Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år

De første ti Elkem-år

av Paul-Henrik Hynne

Varierende konjunkturer og resultater

PEA's marked har alltid vært stålindustrien, i første rekke i Europa, men også med tiden i varierende grad markeder utenfor Europa. Bevegelsene i verdens stålindustri har derfor vært reflektert i PEA's markedssituasjon, og stålkonjunkturene har alltid vært nær knyttet til verdens alminnelige konjunkturbevegelser. 70-årene og 80-årene viser store konjunktursvingninger med tildels kompliserte politiske og økonomiske årsaksforhold.

Selv om det periodevis hadde være redusert aktivitet, hadde vestens stålindustri gjennom 50- og 60-årene ekspandert betydelig. Inngangen til 1970-årene var fortsatt preget av investeringslyst og høy aktivitet i stålsektoren som til slutt måtte ende i en situasjon med større tilbud enn etterspørsel. Omslaget, som meldte seg midt i 70-årene, hadde sin årsak dels i dette forhold og dels i den første oljekrisen som førte til en femdobling av oljeprisen. Denne dramatiske økning av oljeprisen førte igjen til en endring av forbruksmønsteret i store deler av verden. Nasjonenes ressurser måtte i større grad rettes mot oljekjøp, og mindre ble tilgjengelig for andre varer. Etterspørselen sank i alle sektorer, og stålindustrien gikk inn i en krisesituasjon som igjen reflektertes i ferrolegeringsmarkedet.

PEA's resultater i disse årene fulgte konjunktursvingningene. De første årene under Elkem var ikke gode. De forhold som førte til eierskiftet, nemlig små og urasjonelle ovner, gjorde seg fortsatt gjeldende. Først i 1969/70 da den nye ovnen var kommet i regulær drift, viste PEA et rimelig driftsresultat. I de påfølgende år var det god etterspørsel og gode priser, og årene 1974 og 1975 ble toppår med særdeles gode resultater. Så kom konjunkturomslaget og vi kan vel låne et uttrykk fra moderne sportsterminologi og si at PEA i 1976 «møtte veggen». Før vi behandler denne situasjon skal vi se nærmere på noen sider ved virksomheten på PEA fra Elkem-overtagelsen og frem til dette tidspunkt.

Ny ovnskapasitet

Allerede i forhandlingsfasen med PEA og SKK ble det besluttet å bygge en ny stor manganovn med en transformatorkapasitet på 39.000 kVA. Elkem hadde nylig bygd en slik for Union Carbide's bedrift i Sauda og det må antas at erfaringer og underlagsarbeid fra dette prosjekt kom arbeidet med PEA-ovnen til gode, for ovnen var ferdig til oppstart allerede i februar 1968. Det kan for øvrig noteres at Elkem's bygging av PEA's ovn 10 ble tatt meget unådig opp av Sauda's daværende ledelse, som hevdet at Elkem hadde lagt Sauda's ovnserfaring til grunn for en ovn i en konkurrerende bedrift.

Den nye ovnen kom inn i en oppgangsperiode med god etterspørsel, og ytterligere PEA-kapasietet var snart ønsket. PEA's ovn 9 fra 1964 hadde som de øvrige tre siste ovnsinstallasjoner en transformatorkapasitet på 9.900 kVA. Den var ellers rikelig dimensjonert og det syntes derfor mulig å øke ovnens kapasitet ved å sette inn større transformatorer. Slike ble bestilt i 1968 og satt inn i 1969 og belastningen kunne økes fra ca. 8.000 kW til ca. 13.000 kW.

Videre kapasitetsutvidelse måtte skje ved nye ovner, og etterspørselsutviklingen som fortsatte syntes å berettige et nytt stortiltak. I 1970 aksepterte Elkem's ledelse et forslag til ytterligere en ny ovn og prosjekteringsarbeidet tok omgående til. I 1973 ble den nye ovn 11 med transformatorkapasitet på 46.000 kVA tatt i bruk. Mens ovn 10 var dimensjonert for produksjon av såvel ferromangan som silikomangan, ble ovn 11 bygget som en spesialovn for ferromangan med en rekke nye, tildels dristige, konstruksjonstrekk. Visse ombygninger har senere vært nødvendige, men tiltakene og ideene har gitt verdifulle erfaringer og ført videre frem til levedyktige løsninger. Ovn 11 fikk omtrent samme dimensjoner som ovn 10, noe modifisert for produksjon av ferromangan. Transformatorkapasiteten ble noe større enn på ovn 10 med muligheter for noe høyere belastning.

