Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år
At Meteor i 1920 reduserte sitt engasjement i PEA hadde utvilsomt sin årsak i den nye økonomiske situasjon man sto overfor etter omslaget i krigsårenes høykonjunktur. Meteor's kontrakt med den franske stat var løpt ut i 1919, avsetningen for PEA's produksjon var svak, produksjonen gikk hovedsakelig til lager, og de markedsmessige utsiktene var lite oppmuntrende. De økonomiske tilbakeslag kom litt senere til Norge enn til de store europeiske industriland, men PEA som eksportør til disse land fikk tidlig føle utslagene, og allerede regnskapsåret 1919 viste et betydelig underskudd. Da den økonomiske verdenskrise i krigens kjølvann også for alvor slo inn over Norge, fikk PEA i de etterfølgende år sin andel av de besværligheter som rammet næringslivet og for dens saks skyld hele samfunnet.
Ved siden av konjunkturnedgang og den markedssvikt for PEA's produkter som fulgte med, var de første 20-årene preget av alvorlige arbeidskonflikter, og streiker førte til flere driftsstanser. På toppen av dette inntraff flere ekstremt kalde vintre med redusert krafttilgang, og PEA's nye kraftkontrakt med hovedtyngden av kraftuttaket på spillkraft ga svært ugunstige utslag for bedriftens kraftforsyning. I årene 1922-23 var det ved PEA full driftsstans på grunn av kraftmangel i to perioder, hver på ca. 4 måneder, ved siden av redusert drift i lengre perioder. Forholdene gjenspeiles i driftsresultatet, som viser store underskudd i årene 1919, 1920 og 1921 og bare ubetydelig overskudd i de påfølgende år.
I 1919 meldes det at man etter forhandlinger med Meteor var kommet til det resultat at man burde gå over til produksjon av ferrokrom, ferronikkel, ferromangan, silicomangan og råjern smeltet av smijernsspon. Av disse legeringer ble det bare forsøkt produsert ferrokrom og råjern. Man kom til at fabrikkens ovner ikke egnet seg til fremstilling av ferrokrom, mens fremstilling av råjern syntes å være regningssvarende. Det ser ut til at råjernproduksjon har vært besværlig. Det rapporteres at råjernproduksjonen midlertidig måtte innstilles på grunn av vanskeligheter med arbeiderne, og man gikk igjen tilbake til bare produksjon av ferrosilisium. Selv om arbeidet med nye legeringer ikke resulterte i noen ny produksjon, har utvilsomt en konsentrert oppmerksomhet om smelteverksdriften gitt resultater. Bedriften kunne i 1924 rapportere et brukbart overskudd til tross for fortsatt vanskelige markedsforhold.
Så i 1925 og 1926 fikk PEA igjen føle den nye kraftkontraktens uheldige sider ved driftstans på grunn av kraftmangel flere måneder hvert år. Med den variable drift PEA hadde hatt gjennom lengre tid hadde bedriften en kjerne av ansatte som ble betraktet som den faste arbeidstokk. I tillegg til denne, ble folk tatt inn etter behov. Under driftsstansene ved kraftmangel søkte bedriften å beskjeftige den faste arbeidsstokk med reparasjons- og vedlikeholdsarbeider, og under driftsstansen i 1926 ble ledige arbeidere fra den faste arbeidsstokk brukt til ombygging av en av ovnene. Den del av arbeidsstyrken som ble tatt inn ved full drift måtte som regel gå ved driftsstanser. Meteor var lite tilfreds med situasjonen og var som regel imot bevilgninger til sysselsetting av arbeidsstyrken ved driftstanser. Men Meteor's representanter var i mindretall i styret, og slike bevilgninger ble gitt mot Meteor's stemmer.
De hyppige driftsstanser førte til betydelige motsetninger mellom aksjonærgruppene, og Meteor reiste krav om kompensasjon fra SKK for de tap PEA og dermed aksjonærgruppen led i forbindelse med svikt i kraftleveransene i henhold til avtalen av 1920. I denne saken fikk Meteor's representanter medhold fra styrets to nøytrale medlemmer som ikke hørte til noen av aksjonærgruppenne, h.r.adv. Knagenhjelm og adm. direktør Christiansen. Meteor satte frem flere alternative forslag til løsning av konflikten, ved at den ene eller den annen part kjøpte hverandre ut, med betydelige endringer i kraftkontrakten i tilfelle av Meteor's oppkjøp av SKK's aksjepart. Hvis ingen av Meteor's forsalg kunne godkjennes, ville Meteor forsøke å selge sin aksjepost i PEA til en annen gruppe. Styrets nøytrale medlemmer så en slik løsning som meget uheldig og arbeidet for en ordning som kunne føre til at begge parter, SKK og Meteor, beholdt sine eierparter.
Konflikten ble løst ved at den eksisterende kraftkontrakt ble forlenget med det antall år hvor bedriften ikke fikk vinterkraft levert, maksimalt 3 år.
Under disse forhandlinger var en løsning av PEA's kraftproblemer i sikte. SKK hadde i 1924 tatt opp forhandlinger om leie av kraft fra Nore for bl.a. å skaffe PEA spillkraft til brukbar pris. Nore-kraften var planlagt satt inn på nettet i 1927, men ble på grunn av en streik i jernindustrien forsinket. Situasjonen ble avhjulpet ved en avtale mellom SKK og Vestfold Kraftselskap, som sørget for å forskuttere kraft mot tilbakelevering når Noreanleggene kom i produksjon. Fra 1927 hadde da PEA fått sikret krafttilførselen og kontinuerlig drift.
Da uregelmessighetene i PEA's kraftforsyning tar slutt med igangsettelsen av Noreanleggene og PEA begynner å kjøre sine anlegg kontinuerlig, bedrer også etterpørselen etter PEA's produkter seg. Året 1927 gir bedriften et pent overskudd etter at tidligere tap er dekket. For første gang siden 1918 gis et utbytte til aksjonærene.
Et vesentlig bidrag til bedringen er sannsynligvis tilslutningen til et nydannet ferrosilisiumsyndikat. Forhandlinger mellom Europa's ferrosilisiumprodusenter om opprettelsen av et slikt syndikat hadde pågått en tid, og i mars 1927 ble syndikatet opprettet med sitt hovedsete i Wien. Syndikatets formål var å fordele produksjonskvoter, samordne medlemsbedriftenes salg og fastsette salgspriser. Ved syndikatets opprettelse fikk PEA en kvote på 8,3% av totalt salgskvantum på ca. 85.000 t og salgsprisene ble betydelig forbedret. Opprettelsen av syndikatet virket som en gunstig ordning for PEA med langt stabilere markedsforhold enn før syndikatets opprettelse. PEA opprettholdt sitt medlemsskap i syndikatet helt frem til krigsårene, men av styreprotokollene fremgår det at PEA ikke alltid følte seg tjent med medlemsskapet, og at bedriften periodevis ikke var medlem.
Som tidligere nevnt inneholder det materiale som foreligger om PEA's første 50 år lite om bedriftens utstyr og produksjonskapasitet. Sporadiske omtaler av produksjonskvantum i styreprotokollene viser at produksjonskapasiteten fra starten i 1915 og frem til slutten av 20-årene øket betydelig. I årene under første verdenskrig ble det produsert ca. 5.000 t ferrosilisium pr. år, i slutten av 20-årene var produksjonen ca. 12.000 t legering. Det er noe uklart om tallene er direkte sammenlignbare, i det bedriften produserte både lavprosentlig ferrosilisium, dvs. med 10/15% Si, og høyprosentlig, dvs. med 45% og 75% Si. Det er vel rimelig å anta at tallene også den gang, som senere ble standard, refererte produksjonen til omregnet tonnasje av 45% ferrosilisium.
Ut fra en styremøteomtale av antall transformatorer som ble innkjøpt til det opprinnelige anlegget, kan vi slutte at fabrikken ble startet med 4 enfaseovner og 1 trefaseovn. I en noe senere årsberetning angis ovnsbelastningen til 4.000 kW for trefaseovnen og 1.500 for hver av enfaseovnene. Antallet ovner synes å stemme med senere anførsler i styreprotokoller, og utviklingen med hensyn til ovner synes å ha vært, delvis en ombygning av enfaseovnene, og delvis supplement med nye trefaseovner etter hvert som behovet for mer kapasitet meldte seg.
I Elkem's tidligere tekniske direktør, Mathias Sem's papirer, finner vi en rapport fra Elkem's daværende konstruksjonssjef M. Walther etter et besøk på PEA i april 1926. Walther's besøk gjaldt oppstarting av PEA's 3-faseovn som vinteren 1925- 26 var blitt utstyrt med Elkem's Søderberg-elektroder.
Ingeniør Walther's rapport gir interessante opplysninger om PEA's utstyr og driftsforhold. Ved Walther's besøk hadde PEA 5 ovner: 1 3-faseovn med en transformatorkapasitet på 4.500 kVA og 4 1-faseovner med bunn- og toppelektrode og hver med transformatorkapasitet på 1.500 kVA. 3-faseovnen fikk altså Søderberg-elektroder i 1926. Elektrodene hadde en diameter på 700 mm. 1-faseovnene hadde fortsatt paket-elektroder, dvs. ferdigbrente elektroder med rektangulært tverrsnitt på 400 x 500 mm. Den ene 3-faseovnen var samme vinter blitt bygget om med sylindrisk ovrispotte mens alle de andre ovnene var firkantede.
I sin rapport berømmer ingeniør Walther PEA's nye elektrodeinstallasjon som rommelig, luftig og meget pen, og han beskriver i detalj konstruksjonsfinesser som han finner meget interessante.
Rapporten beretter også om PEA's driftsforhold: «Om vinteren staar man helt, eller kjører med 1 eller 2 av 1-fase ovnene. Skjævbelastning faar man lov til (Kraftselskapet eier jo aktiemajoriteten)» - og den sier videre om ledelse og bemanning:
«Driftsbestyrer er ingeniør Tønnes Ellefsen, og hans nærmeste underordnede er dr. ing. Arvid Frisak. Ingeniør Frisak befatter sig kun med ovnsdriften, sammensætningen av chargene, maalinger, forsøk, ovnsrapportene o.l., mens ingeniør Ellefsen greier med den øvrige drift, alt det maskinelle, nybygning, transport o.l. Efter uttalelse fra begge herrer synes samarbeidet at være udmerket. - Dessuten findes der en mellomtekniker, der utfører analysene. Man har ingen formænd, men to verksmestre, som gaar paa skift. Ved mit nærvær var arbeiderantallet 90, men vil, naar man kommer op i fuld drift, økes til 105 å 106 mand.»
Selv om tyveårene var en meget vanskelig periode, sørget bedriftens ledelse for å utvide fabrikkens kapasitet og forbedre produksjonsutstyret. I 1926-1927 bygget PEA en gammel 1-faseovn om til 3-faseovn. I denne forbindelse gjør den samme ingeniør Walther seg følgende refleksjoner:
«Da ingeniør Ellefsen omkring 1ste oktober var her inde i Oslo sa han at det nu definitivt var bestemt at gaa igang med bygning av denne ovn ivinter og at den financielle side var iorden. Imidlertid lot han nu falde ytringer om at forhaabentlig kom dette program til at bli opretholdt skjønt der var kræfter som arbeidet paa at stoppe. Jeg hadde i Porsgrund hørt at statsminister Gunnar Knudsen var sterkt imot den utgift som bygningen av den nye ovn og installationen av vor elektrode repræsenterte og motarbeidet dette. Han er saavidt jeg vet enten formand i direktionen i Skiensfjorden Kraftselskap eller ordfører i Repræsentantskapet.»
Til tross for statsminister Knudsen's motstand ble ovnen bygget og PEA fikk med denne en total ovnskapasitet på ca. 12.000 kW fordelt på to 3-faseovner og fire 1-faseovner.
Da konjunkturene i siste halvdel av 20-årene fikk en ny retning og bedriftens økonomi bedret seg, bl.a. som følge av deltagelsen i ferrosilisiumsyndikatet, syntes det å være riktig tidspunkt for nye omfattende tiltak for å styrke PEA's stilling, og det ble bevilget store beløp til modernisering av fabrikkanleggene. Transportanleggene ble forbedret, fabrikkens kai ble utvidet og en ny trefaseovn ble bygget, sannsynligvis ved ombygging av en eller to av de gamle enfaseovnene. Ved inngangen til 30-årene har PEA så antagelig hatt 3 trefaseovner, hvorav en var helt fra 1915, og dessuten en av de opprinnelige enfaseovner, også fra fabrikkens første år. Bevilgningene var delvis motivert av beslutningen om å ta opp produksjon av manganlegeringer. Spørsmålet om nye produkter hadde vært vurdert ved flere anledninger opp gjennom 20-årene, og forsøkssmelting hadde vært utført med en rekke forskjellige legeringer som ferrokrom, ferronikkel, silicomangan og ferrofosfor. For noen produkter falt ikke forsøksresultatene heldig ut, for andre legeringers vedkommende var ikke markedsforholdene gode nok til berettigelse av produksjon. PEA's hovedprodukt gjennom 20-årene forble ferrosilisium, 10/15%, 45% og 75%. Periodevis ble det også produsert en del råjern.
I slutten av 20-årene syntes manganlegeringer å bli mer interessant, og PEA arbeidet over en tid med å etablere et samarbeide om ferromanganproduksjon med et tysk firma, som forutsetningsvis skulle skaffe tilveie råmaterialer og også ta hånd om salget. Etter en tids vurdering valgte PEA å produsere for egen risiko og besluttet seg for å ta opp produksjonen av ferromangan. Beslutningen styrket oppfatningen om nødvendigheten av en ny ovn, og bedriften søkte om konsesjon på leie av mer kraft.
Drivkraften bak disse tiltakene var utvilsomt ingeniør Tønnes Ellefsen, som etter noen års fravær fra bedriften igjen ble ansatt i 1924 som driftsbestyrer. Han overtok stillingen etter den sveitsiske ingeniør Ernst Kaufmann, som hadde vært stedlig leder siden 1917. I 1923 oppsto det åpenbart samarbeidsproblemer mellom direktør Kaufmann og selskapets adm. direktør Alex Christiansen, som hadde sitt kontor i Oslo, og styret fant det nødvendig å gå til oppsigelse av direktør Kaufmann.
Fra det tidspunkt han igjen kom tilbake til bedriften frem til sin avgang som adm. direktør i en alder av 70 år i 1965, kom Tønnes Ellefsen til å sette sitt umiskjennelige preg på bedriften og markerte seg sterkt, ikke bare innen selskapet og i lokalmiljøet, men også i et videre internasjonalt smelteverksmiljø.
Tønnes Ellefsen var maskiningeniør av utdannelse, og hadde da han i 1924 ble ansatt som driftsbestyrer, ved siden av sin erfaring fra PEAS's anlegg og de første fire driftsår, også skaffet seg betydelig erfaring fra annen industri. I sin tid som driftsbestyrer la Ellefsen frem for styret en rekke forslag til modernisering av fabrikkens utstyr og fikk regelmessig styretstilslutning. Den lokale ledelse hadde åpenbart brede fullmakter, og styret ble sjelden belastet med detaljer fra fabrikkens drift.
Den prosessmessige side av fabrikkens virksomhet var antagelig de første år overvåket av direktør Ullmann personlig og av ingeniør Ernst Kaufmann. Da Ernst Kaufmann i 1917 overtok den stedlige ledelse etter dir. Ullmann, ble det ansatt en ny ingeniør, Hans Gasmann, som sammen med ingeniør Ellefsen delte ansvaret for bedriftens daglige drift.
Arbeidet med å sikre selskapet i de vanskelige etterkrigsår og forsøkene på å finne andre produkter viste nok at bedriften trenge mer metallurgisk kompetanse. I 1923 ble derfor dr. ing. Arvik Frisak ansatt. Dr. Frisak hadde ved sin ansettelse i PEA allerede bred industriell erfaring både innenlands og utenlands, og også han kom til å vie resten av sitt yrkesliv til PEA. I en kortere periode mellom direktør Kaufmann's avgang og driftsbestyrer Ellefsen's ansettelse hadde ing. Frisak fabrikkens ledelse, og fortsatte så som forsøksleder og laboratorisjef, senere som produksjonssjef, til sin avgang ved aldersgrensen i 1957.
En tredje personlighet som begynte ved PEA i denne perioden og som også satte sitt preg på PEA gjennom en lang menneskealder, var kontorsjef William Prøis. Han ble ansatt ved bedriften i 1920 og hadde 46 års tjeneste ved bedriften bak seg da han sluttet i 1966 i en alder av 70 år.
| Utdrag (s. 55-64) fra: Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år, 1988 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |