Fra: Sikker som banken

«Spredt og i klynger ...»

av Harald Bache Bystrøm

Paradoksalt nok var det Skien som skapte grunnlaget for Porsgrunns oppkomst og vekst. Det vil si, det var ikke Skien som by. Men derimot dens tallrike flomsager ved fossene fra Hjellevannet. Sager som gjennem årtiers stordrift hadde forårsaket veldige ansamlinger av bark og flis og sagmugg i det øvre elveløp. Slik at hollendere og engelskmenn til slutt ikke klarte å manøvrere sine skip opp til Skien for å hente skurlast, på grunn av den gjengrodde seilled.

Majesteten for de tvende riker, kong Frederik III, bestemte derfor at tollboden i Skien skulle nedlegges og i stedet flyttes til «den øde Ø Porsgrund under Jønholdt». All utførsel og tollklarering skulle så foretas der. Og selv om Porsgrunn ikke fikk sine kjøpstadsrettigheter før i 1807, kan fastslås, at med Tollbodens opprettelse på den senere Fredneshalvøya i det Herrens år 1653 ble grunnlaget lagt for ladestedets vekst og byens senere rike oppblomstring.

Porsgrunns beliggenhet ved begge sider av elven var ideell for den handelsvirksomhet som etter hvert vokste frem. De kilometerlange elvebreddene på Øst- og Vestsiden var ypperlige lagertomter for de store trelastmengder som nå ble fløtet ned fra skienssagene. Innseilingen fra havet skapte ingen problemer for de fremmede skuter. Og her var trygge havneforhold for seilskipenes månedlange vinteropplag.

Når man i dag fordyper seg i Porsgrunns næringslivshistorie faller det en straks i øynene hvor mange utenlandske familienavn man støter på. Bare unntaksvis er det norske forretningsmenn bak de driftige skipsrederier og mektige handelshus. Bondesønnen fra Gjerpen, den senere porsgrunnsmatadoren Gunder Solvesen Buer, var blant unntakene. Til gjengjeld eide han først på 1700-tallet praktisk talt hele Vestsiden. Pluss et snes gårder i hjembygden og i Solum. For øvrig var det i Porsgrunn - som i så mange av landets kystbyer - i overveiende grad innflyttede handelsmenn som skapte liv og virksomhet.

Det første betydelige navn man i den forbindelse møter, er tyskættede Herman Leopoldus, som i 1739 ble adlet under det grandiose navn Løvenskiold. Leopoldus overtok Bjørntvedt Gård i Eidanger i 1706, og ble dermed eier av praktisk talt all jordeiendom i Østre Porsgrunn, bortsett fra den grunn som lå under Jønholdt Gård.

Senere kom ladestedet under dominerende innflytelse av innflyttede familier som danske Aall og Møller, engelske Bowman, tyske Cappelen, skotske Wright og franske Vauvert. De var alle driftige mennesker med pågangsmot og initiativ. De, var språkmektige og vel forankret i europeisk kulturtradisjon. Det er derfor ikke til å undres over at den kravfulle levemann og statskirkelige kapellan i Brevik, Claus, Pavels, senere biskop i Bergen, fant seg vel til rette i det porsgrunnske patrisiermiljø. For her var «den fineste, mest urbane Verdenstone forenet med edel, blid, utvungen, ekte norsk Selskabelighed og Gjestfrihed».

Også kammerherre Bartholomæus Herman von Løvenskiold på Borgestad deltok i hyldesten til Porsgrunn, om enn i en noe mer jordnær form i sin beretning fra 1784: «Giestgiveren i Porsgrund, Hr. jens Fischer fabriquerer selv god Lak, god og velsmagende Chocolade-Kager, distillerer ligesaa gode Liqueurs og Aqvavitter som de udenlandske».

Samtidige beretninger forteller mangt og meget som bekrefter både den store selskapelighet og urbane verdenstone i ladestedets herskapelige hus og hjem. Men først og fremst besto patrisiatet av hardt arbeidende og fremragende dyktige forretningsmenn. Med solide formuer og risikovillig kapital i ryggen. Takket være deres dristighet og fremsyn utviklet Porsgrunn seg til å bli et finansielt og kulturelt kraftsentrum.

Skipsfarten var i alle år den dominerende næringsgren. Ladestedets handelsflåte var blant landets største. Eksport av trelast fra Skiensvassdraget og jernverksprodukter fra Holden (Ulefoss), Fossum og Bolvig la grunnlaget for den stadig økende velstand.

Men heller ikke Porsgrunn forble upåvirket av internasjonale storkonflikter og svingende verdenskonjunkturer.

Napoleonskrigene fra 1807 til 1814 fikk katastrofale følger. Engelskmennenes blokade av norske havner utarmet landet og førte befolkningen til randen av hungersnød. Størsteparten av byens handelsflåte gikk tapt. Mektige handelshus gikk over ende. Mens andre allerede hadde flyttet fra byen.

Således hadde en gren av familien Aall slått seg ned på Ulefoss. En annen gren flyttet til jernverket på Nes ved Tvedestrand. Løvenskiold hadde etablert seg på Fossum. Storkjøpmannen Ulrich von Cappelen ble boende i byen, men var av dem som gikk bankerott. Den udekkede gjeld var på 80.000 spd.

For Eidsvoldsmannen Jørgen Aall gikk det ikke bedre. Han mistet over halvparten av sine skip og tapte verdier for en halv tønne gull i løpet av krigsårene. (En halv tønne gull tilsvarer ca 30 mill. 1994-kroner) Etter skifterettens boavslutning sto kreditorene tilbake med et samlet krav på over 50.000 spd.

I skyggen av fallitter og depresjon hersket matmangel og nød og fattigdom i det vesle bysamfunnet. Det var heller ingen tegn i sol og måne som kunne fortelle at lysere tider var i vente.

I disse traurige år var de kongelige besøk i byen blant de få lyspunkter. I en tid uten fjernsyn kunne almuen ved nærsyn forlyste seg over svenskeprins Oscars franske visitt noen timer i august 1833. Han ankom byen ombord på dampskipet «Prins Carl», og «hilsedes velkommen med dundrende Salut fra Moldhaugen. Efter Afnydelsen af Forfriskninger hos Hr. Consul J. Flood drog han overland til Skien eskorteret af Lensmanden i Gierpen og af ridende Bønder».

Muligens oppmuntret av den «dundrende Salut» ble besøket gjentatt i september 1845. Denne gang kom gjesten som kong Oscar I. På hjemreise fra et besøk på Fossum gjorde han «et kort ophold i «Admiralgaarden», hvor der ogsaa denne gang var reist en æresport. Hs. Maj. eskorteredes gjennem Eidanger af 18 ridende bønder med ordføreren i spidsen.»

I annen halvdel av 1840-årene begynte forholdene så smått å endre seg. I 1849 oppnådde Norges Banks sedler endelig paritet. Og i samme år ble den engelske navigasjonsakten opphevet. Dermed fikk norske skip adgang til et betydelig utvidet fraktmarked, samtidig som trelasthandelen også fikk bedre omsetningsvilkår.

Depresjonen begynte å slippe taket. Ledige hender kom i arbeid. Folk begynte igjen å få penger mellem hendene. Da kom det godt med at byen fikk en økonomisk nykomling i sin midte, en sparebank. Opprettet i 1844 «... til Sædeligheds, Flids, Ordens og Sparsomheds Befordring».

I 1847 ble Porsgrund og Omegns Sjømandsforening stiftet, den andre i sitt slag i Norge. Foreningens oppkomst var tidstypisk. For det var nettopp sjøens menn som skapte grunnlaget for byens annen oppblomstring. Det var menn som ofte hadde vokst opp under enkle sosiale forhold. Menn som i ung alder hadde dradd til sjøs. Som ved dyktighet og energi hadde oppnådd selvstendige stillinger som skipsførere. Og dertil hadde «oppseilt en slump kapital», som det heter i Porsgrunnssangen.

Fra midten av 1850-årene begynte en ny æra innen skipsbyggeriet i Porsgrunn. Det ene verft etter det andre skjøt i været. I årene mellem 1865 og 1875 ble det bygget ikke mindre enn 68 fartøyer i Porsgrunn. Til tider var det opp til 20 skrog under bygging samtidig. To stabelavløpninger på en og samme dag var ingen sjeldenhet. I 1880 hadde byen en registrert handelsflåte på i alt 110 skip!

Seilskuteskipperen Christen Knudsen fra Salterød ved Arendal var en av pionérene. I 1855 kjøpte han Nedre Frednes og startet her en familiebedrift som snart ble distriktets desidert største og mektigste. Ved sin død i 1888 etterlot Christen Knudsen seg en formue på ca. 100 millioner kroner - omregnet til 1994-kroner.

Sønnene, Jørgen C. og Gunnar, den senere statsminister, hadde da allerede overtatt rederiet og skipsverftet, som de med stor dyktighet utviklet videre. Det siste skip de var sammen om å bygge var skonnertskipet «Korsvei». Et navn som ikke bare var betegnende for et fartøy som ble bygd i den første overgangstiden mellem seil og damp. Navnet kan også tolkes som et symbol på motstridende syn hos brødrene. Jørgen C. var fortsatt seilskutetilhenger, mens Gunnar, etter et studieopphold i England, var blitt overbevist om at fremtiden lå i dampfartøyer.

I 1889 skilte brødrene lag. Gunnar Knudsen etablerte seg på Borgestad, mens Jørgen C. fortsatte på Frednes. I fellesskap hadde brødrene planlagt byggingen av den tremastede bark «Skomvær», det første norske seilskip som ble bygd i stål. Og som med sine 1775 brutto registertonn var det største seilskip som noen gang ble bygd i Norge. Ved sjøsettingen i Bergen 23. april 1890 sto Jørgen C. Knudsen som eneeier. Ikke mindre enn 31 ganger rundet «Skomvær» det beryktede Kapp Horn. Jo, så men, det er ikke uten grunn at man med stolthet synger den ramsalte visen om «Skomvær av Porsgrunn by»!

Porsgrunn var igjen kommet på solsiden. Takket være sine mange seil på de syv hav. Men også på et annet maritimt område ble Porsgrunn en foregangsby - innen skipsassuransevirksomheten. I 1914 var det i Norge 23 skipsassuranseforeninger. Av disse hadde 7 sine hovedkontorer i Porsgrunn, derav også de to eldste.

Allerede i 1837 ble «Langesundsfjordens Assuranceforening» stiftet, senere omdøpt til «Den Første Norske, Assuranceforening», ledet av den dynamiske forretningsmannen Hans Eleonardus Møller. Møller forlot imidlertid «Første Norske» og etablerte i stedet en konkurrerende forening, «Det norske Lloyd». Møller var også initiativtaker til opprettelse av «Det norske Veritas» i 1864 og var institusjonens første formann. I ettertid er H.E. Møller blitt stående som en av de mest markante personligheter i norsk skipsassuranses historie.

Men også innen den såkalte landbaserte virksomhet, som det heter seg i moderne, oljerelatert språkbruk, skjedde en rivende utvikling. Blant annet så en helt ny eksportindustri dagens lys - iseksporten til England og kontinentet. En industri som snart utviklet seg til å bli av den aller største økonomiske betydning for hele distriktet, ikke minst på grunn av dens kjærkomne behov for sesongmessig arbeidskraft.

Den første islast fra Syd-Norge organisert på profesjonell basis.ble utskipet fra Porsgrunn 5. april 1834. Skuta var fullriggeren «Georg». Eier og skipper var Jørgen Linaae, den fire år eldre bror av Paul Linaae, kunstneren som med sine tallrike akvareller har skjenket ettertiden uvurderlige inntrykk av hvordan byen så ut i første halvdel av 1800-tallet.

I 1851 kom igjen en ung, virkelysten sørlending til Porsgrunn, Rasmus Jørgensen Brønlund. På Vestsiden, i svigermorens bryggerhus, anla han en smie og et lite støperi. Det var den første kime til det som senere ble byens største hjørnestensbedrift, Porsgrunds mek. Værksted. Men Brønlund ga seg ikke med det. Han var tidlig blitt klar over behovet for en faglig utdannelse for unge gutter innen mekanikk og teknikk. Og hos Brønlund var det aldri langt mellem tanke og handling. Resultatet ble opprettelsen av «Skiensfjordens Skole til Uddannelse af mekaniske Arbeidere» i 1884. Landets første i sitt slag. Med to elever i det første skoleår. Og med Rasmus Brønlund som eneste lærer. I dag har Telemark tekniske fagskole over 400 studenter og 45 lærere!

Året før fagskolens opprettelse, og på dens nærmeste nabotomt, hadde en annen virksomhet sett dagens lys året før, Den norske Smergel- og Brynestensfabrik. I dag kjent som Norrøna Fabrikker A/S. En bedrift som ikke bare er Porsgrunns eldste, men som også representerer kontinuiteten i landets desidert eldste industriforetagende, brynestensbruddene i Lårdal i Telemark. Det var her sagatidens heklunger hentet sine kastevåpen som ble brukt mot kong Sverres birkebeinere i slaget ved Fimreite i året 1184!

Skipsflåtens overgang fra seil til damp i annen halvdel av 1800-årene gikk forholdsvis smertefritt i Porsgrunn. Oppsparte midler fra de gode år ble investert i nykontraheringer og fornyelse av skipsflåten. Næringslivet i byen ble styrket og stimulert gjennem de mange nyetableringer som fant sted. Og til tross for de hyppige økonomiske kriser som rammet landet mellem 1880 og 1900, hersket optimismen i Porsgrunn. Jernbanens ankomst i 1882 var en klar stimulans for næringslivet. Likedan at byen fikk telefon året etter. En driftig handelsstandsforening ble stiftet i 1884. Håndverkerforeningen kom i 1885. Småforretninger og håndverkssteder vokste opp på begge sider av elven. Med en omskrivning av dikterens ord kan man si at det formelig gjæret i byen og ved havnen. Opprettelsen av Den norske Gjærfabrikk i 1882 kan derfor nesten oppfattes som et symbol på den nesten berusende virkelyst som preget byen i disse årene.

I desember 1885 ble Franklin, Baker & Co. grunnlagt, et betydelig trelastfirma, som med sine 160 ansatte allerede fra starten av var byens største arbeidsplass. Til tross for dens korte levetid, vil bedriften for alltid ha sin plass i byens historie. For det var her den skjebnesvangre bybrannen oppsto ved middagstid St. Hansaften 1905. To smågutter ville tjuvstarte midtsommerfeiringen og tente ild på en flishaug nær en av plankestablene på opplagstomten. Resultatet var 61 nedbrente hus i løpet av 4 timer. Og tapt var alle sagbrukets arbeidsplasser. Konjunkturene på trelastmarkedet i 1905 innbød ikke til gjenoppbygging av bedriften. Branntomtene ble derfor liggende brakk inntil Norsk Metalverk, senere Porsgrunds Metalverk, i 1915 bygde sine produksjonshaller der for fremstilling av bl.a. stenger og rør av kobber og messing. Etter en turbulent tilværelse med skiftende eierskap ble bedriften senere nedlagt. I dag er de store fabrikkhaller overtatt av Down Town, et av landets største butikksentra for detaljhandel.

Også den nye bybrua strøk med under brannen. Brua, som etter utallige stridigheter med Skien, endelig var blitt bygget og innviet 11. desember 1891.

Den utvilsomt betydeligste industrireisning i 1880-årene var allikevel Porsgrunds Porselænsfabrik i 1885. En foregangsbedrift som var landets eneste, den gang som i dag. Og dertil en fabrikk som i alle sine driftsår har vært byens stolthet og dens flaggskip, såvel på det innenlandske som på det utenlandske marked.

I kjølvannet av de store industrietableringer fulgte en rik underskog av mellemstore og mindre industriforetagende. Den norske Knappefabrik var en av dem. En spesialfabrikk med Skandinavias største assortement i bransjen. Porsgrunds Baandfabrik var en annen. Begge startet i 1890, hver med ca. 50 ansatte. Og begge fabrikkene hadde stor medgang på eksportsiden. Båndfabrikkens hovedartikkel var bukseseler, som var en av tidens store forbruksvarer. Enkelte eksportodrer kunne løpe opp i 75.000 kroner. Og det var ikke småpenger for en mindre bedrift i tiden før århundreskiftet!

Det er i denne sammenheng fristende å ta Baandfabrikens suksessrike seleproduksjon som et synlig tegn på at man i Porsgrunn ved inngangen til det 20., århundre igjen var fylt av en optimistisk tro på fremtiden.

Det var endelig slutt på den tid da alle måtte stramme inn livremmen. Man hadde i stedet gått over til bruk av bukseseler!