Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år
1949 ble for PEA et rekordår med hensyn til såvel produksjon som omsetning og fortjeneste, til tross for en del uregelmessigheter i kraftforsyningen på grunn av vanskeligheter med SKK's overbelastede transformatoranlegg på Roligheten. Året ble inngangen til en rekke gode år som trygt kan kalles PEA's gyldne periode, uansett referanseår eller vurderingsperspektiv. Fra og med 1949 til og med 1957 kunne PEA notere betydelige overskudd, selv etter ekstraordinære avskrivninger og omfattende investeringer i nyanlegg og moderniseringer. Riktignok omtaler styremøtene relativt hyppig avsetningsvanskeligheter og prisfall for det ene eller for det annet produkt, men gjennomgående må prisnivået ha vært bra, og produksjonen gikk for fullt hele denne perioden med unntak av nødvendige stanser for omforing av ovnene. Ingen driftsuhell av betydning la hindringer i veien for produksjonen, og bedriften utnyttet til fulle den internasjonale høykonjunktur.
Gjenreisningsarbeidet etter krigens ødeleggelser krevet stålprodukter av alle slag og da samhandelen mellom Europa's store industrinasjoner gjennom overnasjonale tiltak ble åpnet og systematisert og ressurser skaffet tilveie gjennom Marshall-hjelpen, fikk stålindustrien en kraftig oppsving. Denne ble videre forsterket av Korea-krigen i årene 1950-52 som førte til forsert virksomhet i rustningsindustrien med brede ettervirkninger.
PEA's nye ovnsanlegg, ovn 7, kom nå godt med. Anlegget ble tatt i bruk i februar 1953 med en lukket manganovn, utstyrt med det mest avanserte utstyr for rensing av ovnsgass som tidens teknologi kunne tilby. Det nye anlegget ble bygget i tilknytning til ovnshuset for ovn 6 og omfattet ved siden av ovnshuset med ovn også råmateriallager og transportanlegg.
Den gode inntjeningen i 50-årene satte også bedriften i stand til andre betydelige utvidelses- og moderniseringsarbeider, og perioden var preget av livlig virksomhet. I august 1955 ble spørsmål om bygging av ytterligere en ovn tatt opp av ledelsen, og allerede i november samme år ble nødvendig maskineri besluttet bestilt. Fortsatt var imidlertid byggetillatelse fra myndighetene nødvendig, og først i 2. halvår 1956 kom byggearbeidene i gang.
Ovnen var opprinnelig planlagt som en åpen ferrosilisiumovn, idet ferrosilisium på det tidspunkt syntes å være det mest interessante produkt. Før anlegget var ferdigstillet hadde markedssituasjonen endret seg dramatisk i løpet av siste halvdel av 1957, og arbeidet med ovn 8, som kunne vært fullført i løpet av året, ble holdt noe tilbake. Først i november 1958 ble ovnen startet og da i forbindelse med at ovn 6 ble tatt ut av drift for reparasjon. Markedet for ferrosilisium var nå et helt annet enn da ovnen ble prosjektert, stålproduksjonen var gått ned og nye legeringsverk var kommet til, bl.a. en ferrosilisiumovn ved Bremanger Smelteverk i Svelgen i Christiania Spigerverk's regi. PEA's ovn 8 ble derfor startet på silikomangan og ble videre i årene fremover hovedsakelig brukt til manganprodukter. Hvis PEA hadde forutsett en slik markedsutvikling ville utvilsomt ovn 8 vært bygget som en lukket ovn. Nå representerte ovn 8 et miljømessig tilbakeskritt.
Som nevnt i omtalen av PEA's ovn 8, tok de gode årene slutt med 1957. Dette året begynte godt, med god avsetning og gode priser, men i årets siste halvdel viste markedet et plutselig omslag. Takket være årets gode begynnelse kunne PEA også for 1957 notere et meget bra resultat, men de to påfølgende år var meget vanskelige med voldsom konkurranse og svake resultater.
I løpet av 50-årene fikk altså PEA to nye ovnsanlegg, ovn 7 og ovn 8, med tilhørende råmaterialanlegg og råmateriallager. Omfattende vedlikeholds- og moderniseringsarbeider ble utført, og videre ble bygget nytt verksted med teknisk kontor, velferdsbygg, nye kontorer, nytt sveiseverksted, nye garasjer, kaien ble forlenget, ny lossebrokran anskaffet, gamle lossekraner overhalet og meget omfattende nyanskaffelse av transportmateriell foretatt.
En lovbestemt utbyttebegrensning fra krigens avslutning og helt frem til 1960 ga aksjonærene bare beskjeden fortjeneste, og Meteor hadde liten grunn til tilfredshet. SKK på sin side hadde imidlertid en meget fleksibel prisklausul i kraftkontrakten og høstet nok et betydelig økonomisk utbytte i de gode 50-årene. Videre satte de gode inntekter bedriften i stand til de betydelige utvidelses-, moderniserings- og rasjonaliseringstiltak som er nevnt over.
