stor glede for de mange skyldnere som fikk kjærkommen utsettelse med sine betalinger, men til dobbel ergrelse for bankens ledelse. Dermed brast direktørenes tålmodighet for annen gang. Begeret var fullt. Og den 11. februar 1905 fattet man følgende vedtak:

«Det behandledes, om der skulde engageres ny Sagfører for Banken, da Sagfører Johansen ... ikke har etterkommet Direktionens gjentagne Henvendelser med Hensyn til at foretage det fornødne til Ordning af Bøyesens Obligation, som i længere Tid har beroet hos Ham. Der besluttedes at engagere ny Sagfører, hvilket meddeles Sagfører Johansen.»

Senere samme måned ble E. Midelfart ansatt som bankens nye sakfører. Under forutsetning av at han kunne stille en tilfredsstillende garanti på kr. 4000,-. En garanti som deretter ble stilt av Det norske Garantiselskab.

Ansettelsen av ny juridisk rådgiver ble dessverre ikke noe blinkskudd for banken. Bare godt og vel ett år varte samarbeidet. Denne gang skyldtes ikke bruddet noen oppsigelse. I styreprotokollen for 10. mai 1906 konstateres lakonisk at «sakføreren er forsvunden og man savner enhvær Underretning fra ham»!

Garantiselskabet underrettes. Selskapets representant ankommer Brevik og foretar undersøkelser. Mistanke om uregelmessigheter bestyrkes. Og i styremøte 15. mai «besluttede man at forlange Sagfører Midelfart anmeldt og paagreben».

Dette er det siste som er notert for denne tragiske og triste saks vedkommende. Hvordan det videre gikk med den forsvundne overrettssakfører forteller bankens protokoller intet om.

Bankens neste juridiske konsulent var o.r. sakfører B. Børresen. Han ble ansatt 30. juni 1906.

Én ulykke kommer sjelden alene. Ikke før hadde bankstyret fått roet seg ned etter alt oppstyret omkring de juridiske kalamiteter, før bankens kasserer, som hadde vært ansatt siden august 1898, i desember 1908 meddelte direksjonen at han er kommet i en underbalanse av ca. kr. 8000,-. En underbalanse som han ifølge eget utsagn «ikke kan forklare sig, da han intet har benyttet til eget brug».

Den arme kasserer får øyeblikkelig marsjordre, mens banken gjør krav på dekning av underbalansen hos Garantiselskabet. Men det viste seg mer enn vanskelig å få penger derfra. Et tungrodd juristeri ble satt i sving, noen løsning på konflikten syntes å være vanskelig å oppnå. Saken ble omsider løst ved et kompromiss: kassereren betalte inn kr. 4000,- kontant som full dekning, mot at banken frafalt videre krav.

***

Gjennemlesningen av styreprotokollene frem til århundreskiftet og de første etterfølgende år forteller om en sparebank som står på stedet hvil. Antall innskytere viser riktignok stigning. Men forvaltningskapital og netto inntjening er svak. I Brevik som over alt ellers i de mindre bysamfunn, er sparebankenes årsregnskaper ofte sikre barometere på lokalsamfunnets økonomiske situasjon.

I Brevik lå handelslivet mer eller mindre i dvale. Nyetableringer fant sjelden sted. De få som dukket opp, var små og ubetydelige. Som oftest beskjedne håndverksbedrifter som beskjeftiget et par-tre personer.

Etableringen av A/S Brevik Blikvarefabrik i 1898 var derfor et gledelig lyspunkt. Endelig fikk byen en industribedrift av en viss betydning, og det første bud om en industriutvikling som i løpet av de neste 20 år skulle komme til å danne en helt ny næringslivs- og arbeidssituasjon for byen. Fabrikkens serieproduserte varespekter slo an på markedet. I 1912 ble den opprinnelige aksjekapital på kr. 25.000 forhøyet til kr. 118.125. Moderne maskiner ble innkjøpt. Produksjonen rasjonalisert. Bedriften tjente gode penger. Da aluminium etter hvert fortrengte blikkvarene i husholdningene, ble driften lagt om til produksjon av lakkerte jernvarer. Ca. 35-40 mann var jevnlig beskjeftiget.