Med de gamle ovnene 7 og 9 og de to nye ovnene 10 og 11 hadde PEA den altoverveiende del av sin produksjon i lukkede ovner med røykrenseanlegg. De to eldste ovnene, ovn 2 og ovn 3, sammen med raffineringsovnen hadde måttet vike plass for den nye store ovn 11. Da så også ovn 6 under utvikling av en prosess for fremstilling av ferromangan med lavt karboninnhold ble lukket og fikk et tørrenseanlegg for ovnsgassene, var den eneste gjenværende åpne ovn på fabrikken ovn 8 fra 1959. Ovnen var en god silikomanganovn og kunne vel teknisk sett blitt lukket og utstyrt med renseanlegg. Men ovnen var allerede i utgangspunktet liten, og de nødvendige investeringer for en slik ombygging ville ikke kunne forsvares.

De konsesjoner som ble gitt av Røykskaderådet i forbindelse med de nye ovner 10 og 11 tillot ikke drift av åpne ovner og regulær produksjon på ovn 8 ble innstillet ved årsskiftet 1971-72. Med dispensasjon fra konsesjonsbetingelsene ble ovnen likevel i de påfølgende år periodevis benyttet til omsmelting av usalgbart metallfinstoff fra knuseanlegget. Ovnen ble tatt ut av bruk for godt pr. 31. august 1974.

PEA's ovn 7, som da den ble bygget i 1953 var en stor ovn etter datidens forhold, var nå, som de andre gamle ovnene ved PEA, blitt en liten og urasjonell enhet. I forbindelse med en ny prosess for produksjon av ferromangan med lavt karboninnhold som skal behandles senere, var ovn 7 tiltenkt en rolle for produksjon av silikomangan som skulle brukes flytende i denne prosess. Prosessen svarte ikke til forventningene og ble lagt om, og ovn 7 holdt på regulær produksjon av ferromangan og silikomangan med temmelig svake produksjonsresultater inntil 1976 da PEA virkelig møtte motbakke. Ovn 7 ble da stanset og kom ikke mer i drift.

Mer raffinerte produkter

Fra PEA's tidligere historie går det frem at tanken om fremstilling av mer raffinerte manganprodukter gjentatte ganger har vært fremme hos PEA's ledelse, første gang så tidlig som i 1920-årene. Av forskjellige grunner ble de ikke realisert. Nærmest kom man i de senere 1940-årene ved anskaffelsen av en raffineringsovn som ga det ønskede produkt, men som av noe uklare årsaker aldri kom i regulær produksjon over noen lengre tid. Umiddelbart etter Elkem-overtagelsen tok direktør Høverstad igjen opp tanken om fremstilling av ferromangan med lavt kullstoff. Høverstad foreslo bruk av PEA's ovn 6, og Elkem's ingeniører i Engineering Division og ved forsøksstasjonen i Kristiansand gikk igang med en vurdering av prosjektet.

Et forslag om bruk av ovn 6 til smelting av manganoksyder parallelt med produksjon av silikomangan på ovn 7 for en påfølgende silikotermisk reduksjon av flytende manganoksyd fra ovn 6 ble lagt til grunn for forsøksvirksomhet ved forsøksstasjonen ved Fiskaa Verk. Prosessen syntes lovende, og arbeid med planlegging og bygging ble satt igang. Prosessen forutsatte blanding av de to flytende komponenter, silikomangan og manganoksyd, i en roterende og tippbar reaktor.

Anlegget var ferdig og prosessen kom igang i mars 1973, men møtte straks vanskeligheter. Koordinering av tappingene fra de to ovner var mer enn besværlig, kanskje spesielt fordi begge ovnene var gamle, med hyppige stanser for reparasjoner. Også prosessmessige vanskeligheter meldte seg. Fóringsslitasjen i reaktoren ble en helt annen enn beregnet, og etter ca. 5 måneder måtte prosessen tas opp til vurdering. Det ble besluttet en omlegning til en klassisk prosessvariant hvor nedsmeltet malm ble redusert med fast nedknust silikomangan. Med dette frigjorde man seg fra koordineringsproblemene med to ovner. Nedsmeltingen ble foretatt i ovn 6, og slaggsammensetningen justert i ovnen slik at også slitasjen på reaktorfóringen etter hvert kom på et rimelig nivå. Med denne prosess måtte ovnen lukkes og utstyres med renseanlegg for ovnsrøken.

De første årenes resultater med produksjon av ferromangan med lavt karboninnhold var ikke imponerende, men både operatører og ingeniører som var opptatt med prosessen la ned et beundringsverdig arbeid med å forbedre prosess og anlegg, og resultatene ble etter hvert meget tilfredsstillende. Denne raffineringsprosess ble holdt gående i 11 år til den i 1985 ble avløst av en ny prosess, den såkalte MOR-prosessen.

Prosesstilpasning og nye hjelpemidler

Integrasjonsprosessen i Elkem syntes som nevnt å ha gått uten nevneverdige problemer. PEA's tekniske personale gikk umiddelbart etter eierskiftet inn i et aktivt samarbeid med Elkem's folk om spesifikasjon, planlegning og oppføring av de nye anlegg. Også på den driftsmessige siden utviklet det seg et godt samarbeid. Her var igangkjøring av de nye, store ovnene en av hovedoppgavene. PEA hadde en meget kompetent metallurgisk stab med meget gode resultater på de gamle og etter de nye forhold små ovnene. Spranget i belastning fre 8.000 kW til 28.000 kW førte imidlertid med seg nye problemstillinger, og gamle «sannheter» med hensyn til ovnsdriften holdt ikke lenger alltid stikk.

De første årenes drift ble en interessant tilpasningsperiode for PEA's driftspersonale, hvor samarbeidet med ingeniørene i Elkem Engineering og i forskningsavdelingen ga verdifulle impulser og nye erfaringer på begge sider. Spesielt verdifullt i denne sammenheng var arbeidet med utnyttelse av den nye regnemaskinteknologi som i 60-årene begynte å gjøre seg gjeldende for alvor.

Elkem engasjerte seg sterkt i forsøk på å bruke dette nye redskap til styring av smelteovnsdrift. PEA's nye ovn 10 var et velegnet objekt for dette arbeid og Elkem's spesialiteter sammen med PEA's tekniske og metallurgiske personell drev en iherdig forsøksvirksomhet på ovnene 9 og 10.

Arbeidet med utvikling av styringssystemene førte nødvendigvis med seg en nærmere fordypning i prosessens kjemisk/fysiske forløp og ga en utvidet prosessforståelse, som sammen med de nye hjelpemidler for kontroll og styring har gitt påtakelig bedrede resultater i ovnsdriften.

Forsøkene ble ledet av Elkem's forskningsavdeling også med henblikk på utvikling av styringssystemer som kunne markedsføres sammen med Elkem's salg av smelteovner på verdensmarkedet. Som ved alt utviklingsarbeid var enkelte ideer og forslag feilslag, mens andre førte frem til praktisk anvendelse. Ut av det hele kom for PEA et avansert system for kontroll og i noen grad styring av ovnsdriften, som så ble lagt til grunn for kontrollutstyr og instrumentering på ovn 11.

Utnyttelse av ovnsgassene

Av en kort prosessbeskrivelse som gis senere, vil det gå fram at smelteprosessen ved fremstilling av ferrolegeringer gir som biprodukt en meget energirik gass. Ved drift av åpne smelteovner vil gassene brenne av på toppen av ovnen, mens den i lukkende ovner samles opp og kan benyttes som varmekilde ved forbrenning eller som et råstoff i kjemisk produksjon. For elektriske smelteverk er det nærliggende å bruke gassene til forbrenning i et varmekraftverk for kraftproduksjon. Flere norske verk har i de senere år anlagt varmekraftverk hvor ovnsgassene utnyttes. Slike anlegg krever betydelige investeringer, og anleggenes rentabilitet må ses i lys av bedriftenes kraftpris.

Da PEA i 1968 fikk sin første store ovn i drift, var det naturlig å se seg om etter en anvendelse av ovnsgassen. Med Norsk Hydro som nærmeste nabo og som stor energiforbruker, var det nærliggende for PEA å søke et samarbeid der. Norsk Hydro var interessert og i 1969 ble det inngått avtale om levering av gass fra ovnene 9 og 10 til forbrenning i en kjel for produksjon av damp til forskjellige formål ved fabrikken på Herøya. Et samlesystem for gassene fra de to ovner og et vifteanlegg for transport av gassen ble bygget og kom i drift høsten 1969.

Gassleveransen svarte ikke til forventningene og kom aldri opp i det omfang som kontrakten siktet mot. Hydro fikk dekket sitt dampbehov internt og brukte i stedet gassen i noe omfang til kalsinering av kalksten og dolomitt og, som et litt interessant trekk, direkte som råstoff i kjemisk produksjon til fremstilling av maursyre.

Selv om Hydro's uttak av gass i de første 70-årene var begrenset, så nok bedriften hele tiden PEA's ovnsgass som en interessant ressurs og ønsket å sikre seg også gassen fra PEA's ovn 11 gjennom en ny kontrakt i 1974. Et eget overføringsanlegg skulle bygges, i et visst omfang ved anvendelse av utstyr fra Hydro's nedlagte karbidanlegg. Dels på grunn av vanskeligheter med dette utstyr og dels på grunn av driftsavbrudd på PEA i 1976, kom dette anlegg aldri i gang.

PEA tok for alvor opp vurdering av et varmekraftverk og hadde i 1978 planer klare for et slikt anlegg. Anlegget krevet en stor investering, og vanskelig økonomi holdt planene tilbake, og da ny interesse fra Norsk Hydro for et konkret anvendelsesprosjekt meldte seg, ble kraftverksplanene ikke realisert. I stedet ble en tredje gasskontrakt inngått med Hydro i 1979 for et prosjekt hvor Hydro ønsket å bruke gassene fra ovnene 9, 10 og 11 som supplement til andre gassformige varmekilder til et reformeranlegg i sin ammoniakkproduksjon. Avtalen har vært fordelaktig for begge parter, og vil bli nærmere omtalt senere.

Samarbeid med Elkem's Engineering Division

Med PEA fikk Elkem en etter hvert moderne bedrift med en beliggenhet relativt nær selskapets hovedkvarter i Oslo. Elkem's Engineering Division hadde da en meget omfattende aktivitet, og med hyppige besøk av kunder og forbindelser fra fremmede smelteverk var det nærliggende å bruke PEA til demonstrasjon av Elkem's ovnutstyr. PEA ble meget brukt i denne sammenheng. Dette førte nok til noe ekstra belastning for PEA's personell, men ga på den annen side PEA's ingeniører kontakt med andre smelteverk og nye impulser. Besøkene ved PEA ga også muligheter for gjenvisitter og erfaringsutveksling.

Periodevis ble også PEA benyttet i opplæringsøyemed for ingeniører ved metallurgisk avdeling ved hovedkontoret, og flere yngre ingeniører som hospiterte ved PEA har senere fortsatt sine karrierer i Elkem-organisasjonen.

Konjukturomslag og ovnsuhell

Som beskrevet i et tidligere kapittel inntraff det et dramatisk konjukturomslag for stål- og ferrolegeringsindustrien i løpet av 1975 som følge av to situasjoner. Den kraftige ekspansjonen i stålindustrien over en 10-årsperiode måtte nødvendigvis føre til overkapasitet og større tilbud enn etterspørsel i markedet. Til dette kom den første oljekrise i 1974 med et endret forbruksmønster over hele verden og en sterkt fallende etterspørsel etter alle typer varer. Denne tendensen gjorde seg gjeldende allerede i slutten av 1974 og øket på utover 1975.

For PEA kom markedsomslaget brått, om ikke uventet, høsten 1975. Året ga likefullt et meget godt resultat takket være gode avsetningsforhold helt til årets siste kvartal. PEA møtte markedsomslaget med omlegging av produksjonen, og forsøkte å holde sysselsettingen oppe. I begynnelsen av 1976 syntes markedsforholdene å bedre seg noe, men etterspørselen flatet raskt ut igjen, og prisene falt sterkt utover i 1976 og videre i 1977.

To store ovnsuhell på PEA inntraff i samme periode. Et materialras i ovn 10 i november 1975 skadet hvelv og kjølevannsslanger med store vannlekkasjer i ovnen. Lekkasjene førte til voldsomme materialutkast som igjen antente utstyr nær ovnen. Ilden forplantet seg til annet utstyr, og brannen raserte praktisk talt alt transportutstyr for råmateriealer til såvel ovn 10 som ovn 9 og forårsaket også andre omfattende utstyrsskader. Ovnen var ute av drift for reparasjon og omfóring i fem måneder.

I februar 1976 inntraff så et nytt stort uhell, denne gang på ovn 11. Ved slaggtapping i et eget slaggtappehull som denne ovn var utstyrt med, ble det kastet ut store mengder glødende koks. Strålevarmen fra koksen antente isolasjonen i en udekket kabelbunt nær ovnen, og brannen forplantet seg langs kablene opp gjennom etasjene. Brannskadene var begrenset til kabler og elektrisk utstyr, men nedslag av saltsyre som dannes ved forbrenning av kabelisolasjonen ødela også meget av det elektriske utstyr som ikke var direkte brannskadet. Ovnen ble lagt inn igjen etter få dager med provisorisk styringsutstyr, men det tok lang tid før alt elektrisk utstyr var i orden igjen for regulær drift.

De to ovnsuhellene fikk ingen nevneverdig økonomisk betydning, anleggene var forsikret, og uhellene inntraff i en periode med lav etterspørsel, så produksjonsavbruddene fikk ingen negativ effekt på PEA's forbindelser med sine kunder.

Tapsår - ny verksledelse

I 1976 var det lederskifte på PEA. Verksdirektør Torgeir Høverstad gikk av med pensjon, og som ny verksdirektør ble utnevnt Hans Christen Andersen, overingeniør og leder for metallurgisk avdeling i Elkem's Engineering Division. Dir. Andersen's første oppgave ble å lede bedriften gjennom de vanskelige årene som meldte seg i 1976 og 1977.

Konjunkturnedgangen i 1977 falt sammen med en ekstrem nedbørsfattig periode som førte til sterk prisøkning på tilfeldig kraft. PEA's kraftkontakt med SKK gir bedriften en fastkraftkvantum på 350 GWh, mens bedriftens totale forbruk med full utnyttelse av ovnskapasiteten i 1977 tilsa et årlig kraftforbruk på ca. 650 GWh. Utover fastkraftkvantumet på 350 GWh skal SKK levere ytterligere 25% til fastkraftpris hvis leveringen kan finne sted fra SKK's egne anlegg. Restbehovet for kraft må dekkes ved kjøp av tilfeldig kraft i det åpne kraftmarked til priser som vil variere med tilbud og etterspørsel. I tørkeperioden i 1977 kunne SKK bare levere det nominelle fastkraftkvantum, og ekstrakostnadene ved kjøp av tilfeldig kraft til den høye pris som kraftmangelen førte til gjorde det umulig å opprettholde driften på alle ovner.

Ovn 6 ble stanset allerede før årsskiftet og ovn 9 tidlig i januar 1977. Videre ble belastningen på ovn 10 og 11 redusert så meget som var forsvarlig for en rimelig drift av ovnene, slik at bare et minimumskvantum tilfeldig kraft måtte kjøpes inn. Den reduserte drift førte til en overtallig bemanning. Bedriften søkte i størst mulig grad å unngå permitteringer og bemanningsreduksjon, og satte igang et omfattende opplæringsprogram av ledig personell ved siden av vedlikeholdsarbeider på utstyr som var tatt ut av drift. Visse permitteringstiltak var likevel uunngåelige.

Produksjonsbegrensning og omorganisering

Markedsforholdene forble vanskelige og den videre utvikling for krafttilgangen i 1977 var meget usikker. Fra PEA's og fra Elkem's side ble det arbeidet iherdig overfor myndighetene for tildeling av et større kvantum fastkraft. Den eksisterende situasjon i 1977 viste hvor sårbar en bedrift som PEA var, når den var henvist til å dekke mer enn 40% av sitt kraftbehov som tilfeldig kraft med priser som kan gjøre økonomisk drift umulig. Disse bestrebelser førte ikke til noe resultat, bortsettt fra et tilsagn om en midlertidig levering av 50 GWh/år frem til 1980 da PEA ville få tilgang til samme kvantum gjennom deltagelse i Folgefonnkraftverkene.

Utsiktene med hensyn til fremtidig kraftforsyning og de fortsatt elendige markedsutsikter gjorde at PEA's ledelse måtte se nøye på bedriftens situasjon og fremtidsmuligheter. Et revidert budsjett i midten av 1977 viste et underskudd som PEA ikke kunne leve med, og drastiske tiltak måtte til for å sikre PEA's fortsatte virksomhet. Det var åpenbart at bare de mest rasjonelle ovnsenhetene ville kunne drives videre under lavkonjunkturene.

PEA's ledelse foretok en grundig analyse av markeds- og bemanningssituasjonen og la frem for de ansattes organisasjoner et forslag om organsisasjonsendring og bemanningsreduksjon. Som rimelig var, arbeidet organisasjonene for å opprettholde arbeidsplassene, men det fremlagte materiale viste klart at de foreslåtte tiltak var nødvendige, og de ansattes organisasjoner gikk sammen med bedriftsledelsen i arbeidet med å gjennomføre bemanningsreduksjonen på en mest mulig skånsom måte.

Heldigvis var tidspunktet gunstig, idet annet industri i distriktet arbeidet under andre konjunkturbetingelser med stor aktivitet. Alle ansatte som ble overflødige ved PEA gikk direkte over i annet arbeid eller ble engasjert i andre Elkem-aktiviteter.

Gjennomgang av bedriftens organisasjon førte til en ny organisasjonsplan tilpasset driften av ovnene 10 og 11 ved siden av produksjon av ferromangan med lavt karboninnhold på ovn 6. Det ble også funnet hensiktsmessig å avvikle store deler av bedriftens transportavdeling og sette de mest omfattende transportfunksjoner ut som innleietjenester.

Resultatet av reorganiseringen ble en reduksjon i bemanningen fra 487 ansatte i 1976 til 311 ansatte i 1978. Tiltakene kom for sent til å gi noe sterkt utslag for 1977-resultatene, men ga noe bedring i forhold til budsjettert underskudd.

Med de kraftforsyningsproblemer PEA syntes å stå overfor og de resultater driften i 1977 hadde vist, er det forståelig at konsernledelsen så med bekymring på bedriftens fremtid ved inngangen til 1978. Omlegging av smeltevirksomheten til andre produkter ble vurdert, bl.a. ble ilmenittsmelting overveiet, og hel nedleggelse av smelteverket og bruk av verkets bygninger og areal til andre formål ble også sett på. Konsernledelsens bekymring må også ses i lys av konsernets resultater, som i 1977 var meget svake. Heldigvis var det delte meninger om PEA's situasjon og mer drastiske tiltak enn de som var gjennomført ble ikke besluttet.

En gjennomgripende strukturendring som den som fant sted ved PEA i 1977 er en smertefull prosess, ikke bare for de ansatte som blir overflødige, men også for alt annet personell ved bedriften. For den som av omstendighetene blir tvunget til å gjennomføre tiltakene er medarbeidernes skjebne ikke likegyldig, og alle vil føle usikkerhet for sin aktuelle og fremtidige arbeidssituasjon. I ettertid betraktet må reorganiseringen i 1977 ses som en betimelig saneringsprosess, som ga PEA overlevelsesmuligheter i senere vanskelige situasjoner.

Utdrag (s. 113-127) fra:
Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år, 1988
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen