Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektromatallurgiske gjennom 75 år

PEA i lokalsamfunnet

av Paul-Henrik Hynne

PEA og Porsgrunn by

Nytt innslag i næringslivet

Det er vanskelig i 1988 å kaste blikket tilbake 75 år, glemme den mellomliggende utvikling og danne seg et rimelig riktig bilde av det samfunn som PEA ble en del av i 1912.

PEA hadde ikke, slik som tilfellet var med de fleste andre næringsvirksomheter i byen, sin opprinnelse i et eksisterende miljø eller i lokale naturgitte forutsetninger. Jernverkstradisjonene i Nedre Telemark var historie, og elektrisk kraft var vel for de fleste ennå en kuriositet da PEA ble etablert. Da de første ovnene på PEA ble startet, var bruken av elektrisk strøm stort sett fremdeles begrenset til belysning og til husholdningsbruk, og i industrien i noen grad til motordrift.

Driften av de første smelteovner må ha vært noe oppsiktsvekkende nytt i Porsgrunn's industriliv, og for de som fant sin nye arbeidsplass på PEA må smelteverksdriften, med de faremomenter som lå i smelteverkets bruk av elektrisk kraft og smelteovnenes høye temperaturer, ha vært en stor utfordring og vel for enkelte også en noe skremmende opplevelse.

Arbeidet med smelteovnene var da som nå varmt og sikkert enda tyngre enn i dag, med større kroppslig innsats og mindre maskinell hjelp. Men for de som tok arbeid ved PEA var tungt arbeid neppe noe nytt. Vi vet lite om de miljøer som PEA's arbeidsstokk ble rekruttert fra, de få som vi finner opplysninger om i dag kom fra forskjellige yrker, men knapt fra noe som lignet smelteovnsdrift.

Nye arbeidsplasser

Hva PEA betød for Porsgrunn da bedriften ble etablert og kom i gang kan være vanskelig å tallfeste. Da PEA ble stiftet i 1913, hadde Porsgrunn ca. 5.000 innbyggere. Byen hadde vært en driftig og fremgangsrik by med blomstrende næringsliv omkring hovednæringene skipsfart, trelasthandel og is-eksport frem mot slutten av forrige århundre. Men Porsgrunns Historie beretter så om nedgangstider for byen omkring 1910 med stagnasjon og tilbakegang i de gamle hovednæringer og også nedgang i antall industriarbeidsplasser, samtidig som nabobyen Skien opplevde en annen og mer positiv situasjon for sitt næringsliv.

Etableringen av en ny industribedrift i Porsgrunn må under slike omstendigheter ha vært en gledelig begivenhet og en stimulans for byens liv.

Byens største industriarbeidsplass i 1913 var Porsgrunds Porselænsfabrik med 240 ansatte. Porsgrund mek. Værksted og Norrøna Fabrikker var betydelige bedrifter, og Borgestad Chamottefabrik, senere Borgestad Fabrikker i nabokommunen Gjerpen hadde også utvilsomt ringvirkninger for Porsgrunn. Men byens sagbruksvirksomhet som hadde vært omfattende, var i tilbakegang og byens trelasthandel likeså. For øvrig var byens industri begrenset. Porsgrunn Baandfabrik som laget bukseseler og strømpebånd og sysselsatte ca. 50 mennesker og Den Norske Knappefabrik med ca. 40 personer var etter de nevnte virksomheter byens største bedrifter.

PEA ga byen raskt et hundretalls nye arbeidsplasser, bedriften ble et skatteobjekt i seg selv og ga ringvirkninger i byens næringsliv. Og, kanskje mest betydningsfullt av alt, bedriften sikret det nystartede kraftselskaps økonomi.

PEA og byøkonomien

PEA's videre samspill med omgivelsene må ha utviklet seg i takt med omfanget av bedriftens virksomhet. I kjølvannet av den første verdenskrig var virksomheten, som omtalt tidligere, periodevis sesongbetont med varierende beskjeftigelse og resultater. Men så etter 1926 «har bedriften utvikles seg særdeles gunstig og den hele tid vært byens største skatteyter» for å sitere Porsgrunns Historie og dette verks referanse til en avisartikkel av 1957. Størst betydning for byens økonomi har utvilsomt lønnsutbetalingene til bedriftens ansatte hatt, ved siden av forretningsstandens inntekter ved salg til bedriften.

Selv om det ikke kan tallfestes, må vi ikke glemme den økonomiske betydning som PEA har hatt, ikke bare for Porsgrunn kommune, men også for de andre kommuner i distriktet, gjennom de inntekter som har tilflytt SKK fra PEA's kraftkontrakter og SKKS reslutatandeler i PEA gjennom årene.

Glemmes må heller ikke de betydelige beløp som gjennom årene er gitt til foreninger, institusjoner og veldedige tiltak. PEA's styreprotokoller fra bedriftens etablering frem til den opphørte som et selvstendig aksjeselskap i 1966 er bevart. Alle søknader om støtte er styrebehandlet og styreprotokollene gir et godt bilde av bedriftens romslighet når det gjelder støtte til lokale interesser. Påstanden om at et medlemskap i Idrettsforeningen Urædd i sin tid skal ha vært betingelse for ansettelse på PEA holder vel ikke stikk, men styreprotokollene viser at Urædd i særlig grad har nytt godt av bedriftens velgjørenhet.

PEA's arbeidsstokk har variert gjennom tidene og har i enkelte år nærmet seg 500 personer. I jubileumsåret har PEA noe i underkant av 300 ansatte og lønnsutbetalingen i 1987 var ca. 60 mill. kr. som nesten i sin helhet må regnes å tilflyte distriktets økonomi. Dertil kan varer og tjenester kjøpt til PEA fra distriktet anslås til ca. 25 mill. kr. pr. år.

Den negative side ved PEA fra samfunnets synsvinkel har vært bedriftens forurensning som i de åpne ovners tid var et stort problem, men som nå praktisk talt er eliminert.

PEA har alltid hatt et godt og åpent forhold til byens administrasjon og de offentlige etater.

Roligheten og Herøya

Den tomt som Alex Christiansen sikret PEA i 1913 og hvor PEA fremdeles har sin virksomhet, lå på en liten øy som opprinnelig het Gåsegrunn og senere ble kalt Roligheten av Porsgrunnkjøpmannen Nicolai Aall, da han bygget seg et landsted der. l sitt manuskript til det jubileumsskrift som rektor Carl Lund skrev til PEA's 50-års jubileum i 1963, men som på grunn av forskjellige omstendigheter ikke ble trykt, har han innledningsvis et kapittel om Roligheten som vi tar med her.

Roligheten v/Carl Lund (1963)

«Roligheten» er ennå navnet på strøket der PEA ligger, lengst syd i Porsgrunns gamle byområde. I dag passer ikke dette navnet lenger. Nå er hele stedet fylt av liv og larm, storindustriens maskiner går døgnet, året rundt. Alt er anderledes enn det var i hine fjerne år da Roligheten fikk sitt navn.

Det var i 1783 at storkjøpmann Nicoloi Benjamin Aall fra Porsgrunn bygget et landsted på Eidanger-gården Bjørntvedts grunn. Han kalte det for «Roligheden», og den gang var det virkelig et rolig tilfluktssted utenfor alfarveien, en fredet plett å søke hen til.

N. B. Aall hørte til det gamle handelspatrisiat, en krets av rike kjøpmenn som var kjentforsine sterke kulturelle interesser. De drev handel, var redere, verkseiere, og ikke minst grunneiere. Det hørte med til deres sikre sosiale posisjon at de også eide jord, gårder og skog.

De bodde i byene disse storkjøpmennene, i de små byene Norge den gang hadde. Men mange av dem søkte gjerne ut til sine landsteder i byens nærhet, lystgårder, som de kaltes. Etter tidens svermeriske smak fikk disse lystgårdene meget romantiske navn, slike som passet i de store følelsers tid.

Da Carsten Anker bodde i København, hadde han et lite landsted ved Øresund som han kalte Rolighed. Kanskje har N. B. Aall kjent dette stedet, det var god kontakt innen kretsen. Men det kan være like rimelig at han fant på navnet selv, som et uttrykk for det han ønsket stedet skulle gi ham. «Min far var der alltid i et muntert lune, og hadde likesom avrystet forretningenes byrde», beretter sønnen Jacob Aall.

I sine erindringer, som han skrev på sine gamle dager, forteller Jacob Aall også litt om selve stedet: «Mens jeg var barn, kjøpte min far den tett nedenfor Porsgrunn liggende øy - Gåsegrunn, som han omdøpte til Roligheden. Der lot han oppføre en bygning, som formedelst sin sterke mur og det såkalte italienske s-tak ansåes for tidens mesterstykke og egnens underverk. En klosset murmesters ufullkomne stukkatur-arbeid ved brannmuren beundredes også meget, likesom alle Europas storheter figurerte i flotte kobberstikk i gangene. Der tilbrakte jeg mine gladeste barndomsdager, tumlet meg med mine søsken fritt omkring, forlystet meg ved de mange nye gjenstander, og sværmet omkring blant påfugler, perlehøns og andre sjeldne dyr hvormed min far smykket sitt yndlingssted.»

Roligheden ble overtatt av en av N. B. Aalls andre sønner, Eidsvollsmannen Jørgen Aall, ogfor ham ble det mer enn et landsted, det ble et hjem. Det gikk dårlig med forretningene i de vanskelige år etter 1814, og da hans store gård i Porsgrunn brant ned 14. mars 1819, flyttet han med hele sin tallrike familie til Roligheden.

Der kom Jørgen Aall til å tilbringe resten av sitt liv. Han måtte riktignok samme år selge huset, men kjøperen var Jacob Aall på Nes jernverk, som generøst lot broren fortsette å bo der. Jørgen Aall fikk også hjelp av en annen av sine brødre, og levde stille og tilbaketrukket på Roligheden til sin død i 1833. Da hadde han overlevd både sin hustru og sine ni barn.

Roligheden ble solgt i 1839 og senere delt i Øvre og Nedre Roligheden, som hadde forskjellige eiere. I 1860 kom trelasthandler Erik Rasmussen fra Kilebygda inn i bildet. Han skilte seg snart med den øvre, mindre del, der det for det meste har vært sagbruk med til dels stor eksport av skurlast, grubetømmer, m.m. På hovedparsellen i syd bygget Erik Rasmussen opp en av byens største forretninger. Han drev trelasthandel, rederi og annen næringsvirksomhet, og gjorde det svært godt.

Det var Erik Rasmussens sønn Otto Rasmussen som i 1914 solgte en del av sin eiendom Roligheden til det nystiftede PEA. Skjøtet er utstedt 10. juni 1914, tinglyst 16. juni samme år, og kjøpesummen var kr. 45.000, -.

Med dette var stedets utvikling fullført, fra uberørt natur over lyststed og det forholdsvis fredelige sagbruk frem til moderne storindustri. Navnet Roligheden er der fremdeles, men det passer ikke lenger, brukes ikke så meget, og vil kanskje ikke leve så lenge. Det hører til en svunnen tid.

Øst for Roligheten lå en større øy, Herøya, med en rekke gårdsbruk. Herøya var opprinnelig adskilt fra fastlandet mot øst ved et smalt sund, Gamle Langesund, som i 1850 var blitt fylt delvis igjen for å gi veiadkomst til Herøya. Den nåværende kanal er senere sprengt ut etter avtale mellom Norsk Hydro og Porsgrunn kommune for å gi bedre sirkulasjon i Gunneklevfjorden. Kanalen ligger øst for det «Gamle Langesund», da dette, på det tidspunkt da den nye kanalen skulle lages, var fylt helt igjen og allerede fabrikkområde.

Roligheten og Herøya var skilt av et annet sund, men forbundet med en pontongbro over dette.

Fra 1916 av ble Herøya gradvis kjøpt opp av Norsk Hydro for mulig fremtidig industrivirksomhet, men lå ennå i mer enn 10 år urørt og av Hydro brukt til en næring noe utenom Hydro's egentlige formål, nemlig sauehold.

Da PEA begynte sin virksomhet var øya Roligheden altså stort sett benyttet til sagbruksvirksomhet og trelasthandel, ved siden av byens epidemisykehus «Lasarettet» som lå helt på øyas sydspiss, og Porsgrunds Cementstøperi A/S som ble stiftet omtrent samtidig med PEA i 1913 og ble PEA's nabo mot syd.

I 1927-29 skjedde en dramatisk forandring i PEA's naboskap da Norsk Hydro i slutten av 1927 tok beslutningen om å legge sin nye produksjon av kvelstoffgjødsel til sin eiendom på Herøya. Porsgrunns bygrense gikk den gang over Gunneklevfjorden og skar en snipp av Roligheten, slik at Herøya i sin helhet hørte til Eidanger herred og den nye bedrift fikk navnet Eidanger Salpeterfabrikker.

Etter at beslutningen om å legge den nye fabrikken til Herøya var tatt i slutten av 1927, ble arbeidet omgående satt i gang og den nye fabrikken var allerede driftsklar i 1929. PEA hadde ikke lenger et fredelig jordbruksområde ved siden av seg, men en stor industribedrift som raskt overgikk PEA i alle henseende.

Med den videre utvikling av industribedriftene er også områdets natur blitt helt forandret. Herøya og Roligheten har forlengst opphørt å være øyer. Store utfyllingsarbeider, hovedsakelig ved avfallsprodukter fra bedriftenes produksjon, har skapt et sammenhengende område fra Versvik til Kulltangbroen. Underveis har nye virksomheter kommet til. Mens den stadig utvidede Herøya er utnyttet av Norsk Hydro, har Roligheten gitt plass for forskjellige næringsvirksomheter og til en dypvannskai for Porsgrunn's Havnevesen.

Ellers har Roligheten forlengst opphørt i å være et stedsbegrep for de fleste av Porsgrunn's befolkning. Hele området oppfattes som Herøya og navnet Roligheten går bare igjen i veinavnet.

Norsk Hydro som nabo

Naboskapet med Eidanger Salpeterfabrikker, senere Norsk Hydro a.s, Porsgrunn Fabrikker, fra 1984 Hydro Porsgrunn, har i alle år vært uproblematisk. Noe vesentlig samkvem har det ikke vært mellom de to bedrifter, men i enkelte sammenhenger, særlig i spørsmål angående havneforhold, har Hydro og PEA hatt sammenfallende interesser og et nært samarbeid, hvor forøvrig også andre bedrifter har vært med.

Hydrobedriften har på flere måter vært til hjelp og støtte for PEA. I vanskelige situasjoner har Hydro's verksteder bistått med utstyr og hjelp, og også på andre områder har PEA kunnet nyte godt av storbedriftens ressurser. Med sin meget omfattende og døgnkontinuerlige virksomhet har Hydro en velutstyrt stående beredskapsstyrke. Ved enkelte ovnsuhell på PEA hvor bistand har syntes ønskelig, har Hydro's beredskapsstyrke på eget initiativ rykket ut og stilt seg til PEA's disposisjon. PEA har også en avtale med Hydro om bistand fra Hydro's sanitetsstyrker hvis akutte situasjoner skulle gjøre dette nødvendig.

Videre har de to bedrifter, som omtalt i tidligere avsnitt, arbeidet sammen om energiutnyttelsen i PEA's ovnsgasser og det nære naboskap har gjort mulig en hensiktsmessig leveranse av industrigasser fra Hydro Porsgrunn til PEA's produksjonsprosesser.

En annen side ved naboskapet med Hydro på Herøya er de faremomenter som Hydro's spesielle virksomhet fører med seg. Hydro arbeider i sine prosesser med store mengder giftige gasser som ved uhell kan få alvorlige følger for bedriftens personell. For beskyttelse av sine ansatte i mulige faresituasjoner har Hydro følgelig utviklet strenge forholdsregler, etablert gassikre tilfluktsrom og gitt alt personell personlig beskyttelsesutstyr. Med sin beliggenhet helt opptil Hydros fabrikkgrenser er PEA ved eventuelle gassuhell hos Hydro åpenbart utsatt for samme fare, og PEA har derfor funnet det påkrevet å etablere alarmsystemer og beskyttelsestiltak etter samme prinsipper som Hydro.

Telemark Industriforening

I mars 1973 ble Telemark Industriforening stiftet. Foreningen er tilsluttet Norges Industriforbund og arbeider for forbundet formål som « ... er å fremme industriens felles interesser i et samfunnsmessig perspektiv». Fylkesforeningenes arbeidsform har vært, hovedsakelig gjennom utvalgsvirksomhet, å gi gjensidig informasjon mellom medlemsbedriftene og innhente og bearbeide synspunkter fra fylkets industribedrifter overfor myndigheter og media i saker av industripolitisk betydning. PEA har i alle år vært aktivt med i de fleste av Industriforeningen's utvalg.

Når Norges Industriforbund den 1. januar 1989 går sammen med Norsk Arbeidsgiverforening, og Norsk Håndverksforening i den nye Næringslivets Hovedorganisasjon vil Telemark Industriforening også bli oppløst og en ny fylkesorganisasjon som vil omfatte de eksisterende fylkeslokale foreninger av de samme riksforbund vil bli dannet.