Fra: Sikker som banken

Okkupasjonsår

av Harald Bache Bystrøm

Den tyske invasjon i Norge 9. april 1940 skapte naturlig nok en sjokkartet forvirring blant befolkningen. Angrepet kom fullstendig overraskende. Handels- og næringsliv stanset delvis helt opp. Selv om hverken Porsgrunn eller distriktene omkring opplevde direkte krigshandlinger hersket villrede og usikkerhet. Tyske fly i lav høyde streifet over byen i formiddagstimene og forårsaket rykter om forestående bombing av Herøya. Mange søkte derfor ut av byen og fant tilhold hos familie og kjente oppover i Telemark. Ingen visste med sikkerhet hva som egentlig skjedde. Alle fryktet hva morgendagen kunne bringe.

I motsetning til mange banker rundt om i landet som delvis holdt stengt den 9. april og i de etterfølgende dager bare hadde åpent et par timer midt på dagen, opprettholdt Porsgrunds Sparebank de vanlige ekspedisjonstider. Den 10. april satt styret sammen i krisemøte. Her ble man enige om å se tiden an og fortsette den daglige drift som vanlig. Styremøtets protokollering forteller imidlertid sitt om alvoret i den nye situasjonen:

«Rasjonering av uttak grunnet tyskernes militære aksjon i Norge. Banken har, i likhet med de andre banker i distriktet, rasjonert uttak inntil videre til kr. 50 pr. sparebankkonto. Utbetalinger til forretningsdrivende og utbetalinger til lønninger og til offentlige kontorer søkes opprettholdt som vanlig.»

De påfølgende dager var preget av fortsatt usikkerhet om hvilke konsekvenser tyskernes innmarsj ville medføre for den sivile administrasjon. Den 15. april trådte Administrasjonsrådet i funksjon. I samarbeid med Norges Bank og bankorganisasjonene ble det utarbeidet en henvendelse til samtlige banker hvor det ble understreket nødvendigheten av å holde næringslivet i gang. Bankene ble anmodet om at disponible midler måtte fordeles der de mest trengtes, og hvor de kunne være til størst samfunnsmessig nytte.

Den 20. april ble disse anmodninger etterfulgt av mer konkrete bestemmelser. Av disse fremgikk, at det på hver innskuddsbok ftem til 9. mai kunne utbetales maksimum 400 kroner. Høyere beløp måtte bare utbetales til følgende nødvendige formål;

1. Forfalne lønninger. 2. Pensjoner, livrenter, forsorgsbidrag, arbeidsledighetsunderstøttelse. 3. Næringsdrivendes innkjøp av varer og driftsmidler som er nødvendige for å holde virksomheten i gang. 4. Varetransport. 5. Husleie. 6. Skatter som betales gjennem vedkommende bank. 7. Toll og avgifter. 8. Forfalne renter.

Som følge av invasjonen sank industriproduksjonen i april med 1/3 fra måneden før. For eksportbedrifter var kontakten med det internasjonale marked brutt. Hjemmeindustrien ble forbeholden med effektuering av leveranser til sine norske kunder på grunn av usikkerhet med betalingsforholdene.

Administrasjonsrådets viktigste oppgave ble derfor å stimulere til å holde alle hjul i gang. Nemnda for industri og omsetning ble opprettet. Dens prioriterte oppgave var « ... å holde produksjons- og arbeidslivet i industri, omsetnings- og transportvirksomheten oppe, undersøke spørsmålet om nye arbeidsmuligheter og omlegging av produksjonen, og undersøke om bedriftsstans, innskrenkning og reduksjon av lønninger finner sted i større utstrekning enn tvingende nødvendig.»

Utover sommeren ble forholdene etter hvert mer normalisert, i den grad man kan snakke om normale forhold under en okkupasjon. Næringslivet begynte igjen å fungere. Likviditetskrisen gled over. Folk kunne igjen disponere sine sparepenger. Fremdeles var alle slags varer å få kjøpt. Men etter hvert som butikkhyllene ble tømt, begynte en ukontrollert hamstring av mat, klær, sko og andre nødvendighetsartikler. Rasjoneringskort ble innført. De dyrebare «merker» ble en viktig del av menigmanns hverdag.

Okkupasjonen medførte at mellemkrigsårenes store svøpe - arbeidsløsheten - ble et tilbakelagt stadium. Det ble igjen tilbud på arbeid. Rikelig med tilbud. Og godt betalt arbeid. Tyskernes enorme anleggsvirksomhet kom etter hvert til å beskjeftige titusener arbeidstagere, med enorme økonomiske og sosiale ringvirkninger i samfunnet. Den økende pengerikelighet blant folk skapte problemer man hittil hadde vært totalt ukjent med. Tidligere hadde butikkene hatt overflod av varer, mens folk manglet penger å handle for. Nå hadde man endelig fått rikelig med penger mellem hendene, men intet var å få kjøpt. Resultatet ble svartebørshandel og prispress. Myndighetene grep snart inn med tiltak i form av prisregulering, økte skatter og nye avgifter, som nok hadde en klar stabiliserende effekt. Men som allikevel ikke kunne forhindre at pengeoverflod og varemangel gjennem alle krigsårene forble sivilmyndighetenes største problemer.

Også for bankene medførte kombinasjonen varemangel/pengerikelighet til en helt ny og vanskelig håndterbar situasjon. Folk strømmet til bankene med sine ledige midler samtidig som etterspørselen etter lån ble tilsvarende mindre. Dermed falt meget av bankenes naturlige inntekter bort - rentemarginen mellem innskudd og utlån. I kjølvannet av den økende likviditetsflom opplevde bankene de ledige midlers problem, eller det som i ettertid også er blitt betegnet som «pengenes arbeidsløshetstid».

For å gi bankene en viss kompensasjon for manglende inntekt, ble det i 1941 adgang til tegning av statsveksler. Forrentningen var meget lav, varierende fra ½% til 1¼% p.a. etter løpetiden, som varierte mellem 2 og 9 måneder. Mange av landets sparebanker benyttet seg i utstrakt grad av denne redningsplanken. Den lave renteavkastning var tross alt bedre enn ingen avkastning overhodet.

Også Porsgrunds Sparebank fikk føle disse generelle vanskeligheter i sin daglige drift. Nødutveien med kjøp av statsveksler grep man imidlertid til først i begynnelsen av 1945, og pr. 31.12. det år viser regnskapet en beholdning på kr. 5.200.000 i statsveksler.

I motsetning til svært mange andre av landets sparebanker klarte Porsgrunds Sparebank å balansere sine driftsregnskaper uten å behøve å angripe fondet. Driftsresultatene for krigsårene forteller allikevel klart hvor vanskelige forholdene var. Med netto overskudd for årene 1941-1945 på henholdsvis kr. 33.490, kr. 54.043, kr. 21.184, kr. 7.642 og kr. 1.332. Forvaltningskapitalen var i de samme år kr. 5.754.199, kr. 6.824.200, kr. 7.764.300, kr. 9.652.656 og kr. 12.278.700.

Enhver historisk erfaring forteller, at alle kriger finansieres ved hjelp av hurtigarbeidende seddelpresser. Som pengemengden øker, minskes kjøpekraften. Okkupasjonsmaktens hemningsløse seddelforbruk i krigsårene er et skremmende eksempel på hvilke resultater dette kan føre til. I løpet av fem år trakk tyskerne ikke mindre enn 11,4 milliarder kroner ut av Norges Bank. Det vil i gjennemsnitt si vel 6,5 millioner pr. dag! Et beløp hinsides enhver historisk parallell. Ifølge Statistisk Sentralbyrås beregninger representerte de samlede okkupasjonskostnader i enkelte år fra 34% til 37% av nasjonalinntekten.

Ved frigjøringen i mai 1945 var landets økonomi fullstendig ute av balanse. En drastisk medisinering var derfor uomgjengelig nødvendig for å bringe landets finanser i orden. Resultatet ble en tredelt løsning:

1. Innveksling av Norges Banks sedler med delvis binding av seddelmassen ved riksinnskudd og registrering av eierne.
2. Delvis binding av folioinnskudd, postgiro og andre tilgodehavender som disponertes på anfordring.
3. Registrering av bankinnskudd og verdipapirer. Dette for å få en oversikt og registrering av befolkningens formuesforhold etter krigen.

Pengeombyttingen fant sted i tidsrommet 9. til 22. september 1945. Alle kunne få vekslet inn kr. 100 mot klipp av to ekstramerker på rasjoneringskortet. De som hadde sedler utover dette måtte føre dem opp på et særskilt skjema. Av dette beløp ble 60% utbetalt i nye sedler, mens 40% ble bundet i de såkalte nye riksinnskudd. Dette ble bundne midler som fortsatt var innskyterens eiendom, men som ikke kunne disponeres før nye retningslinjer var utarbeidet. Kr. 5000 var det høyeste beløp som ved innvekslingen kunne utbetales den enkelte person. Samtidig ble de gamle sedler gjort ugyldig for å sikre at alt kom for en dag.

Etter at registreringen var avsluttet ble det totale beløp for riksinnskudd i hele landet ca. 1,2 milliarder. Det samlede riksinnskudd i Porsgrunds Sparebank var kr. 418.436. Seddelomløpet i Norge var før innløsingen drøye 3 milliarder. Etter innvekslingen var den sunket til 1,4 milliarder, idet publikum i stor grad kvittet seg med hamstrede sedler ved å sette dem på folio i bankene. Av det totale seddelomløp beregnet Norges Bank at sedler for ca. 70 millioner kroner ikke ble fremlagt til innveksling. «Svarte penger», som etter den 22. september var ugyldige i handel og vandel. Og som for innehaverne bare hadde kuriositetens samleverdi, sammen med minnet om gloriøse tiders dans omkring en slaktet gullkalv.

Den 1. oktober 1944 var det 100 år siden Sparebanken hadde begynt sin virksomhet. O.r.sakfører Chr. Abrahamsen utarbeidet ved den anledning et historisk tilbakeblikk. Boken ble imidlertid ikke tillatt trykt. Av mangel på papir! Først i november 1947 forelå boken. Tre år forsinket.

Noen festligholdelse av jubiléet ble ikke arrangert. Styreprotokollen fra 23. august 1944 forteller at « ... på grunn av de vanskelige tider med rasjonering og innskrenkninger på alle områder, som følge av krigen, ikke at festligholde dagen på nogen måte.»

Jubileumsgaven til de ansatte ble allikevel ikke glemt - en månedslønn til hver av funksjonærene.

***

I 1960 fratrådte Waldemar Sørensen stillingen som banksjef ved oppnådd aldersgrense, etter 34 år i bankens tjeneste.

Til stillingen som hans etterfølger meldte seg 35 ansøkere. Ansatt ble bankens funksjonær, Alf Wright Halvorsen, som siden 1922 hadde hatt sitt arbeid i Porsgrunds Sparebank, bare avbrudt av studier og videreutdannelse i utlandet. Wright Halvorsen innehadde stillingen som banksjef frem til fusjonen mellem Brevik og Eidanger Sparebank og Porsgrunds Sparebank i 1972.