I 1905 fikk byen en leketøyfabrikk, som periodevis hadde 12-14 ansatte. Konkurransen med billige importvarer fra Tyskland og USA ble imidlertid for sterk for den kapitalsvake bedriften, som etter ca ti år måtte innstille driften.

For banken var det fremdeles tunge tider. Den manglende tillit fra byens borgere kom blant annet til uttrykk i en henstilling i mars 1909 om å utrede spørsmålet om Sparebanken ikke burde inngå i en eventuell ny privatbank. Henstillingen var undertegnet av flere av byens mest fremtredende menn, mellem dem bankens tidligere styreformann, H.M. Albretsen.

Noen reell fare for at Brevik skulle miste sin sparebank kan allikevel ikke ha vært til stede. Borgernes henstilling var nok først og fremst ment som et alvorlig varsko til banken om at noe effektivt måtte gjøres for å bedre driftsresultatene. Mangelen på effektivitet synes å ha vært åpenbar. Direksjonens vedtak 19. mars 1909 er en overbevisende bekreftelse på en sendrektighet som preget virksomheten:

«Da det har vist sig, at forfaldne Papirer har henligget i længere Tid uden at blive ordnet, besluttede man for Fremtiden at forholde saaledes, at Låntagerne 2 Måneder efter Forfald tilskrives, at Papirene må ordnes inden 14 Dage, idet de ellers går til Forligelseskommisjonen. Foreligger fremdeles ikke Ordning inden 3 Maaneder fra Forfald bliver Papirene sendt til Forlig, og i Mangel av ordning inden 4de Maaneds Udgang, oversendes de Bankens Sagfører til Inddrivelse.»

Som man ser, banken forhastet seg ikke med inndrivelse av sine tilgodehavende, selv ikke ved ovenstående «innstramming» av betalingsvilkårene. Når bankens tidligere sakførere attpå til hadde vist seg særdeles unnfallende med å følge opp inkassokrav overfor sendrektige betalere, skal man kanskje ikke undre seg meget over at mange betakket seg for det personlige ansvar som et direksjonsverv medførte.

***

I mars 1909 fikk banken sin første fast ansatte direktør, som også ble valgt til formann i direksjonen. Det var den høyt ansette og meget respekterte bestyrer av Breviks Borgerskole, cand.real. Martin M. Boye. Boye var en utpreget ordensmann og en dyktig administrator. Som skolemann sto han i et nøytralt forhold til byens næringsdrivende. Hans personlige integritet i lokalsamfunnet var uangripelig. Og hans ord hadde vekt.

Det var på høy tid at banken nå fikk en sterk styring. Oppsigelser av bankinnskudd hadde etter hvert nådd et urovekkende omfang. Sparebanken måtte derfor på nytt ut på lånemarkedet for å dekke sine forpliktelser overfor innskyterne. Som den hadde måttet gjøre mer enn en gang før. Tidligere hadde Centralbanken og Norges Bank gitt de nødvendige lån. I april 1909 var det lån «i en af fjordens banker» på kr. 25.000 som ga kassereren de nødvendige kontanter for utbetaling til utålmodige innskytere.

Dermed red banken stormen av. Nok en gang.

Noe av det første banksjef Boye tok seg av, var en omfattende revisjon og utvidelse av instruks for bankens bokholder, som ble spesielt pålagt å oppbevare kontrollkassebok og vekselobligasjonsbok utenfor banklokalet, «og saaledes at ingen andre enn han selv og den adm. direktør faar adgang til dem».

Klok av skade reviderte Boye også den gamle instruks for bankens sakfører. En instruks som fikk følgende myndige avslutning: «Finder direktionen, at den antagne sakfører ikke tilfredsstillende opfylder nogen av bestemmelsene i denne instruks, skal han først varsles, men hjælper ikke det, kan han avskjediges straks.»

Også for administrerende direktører ble det utarbeidet ny instruks med detaljerte punkter for de daglige gjøremål og forpliktelser.