Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år

Etterkrigsår og grunnlag for ny vekst

av Paul-Henrik Hynne

Ny ledelse

Da krigen sluttet, sto bedriften uten styre og uten administrerende direktør, da såvel styremedlemmer som direktør var blitt arrestert som NS-medlemmer. Hovedaksjonæren i PEA, SKK med sin direktør Strand, tok initiativet og ba skifteretten om å innkalle til generalforsamling for å få styret inn i lovlige former. Det ble holdt en ekstraordinær generalforsamling 8. juni 1945, sist avholdte generalforsamling ble erklært som ulovlig og alle der fattede beslutninger ble erklært ugyldige. Som nytt styre ble valgt bankbestyrer Th. Weber og direktør Olav Strand som representanter for SKK, fra Meteor direktør Jules Bloch og som «en nøytral representant» uten tilknytning til de to aksjonærgruppene ble valgt driftsbestyrer Tønnes Ellefsen. Da bankbestyrer Weber døde bare kort tid etter generalforsamlingen, rykket hans varamann i PEA's styre og viseformann i SKK's styre, kapteinløytnant Carl P. Wright, opp som fast styremedlem og ble valgt til styrets formann.

Det nye styret avskjediget administrerende direktør, Alex Christiansen med begrunnelse i hans forhold under krigen, og konstituerte driftsbestyrer Tønnes Ellefsen som administrerende direktør for selskapet. Ellefsen ble fast ansatt i stillingen i august samme år. Senere i 1945 døde også Meteor's styrerepresentant direktør Jules Bloch, og hans sønn, direktør Gilbert Bloch, ble valgt til nytt styremedlem på neste generalforsamling. Direktør Gilbert Bloch møtte normalt til selskapets generalforsamlinger og de styremøter som ble holdt i tilknytning til disse, men møtte vanligvis ikke til styremøtene. Hans varamann, kontorsjef Prøis, møtte istedet regelmessig på styremøtene og var nærmest å betrakte som fast styremedlem.

Det styret som på denne måte fremsto etter generalforsamlingen i 1946 ble så gjenvalgt år etter år og fortsatte uten endring av sammensetningen helt frem til 1961 da Carl P. Wright's død førte til en viss endring.

I alle år frem til krigens slutt hadde PEA's administrerende direktør hatt sitt kontor og bosted i Oslo. Med ingeniør Ellefsen's utnevnelse til administrerende direktør i 1945 fikk PEA sin ledelse samlet i Porsgrunn. Ellefsen skjøttet en tid såvel driftsbestyrerstillingen som stillingen som administrerende direktør, men i 1946 fant styret det ønskelig å styrke driftsorganisasjonen og besluttet å søke ansatt en erfaren høyskoleutdannet ingeniør. Som ny driftsbestyrer ble ansatt sivilingeniør Torgeir Høverstad.

Produksjon og salg

Da krigen sluttet, hadde PEA i alt 4 ovner, 3 trefaseovner med elektrodene på rekke fra henholdsvis 1915, 1926 og 1929 og 1 ovn med elektrodene i trekant, ovn 6, som var en roterende ovn etter Ellefsens prinsipp. Utstyret forøvrig var tildels gammelt, men meget var også modernisert med årene, og ovn 6 fra 1942 var en ovn med utstyr på høyde med tidens teknologi. Produksjonen omfattet silisiumlegeringer og manganlegeringer, på silisiumsiden lavprosentlig ferrosilisium, dvs. 10/12% Si, og høyprosentlig, dvs. 45% og 75% Si. På mangansiden var produktene ferromangan og silikomangan. Ovnene ble vekslet fra det ene produkt til det andre etter markedsbehov og ovnstilstand. Den totale ovnsbelastning må på dette tidspunkt ha vært ca. 20.000 kW. PEA's markeder hadde i alle år i første rekke vært kontinentale og engelske stålverk, men bedriftens produkter hadde også funnet veien til USA og enkelte mer eksotiske markeder.

Siden 1927 hadde PEA vært tilsluttet et europeisk ferrosilisiumsyndikat, riktignok med kortere perioder utenfor syndikatet da kvoten syntes utilstrekkelig og bedriften mente seg mer tjent med å selge sine ferrosilisiumprodukter utenom syndikatet. Antagelig har bedriften også i perioder vært tilsluttet et ferromangansyndikat med hovedsete i Paris.

Etter Meteor-fasen, da PEA's produkter ble solgt av Meteor, og helt inntil 1945 var salget av PEA's produkter stort sett tatt hånd om av administrerende direktør fra hans kontor i Oslo. Han ledet ved siden av PEA også et selskap registrert under navnet A/S Kraftindustri som hadde en viss provisjon for salg av PEA's produkter, og det synes som om salget har gått via dette selskap.

Salgssamarbeid for ferrosilisium

I krigsårene 1940-45 var etter hvert alle PEA's produkter, etter okkupasjonsmaktens ønske, blitt dirigert til den tyske stålindustri om enn via PEA's gamle tyske representasjon. Da krigen var slutt måtte bedriften igjen finne veien tilbake til gamle avtagere i den grad de fortsatt eksisterte og ellers knytte nye markedsforbindelser. Direktør Ellefsen engasjerte seg sterkt i dette arbeidet og var stadig på reisefot.

Det gamle ferrosilisiumsyndikatet opphørte i og med krigen og situasjonen i Europa etter krigen tilsa vel ikke en tilsvarende nydannelse. I Norge var det imidlertid i årene opp til verdenskrigen blitt bygget opp en betydelig ferrosilisiumindustri med smelteverk ved Hafslund i Sarpsborg, Tinfos på Notodden, Ila og Lilleby i Trondheim, Elkem i Kristiansand, Bjølvefossen i Hardanger og PEA i Porsgrunn. En samordning av visse markedsinteresser for disse selskaper syntes interessant, og i 1945 ble det tatt et initiativ til dannelse av en felles salgsorganisasjon, Norske Ferrosilisiumprodusenters Sentralkontor.

Sentralkontoret tok opp salgsordrer på verkenes vegne og foretok kvartalsvise avregninger mellom verkene, slik at alle fikk samme pris for lik kvalitet.

Sentralkontoret ble oppløst i 1973, men samarbeidet fortsatte i A/S FESIL & Co. I forbindelse med kjøpet av Union Carbide's ferrolegeringsvirksomhet gikk Elkem ut av samarbeidet i 1979, da et slikt medlemskap ikke var forenlig med amerikansk kartell-lovgivning. PEA's forbindelse med Sentralkontoret opphørte, da ferrosilisiumproduksjonen i Porsgrunn ble stanset i 1969.

På mangansiden var det i Norge ved siden av PEA ytterligere to manganprodusenter, Tinfos Jernverk på Notodden og Electric Furnace Products Company Limited i Sauda. De tre manganprodusentene arbeidet også på samme marked, og det ble stadig gjort forsøk på å finne frem til en viss forståelse mellom disse selskapene med hensyn til markedsdeling og prisfastsettelse, men uten særlig suksess. Selskapene var konkurrenter og priskampen var ofte hård, selv om selskapene tidvis også forsøkte samarbeid i konkurranse mot andre land.

Etterkrigsproblemer

Den første tid etter krigens slutt var kaotisk, først og fremst for de land som hadde vært rammet av krigshandlingene, men også for alle andre land. Knapt noe land var gått uberørt ut av krigsårene. Kommunikasjonen mellom landene var dårlig, de politiske forhold uklare og nesten alle land hadde økonomiske problemer og utilstrekkelige ressurser til den forestående gjenreisning. Stålindustrien gikk igjennom en omstilling fra krigsproduksjon til fredsproduksjon, virksomheten var lav og markedsforholdene for PEA's produkter var vanskelige.

For PEA kom i tillegg, umiddelbart etter frigjøringen 8. mai, av ukjente årsaker driftsstans og driften kom ikke igang igjen før i oktober. Det er sannsynlig at driftsstansen skyltes svikt i kraftforsyningen da det samtidig var strømrasjonering over store deler av landet i 1945. Lang driftsstans og vanskelige markedsforhold ga et negativt resultat for 1945, men allerede i 1946 bedret etterspørselen etter PEA's produkter seg. Gjenoppbygningen etter krigens ødeleggelser krevde produkter av alle slag, ikke minst stålprodukter, og stålindustrien begynte å ta seg opp.

Ovnsuhell og kraftmangel

Ulykkeligvis ble PEA rammet av et par alvorlige ovnsskader nettopp da etterspørselen etter PEA's produkter bedret seg. På ovn 2, som høsten 1946 produserte råjern, inntraff et gjennombrudd i ovnsforingen som medførte omfattende skader på ovnsutstyret og satte ovnen ut av funksjon i flere måneder. Da ovn 6 skulle settes i drift som erstatning for den skadede ovn 2, ble det oppdaget at bunnforingen var ødelagt og at ovnsbunnen var fylt av en massiv råjernsblokk som det tok lang tid å få fjernet før ovnen kunne fores opp igjen.

Til tross for et år med økende etterspørsel førte disse uhellene til bare et moderat resultat for PEA i 1946. Året 1947, da gjenreisningen etter krigen for alvor skjøt fart med livlig aktivitet på alle områder og stor etterspørsel, ble heller ikke et godt økonomisk år. Året begynte med rikelig energitilgang og gode utsikter, men det som i vintermånedene 1947 syntes å bli et riktig energirikt år, utviklet seg til å bli den verste tørkeperiode på 100 år. Kraftsituasjonen ble karakterisert som katastrofal og førte til total driftsstans på PEA fra september 1947 til april 1948.

Etter at kraftforsyningen igjen hadde normalisert seg etter vannmangelen i 1947-48, har PEA, med unntak av noen korte vanskelige vinterperioder, alltid fått den kraft som bedriften har hatt behov for. SKK's fremsynte kraftutbyggingspolitikk og et godt utviklet samkjøringsnett har gjort dette mulig. Tilknytning til Sverige og Danmark og samkjøring med disse lands kraftinstitusjoner har også bidratt til en sikrere kraftforsyning.

Til tross for et dårlig utgangspunkt med energimangel og driftsstans i begynnelsen av driftsåret, viste 1948 sterke tegn på en økonomisk oppgangssituasjon, også denne gang, i alle fall delvis, som et resultat av en politisk spenningssituasjon. En polarisering av forholdet mellom øst og vest, Sovjet's innmarsj i Tsjekoslovakia og den påfølgende dannelse av NATO ga Europa's stålindustri en oppsving og strammere markedsforhold for PEA's produkter. Samtidig ble etablert flere overnasjonale organisasjoner med sikte på bedre samhandelsvilkår i Europa og, fremst av alt, begynte det storstilte amerikanske hjelpeprogram til Europa, Marshall-hjelpen, å gi effekt.

1949 viste ytterligere fremgang for PEA og danner inngangen til en periode som vel kan kalles PEA's gyldne år.

PEA's første tiltak etter krigen av noen betydning for å styrke bedriften, var anskaffelsen av en ovn for fremstilling av ferromangan med lavt karboninnhold. Tønnes Ellefsen hadde allerede i midten av 20-årene tatt opp arbeidet med tanken om en slik fremstilling. Ca. 10 år senere tok han spørsmålet opp igjen og fikk den gang styrets tilslutning til anskaffelse av en induksjonsovn som skulle være hensiktsmessig for en slik legering. Planene ble imidlertid som sagt ikke realisert.

I 1947 ble igjen fremstillingen av mer raffinerte produkter tatt opp og styret besluttet å gå til anskaffelse av en 1500 kVA raffineringsovn, først og fremst for fremstilling av ferromangan med lavt carboninnhold. Markedsundersøkelser hadde vist at det i USA skulle være mulig å avsette et slikt produkt til regningssvarende priser. Ovnen, som ble kjøpt i USA, var en tippbar lysbueovn og den kom i drift i mars 1949. Prøvedriften ble rapportert å ha gått bra og hele produksjonen ble solgt. Det økonomiske resultat kan likevel ikke ha vært tilfredsstillende, da ovnen ikke synes å ha vært brukt i særlig grad i tiden fremover.

Økonomisk oppsving

Et vesentlig bidrag til Europa's oppsving i slutten av 40-årene var utvilsom Marshall-planen med et stort økonomisk hjelpeprogram fra USA til Europa. Norge inngikk også i Marshall-planens virkeområde, og i tilknytning til denne ble det fra Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC) reist spørsmål om økning av den norske ferrosilisiumproduksjon. De prognoser som OEEC utarbeidet for Europa's stålindustri og ferrolegeringsindustri antydet en betydelig knapphet på ferrosilisium i 1952, og Norge ble vurdert som det land som mest hensiktsmessig kunne øke sin produksjon av ferrosilisium.

Norske ferrosilisiumprodusenter gikk, i alle fall tilsynelatende, noe nølende inn i dette samarbeid, og satte som en betingelse at de verk som gikk til utvidelse fikk anledning til avskrivninger av nyanleggene i anleggstiden. Fra ferrosilisiumprodusentenes side ble det argumentert med erfaringer fra forrige verdenskrig da en rekke verk i etterkrigstidens nedgangskonjunkturer ikke klarte gjeldsbyrdene for anlegg bygget under krigsårenes høykonjunktur. Ferrosilislumprodusentenes argumentasjon ble møtt med forståelse, og Stortinget vedtok i 1951 generelle og gunstige avskrivningsregler for statsskattens vedkommende. De respektive kommuner fattet overensstemmende vedtak for kommuneskatten.

De norske smelteverk ble av myndighetene bedt om å se på mulighetene for å øke de enkelte verks produksjon da anlegg av et helt nytt smelteverk ikke var ønsket. For PEA's vedkommende var dette i høy grad et spørsmål om krafttilgang, så da SKK stilte kraft i utsikt, gikk PEA igang med planlegging av en utvidelse i tilknytning til verkets siste ovnsanlegg, ovn nr. 6.

Frem til dette tidspunkt hadde PEA vekslet med sine produkter på alle eksisterende ovner. Når nå et helt nytt anlegg kunne prosjekteres, valgte PEA å bygge en lukket ovn spesielt for manganlegeringer, og skaffe det ønskede tilleggskvantum av ferrosilisium ved på denne måte å frigjøre kapasitet på de gamle ovner.

Luftforurensning

Det er grunn til å tro at når bedriftsledelsen valgte denne vei, så var bedriftens problemer med luftforurensninger et tungtveiende argument. Etterhvert som PEA's virksomhet hadde vokst med flere ovner, med mer regulær drift og økende produksjon, så økte også røykutslippene proporsjonalt. Røykutslippene fra de åpne ovner var utvilsomt meget sjenerende for bebyggelsen i nærheten av fabrikken. Særlig var røyken fra ferromanganproduksjonen ille, den var brunsvart og falt lettere ned enn den hvite røyken fra silisiumsdriften.

PEA hadde allerede i begynnelsen av 30-årene begynt med undersøkelser og forsøk med rensing av avgassene fra ovnene, men tidens teknologi hadde ingen løsning å tilby, og PEA's egne forsøk førte ikke frem. Presset fra omgivelsene fikk vel heller ikke tilstrekkelig tyngde i perioder hvor hver industriarbeidsplass var kjærkommen. Etter krigen med det økonomiske oppsving henimot 1950, ble det nok mer legitimt å reise kritikk mot næringsliv og industri, og opinionen markerte etterhvert stadig hyppigere motvilje mot røykutslippene fra PEA. Nye tekniske fremskritt hadde også gjort rensing av enkelte typer ovnsgasser mulig, og PEA's ledelse besluttet å bygge det nye ovnsanlegg som en lukket ovn med renseanlegg for gassene.

Navnforandring

For å bringe firmanavnet i overensstemmelse med stavemåten i det forandrede bynavn, forandret selskapet i januar 1949 firmanavnet fra: Porsgrunds Elektrometallurgiske Aktieselskab til: Porsgrunn Elektrometallurgiske A/S.

Utdrag (s. 80-87) fra:
Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år, 1988
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen