Fra: Sikker som banken

Sparebanken får akkord

av Harald Bache Bystrøm

Omslaget fra krig, matmangel og hemningsløs spekulasjon ble etterfulgt av år med vekslende vekst og depresjoner. Inntil det hele kulminerte med det katastrofale sammenbrudd på New York-børsen 23. oktober 1929. Dagen da bunnen falt ut av det amerikanske aksjemarked. Og som fikk resten av den internasjonale finansverden til å riste i sine grunnvoller. En økonomisk orkan verden aldri hadde opplevd maken til feiet over USA og Europa. Storkonserner falt i grus. Milliarder av dollar gikk tapt. Regjeringer ble styrtet. Verdensøkonomien var totalt ute av balanse. Kaoset var fullkomment.

I Norge - som i resten av verden - var det igjen stengte fabrikkdører som møtte arbeiderne. Arbeidstvister førte til streiker og lockout. Aldri tidligere hadde de sosiale motsetninger vært større. Landet opplevde å ha to befolkningsgrupper - den ene gruppen besto av lykkelige mennesker som hadde «fast arbeid». Den andre gruppen var de arbeidsløse, de titusentalls ledige som måtte gå den tunge gang til fattigkassa for å hente sine gratis matlapper.

Politisk skiftet regjeringsmakten de første ti-år mellem Venstre og Høire. I 1928 stiftet Christoffer Hornsrud Norges første Arbeiderpartiregjering, som imidlertid bare ble 19 dager gammel, fra 28. januar til 15. februar. Fra 1931-33 satt Bondepartiet med regjeringsansvaret. En beveget periode i landets historie, hvor man i Grenlanddistriktet blant annet opplevde storkonflikten ved Norsk Hydro og Unions anlegg på Skotfoss. Som nådde sitt klimaks 8. juni 1931. Da 2000 rasende demonstranter kom i nærkamp med underlegne styrker fra det lokale politi og det tilkalte statspoliti.

Dagene før, under og etter Menstadslaget var preget av en opprørsk og revolusjonær atmosfære i Grenlandsområdet. Den lokale varehandel stanset nærmest helt opp. I bankene var det minimal virksomhet. Ingen visste hva morgendagen ville bringe. Hver dag hadde nok med sine egne bekymringer.

De harde tredveåra hadde holdt sitt inntog. Man var gått inn i forretningslivets dubiøse tidsalder.

I 1932 brakte lokalavisene følgende kunngjøring:

«Porsgrunds Sparebank meddeler at den stanser sine utbetalinger fra og med 31. mars og at den vil åpne offentlig akkordforhandling. Årsaken er at banken i de siste måneder har vært gjenstand for sterk uttagning av innskuddsmidler. Så snart akkordstyre er oppnevnt, vil banken fortsette sin virksomhet. Innskudd som mottas under akkordforhandlingen, disponeres fritt.»

Akkordstyre ble umiddelbart opnevnt. O.r.sakfører Johs. Knutsen ble akkordkommissær, med ingeniør Finn C. Knudsen og fabrikkeier C.E. Berg-Hanssen som styremedlemmer. Den 28. november, åtte måneder senere, fremla akkordstyret sitt akkordforslag

Akkordstyrets innberetning ga også en oversikt over den utvikling som lå forut for akkorden:

«Det er verdenskrigen og hva der fulgte den, som er skyld i at Porsgrunds Sparebank ikke fremdeles er det solide pengeinstitut, det før var. Det er lett nu efterpå - når man vet, hvorledes forholdene utviklet sig - å kritisere forskjellige disposisjoner, spesielt de store beløp i fylkes- og kommuneobligasjoner samt bankaksjer etc., og at man i stor utstrekning gav kassakredittlån mot aksjer som sikkerhet. Man oppnår intet av interesse for saken ved her å gå i detaljer, idet der ialfall ikke kan sees å foreligge omstendigheter, som kan foranledige ansvar for noen av bankens tillitsmenn, eller som kan komme til å rette på stillingen til banken.

Pengeflommen var i sin tid så stor, at banken hadde innestående i andre banker ca. 1,5 millioner kroner, mens dens egne beholdninger av verdipapirer et par år var over 1 million. Pengene måtte jo gjøres mest mulig innbringende, og det er forståelig, at man ikke dengang regnet med de voldsomme verdifall, som den senere verdenskrise medførte, og den derav følgende uro blandt innskyterne.

Bankens ledelse var opmerksom på vanskelighetene, men fant å burde fortsette i håp om, at banken ved fortsatt drift vilde få anledning til ved fremtidige driftsoverskudd å dekke uundgåelige tap. Det kan heller ikke vært tvilsomt, at det under videre rolig utvikling vilde ha lykkedes for banken igjen å komme ovenpå ...

Værdsettelsen (av aktiva og passiva pr. 30/9-32) forutsetter at banken ved akkord får anledning til igjen å komme i fri virksomhet under normale forhold. Hvis banken kommer under konkursbehandling, må der regnes med yderligere svikt ved tvangsrealisasjon, medmindre der i den nærmest fremtid kommer en merkbar bedring ... Hvis banken ikke får akkord, må den komme under konkursbehandling. Men skulde også denne bank komme under konkursbehandling, ville det for Porsgrunns by og dens befolkning være en ulykke med uberegnelige følger. Da måtte jo de mange lån inndrives, pantsatte eiendommer tvangsrealiseres etc. Og resultatet vilde ved konkursbehandling også for de utenbys fordringshavere ganske utvilsomt bli slettere. Ikke kunde der da påregnes så stor dividende. Og der kunde ikke påregnes hurtigere sluttopgjør, uten uforsvarlig forsert tvangsrealisasjon til skade for alle berettigede interesser.

Når der overføres til et garantifond så meget som 15 pst. må denne ordning by så stor sikkerhet for bankens fremtidige forpliktelser, at der må kunne regnes med almindelig tillit. Og får banken det, vil den også klare å opfylle akkorden og i sin tid også kunde tilbakebetale de til garantifond overførte 15 pst.»

Akkordforslaget Porsgrunds Sparebank fremsetter herved følgende akkordforslag: Innskytere og andre uprioriterte kreditorer tilbys som full dekning 85 - femogotti - prosent av sitt tilgodehavende med renter til innstillingsdagen 30.-3. d.å. Herav utbetales 70 pst. i følgende terminer: 10 prosent 30. desember 1933 10 prosent 31. januar 1935 10 prosent 31. januar 1936 10 prosent 30. januar 1937 10 prosent 31. januar 1938 10 prosent 31. januar 1939 10 prosent 31. januar 1940 Terminene forrentes fra 1. januar 1934 med den til enhver tid gjeldende rente for innskudd på sparebankvilkår. De gjenstående 15 - femten - prosent overføres midlertidig til et garantifond for banken. Fondets kapital, uten renter, utbetales efterat akkorden forøvrig er oppfyllt, efterhvert som forstanderskapet med Finansdepartementets samtykke finner at dette kan skje uten at sparebankens ansvarlige kapital derved vil synke under en tiendedel av forpliktelsene. For de 15 prosent som overføres til garantifond utstedes garantifondsbevis som blir kreditors eiendom og kan overdras. For innskyternes vedkommende utbetales akkordterminene bare mot avskrivning i kontrabøkene. Forfallen dividende som ikke heves, overføres til ny, rentebærende konto på vanlige sparebankvilkår, eller på kreditors begjæring, til konto for seks måneders opsigelse overensstemmende med sparebankens vedtekter. Porsgrunn den 28. november 1932. I styret for Porsgrunds Sparebank Peder Tollefsen     R. O. Helgesen     Carl G. Norberg C. Dolva     W. Sørensen Under henvisning til innberetning og oversikt anbefales akkordforslaget til vedtagelse. Porsgrunn den 29. november 1932. Johs. Knutsen, Akkordkommissær C.E. Berg-Hanssen     Finn C. Knudsen Medlemmer av akkordstyret

Den 30. januar 1933 ble det avholdt akkordforhandlingsmøte i Porsgrunn rådhus. Ved fristens utløp var det anmeldt fordringer på tilsammen kr. 3.384.511,46. Fra innskyterne forelå akkord-godkjennelse for tilsammen 2.690.000 kroner. Lovens krav for offentlig godkjennelse var 2/3 av registrerte fordringer. Akkordkommissæren kunne dermed fastslå at akkorden var godkjent med mer enn nødvendig fleriall. Gjerpen skifterett stadfestet akkorden 30. mars. Bankens fortsatte drift var dermed sikret.

Akkordens forutsetningsvise terminer ble senere punktlig betalt og forrentet frem til 31. januar 1940. Fordringshavernes andeler av garantifondet ble utbetalt i 1941 og 1942. Ved 100-års jubileet i 1944 kunne banken fremlegge en oversikt for driftsårene 1932 til og med 1943. Banken hadde tilsammen i disse år en netto fortjeneste på kr. 804.403, og dessuten betalt skatter kr. 263.220. Det opparbeidede overskudd var vel 675.000 kroner. Regnskapstallene viser således, at hvis banken i 1932 - i likhet med flere andre sparebanker - hadde fått støtte fra Finansdepartementet eller Norges Bank, ville dette utvilsomt reddet Porsgrunds Sparebank over kneiken og akkorden kunne vært unngått .

Porsgrunds Sparebank var imidlertid i «godt selskap». I årene 1921-34 balanserte 111 sparebanker på stupet. Konkurs ble resultatet for 31 av dem. De øvrige ble reddet ved akkordløsning.

***

Tiden mellem verdenskrigen og 1920-årenes depresjon blir ofte overskygget av beretninger om spekulasjonsboomen, inflasjonsbølgen og dramatiske konkurser som i etterkrigstiden lammet store deler av landets næringsliv. Man skal imidlertid ikke overse eller bagatellisere alt det positive som tross alt skjedde i disse årene. For tidsrommet var i høy grad også preget av nyetableringer og utbygginger som var fundert på klokt fremsyn og sunne økonomiske prognoser. Dette var i høy grad den tid da den industrielle nyreisning for alvor slo rot i Porsgrunn og Grenland.

Det var utbyggingen av fylkets betydelige kraftressurser som la grunnlaget. Etableringen av SKK, Skiensfjordens kommunale kraftselskap, ble i 1910 motoren som satte de mange hjul i gang. Opphavsmannen til det revolusjonerende og suksessrike foregangsarbeid, var grunnleggeren av Borgestad Fabrikker, skipsreder Gunnar Knudsen, landets statsminister i 1908-1909 og i årene 1913-1920. Takket være hans idéskapende fremsyn, dynamiske arbeidskapasitet og forretningsmessige dyktighet fikk han kommunene Gjerpen, Solum og Porsgrunn til å gå sammen om å stifte det interkommunale kraftselskap. Som ved utbygging av Årlifoss og Grønnvollfoss ikke bare produserte landets billigste strøm til den vanlige forbruker. Men som ble det lokomotiv som dro i gang det industrielle nyreisningseventyr som deretter fant sted i Telemark.

Også Skien ble invitert til å være med i dette interkommunale selskap. Der valgte man imidlertid å stå utenom. Byens politikere mente at kommunen var tilstrekkelig dekket med elektrisk kraft fra sitt eget Laugstol Bruk. Dessuten mente man at Gunnar Knudsens idéskisse var vidløftig og altfor risikofylt. Bystyret takket derfor nei. 26 representanter stemte for, 26 imot. Ordførerens dobbeltstemme gjorde utslaget.

Den videre utvikling viste at Gunnar Knudsen hadde sett rett. Alle betenkeligheter ble gjort til skamme. Og for de tre eierkommuner ble SKK en formidabel suksess. Som senere førte til nye, betydelige kraftkildeutbygginger. I dag er SKK blant de mest lønnsomme og best drevne kraftselskap i Norge.

For Porsgrunns vedkommende ble den nye energikilde den direkte foranledning til at det fransk-sveitsiske selskapet Météor i november 1913 stiftet Porsgrund Elektrometallurgiske Aktieselskap (PEA) og oppførte sitt store fabrikkanlegg på Roligheten. Her begynte produksjonen den etterfølgende høst.

Den billige og sikre krafttilgang resulterte også i etableringen av Norsk Metalverk A/S på branntomtene etter Franklin, Baker & Co, de såkalte Broveitomtene. Dette selskap fikk i 1926 nye eiere og firmanavnet ble endret til Porsgrund Metalverk A/S.

Bratsberg Bruk A/S hadde siden 1910 holdt til i sine store fabrikkbygninger på de nyarronderte tomtene på Bien etter Lagmannsgården, som strøk med under storbrannen i 1905. Produksjonen her omfattet et stort spekter av redskaper og trevarer for gårdsdrift og til husholdning, men hovedproduktet var vogn- og kjerrehjul. Fabrikkens reklameslagord, som fulgte illustrasjonen av en smadret lastevogn, «Men hjula holdt, for de var fra Bratsberg Bruk» ble et velkjent begrep i byen, og som man kan høre den dag i dag.

I 1913 ble A/S Porsgrund Cementstøperi anlagt på Roligheten i nærheten av Metallurgen. Foruten produksjon av sementblokker til bygningsindustrien og kloakkrør for kommunene, startet eieren, ingeniør Harald Alfsen, sin patenterte produksjon av betongbåter. Som ble støpt og sjøsatt med bunnen i været! Krigsopphøret 1918 førte imidlertid til drastisk fall i etterspørselen på nye skip, og den videre betongbåtbygging ble lagt på is. De eneste bevarte skrog av disse unike sjeldenheter fra byens skipsbygningsindustri er den nyrestaurerte «Hans Martin» og skroget til søsterskipet «Kjell». Båtene eies i dag av Porsgrunn Bymuseum.

I 1917 ble Beha Fabrikker etablert, en bedrift som i høy grad skulle vise seg å ha livets rett. Begynnelsen var en beskjeden produksjon av enkle husholdningsapparater. Verkstedet lå i en av Floodegårdens gamle fløybygninger. Senere har bedriften utviklet seg til å bli blant landets ledende produsenter av varmeovner og storkjøkkener til hoteller, restauranter og den internasjonale skipsflåte.

I kjølvannet av de store og mellemstore industribedrifter vokste samtidig opp en frodig underskog av verksteder og småbedrifter. Byen fikk sin første kjeksfabrikk, trevarefabrikker var det allerede flere av. I 1912 startet A.N. Funnemark konfeksjonsfabrikk, senere også Porsgrunds Møbelfabrik. Samtidig begynte han også produksjon av travsulkyer og sykler. Sykkelmerket «Goliat» var et robust produkt som kunne konkurrere med de beste importerte fra England og Tyskland. A.N. Funnemark var en driftig forretningsmann med et våkent øye for nye industriprodukter i det store utland. Bilen vakte derfor tidlig hans interesse. I 1915 etablerte han forretning for import av tyske biler og startet et av landets første verksteder for bygging av lastebil- og busskarosserier. Alle tegn i tiden tydet på at Porsgrunn var på hjul med fremtiden!