Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år

Årene frem til eierskiftet i 1966

av Paul-Henrik Hynne

De gode år tar slutt

PEA's gode periode tok altså en brå slutt i 1957, selv om året på grunn av god etterspørsel og gode priser i de første 9 måneder ga et godt regnskapsresultat. Omslaget i årets siste kvartal var dramatisk og ble bare forsterket i 1958 og 1959. Omslaget hadde sin bakgrunn i en betydelig overkapasitet som igjen var et resultat av de store investeringer i alle sektorer, også jern- og stålsektoren, som den gode etterspørsel i 50-årene hadde ført til. I disse nedgangsårene holdt PEA driften gående for fullt og søkte å kompensere for de lave priser gjennom intensivert ovnsdrift og større salgsvolum.

I slutten av 1959 stabiliserte markedet seg igjen, stålproduksjonen steg med ca. 10% i 1960 og ga signaler om en ny høykonjunktur. Høykonjunkturen viste seg å bli kortvarig, men ga PEA likevel to gode år med anledning til ekstraordinære avskrivninger i forbindelse med deltagelsen i fellesinvesteringene i det nye ferrosilisiumverk i Troms.

Videre utbygging av ovnskapasitetet, ovn 9

Allerede i 1957, før ovn 8 var ferdigstillet og satt i drift, begynte verkets ledelse å arbeide med planer om ytterligere utvidelse av ovnskapasiteten. Interessen for en ny ovn må ses i lys av den kontinuerlige vekst og de gode resultater gjennom nærmere 9 år som syntes å forsvare en videre utbygging. Nærmere realitetsbehandling av planene var neppe aktuelt i de svake årene 1958-59, men da en ny oppgang begynte i 1960, ble nye ovnsplaner igjen tatt frem og av bedriftsledelsen fremlagt for styret. En fortsettelse av de siste gode årene ville gi muligheter for overprisavskrivninger og en høy grad av selvfinansiering av ovnsprosjektet. Forberedende tiltak ble gjort, og Elkem engasjert som konsulent.

Meteor var også nå imot utvidelsesplanene, og direktør Bloch meddelte i et styremøte at Meteor ikke var interessert i nye ovnsplaner og i øket risiko ved nye pantelån. Anleggsplanene var omfattende. Ved siden av en ny ovn med nødvendige installasjoner, ble også planlagt utvidelser på råmaterial- og transportsiden og dessuten et nytt laboratoriebygg og en utvidelse av velferdsbygget. Mot Meteor's stemme vedtok styret 25. oktober 1961 å gå i gang med deler av anlegget. De nødvendige vedtak i styret for å sikre gjennomføringen av anlegget til et operativt ovnssystem strekker seg over en lang periode, og det er litt eiendommelig at bygging av ovnshus besluttes 1½ år før anskaffelse av ovn med tilhørende utstyr vedtas.

Meteor's representant stemte altså imot anlegget, men i de senere styremøter er det Bloch's varamann, kontorsjef Prøis, som møtte, og alle vedtak var enstemmige. Meteor var i denne periode allerede igang med å forsøke å komme ut av sitt engasjement i PEA, og så neppe noen hensikt i å instruere direktør Bloch's varamann i overensstemmelse med sitt syn på PEA's utvidelsesplaner.

Det er for øvrig interessant å notere seg at til samme styremøte den 22. april 1963, hvor endelig vedtak blir truffet om nyanleggene, innløp melding om at Meteor hadde solgt sine aksjer i PEA til en annen sveitsisk gruppe.

Arbeidet med fullførelsen av ovn 9 gikk så videre, og ovnen ble tappet for første gang den 27. oktober 1964. Meteor's betenkeligheter med hensyn til risikoen for økede pantelån viste seg vel berettiget. Etter den kortvarige konjunkturtoppen i 1960-61, fulgte en markert konjunkturnedgang. Selskapet fikk ikke anledning til de forventede overprisavskrivninger, finansiering av nyanlegget måtte skje ved nye pantelån. Men bedriften hadde fått en ny lukket moderne ovn og var kommet et skritt videre i arbeidet med forurensingsproblemene.

Resultatsvikt. 50-års jubileet forbigås

De vanskelige markedsforhold som gjorde seg gjeldende i 1962 ble videre forsterket i 1963, og bedriften klarte såvidt å holde seg på plussiden i disse år. I 1964 holdt det ikke til overskudd, og PEA fikk sitt første underskuddsår siden det siste krigsåret 1945.

I 1963 var PEA 50 år, og bedriften avsluttet sitt første halve hundreår under lite oppmuntrende forhold. 50-årenes optimisme var avløst av dystre fremtidsutsikter, og bedriftsledelsen syntes ikke det var rimelig med en storstilet feiring av begivenheten under slike omstendigheter. Bedriftens 50-års jubileum synes å være forbigått i full taushet. Selv et planlagt jubileumsskrift som allerede forelå i manuskript, utarbeidet av rektor Carl Lund i Tønsberg etter oppdrag fra styret, ble ikke realisert. Et annet forhold som også angivelig bidro til at bedriften foretrakk å holde en lav profil ved 50-års jubileet, var omgivelsenes sterke misnøye med luftforurensningene i distriktet som PEA utvilsomt var en sterk bidragsyter til. Ved 50-årsdagen i 1963 var det snakk om å forskyve en jubileumsfeiring frem til 1965, hvor man kunne markere 50 år fra den første ovnstapping, men forholdene syntes ikke da noe gunstigere og heller ikke på det tidspunkt ble bedriftens 50-års jubileum markert.

Til tross for omfattende investeringer i nytt produksjonsutstyr i 50-årene og en ny ovn så sent som i 1964, viste de svake resultatene etterhvert i 60-årene at PEA's konkurranseevne var for svak til å bringe bedriften helskinnet gjennom nye vanskelige år. PEA's ovner var for små og urasjonelle. Vesentlige utvidelser og forbedringer var nødvendige på produksjonssiden med store kapitalkrav. Et problem som også stadig fikk større tyngde var luftforurensningene fra PEA's åpne ovner, og det var åpenbart at bedriften innen et svært begrenset tidsrom ville bli tvunget til betydelige investeringer for å begrense røkutslippene fra ovnene. Kapitalbehovet var følgelig stort, men en aksjekapitalutvidelse var ikke aktuell under de eksisterende eierforhold.

PEA hadde helt siden utvidelsen av aksjekapitalen i 1920 og den endring i eierforholdene som fant sted i den sammenheng, hatt to hovedaksjonærer, SKK med 55% og Meteor med 40% av aksjene. Gjennom de siste 50-årene hadde det vært klart og forståelig at Meteor ikke betraktet sitt norske industriengasjement som en spesielt vellykket affære, og spørsmål om salg av aksjene hadde vært vurdert flere ganger. Meteor's direktør Gilbert Bloch hadde forelagt flere mulige kjøpere for styret. Forslagene ble imidlertid i tur og orden avvist av PEA's styre. I PEA's vedtekter fantes en bestemmelse om at enhver aksjeoverdragelse måtte godkjennes av styret for å være gyldig, og de mulige kjøpere som Meteor foreslo falt åpenbart ikke i PEA's smak.

Elkem interessert i Meteor's aksjer

Blant de interesserte kjøpere var Elkem. Elkem var i 1960 tydeligvis kjent med at Meteor overveiet et salg av sin aksjeandel i PEA, og tok kontakt med Meteor og anmeldte sin interesse. Det ble utvekslet noe korrespondanse og holdt et møte mellom Meteor's direktør Gilbert Bloch og Elkem's ledelse ved direktørene Georg Hagerup-Larssen, Karl Lorck og Erik Lie. Elkem fikk fra Meteor oversikt over PEA's finansielle status og ba etter en vurdering av denne om opsjon på Meteor's PEA-aksjer.

Elkem's interesse for Meteor's aksjeblokk er pussig nok ikke omtalt i referatene fra PEA's styremøter, men noe korrespondanse viser at PEA's direktør Ellefsen og Meteor's direktør Bloch har utvekslet synspunkter på situasjonen. Igjen er PEA's arkiv mangelfullt, men et brev fra direktør Ellefsen til Meteor's direktør Bloch og dennes svarbrev, viser tydelig begges holdning til et eventuelt salg av Meteor's aksjer til Elkem. Ellefsen argumenterer sterkt imot et slikt salg idet Elkem, ifølge Ellefsen, i henhold til en klart uttalt målsetting ønsker å ta ledelsen av bedriften og han mener at PEA og lokalsamfunnet ikke vil være tjent med en slik situasjon. Han fremholder også at PEA som uavhengig bedrift hadde vært i stand til å selvfinansiere en tredobling av produksjonskapasiteten siden krigens slutt og videre at Elkem's bestselgende ovnskonstruksjon opprinnelig var oppfunnet og utviklet av ham selv.

Direktør Bloch på sin side gir uttrykk for stor interesse for et salg til Elkem. Han imøtegår Ellefsen's frykt for konsekvensene for bedriften og lokalsamfunnet, og hevder at nettopp Elkem's kapitalstyrke og industriekspertise vil komme PEA og lokalsamfunnet til gode i en fremtidig konkurransesituasjon, hvor små bedrifter vil stå svakt overfor de store verdensforetakene. At PEA hadde kunnet selvfinansiere sine utvidelser mener han var takket være de utmerkede år som bedriften hadde nytt godt av etter krigens slutt, en situasjon som etter Bloch's oppfatning er i ferd med å endre seg. Som bedriftens direktør bør Ellefsen i første omgang ivareta aksjonærenes interesser, og Bloch appellerer til ham om å bistå i en forhandling mellom Elkem, SKK og Meteor.

Det må antas at SKK på dette tidspunkt, da konjunkturene igjen var på vei oppover, fortsatt så sine interesser best tjent med bibehold av den eksisterende eiersituasjon, og iallfall ikke ønsket å selge sin aksjeandel i PEA til Elkem.

Elkem hadde i sin kontakt med Meteor bedt om opsjon på Meteor's aksjer og fått en slik, men relativt kort tid etter, og før opsjonstidens utløp, meddelte Elkem at det vurderte aksjekjøp ikke ble aktuelt. Som begrunnelse anførte Elkem at SKK, som var den dominerende aksjeeier i PEA, åpenbart ikke var villig til å gi avkall på denne dominans.

Meteor selger sin andel i PEA til en annen sveitsisk gruppe

I april 1963 fikk altså PEA melding fra direktør Bloch på vegne av Meteor om at praktisk talt samtlige aksjer i Meteor var solgt til en ny sveitsisk gruppe representert ved en advokat i Zürich. Den nye eiergruppe til 40% av PEA's aksjemasse syntes heller ikke å falle i bedriftsledelsens og styrets smak, og PEA's styre nektet å godkjenne overdragelsen under henvisning til vedtektenes bestemmelse om styrets godkjennelse av salg av selskapets aksjer. Sveitserne på sin side hevdet at spørsmålet om godkjennelse i dette tilfelle ikke var relevant, fordi det denne gang ikke dreiet seg om salg av PEA's aksjer. Det var firmaet Meteor som hadde fått nye eiere. PEA's styre mente at dette var en omgåelse, idet Meteor på dette tidspunkt ikke hadde andre aktiva enn PEA-aksjene.

Årsaken til PEA's og SKK's motvilje mot de nye eiere av Meteor er uklar. PEA karakteriserte de nye eieres erhvervelse av Meteor-aksjene som et uønsket «spekulasjonskjøp», mens de nye eiere snakket om langsiktige investeringer og tilbød bistand i et marked som var preget av overtilbud fra produsenter. Med støtte i uttalelse fra sin juridiske konsulent meddelte PEA i et brev til Meteor av 17. april 1963 at den overdragelse av aksjene i Porsgrunds elektrometallurgiske A/S som i realiteten hadde funnet sted ikke var gyldig uten samtykke fra selskapets styre, og at erhvervet av aksjene etter loven var avhengig av konsesjon. Betaling av utbytte kunne derfor ikke finne sted før eiendomsforholdet til aksjene var bragt i lovlig orden.

Man forsøkte først gjennom forhandlinger å få de nye eiere til å overdra PEA-aksjene til en kjøper utpekt av PEA's styre. Den kjøper man hadde i tankene var PEA's mangeårige forbindelse, Klöckner & Co. i Duisburg. Direktør Ellefsen hadde allerede før Meteor-saken kom opp ventilert spørsmålet med KIöckner, som på sin side hadde uttrykt stor interesse for å tre inn som medeier i PEA. De nye Meteor-eierne avslo imidlertid kategorisk å selge PEA-aksjene til Klöckner, alternativt forlangte de en pris for aksjene som var helt uakseptabel.

Dermed brygget det opp til en rettssak mellom Meteor og PEA, og begge parter engasjerte juridisk bistand, også Meteor en norsk advokat. PEA hevdet at overdragelsen krevet styrets godkjennelse, og SKK refererte til en avtale med Meteor om forkjøpsrett ved et eventuelt aksjesalg, selv om det vel er mer enn tvilsomt om SKK på det tidspunkt ønsket å engasjere seg sterkere i PEA. Saken kom etterhvert til å dreie seg om hvorvidt overdragelsen var avhengig av konsesjon etter norsk lov.

Saken verserte mellom de to parters advokater gjennom 3 år og i mellomtiden inntraff forhold som ga utviklingen en annen retning. Det ble lederskifte i PEA og i SKK. 1. juli 1965 gikk PEA's administrerende direktør Tønnes Ellefsen av med pensjon i en alder av 72 år, og assisterende direktør Torgeir Høverstad ble utnevnt til ny administrerende dirktør. Høverstad hadde da vært ansatt ved bedriften siden 1947, først som driftsbestyrer og fra 1. februar 1964 som assisterende direktør. I januar 1966 fratrådte så direktør Olav Strand sin stilling som administrerende direktør i SKK for å tiltre en ny stilling i Brasil, og ble etterfulgt av Thomas Holst Eggen.

Utdrag (s. 96-102) fra:
Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år, 1988
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen