Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år
I 1966 overtok Elkem samtlige aksjer i PEA og fra dette tidspunkt opphørte PEA å eksistere som et selvstendig aksjeselskap. Bedriften ble en av flere produksjonsbedrifter i Elkem-konsernet og regnskapene konsolidert i Elkem's hovedregnskap. I 1988 har PEA vært en Elkem-bedrift i 22 år, og bedriftens skjebne må sies å være særdeles sterkt knyttet til eierselskapet.
I PEA's jubileumsår har Elkem fått bred dekning fra medias side, og såvel ansattes som publikums oppmerksomhet er blitt fokusert på selskapets aktuelle økonomiske situasjon og på lederskiftet i firmaet. Selskapets fremtid har selvsagt først og fremst krav på oppmerksomheten, men noen opplysninger om Elkem's historie og den betydning selskapet har hatt for norsk industrireisning og for norsk økonomi, bør også ha interesse. Nå er Elkem's aktiviteter gjennom årene så mangslungne og mangfoldige at det er ugjørlig å gi selv en summarisk dekning av disse i et supplement til en beretning om PEA's 75 år. Vi må begrense oss til å trekke frem hovedtrekk i Elkem's historie, også det er vanskelig hvis vi ønsker å holde Elkem-kapittelet innenfor en rimelig ramme. Mange og kanskje betydningsfulle trekk må utelates og likevel vil nok beretningen om Elkem få en summarisk karakter, idet det ikke blir anledning til å gå inn på bakenforliggende årsaksforhold.
Selskapet har i sin 84-års levetid skiftet navn flere ganger, fra Det Norske Aktieselskab for Elektrokjemisk Industri til Elektrokernisk A/S, så til Elkem A/S, Elkem-Spigerverket A/S og igjen Elkem A/S som i dag er selskapets offisielt registrerte navn. Vi vil i det etterfølgende for enkelthets skyld bruke navnet Elkem.
I innledningen til dette skrift er nevnt noen få ord om Det Norske Aktieselskab for Elektrokjemisk Industri og den situasjonen som besto i Norge på den tid da dette selskapet ble stiftet. Landet befant seg rundt århundreskiftet i en oppgangsperiode, næringslivet var i vekst og fremgang gjorde seg gjeldende på nær sagt alle områder. Selv om de første år av vårt århundre møtte en noe dempende konjunkturnedgang, var grunntonen optimistisk og samfunnet er blitt karakterisert som tiltakslystent. Vesentlige nyvinninger på det elektrotekniske området hadde fått feste og ny redskap sto til disposisjon for personer med initiativ og visjoner. Mulighetene som lå i norske fossefall var åpenbare for enkelte som sørget for å sikre seg omfattende fallrettigheter, ofte i spekulasjonsøyemed, men også ofte med tanke på fremtidig industriell utnyttelse, selv om konkrete prosjekter ikke forelå på det tidspunkt da erhvervelsen av fallrettighetene fant sted.
Blant dem som så mulighetene og engasjerte seg aktivt i utnyttelse av våre fossefall er utvilsomt Sam Eyde den som best evnet å realisere sine visjoner og som alltid vil dominere bildet fra denne tidsepoke, selv om også andre sto for betydningsfull innsats i fossekraftutnyttelse og industrireisning.
Som aktiv ingeniør med særlig interesse for utnyttelse av tidens nye redskap, elektrisiteten, hadde Eyde et våkent øye for de muligheter som lå i norske fossefall og var tidlig med på oppkjøp av fallrettigheter. Kvelstoffsaken hadde tent hans interesse etter at en britisk vitenskapsmann hadde lagt frem sitt syn på en kommende krise i verdens landbruk på grunn av mangel på kvelstoffholdig gjødsel, og videre hevdet at problemenes løsning lå i oksydasjon av luftens kvelstoff i en elektrokjemisk prosess ved utnyttelse av kraften i jordens fossefall. Disse forhold og beretningen om Eydes tilfeldige møte med professor Birkeland og det videre samarbeid som førte til industrieventyret Norsk Hydro er velkjent industrihistorisk stoff. Det tas med her bare av den grunn at Elkem, som ble stiftet på Sam Eyde's initiativ var ment som et instrument i samordningen av en rekke allerede iverksatte tiltak, som hadde etablering av storindustri basert på elektrisk kraft som formål og dermed ble en forløper for Norsk Hydro.
Elkem ble stiftet 2. januar 1904 med Sam Eyde som administrerende direktør og ble dannet hovedsakelig på aksjekapital i A/S Vamma Fossekompagni, A/S Rjukanfoss hvor Eyde hadde betydelige interresser og A/S Det Norske Kvelstoff kompani som var stiftet i 1903 for å ordne finansieringen av forsøkene med å fremstille kvelstoffoksyd fra luften.
Selv om Elkem's formål etter selskapets lover var omfattende og gjaldt enhver utnyttelse av fossefall og produksjonsmetoder egnet til anvendelse ved bruk av fossekraft, ble Elkem's første oppgave å sikre finansieringen av kvelstoffsakens realisering. Gjennomføringen av denne krevet enorme pengesummer som bare kunne skaffes tilveie ved bistand fra utenlandske kapitalinteresser. I oktober 1905 var tilstrekkelig kapital sikret, og det nye storselskap, Norsk Hydro-Elektrisk Kvelstoff Aktieselskab, ble stiftet. Elkem's innsats i Norsk Hydro-sammenheng er altså et arbeid med tilretteleggelse og organisasjon. Fra det øyeblikk Norsk Hydro var stiftet hadde Elkem utspilt sin rolle på dette område og selskapet gikk inn i en periode med praktisk talt ingen aktivitet.
Da alle de tre selskaper som lå til grunn for Elkem i sin tid i stor utstrekning var finansiert ved hjelp av svenske kapitalinteresser, var også Elkem hovedsakelig basert på svensk kapital. Selv om Sam Eyde hadde sitt hovedengasjement i Norsk Hydro, ønsket han også å arbeide videre gjennom Elkem for videre oppgaver med utnyttelse av fossekraften i annen industri. Da svenske interesser var stemt for å oppløse selskapet, fikk Eyde reist tilstrekkelig norsk kapital til i 1910 å løse ut den svenske.
I de etterfølgende år engasjerte Elkem seg så i en lang rekke prosjekter, delvis i form av erhvervelse av fallrettigheter for fremtidig industriell utnyttelse, dels ved deltagelse i selskaper med grubeinteresser og dels ved direkte etablering av industrivirksomhet. Blant de fossekraftprosjekter som Elkem engasjerte seg i, var Arendal Fossekompani. Fossekompaniet ga grunnlaget for Arendals Smelteverk som fortsatt har sin virksomhet i Eydehavn og Det Norske Nitridaksjeselskap som har hatt sin virksomhet samme sted helt opp til de senere år.
Da den første verdenskrig brøt ut og etterhvert førte til høykonjunkturer og en uvanlig pengerikelighet, ble Elkem engasjert i en lang rekke forskjellige prosjekter på et vidt felt. Ved siden av deltagelse i mange industriforetagender, engasjerte Elkem seg også i en omfattende handelsvirksomhet med oppkjøp av bedrifter og etablering i en rekke land.
Primært var Elkem, i henhold til selskapets formålsparagraf, interessert i utnyttelse av fossekraft og virksomhet som var knyttet til dette. Det syntes da åpenbart også naturlig å søke å utvikle elektrokjemiske prosesser og Elkem begynte allerede før utbruddet av 1. verdenskrig med et eget forsøkslaboratorium i leide lokaler i Oslo. Forsøksvirksomheten fikk etterhvert et betydelig omfang, laboratorielokalitetene ble for små, og i 1915 etablerte selskapet sin egen forsøksstasjon på Lysaker ved Oslo.
Også i forsøksvirksomheten kastet Elkem seg over en lang rekke forskjellige prosjekter. Vurdert i ettertid sannsynligvis altfor mange parallelle forsøkstiltak. Svært mange av disse førte ikke frem, men noen ble videreutviklet til levedyktige tiltak og betydningsfulle oppfinnelser. En av disse sakene var den såkalte titansaken som ikke bare førte til ny norsk produksjon, men som dannet innledningen til en hel verdensindustri. Gjennom en lang tids forskningsvirksomhet som i utgangspunktet gikk ut på å fjerne titan fra en titanholdig jernmalm, lyktes Elkem i å fremstille et rent titanoksyd som da ble hovedproduktet istedetfor, som opprinnelig tilsiktet, jernmalm. Arbeidet med titansaken førte til at det i 1916 ble stiftet et nytt selskap, Titan Co. A/S for fremstilling av titanoksyd og grubeforetagendet A/S Titania i Jøssingfjord for utnyttelse av de rike titanmalmforekomstene der. Disse selskaper gikk Elkem senere ut av.
En annen forsøksvirksomhet som ble ført frem til en gunstig løsning, var utviklingen av en kontinuerlig selvbrennende elektrode for smelteovner. Historien om Søderbergelektroden er av spesiell interesse ikke bare fordi Søderbergelektroden er blitt et daglig begrep i ethvert smelteverk, også ved PEA, men spesielt fordi utnyttelsen og eksploateringen av Søderbergelektroden la grunnen for Elkem's senere verdensomfattende virksomhet med konstruksjon og salg av smelteovner.
Oppfinnelsen var epokegjørende. Tidligere elektroder ble fremstilt i spesialfabrikker, de ble laget i seksjoner som ble skjøtt sammen på forbruksstedet og hadde betydelige ulemper ved hyppige brudd i sammenskjøtningene. Den nye elektroden fikk navn etter ingeniør Søderberg, som hadde den opprinnelige ide og som var med på å utvikle elektroden. Den var vesentlig rimeligere å fremstille og hadde store fortrinn, idet den kunne sikre en kontinuerlig drift av smelteovnene med større bruddsikkerhet og kortere stanstider.
En beretning om hvordan Søderbergelektroden ble utviklet, patentrettigheter sikret og bruken av elektroden innarbeidet på det internasjonale marked er en spennende beretning om pågangsmot, utholdenhet, forutseenhet og en stor grad av tro på en ide. Ved den første verdenskrigs slutt var utviklingsarbeidet kommet så langt at problemet kunne betraktes som løst.
Under arbeidet med utviklingen av Søderbergelektroden viste det seg at forholdene ved forsøksstasjonen på Lysaker ikke var gode nok for slikt arbeid, og man så seg om etter andre muligheter. I 1917 sikret Elkem seg derfor Fiskaa Verk som på det tidspunkt hadde en gunstig kraftkontrakt, men ingen virksomhet etter at et forsøk av tyske interesser på å fremstille kvelstoffgjødsel i konkurranse med Norsk Hydro's prosess ikke hadde slått til.
Fiskaa Verk er senere blitt utviklet til et stort og moderne smelteverk og den opprinnelige forsøksstasjon som Elkem etablerte i forbindelse med utviklingen av Søderbergelektroden er blitt sentrum for en meget betydelig forsknings- og utviklingsvirksomhet i Elkem's regi.
Den tekniske løsning av elektrodeproblemet var én sak, en annen sak var en kommersiell utnyttelse av oppfinnelsen. En slik utnyttelse var helt avhengig av en effektiv patentbeskyttelse, og Elkem la fra første stund stor vekt på å sikre seg på denne måte. Man gikk grundig til verks, og lyktes i å gi metoden en helt effektiv beskyttelse, slik at ingen siden har kunnet omstyrte noen av Elkem's patenter.
Da den økonomiske verdenskrise slo inn over Norge noen år etter krigens avslutning, var Elkem engasjert i en lang rekke prosjekter, industrielt og kommersielt. Grunnlaget for de fleste av disse aktiviteter ble med ett slag revet bort, og ved årsavslutningen 1920 ble to muligheter vurdert: Realisasjon av aktiva og oppløsning av selskapet eller opprettholdelse av virksomheten med sterkt innskrenket aktivitet. Det siste alternativ ble valgt.
Det vesentligste aktivum som selskapet satt med på dette tidspunkt var patentrettighetene på Søderbergelektroden. Disse hadde man faktisk i saneringsprosessen forsøkt å få solgt til et amerikansk selskap, men hadde, i ettertid betraktet, lykkeligvis ikke fått noen handel i stand. Oppfinnelsen var revolusjonerende, men det var en vanskelig og tidkrevende prosess å få gjennomslag for ideen, spesielt fordi Elkem ikke selv hadde et smelteverk hvor denne elektrodedriften kunne demonstreres og fordelene dokumenteres. I 1921 lyktes Elkem i å få et stort tysk selskap interessert. Installasjonene var vellykket, de vakte oppsikt og ble utmerket reklame for den nye elektroden. I årene etterpå fikk elektroden innpass ved stadig flere smelteverk i en rekke land, og allerede i 1926 var Søderbergelektroden installert på 215 smelteovner i 85 forskjellige verk.
De ovner det her har vært snakk om er smelteovner for ferrolegeringer, karbid og råjern, men kullelektroder anvendes også i elektrolyseprosesser i aluminiumsindustrien. Selv om funksjonen er en annen og arbeidsbetingelsene vesensforskjellige, er prinsippene likefullt de samme, og da problemene syntes løst for den type smelteovner som er nevnt, gikk Elkem's ingeniører raskt i gang med også å finne anvendelse for Søderbergelektroden i aluminiumindustrien. Også i denne forbindelse lyktes Elkem å finne frem til en løsning og sikret seg også der de nødvendige patentrettigheter. Som for vanlige smelteovner var det også når det gjaldt aluminium vesentlig å få innpass ved et større verk, men da en avtale med større aluminiumprodusenter i Frankrike, Spania og USA var sikret, var veien åpen for en utstrakt anvendelse av Søderbergelektroden også i aluminiumindustrien.
I forbindelse med utviklingen av Søderbergelektroden for smelteovner og elektrolyseovner og tilpasning av utstyr for dette bruk, kom Elkem's ingeniører raskt til å arbeide med problemer knyttet til selve smelteovnsanleggene. Elkem's engasjement i konstruksjon og salg av smelteovner, som senere kom til å utvikle seg til en verdensomfattende virksomhet, har dermed sin opprinnelse i Søderbergelektrodens oppfinnelse og eksploatering.
Ved utbruddet av annen verdenskrig var Elkem's aktiviteter hovedsakelig ferrolegeringsvirksomheten på Fiskaa Verk, som på det tidspunkt hadde to ferrosilisiumsovner ved siden av elektrodevirksomheten. Krigsårene 1940-45 førte til sterkt redusert aktivitet ut fra Norge, men Elkem hadde allerede i 1939 sørget for å få deponert i en bank i USA en kopi av alle konstruksjonstegninger, og da selskapet så i 1940 fikk sendt en av sine ingeniører, senere selskapets administrerende direktør Georg Hagerup-Larssen, over til USA, kunne selskapet holde visse aktiviteter gående derfra gjennom hele krigstiden. Etter krigen kunne Elkem så bygge videre på det fundament som var lagt før og tildels under krigen utenfor landets grenser, med en kraftig ekspansjon på det virkefelt som angikk utnyttelse av patentrettigheter, konstruksjon av elektrodesystemer og etterhvert, konstruksjon og leveranser av hele ovnsanlegg. Alle disse aktiviteter er etterhvert blitt samlet i en egen avdeling i selskapet under benevnelsen Engineering.
Parallelt med ekspansjon i engineeringvirksomheten gikk Elkem i stadig sterkere grad inn i en produksjonsvirksomhet. Ferrolegeringsvirksomheten på Fiskaa Verk ble utvidet med tre nye ovner i 50-årene og produksjon av elektrodemasse øket og krevet nytt produksjonsutstyr. I 1948 tok Elkem opp en ny produksjon, nemlig steinull, med en fabrikk i Moss.
På grubesiden hadde Elkem allerede før første verdenskrig gått inn med økonomiske interresser i kisforekomster i Grong og Skorovas i Namdalen i Nord-Trøndelag. Interessene i Grong var senere i 1918 overlatt til staten, men rettighetene til kisforekomstene i Skorovas hadde Elkem beholdt. I midten av 30-årene begynte Elkem igjen å se på mulighetene for utnyttelse av disse, og da nye felt- og markedsundersøkelser syntes å gi grunnlag for en økonomisk utnyttelse, ble arbeid med utnytting av Skorovas gruber satt i gang og var i god gjenge da krigen kom og kullkastet planene. I de første etterkrigsår var det ikke noe grunnlag for å gjennopta virksomheten, men i slutten av tiåret kom et uttalt ønske fra den europeiske samordningsorganisasjonen OEEC om svovel fra Norge og ønske om drift i Skorovas, som da kom i gang i 1952.
I 1956 gikk Elkem inn i produksjon av råaluminium med et nytt smelteverk i Mosjøen, først i samarbeid med det sveitsiske storselskap Alusuisse, senere, fra 1963, med det amerikanske selskap Alcoa. Samarbeidet med Alcoa har fortsatt og omfatter i dag både produksjon av råaluminium i Norge og bearbeidingsbedrifter utenfor landets grenser. I 1959 gikk Elkem sammen med de andre ferrosilisiumprodusentene i Norge sammen om å bygge et ferrosilisiumverk i Finnsnes i Troms. I 1965 overtok Elkem aksjemajoriteten i Sulitjelma Gruber og samme år ble det besluttet å bygge et nytt ferrosilisiumverk ved Fauske i Nordland i tilknytning til utnyttelse av fallrettigheter i Siso-vassdraget. Samme år gikk Elkem inn i et samarbeid med det danske firmaet Rockwool og ble dermed medeier i tre steinullfabrikker i Norge: Moss, Larvik og Trondheim.
Da Elkem så i 1966 overtok alle aksjer i PEA og gjorde PEA til en avdeling av Elkem, var dette åpenbart et vel overveiet strategisk trekk i retning av mer produksjonsrettet virksomhet og utnyttelse av den meget omfattende ekspertise som selskapet hadde bygget opp gjennom sin engineeringvirksomhet på smelteovnsområdet.
Etter en tids forarbeid fra Elkem i samarbeid med Alcoa, godkjente Stortinget i 1969 kraftleveranser til et aluminiumverk på Lista som ble satt i drift sommeren 1971. Elkem's aluminiumkapasitet ble dermed utvidet fra 90.000 t/år i Mosjøen med 80.000 t/år ved Lista til totalt 170.000 t/år.
Mosjøen Aluminiumverk er nå under modernisering og utvidelse, og i 1989 vil Elkem få en samlet aluminiumkapasitet på nærmere 200.000 t/år.
Den viktigste hendelse i Elkem's senere historie er nok sammenslutningen med Christiania Spigerverk i 1972. Denne sammenslutningen var da den fant sted en sak av betydelig interesse i næringslivssammenheng. Bakgrunnen var vel flersidig, som felles eierinteresser, felles virksomhetsområder og betydelig rasjonaliseringspotensial ved stordriftsfordeler.
Christiania Spigerverk som Elkem inngikk ekteskap med, var en gammel bedrift med et elektrostålverk med tilhørende valseverk og fabrikker for en rekke ferdigprodukter på stålbasis i Nydalen i Oslo. Bedriften ble startet i 1853 som en spikersmie og hadde gjennom årene utviklet seg til et effektivt og moderne skrapjernbasert stålverk. Underveis i utviklingsprosessen hadde bedriften vært med på utvikling av den elektriske råjernovn i 20-årene sammen med Elkem, og videre engasjert seg i fremstilling av en rekke produkter basert på stål. Som råjern- og stålprodusent hadde selskapet naturlig interesser i jernmalmforekomster og drev i perioder flere norske jernmalmgruber. Størst betydning hadde Rødsand Gruber i Romsdalen som leverte et vanadiumrikt jernmalmkonsentrat til råjernverket i Bremanger. Dette leverte tildels spesialråjern til støperivirksomheter på verdensbasis og tildels råjern for stålfremstillingen ved Christiania Spigerverk's anlegg i Oslo.
Med utgangspunkt i stål- og valseverket i Nydalen i Oslo hadde Spigerverket startet, overtatt eller gått inn i en rekke virksomheter som i de fleste tilfeller var knyttettilbruk av stål. På grubesiden startet Spigerverket i 1961 et anlegg for produksjon av mineralet nefelinsyenitt til glass- og porselensindustrien og begynte i 1971 produksjon av glassfiberprodukter i Aust-Agder.
Ved sammenslutningen med Elkem i 1972 var Christiania Spigerverk et meget allsidig industrikonsern og det var to meget jevnbyrdige partnere som gikk sammen i ett selskap. Selskapet, som fikk navnet Elkem-Spigerverket a/s, ble Norges nest største industrikonsern med 32 produksjonsbedrifter og en betydelig virksomhet på engineeringsområdet.
Konsernets historie fra sammenslutningen i 1972 frem til dagens situasjon er et så brogete bilde at det er ugjørlig i denne sammenheng å gi en oversikt over alle engasjementer og tiltak som konsernets virksomhet spenner over i denne periode. Vi må derfor begrense oss til å angi i grove trekk de hendelser og forhold som kan antas å hatt avgjørende betydning for konsernets situasjon generelt og for PEA spesielt.
Konsernets mangfoldige aktiviteter etter sammenslutningen kan deles i noen hovedvirksomheter: stål, gruber, aluminium, ferrolegeringer, engineering og ferdigvarer. Flere av disse områdene har gjennomgått en betydelig strukturendring siden fusjonsåret.
Stål
Mest dramatisk har endringene vært på stålområdet. Etter en ekspansjon midt i 70-årene hvor Elkem gikk aktivt inn med stålproduksjon og bygging av et nytt stålverk i Manchester i England og senere oppkjøp av et annet stålverk i nærheten, og dessuten gjennomførte betydelige moderniseringsarbeider ved Spigerverket i Nydalen, er stål i dag ute av Elkem's produktspektrum.
I 1985 ble selskapets stålvirksomhet i Norge og i England solgt. Markedsforhold og prisutvikling på skrapjern hadde gjort virksomheten i England ulønnsom og når det gjaldt forholdene i Norge måtte selskapet erkjenne at konkurranseforholdene for en mindre privateid bedrift etterhvert ble umulig overfor et stort statseid stålverk som Norsk Jernverk i Mo i Rana. I avtalen med staten om salg av stålverket, inngikk en overtagelse av 20% av aksjene i Norsk Jernverk, en aksjepost som Elkem fremdeles har.
Stortinget besluttet sommeren 1988 at stålverksdriften i Nydalen i Oslo skal nedlegges og at all skrapjernbasert stålfremstilling skal legges til jernverket i Mo i Rana.
Aluminium
På aluminiumområdet har Elkem opprettholdt sitt aktivitetsomfang og styrket sin posisjon. Omfattende moderniseringsarbeider er på gang ved begge aluminiumverkene, særlig pågår en omfattende ombygging av Mosjøen Aluminiumverk. Elkem satser videre på et sterkere engasjement på bearbeidingssiden, særlig med henblikk på utviklingen i Fellesmarkedet og har i 1988 økt sin andel i den nederlandske videreforedlingsbedriften Alcoa Nederland.
Ferrolegeringer
Det av Elkem's virksomhetsområder som i sterkest grad angår PEA, er selvsagt ferrolegeringsområdet, og det kan trygt sies at Elkem her har satset sterkere enn på noe annet felt. Etter sammenslutningen mellom Elkem og Spigerverket i 1972 hadde det fusjonerte selskap fire ferrolegeringsverk: Fiskaa Verk, PEA, Bremanger Smelteverk og Salten Verk. Av disse var PEA det eneste verk som laget manganlegeringer, de øvrige laget silisiumprodukter, Bremanger også råjern med ferrovanadium som et sideprodukt. Videre produktutvikling og nye installasjoner fant sted ved alle verk i årene etter fusjonen, og Elkem hadde ved inngangen til 80-årene en solid posisjon i ferrolegeringsbransjen med en ikke ubetydelig andel av verdensmarkedet.
Engineering av mindre betydning
Av det som tidligere er skrevet i dette kapittel fremgår det at Elkem's engineeringaktivitet i sin tid var selskapets vesentligste virksomhet. Ved selskapets mange nye aktivitetsområder og den sterke utvikling av flere av disse, har etterhvert engineeringvirksomheten utgjorde en stadig mindre del av selskapets totale omfang. Engineering noterer seg i de senere årene for bare 3-4% av selskapets totale omsetning. Elkem's engineeringvirksomhet som i 50-årene var dominerende på verdensmarkedet spiller i dag en betydelig mindre rolle. Elkem har etterhvert møtt sterk konkurranse fra andre ovnsleverandører som har utviklet egen ekspertise og som også i kraft av sin størrelse har kunnet gi bedre kredittbetingelser.
Etterhvert som Elkem fikk en stadig mer omfattende egenaktivitet på ferrolegeringsmarkedet, har det vært et tankekors at Elkem gjennom å stille ekspertise og spesialkompetanse til disposisjon for andre produsenter, har styrket disse i konkurransen med selskapets egne produksjonsverk. Selskapet har derfor i de senere år vært mer selektiv i sin markedsføring av engineeringtjenester nettopp med et slikt konkurranseforhold for øye. Dette begrenser virksomheten på ovnsområdet noe. Gjennom utvikling av gass- og vannrenseutstyr for Elkem's egne bedrifter har Elkem Technology, som engineeringvirksomheten i dag benevnes, ervervet seg betydelig kompetanse på dette området og retter sin virksomhet i dag utad også mot miljøforberedende installasjoner og utstyr. Smelteovnskompetansen stilles i første rekke til disposisjon for selskapets egne smelteverk.
Virksomheten har ikke bare vært rettet mot smelteovnsmarkedet. Ved fusjonen med Christiania Spigerverk ble et engineeringselskap som hovedsakelig beskjeftiget seg med aktiviteter knyttet til stålindustrien opptatt i Elkem engineeringsvirksomhet og har fortsatt i Elkemtiden med aktiviteter i samme retning. Videre har Elkem vært engasjert i offshorevirksomhet gjennom selskapet NPC, Norwegian Petroleum Consultans. Dette engasjement er nå avviklet.
Ferdigvarer
Området som er kalt ferdigvarevirksomhet har opp gjennom årene omfattet en lang rekke forskjellige bedrifter over et vidt produktsektrum. Flere av disse virksomhetene har etterhvert gått ut av Elkem-konsernet. I PEA's jubileumsår er hovedaktiviteten på dette området Elkem's steinullproduksjon for isolasjonsformål med tre fabrikker i Norge i sameie med det danske selskapet Rockwool, blikkemballasjefabrikken Norblikk-Sannem og hageredskapsproduksjon med aksjemajoriteten i et selskap i et bredt nordisk samarbeid i Finland, Sverige, Danmark og Norge.
Gruber
Elkem's engasjement i grubesektoren er nå betydelig redusert og benevnes derfor riktigere mineraler. Selskapets eneste virkelige gjenværende grubevirksomhet er driften av nefelin-syenittforekomsten på Stjernøy i Alta. Nefelinsyenitt er et mineral som benyttes i glass- og porselensindustrien. Virksomheten har vært godt drevet i alle år og har gitt et stabilt og positivt bidrag.
En annen interessant, om enn liten, aktivitet er deltagelsen i A/S Megon som arbeider med fremstilling av oksyder av sjeldne jordarter for anvendelse i avansert elektronisk og elektroteknisk industri. Elkem's aktiviteter i mineraler omfatter også eierskap og drift av noen kvartsforekomster.
I 1980 gjorde det USA-baserte storkonsern Union Carbide kjent at selskapets ferrolegeringsvirksomhet ble vurdert solgt. Ferrolegeringsproduksjon var ikke sentral i Union Carbide's virksomhet og passet ikke lenger inn i selskapets langtidsplan. Union Carbide's ferrolegeringsvirksomhet besto av tre smelteverk og en forsøksstasjon i USA, to smelteverk i Canada og to smelteverk i Norge, mangansmelteverket Electric Furnace Products Company Limited i Sauda i Rogaland og Meraker Smelteverk A/S i Nord-Trøndelag. Begge verkene hadde egne kraftanlegg, særlig betydningsfulle var kraftanleggene i Sauda. Elkem så i en overtagelse av disse 7 verkene en interessant utvidelse av selskapets engasjement i ferrolegeringssektoren med et verdifullt supplement til produksjonsspekteret, et teknologisk supplement og en betydelig kapasitetsutvidelse med adgang til et stort marked i Nord-Amerika.
Elkem gikk inn i forhandlinger med Union Carbide og overtok Union Carbide's ferrolegeringsvirksomhet i USA og Norge pr. 1. juli 1981 med en opsjon på overtagelse av to kanadiske bedrifter på et senere tidspunkt. Denne opsjon ble utøvet pr. 1. juli 1984.
Med overtagelse av Union Carbides syv smelteverk ble Elkem verdens klart ledende ferrolegeringsprodusent. Elkem har likefullt, eller kanskje særlig på grunn av sitt sterke engasjement i ferrolegeringssektoren, fått føle resultatene av de store konjunktur- og valutabevegelser som har funnet sted i dette tiåret.
Utviklingen i USA etter overtagelsen av Union Carbides anlegg var lite gunstig. Lav aktivitet i stålindustrien og en høy dollarkurs som favoriserte import av ferrolegeringer ga et sterkt prispress i markedet, og Elkem's bedrifter har delvis arbeidet med redusert kapasitetsutnyttelse. Det har vært gjort sterke bestrebelser på å restrukturere de amerikanske bedrifter og øke lønnsomheten. I 1988 arbeider de nordamerikanske bedrifter med et positivt resultat og fremtidsutsiktene er bedret. Når ervervelsen av de amerikanske bedrifter vurderes, må også tas i betraktning tilgangen til Union Carbide's teknologi på visse områder. Særlig har PEA fått nyte godt av prosessen for fremstilling av ferromangan med lavt karboninnhold ved en prosess som går ut på å fjerne karbon fra ferromangan gjennom blåsning med oksygen.
80-årene har generelt hittil vært lite gunstige for ferrolegeringer. Årene 1981, -82 og -83 var vanskelige, mens 1984 var et godt og oppmuntrende år. Markedet ble imidlertid igjen raskt svekket. I det konkurranseklima som markedssvekkelsen førte med seg, var det åpenbart at ferrolegeringsprodusentene arbeidet mot hverandre i Norge, Elkem's ledelse mente det var grunnlag for å forsøke å få istand et samarbeid i norsk ferrolegeringsindustri med en eierstruktur som kunne redusere den innbyrdes konkurranse mellom verkene og gjøre norsk ferrolegeringsindustri mer slagkraftig overfor omverdenen.
I denne prosessen inngikk Elkem en avtale om overtakelse av Orkla Industrier's ferrosilisiumverk i Thamshavn og Orkla's majoritetsandel av aksjene i A/S Bjølvefossen. Elkem lyktes imidlertid ikke i videre forsøk på å samordne de mange særinteresser i norsk ferrolegeringsindustri, selv om det fra de øvrige selskaper i utgangspunktet var uttrykt interesse for en samordning. Elkem's tiltak i denne sammenheng har da ført til at Elkem i dag eier syv ferrolegeringsverk i Norge, kontrollerer ytterligere et smelteverk i Norge og er dessuten eier av tre verk i USA og to verk i Canada. Elkem er dessuten medeier med en 30% andel av aksjekapitalen i det islandske ferrolegeringsselskapet Icelandic Alloys og sitter med 36% av aksjekapitalen i det italienske selskap O.E.T. Calusco. Ved siden av å være Elkem's agent i Italia, produserer Calusco en del legeringer som ikke har vært omfattet av Elkem's produksjon, og som nå markedsføres internasjonalt i Elkem's navn.
Elektrodevirksomheten, som har sin opprinnelse i oppfinnelsen av Søderbergelektroden, er fremdeles et betydningsfullt innslag i Elkem's aktiviteter, men nå gjennom produksjon og salg av elektrodemasse. På Fiskaa Verk i Kristiansand produseres elektrodemasse for smelteverk og stampemasse for foringsformål i smelteovner. Salget dekker praktisk talt 100% av det norske forbruk ved siden av en betydelig eksport. Masseproduksjonen på Fiskaa har gjennom årene gitt et stabilt og betydelig bidrag til Elkem's økonomi.
Elkem deltar også med en 50% andel i en brasiliansk elektrodemassefabrikk, Carboindustrial, som for en stor del dekker massebehovet i Latin-Amerika inklusive Mexico, hvor det etterhvert er blitt en omfattende aluminiums- og smelteverksvirksomhet.
Produktene i Elkems smelteverk, særlig i Norge, men også i betydelig grad i Nord-Amerika, har hovedsakelig vært standardprodukter for stålindustrien. Produksjonsvolumene på verdensbasis er store, produktene fremstilles i en rekke forskjellige land, produksjonsprosessene er velkjente og beherskes av de fleste produsenter, og de enkelte produsenters mulige fortrinn er marginale. Konkurransen er følgelig stor. I fallende marked faller enkelte produsenter gjerne ut, men installasjonene blir stående og aktiviseres ofte igjen ved bedrede markedsforhold. Norske ferrolegeringsprodusenter har hatt et naturlig fortrinn gjennom romslig tilgang på billig vannbasert kraft som har gjort det mulig å hevde seg i et etterhvert stadig vanskeligere konkurranseklima. Dette konkurransefortrinn er allerede sterkt redusert ved myndighetenes kraftprispolitikk og står i fare for helt å forsvinne. Dertil kommer at andre land har store uutnyttede kraftressurser som de nå er i ferd med å utvikle, og flere gigantiske vannkraftprosjekter er i dag under utbygging. Disse vil gi en vesentlig lavere kraftpris enn de norske ferrolegeringsprodusentene vil ha i fremtiden.
Norsk ferrolegeringsindustris muligheter synes å ligge i en omlegging av produktspekteret mot mer raffinerte produkter med høyere bearbeidingsverdi gjennom utnyttelse av vårt prosessmessige og utstyrsmessige kompetansenivå. Elkem har da også i de senere år arbeidet med å utvikle nye produkter med høyere raffineringsgrad både på mangan- og ferrosilisiumssiden.
Et produkt ved Elkem's smelteverk som egentlig ikke er en ferrolegering og heller ikke retter seg mot stålindustrien er silisium-«metall», som vel kjemisk sett heller ikke er et metall. Silisium fremstilles i samme type smelteovner som brukes for vår ferrolegeringsindustri, med noen modifikasjoner. Si-metall anvendes tildels som legeringselement for aluminium, tildels i kjemisk industri for fremstilling av en rekke silisiumbaserte produkter. I dagens omfattende datamaskinindustri er også silisium blitt et nødvendig materiale.
To av Elkem's smelteverk, Fiskaa Verk og Meraker Smelteverk, er i dag rene silisiumverk. Dessuten fremstilles ved Bremanger Smelteverk et silisiumprodukt etter en annen metode. En oppblomstring av etterspørselen etter silisium i begynnelsen av 80-årene førte til flere nyetableringer og til at flere produsenter bygget ferrosilisiumovner om til produksjon av silisium metall. Resultatet var et overtilbud av silisium, og silisiummetallindustrien arbeider i dag tungt med stor overkapasitet.
I sine bestrebelser for å finne frem til nye nisjer i markedet og utvikle nye produkter, har Elkem gått aktivt inn i det marked som er rettet mot datamaskinteknologien og er nå engasjert både innenlands og utenlands i slike prosjekter.
Som sagt tidligere er det ugjørlig innenfor rammen av dette arbeid å gi en uttømmende oversikt over alle Elkem's prosjekter og engasjementer, og flere virksomheter som har krevet både økonomiske og kompetansemessige ressurser er ikke nevnt.
Elkem's resultater i 80-årene har vist betydelige svingninger med mange svake år, en del gode år og en del klare underskuddsår. Årene 1986 og 87 var begge år med betydelige underskudd, selv om de siste måneder i 1987 viste en positiv tendens.
1987 ble et spesielt år for Elkem. De mange engasjementer hadde ført til en stor gjeldsbyrde, et forhold som via media fikk stor oppmerksomhet, og Elkem's ledelse tok i årets siste måneder sin situasjon opp til overveielse. I et styremøte 17. desember 1987 ga administrerende direktør Kaspar K. Kielland overfor styret ønske om å fratre som selskapets leder, og begrunnet dette med det forhold at Elkem under hans ledelse ikke hadde nådd de mål som var satt for virksomheten. Direktør Kielland hadde da vært i selskapets tjeneste i mer enn 32 år.
Som ny administrerende direktør ble utnevnt siviløkonom Fredrik Vogt Lorentzen, som tiltrådte 1. februar 1988. Senere i samme måned drøftet bedriftsforsamlingen styrets stilling og konsernets meldingsblad «Ekspressen» sier: « - for å lette bedriftsforsamlingens arbeid stilte de aksjonærvalgte styremedlemmer sine plasser til disposisjon». De aksjonærvalgte medlemmer valgte deretter et nytt styre med Kåre Moe som styreformann.
Hendelsen ligger for kort tilbake i tid til en nærmere vurdering av hendelsesforløpet og de krefter som hadde arbeidet i denne sammenheng. På dette tidspunkt må en begrense seg til å fastslå det som har funnet sted. Et faktum er at Elkem ved begynnelsen av 1988 har en betydelig gjeld og store finanskostnader. Den nye ledelse har gjort kjent tiltak for å redusere gjelden. At markedsforholdene for selskapets hovedprodukter viser klar bedring vil selvsagt lette arbeidet med å styrke selskapets stilling.
| Utdrag (s. 22-44) fra: Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år, 1988 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |