Fra: Sikker som banken

William Thrane og «Adresse-Tidende»

av Harald Bache Bystrøm

Det er ikke bare skiftende konjunkturer, sjøfart og handel som setter sitt preg på Brevik i 1800-årene. Den 1. april 1840 begynte det nyopprettede tollkammer sin virksomhet, med tidligere byråsjef i Armédepartementet, Johan Peter Basberg, som tolloppebørselsbetjent. Den 23. juni 1845 fikk Brevik sine kjøpstadsrettigheter, med egen magistrat, med tittel av byfogd. Peter Gustav Zwilgmeyer var den første som ble konstituert i dette embede.

Ved kongelig resolusjon 31. juli 1846 ble Brevik Apothek opprettet. Med cand. pharm. Peter Heiberg Wirsching som første apoteker ved åpningen 13. november 1847. I desember samme år behandlet formannskapet for første gang spørsmålet om opprettelse av en sparebank i byen. En innstilling om dette ble også vedtatt, men først tre år senere, den 20. februar 1847 begynte banken sin beskjedne virksomhet.

Eget sognekall ble Brevik i 1849, samme år som også en annen viktig begivenhet fant sted: Etableringen av avisen «Adresse-Tidende for Brevig, Stathelle og Langesund», som onsdag 4. juli 1849 utkom med sitt første nummer. Av format var avisen liten og beskjeden, fire små trykksider var det hele. Gjennem hele sin levetid, det vil si i 59 år, skulle «Adresse-Tidende» allikevel komme til å spille en betydelig rolle som nyhetsformidler og opinionskaper i det lille bysamfunnet. To ganger i uken utkom avisen. Den første tid på søndag og onsdag, senere ble det lørdag og onsdag. Da avisen gikk inn 3. mai 1898 var for øvrig navnet økt med «Bamble og Eidanger».

Den første eier og redaktør var den 42 år gamle cand.theol. William Thrane, onkel til den 10 år yngre revolusjonære arbeiderlederen, Marcus Thrane, «Thranitterbevegelsen»s anfører. Faren var storkapitalisten og den fanatiske antiroyalist, justisråd Paul Thrane. Hans kongefiendtlige holdning var legendarisk. Demonstrativt tvang han sin hustru til å kle seg i rødt, da hovedstadens øvrige sosietetsdamer kledte seg i sort i kollektiv sorg over et dødsfall i kongefamilien. For den radikale justisråd unngikk aldri en anledning til å forfekte den franske revolusjons idealer. Hvilket allikevel ikke hindret ham i å være blant vitnene da prins Frederik av Hessen i 1813 lot seg formæle med den fornemme baronesse von Liliencron. Den revolusjonære antiroyalist hadde således ingen problemer med å nyde de kongelige kirsebær, som han ellers i skrift og tale så inderlig tillot seg å forakte.

Den Thranske residens med omliggende stort haveanlegg midt i Christlanias sentrum, der hvor Youngstorget nå ligger, bar heller ikke det undertrykte proletariatets preg. Ved siden av sitt departementale gjøremål fikk Paul Thrane også anledning til å utfolde seg som forretningsmann. Den senere Tiedemans Tobaksfabrik var opprinnelige i Paul Thranes eie. På Bygdø hadde han sitt imponerende landsted, senere kjøpt av kong Carl Johan som her oppførte Oscarshall. Da William, den senere avisutgiver i Brevik, var 12 år, kjøpte faren Borregaard. Her gikk han dundrende konkurs og endte sin overklassefiendtlige luksustilværelse som en lutfattig mann.

William Thrane var 21 år gammel da faren døde. Økonomisk sto han på bar bakke. Med familievenners hjelp klarte han å skrape sammen midler nok til å kunne ta sin universitetsutdannelse. Og endelig, i 1843, ble han cand.theol., 35 år gammel. Seks år senere er han å finne i Brevik. Her oppretter han et trykkeri og begynner sin virksomhet som ladestedets første avisredaktør.

For ettertiden er «Adresse-Tidende» av uvurderlig betydning for den som ønsker å sette seg inn i forholdene i Brevik i annen halvpart av 1800-årene. William Thrane var en samfunnsengasjert redaktør, våken for politiske og økonomiske strømninger i samtiden. Han blir betegnet som en av de første norske journalister som la bort det høytidelige og oppstyltede avisspråk og i stedet benyttet en frisk og muntlig stil. Det skal allikevel ikke underslås, at han ofte hadde tilbøyelighet til lange og spissfindige formuleringer. Særlig når han berører økonomiske og teologiske emner.

Når man i dag blar igjennem «Adresse-Tidende» blir man slått av dens mangfoldighet av emner og allsidigheten i stoffutvalg. Her er en rikelig blanding av utenlandsnytt og lokalstoff. Her er kritiske artikler om den lokale postgangs sendrektighet, enhver forsinkelse får redaktørens skarpe påtale. Byens posthus, som for øvrig ble opprettet så tidlig som i 1689 og som siden ble de ytre distrikters, inklusive Skien og Porsgrunns postale sentrum, er konstant under redaktøren sterke lupe. En fast spalte holder til enhver tid stedets innbygger à jour med hvem av deres medborgere som er unnfallende med å hente ankommende brev til postkontoret. Som i avisen 4. februar 1857, hvor man kan lese følgende:

Fortegnelse

over uindløste Breve ved Brevigs Postkontor i Januar Maaned 1857:
No. 1 Pigen Marie Johansen paa Sandøen. 2 Hans Jacob Kjær. 3 Ageus Andreasen. 4 Jordemoder Madame C. Christensen. 5 Lars Eliassen Riis. 6 Halvor Kittilsen Bakke. 7 Capt. A. Andersen. 8 Thellef Andersen Østvedt. 9 Enke Karen Luntang af Eidanger. 10 Jacob Frantzen. 11 og 12 Parnemann. 13 Niels Henrik Nielsen Gadnø 14 Ole Pettersen Grava 15 Abraham Olsens Enke Stathelle

Gamle aviser er alltid spennende og underholdende lesning. Intet annet arkivstoff gir et bedre og mer levende bilde av hva folk i eldre tider var opptatt av i hverdagen, såvel innen riks- og utenrikspolitikk, som av de nære og enkle ting i lokalsamfunnet. Og William Thrane var ikke den som lot leserne leve i uvitenhet om hva som skjedde ute i den store verden eller utenfor redaksjonens vegger. Som utdannet teolog luftet han hyppig sine meninger om samtidens religiøse spørsmål. Hans store kjepphest var allikevel politikk og samfunnsøkonomi, og hans hyppige polemiske utfall mot redaktørkollega Bagger i skiensavisen «Correspondenten» var utvilsomt til gavn for begge avisers opprettholdelse av abonnenttallet.

Ingen sak var for stor, ingen nyhet var for liten for redaktør William Thrane. Men det hender at hans tålmodighet brister. Spesielt når byens borgere mener at han forsømmer sin informasjonsplikt. Som i september 1849, da folk i dagevis gikk og håpet på at kongen skulle komme innom Brevik på sin ferd langs kysten. Da utbryter den nyhetsfattige redaktør på første side i sin avis:

«Man spørge os, om Kongen og Dronningen ikke kommer. I al Verden, hvor kunde vi nu vide Alt; Morgenbladet er desuden vort eneste Wisdoms Kildevæld i saadanne Sager, og da nu Morgenbladet heller ikke denne Gang beretter noget derom, saa ere vi undskyldte. Det er naturligviis smigrende for oss Redaktioner at vide oss saaledes anseede, at vi have noget for os selv, som andre kun have Lov til at titte ind i, og hvoraf vi kun sparsomt lade publikum vide lidt ad Gangen, for at det ikke skulde blive ligesaa kloge som os selv. Denne gang er imidlertid Publikum klogere end vi, thi man paastaar at man i Skien gjør alle mulige Forberedelser til Modtagelse af de Kongelige, hvoriblandt at 50 unge Piger med duftende Blomsterkrandse skal ile Majestæterne i Møde. Man kan nok forestille sig at denne Beretning ogsaa har bragt mange her paa Stedet i Bevægelse og lover at, saasandt Gud giver Helsen, saa skal de den Dag op til Skien. Vi kunne nesten sige, at de Kongelige gjøre Synd, om de nu ikke kom.

Udpaa Eftermiddagen, dog omkring Kl. 7 om Aftenen, da vi sluttede denne Artikel, saaes en stærk Røg at stige op nærved Langesund, den lignede Røgen fra en Dampbaad, og man troede allerede at se en saadan. Isaafald kunde det Ingen anden være enn «Dronningen», men saa troede man at opdage, at den Dampbaad ikke kom fra Østlandet, men fra Vestlandet, muligens nogle Lorder, som reise for Fornøielse, men tilsidst opdagede man, at den Røg ikke rørte sig af Flækken, og at det kun var - Røg.»

At redaktøren også hadde et åpent sinn for de skjønne kunster, fremgår av hans begeistrede omtale av Myllargutens konsert i Brevik juli 1853, der spelemannen «med sit kunstige Spil underholdt henved 40 Tilhørere ... Blandt de mange Stykke spillede han ogsaa et, der i høi Grad interesserede Tilhørerne. Da han var færdig dermed, spurgte man ham hva det var for et. «Rikkeen», lød det i hans Mund, og vi fattede strax det skulde være et «Requiem», en Sjælemæsse. Som bekjændt slaar Møllarguten selv Takten med Benene, saa man gjennem det aabne Vindue kunde høre ham langt borte i Gaden. Men i hans «Requiem» holdt benene sig temmelig rolige, medens han, med den venstre Haand på Violingrebet slaaende de vakre Klokketoner, derefter lod Buen dreie sig sagte om i den høire Haand.»

Dampskipsrutebåtenes ankomst og avreise hadde selvsagt også redaktørens bevåkenhet. Med årvåkent øye fulgte han med i hvem som ankom byen og hvem som dro derfra. Trolig har hans faste spalte med navns nevnelse av samtlige passasjerer vært nøye studert av bladets lesere. Som for eksempel utgaven søndag 29. juli 1949 hvor man kunne lese:

«Passagerer med Dampfartøiet den 24. juli er ankommet: Fra København: Blom. Fra Christiania: Kjær og Saabye med Koner. Fra Moss: Jomfru Frelsen og Lieutn. Scharffenberg.»

Avisen kan videre meddele at samme dag forlot Kirstine Isaksdatter Brevik for å reise til Kragerø, mens Assessor Aall med Frue og Søn og Jomfru. Aall dro med Dampfartøyet for å bli med til Arendal.

Jo, så men, lokalavisen var til glede og oppbyggelse for dens trofaste abonnenter. Den gang, som i dag.

En nyttig og gavnlig forbrukeropplysning er tobakkspinder Ole Andersens bekjentgjørelse 16. august 1851:

Da jeg har nedsat mig her i Byen som Tobakspinder anbefaler jeg herved til Udsalg min gode og velpressede Skraatobak, som forhaabentlig skal finde mine ærede Kunbers Tilfredshed.

Brevik den 16de August 1851
Ærbøbigst
Ole Andersen
Asbjørnsens forrige Tobakspinderi

Byens honnette borgerskap har utvilsomt også funnet det betimelig at parykkmaker Gunnestad meddeler sin ankomst til byen:

Parykmager P. Gunnestad fra Christiania

ankommer hertil Mandagen den 13de Sept. 1852 meb et Udvalg smukke og solide Parykker, Toupeer med og uten Metaliquer, Pandehaar, Krøller, Fletter, flere Sorter Barter, endvidere Bay-Kompomade, Eau de Cologne, Cosmetique, ægte Bartefarve, som farver røde og qraae Haar sorte, Strygremme m.m.

Mit Ophold hersteds bliver kun Mandag og Tirsdag fen 13de og 14de September hos hr. Handelsborger G. Jensen. Bestillinger modtages til expedite Forsendelser.

For den som lette etter underholdning og adspredelse hadde avisen også annonser fra omreisende artister, blant annet fra ekvilibrist J. Eriksen:

Bekjendtgjørelser

Meb høie Øvrigheds Tilladelse
agter Undertegnede imorgen Søndag den 21de August at give en Forestilling bestaaende af gymnastiske og akrobatiske, herkuliske og atletiske Øvelser, saavel med dobbelt som enkelte Gjenstande, Ballangsering med lettere og tyngere Formaal m.m.
Kl. 6 Eftermiddag i hr. Doktor Hoffmanns Gaard.
Betalingen erlægges ved Indgangen efter Behag.
Om Veierliget ei tillader det, opsættes Forestillingen til første Godveiersdag.

J. Eriksen
Eqvilibrist

Lesere med behov for kunstnerisk underholdning på et mer elevert plan enn J. Eriksens ekvilibrisme kunne i stedet velge

Concert

Torsdags Eftermidag KI. 5 dennes gives i A.L. Grønnerøds Gaard sangstykker forenet med Toner udførte paa Violinen at T.D. Jøraas.
Betaling ydes af Enhvers Godhed

Brevig den 14de Januar 1857.

En annonse av unektelig en helt annen karakter, og som et kaldt sosialt gufs fra en forgangen tid er annonsen fra skipper Gui i juli 1851.

Her fristes førstereisgutten såvisst ikke med hverken høy betaling eller velordnet fritid, men tvertimot real juling!

Året 1895 ble et merkeår i Breviks historie. Den 15. oktober åpnet Eidanger-Brevikbanen etter en anleggsperiode som hadde startet i 1892. Oscar II beæret byen med sitt majestetiske nærvær og markerte dermed betydningen av jernbanens ankomst til byen.

Fra Breviks side var det stilt store forventninger ved å bli tilknyttet jernbanenettet. Forventninger som ble ytterlig forsterket da dampskipsruten til Kristiansand ble opprettet kort tid senere, «... slik at Reisende til Vestlandet kan skifte fra Tog til Dampskib», som Thrane begeistret uttrykte seg i «Adresse-Tidende». For trafikantene ble det nye reisetilbud en stor forbedring. For Brevik derimot, betød jernbanen i begynnelsen utelukkende store utgifter, som i mange etterfølgende år ble en tyngende belastning på den kommunale økonomi. Morsomme tunger hevdet sogar, at den nye landverts-sjøvertsforbindelse var bortkastede penger for byen. Idet den eneste borger i Brevik som tjente penger på dette var stedets koffertbærende bybud, da ombyttingen av passasjerer fra tog til dampbåt foregikk midt på natten!

For nattlige reisende som ikke skulle viderebefordres pr. dampskip, hadde byen ikke mindre enn to hoteller som tilbød sine konkurrerende tjenester, Stiansens Hotel og Hotel Viking. Begge etablissementer kunne friste med «8 værelser og smuk Spisesal». Og selv om Stiansens Hotel dessuten kunne tilby «Veranda mod Havnen», var dette allikevel for intet å regne mot Hotel Vikings mondene «Café, Salong og Kabinet med Piano, samt en rummelig Teatersal».

I Brevik visste man å ta hånd om sine tilreisende gjester!