PEA's hovedprodukter var silisiumlegeringer og manganlegeringer. Mens råmaterialene for ferrosilisiumproduksjonen, kvarts og koks, enten fantes lokalt eller ble importert fra nærliggende europeiske land, måtte det ene av de to råstoffene i manganproduksjonen, manganmalm, skaffes fra mer fjerntliggende land. Vi skal se nærmere på PEA's råmaterialforsyning i et eget kapittel, og her, i forbindelse med bedriftens virksomhet i 50-årene, bare omtale en situasjon da PEA sto på grensen til å engasjere seg aktivt i grubedrift.
Selv om kjente manganmalmforekomster gir malm i overflod i overskuelig fremtid, hadde PEA stadig problemer med tilførsel av egnede malmer, særlig i etterkrigstiden. PEA's hovedmalm i denne perioden var en russisk malm, men det syntes ofte problematisk å få sluttet kontrakter i tide for nye forsyninger, og også ofte usikkert hvilke mengder malm som kunne påregnes. Også fra andre leverandører var tilgangen usikker, og periodevis syntes det som om det var malmtilgangen som bestemte produksjonsprogrammet.
Blant de mange malmtyper som PEA hadde prøvet ut hadde PEA funnet en marokkansk malm vel egnet. Og da en mulighet bød seg mente PEA's direktør Tønnes Ellefsen at PEA burde gå aktivt inn som medeier i en marokkansk manganmalmgruve for å sikre malmforsyningen til bedriften.
Det svenske selskap, Vargøn AB, som også drev produksjon av manganlegeringer, viste interesse for et samarbeidsprosjekt og en felles prøvedrift ble satt igang etter at Ellefsen hadde besøkt Marokko og inngående drøftet saken med marokkanske myndigheter. PEA, med Vargøn AB som samarbeidspartner, fikk tilbud om å gå inn på eiersiden i en marokkansk gruve, og begge bedrifter engasjerte seg sterkt i vurderingen av en slik mulighet.
Meteor's direktør Bloch var hele tiden sterkt imot prosjektet av hensyn til såvel økonomi som den usikre politiske situasjon i Marokko. Direktør Ellefsen var på sin side sterkt positiv til prosjektet og syntes å få støtte fra PEA's styre. Saken falt da Vargøn meddelte at dette selskaps styre ikke hadde villet godta administrasjonens forslag om å gå inn i et eierforhold. Prøvedriften ble derfor avbrutt og prosjektet avsluttet. Men den marokkanske malmen ble fortsatt kjøpt av PEA, og var en tid å betrakte som en av fabrikkens hovedmalmer.
Fra 1946 var PEA tilsluttet Norske Ferrosilisiumprodusenters Sentralkontor sammen med de øvrige norske ferrosilisiumprodusenter. Alt salg av høyprosentlig ferrosilisium gikk over Sentralkontoret. Ved siden av stålindustrien var det også et marked i støperiindustrien for ferrosilisium i form av briketter. Slike briketter ble produsert både i England og Tyskland. De ble laget som klosser eller sylindre presset av finkornet ferrosilisium med sement som bindemiddel og var sammensatt slik at brikettenheten alltid inneholdt samme mengde silisium. Brikettene var særlig hensiktsmessige for mindre støperier uten avansert doseringsutstyr; brikettene kunne lettvint telles inn i chargen i ønsket mengde.
Sentralkontoret så det som ønskelig å få briketter på sin produktliste. I 1955 foreslo Sentralkontoret for sine medlemmer bygging av et felles brikettverk. Samtlige medlemmer i ferrosilisiumsamarbeidet sluttet opp om forslaget, og en brikettfabrikk ble besluttet bygd. PEA arbeidet for å få brikettverket lagt til Porsgrunn, og da PEA kunne stille tomt til disposisjon på leiebasis, ble Porsgrunn valgt. Porsgrunn hadde gode havneforhold og lå sentralt til for hovedtyngden av ferrosilisiumverkene og kunne dessuten nyte godt av en del tjenester fra PEA.
Med fabrikken liggende på PEA's område var det naturlig å trekke på PEA's kompetanse, og PEA's daværende driftsbestyrer, Torgeir Høverstad, ble engasjert i en arbeidskomite for ledelsen av fabrikkens anlegg og drift med ansvaret for tekniske saker. Høverstad ble i realiteten den ansvarlige for brikettfabrikkens videre utvikling til han overtok som administrerende direktør ved PEA i 1965.
Brikettfabrikken ble startet 1. februar 1959 med en produksjonskapasitet på ca. 3.000 tonn. Som råmateriale ble hovedsakelig benyttet stykkferrosilisium 45% fra PEA. På det tidspunkt ble nesten all ferrosilisium levert til kundene som stykkmateriale, håndbørstet og stort sett pakket i tønner. I senere år har kundekravene endret seg og praktisk talt alle ferrolegeringer blir maskinknust og utsiktet i forskjellige stykkstørrelser. Den maskinelle behandling gir uunngåelig betydelige mengder finstoff, som i beste fall bare kan selges til sterkt redusert pris og som i stor utstrekning må smeltes om. Brikettering av dette materiale er en hensiktsmessig anvendelse, og brikettfabrikken bruker derfor i dag hovedsakelig avfallsprodukter som råmateriale.
Fra starten i 1959 med en årsproduksjon på ca. 3.000 tonn briketter var brikettfabrikken i 1987 kommet opp i en produksjon på ca. 25.000 tonn. Fabrikken leier fremdeles tomt av PEA og betjener seg av PEA's rekvisitalager og laboratorium. Den lager i dag hovedsakelig briketter av silisiumkarbid og ferrosilisium omtrent i liktforhold og en liten mengde ferromanganbriketter.
I det opprinnelige eierforhold hadde de deltagende syv selskaper samme andel. Da Elkem i 1966 overtok PEA, ble samtidig PEA's andel i sentralkontoret og i brikettfabrikken overtatt av Elkem. I 1979 gikk Elkem ut av fellesskapet i FESIL, men har beholdt sin andel i brikettfabrikken på 22,5% inntil mars 1988 da Elkem's andel ble overlatt FESIL's gjenværende medlemmer.
En sak som engasjerte PEA's styre sterkt i slutten av 50-årene var byggingen av et ferrosilisiumverk i Nord-Norge.
Det ble i 1957 kjent at et større tysk selskap var i kontakt med Industridepartementet vedrørende konsesjon for bygging av et ferrosilisiumverk. Regjeringen var på dette tidspunkt opptatt av å styrke næringslivet i Nord-Norge og å støtte opp om nye aktiviteter. Den sterke etterspørselen etter ferrosilisium i de første 50-årene gjorde det nærliggende å søke å utnytte Nord-Norge's kraftressurser, i denne sammenheng gjennom et ferrosilisiumverk.
Norske ferrosilisiumprodusenter så med lite blide øyne på en mulig utenlandsk konkurrent og argumenterte overfor departementet mot tiltaket. Da myndighetene var fast besluttet på å få anlagt et smelteverk i Nord-Norge, gikk norske ferrosilisiumprodusenter sammen om bygging av en slik fabrikk. Som medlem av Ferrosilisiumprodusentenes Sentralkontor var PEA med i denne prosess fra begynnelsen av, og saken var løpende oppe til styrebehandling.
I et styremøte i august 1957 vedtok PEA's styre enstemmig å delta i bygging av et ferrosilisiumverk i Nord-Norge sammen med de seks øvrige norske ferrosilisiumprodusenter. På dette styremøtet var ikke Meteor's representant, direktør G. Bloch, til stede, men var representert ved sin varamann, kontorsjef Prøis.
Myndighetene ble underrettet om ferrosilisiumprodusentenes hensikter, og forarbeidet til selskapsdannelse og planlegning ble satt i gang. På et styremøte i juni 1958 redgjorde adm. direktør for dette. Denne gang var Meteor's direktør Bloch til stede og anmeldte sterke motforestillinger mot PEA's deltagelse i prosjektet. Konjunkturomslaget hadde meldt seg med stor tyngde, og avsetningsforholdene var vanskelige. Styret forøvrig så også vanskelighetene, men mente at PEA allerede hadde forpliktet seg til deltagelse og nå ikke kunne trekke seg tilbake.
Meteor's motvilje mot deltagelse i Nord-Norge-prosjektet ble gjentatte ganger markert i tiden fremover og førte til at PEA bare kom til å delta med en andel i prosjektet lik sin salgskvote i sentralkontoret, 10,3% i stedet for som opprinnelig forutsatt 14,3% eller 1/7 på linje med de seks andre deltagere fra Sentralkontoret i prosjektet. På Bloch's initiativ rettet også prosjektledelsen en henvendelse til myndighetene og fikk prosjektet utsatt ett år og fikk også avskrivningsbetingelsene forbedret under henvisning til de ekstremt dårlige avsetningsforhold for ferrosilisium.
Smelteverket, som ble kalt Fesil Nord, ble så bygget i Finnfjord i Troms med 2 ovner, hver med en kapasitet på 7.500 kW. Den første ovnen ble startet i mars 1962 og den andre i september samme år. PEA's eierandel i verket fulgte med til Elkem ved overtagelsen av PEA i 1966.
Smelteverkets videre skjebne ligger utenfor rammen av dette skrift, men kort kan nevnes at verket etter videre utbygning og varierende resultater etterhvert møtte vanskeligheter, særlig på grunn av store miljøverninvesteringer og en uheldig kraftkontrakt, og ble av eierne begjært konkurs i 1982. Senere er smelteverket overtatt av andre interesser og drives nå under navnet Finnfjord Smelteverk A/S.
| Utdrag (s. 88-95) fra: Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år, 1988 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |