Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år

Kraftforsyning

av Paul-Henrik Hynne

Kraftkontrakter

Siden PEA ble stiftet i 1913 og den første kraftleveringskontrakt inngått med Skiensfjordens kommunale kraftselskap, har SKK vært PEA's eksklusive kraftleverandør. Fra en kraftmengde i den første kontrakt på 4.420 kW eller ca. 35 mill. kWh/år har PEA i nærværende år budsjettert med et forbruk på ca. 500 mill. kWh (500 GWh). Inneværende års kraftforbruk forutsetter drift av to ovner, ovnene 10 og 11. Det høyeste forbruk av kraft i bedriftens historie hadde PEA i 1974 med et totalforbruk på 638 mill. kWh med drift på ovnene 6, 7, 9, 10 og 11.

I tidligere kapitler er omtalt de første kraftkontrakter og deres fortrinn og ulemper for kontraktspartnerene. Den første kraftkontrakten som ble inngått i 1915 var en ren fastkraftkontrakt hvor PEA forpliktet seg til å betale for en viss kraftmengde pr. år uansett forbruk. Denne kraftkontrakten ble så ved eierskiftet i 1920 endret slik at SKK bare garanterte for en mindre del av kraftforbruket, mens den resterende del forutsattes levert som spillkraft.

Etterfølgende kontrakter med SKK frem til 1965 har alle vært av en slik natur, en kombinasjon av fastkraft og spillkraft. Spillkraft er overskuddskraft som produsenten ikke har faste avtaler for og som normalt leveres til lavere pris enn den garanterte kraft, men da uten leveringssikkerhet.

Etter at kraftleveransene ble stabilisert i slutten av 20-årene, har PEA gjennom sine kraftkontrakter i alle etterfølgende år fått dekket sitt kraftbehov, bortsett fra noen vannfattige år hvor hele leveringsområdet har vært rammet av kraftmangel.

Et særtrekk ved kraftleveringene til PEA som ble regulert gjennom kraftkontrakter inngått i begynnelsen av 50-årene, var at prisen var variabel og avhengig av salgsprisen på ferrosilisium og det utbytte som bedriften hvert år betalte til sine aksjonærer. I tillegg til disse to elementene i prisformelen kom også et ekstra element som skulle avtales, negativt eller positivt, etter forholdene hos kraftprodusenten og forholdene ved legeringsindustrien, m.a.o. en meget fleksibel prisformel.

Kraftkontraktene fra 50-årene ble i 1965 avløst av en ny kontrakt som ikke baserte seg på spillkraftleveranse. Med visse reservasjoner påtok SKK seg å levere et kraftkvantum på 270 mill. kWh og prisen skulle motsvare den midlere pris for leveranse av statskraft. Behov utover det angitte kraftkvantum forutsattes dekket gjennom en formidling av tilleggskraft fra Samkjøringen.

Denne kraftkontrakt fikk ikke lang varighet; i 1966 overtok Elkem PEA og en ny kraftkontrakt ble inngått mellom SKK og Elkem. Kraftkontrakten er knyttet til en avtale mellom SKK og Elkem om visse forpliktelser som Elkem påtok seg i forbindelse med kjøpet av SKK's PEA-aksjer og som omfattet finansiell bistand til PEA for bygging av en ny stor manganovn, ovn 10, overtagelse av Meteor's aksjer og omlegning av produksjonen for reduksjon av støvutslipp fra ovnene.

Kraftkontrakten garanterte PEA et kraftkvantum på 250 mill. kWh til en fast pris med justering hvert 5. år i et visst forhold til engrosprisindeksen.

Da PEA's siste ovn, ovn 11, ble planlagt i 1970, ble kraftkontraktene med SKK endret til å sikre PEA 350 mill. kWh årlig. Kontrakten har videre en særbestemmelse som sikrer PEA et overforbrukskvantum utover fastkraftkvantumet på inntil 25% av dette til samme pris, i den utstrekning overforbruket kan dekkes av selgerens egenproduksjon.

Det er denne kontrakten som er gyldig for PEA i dag. Da PEA's kraftforbruk i alle år etter Elkem's overtagelse har ligget betydelig høyere enn det kraftkvantum som kontrakten med SKK garanterte, er PEA's kraftforbruk blitt supplert med kraft som SKK har formidlet fra Samkjøringen eller fra andre kraftleverandører. I følge kraftkontraktens særbestemmelser skal PEA betale de utgifter som SKK har med å skaffe kraften tilveie, med et tillegg i formidlingsavgift.

Rettslig prøving av kontrakt

I 1976 ønsket SKK kraftkontrakten revidert under henvisning til et punkt i kontrakten som åpner mulighet for forhandlinger hvis forholdene endrer seg slik at kontraktens bestemmelser blir funnet åpenbart urimelige. PEA var ikke av den oppfatning at en slik situasjon forelå, og da partene ikke kom til enighet ønsket SKK uenigheten rettslig prøvet. Saken ble brakt inn for byretten i 1980 og dommen gikk på alle punkter i PEA's favør.

SKK anket dommen og behandling i lagmannsretten ble bebudet høsten 1982. Før saken kom opp for retten tok imidlertid SKK kontakt med PEA om et mulig forlik slik at en rettssak skulle kunne unngås. Da PEA fant å kunne akseptere enkelte mindre vesentlige punkter i kontrakten, kom partene til enighet og et rettsforlik ble inngått. I alle år siden Elkem overtok PEA har det fra Elkem's side vært arbeidet iherdig for å sikre PEA en større andel fastkraft. Med et kraftforbruk gjennom 80-årene på omkring 600 GWh/år har PEA bare ca. 60% dekning av sitt kraftforbruk som fastkraft. Bedriften er følgelig meget sårbar overfor variasjoner i prisen på tilfeldig kraft. En slik økning av fastkraftdekningen har hittil ikke vært mulig.

Folgefonnkraft

I begynnelsen av 70-årene ble PEA av SKK tilbudt å delta med 1/3 av en andel som SKK hadde i Folgefonnverkene og som ble bygget ut i Statskraftverkene's regi. Som kompensasjon for å ha avgitt fallrettigheter i dette området hadde SKK fått rett til en forholdsvis del i utbygning av dette kraftverket som gir SKK disposisjonsrett over ca. 174 GWh. SKK's deltagelse var forutsatt gjennomført over tre trinn, og da SKK på det tidspunkt ikke fant det hensiktsmessig å delta, ble 1. trinn tilbudt PEA. Tilbudet ble akseptert og PEA gikk inn i anlegget med en investering på nærmere 40 mill. kr. Fra 1980 tar PEA ut av Folgefonnverkene ca. 52 GWh pr. år for en periode på minimum 20 år, maksimum 30 år.

Også saken med Folgefonnkraften fikk et juridisk etterspill. Da endelig avregning fra Statskraftverkene for anlegget forelå, reiste Elkem's juridiske avdeling motforestillinger mot kostnadsberegningene og mot et rentekrav. Da PEA ikke hadde direkte avtale med Statskraftverkene måtte motforestillingene reises via SKK. Da Statskraftverkene ikke aksepterte PEA's innvendinger ble uenigheten avgjort i en voldgiftssak som gikk helt i SKK's og PEA's favør.

Kraftformidling

I følge kraftkontrakten med SKK vil SKK når det er mulig formidle den kraft som PEA trenger utover fastkraftkvantumet fra Samkjøringen eller andre kilder. I sitt forsyningsbilde har SKK en rekke mindre kraftkilder, som i avtaleterminologien med PEA benevnes som kontrahert kraft. SKK beregner en gjennomsnittspris for denne kraftgruppe, som belastes PEA i den grad PEA får kraft fra disse kilder. Den siste kilde som PEA får kraft fra er samkjøringssystemet hvor kraft omsettes fritt til en pris som bestemmes av tilbud og etterspørsel til enhver tid.

Kort oppsummert får da PEA all sin kraft fra SKK og i følgende kraftkategorier:

PEA er henvist til å akseptere den kraft som SKK skaffer tilveie og har ingen mulighet for å påvirke valg av kraftkategori. Etter gjeldende avtale vil PEA aldri kunne nyte godt av lav samkjøringspris idet SKK alltid vil belaste PEA med den kraftkategori som til enhver tid har den for kraftselskapet gunstigste pris.

Folgefonnkraften, som i utgangspunktet var beregnet til å gi en rimelig pris, er blitt vesentlig dyrere enn antatt på grunn av betydelige overskridelser i anleggskostnadene og vesentlig høyere driftskostnader enn beregnet. Slik som forholdene har utviklet seg er prisen på den kraft som PEA bruker i gjennomsnitt kommet opp på et høyt nivå i forhold til de fleste andre smelteverk i Norge.

Elektrisitetsavgift

Et særnorsk trekk som rammer i særlig grad den elektrokjemiske- og elektrometallurgiske industri er den alminnelige elektrisitetsavgift. Elavgiften var opprinnelig, da den ble etablert i 1951, en midlertidig avgift på 0,1 øre/kWh, som ble pålagt strømforbrukere for å skaffe tilveie midler for å bringe strøm frem til perifere strøk i landet. Avgiften er blitt en ren inntektspost på statsbudsjettet, og ligger i dag på 3,6 øre pr. kWh. I vanskelige perioder for den kraftintensive industri har Stortinget innvilget reduksjon i elavgiften for visse industrier. På bakgrunn av fjorårets vanskelige avsetnings- og prisforhold er elavgiften for ferrolegeringsindustrien i inneværende år blitt redusert til 2,8 øre.

Det har fra den kraftintensive industris side vært gjort meget for å påvirke myndighetenes og opinionens holdning til elavgiften. Avgifter som pålegges i form av øre kan for opinionen virke bagatellmessig når det store strømkvantum som brukes ikke tas i betraktning. Men PEA alene vil i 1988 betale ca. 14 mill. kr. i elavgift og Elkemkonsernet totalt ca. 280 mill. Det er gledelig å konstatere at Stortinget i 1988 har vist vilje til å finne ordninger som vil gi industrien mer stabile rammebetingelser på dette punkt enn man har hatt de senere år.

Utdrag (s. 149-154) fra:
Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år, 1988
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen