Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år

PEA's eiere

av Paul-Henrik Hynne

PEA var inntil Elkem's overtagelse i 1966 et eget aksjeselskap, hele tiden med et fåtall aksjeeiere. Initiativtagere til etableringen og i realiteten eneeier var det sveitsiske selskap Usine Metallurgique METEOR SA. Ved stiftelsen i 1913 ble 4/5 av aksjekapitalen tegnet i navn av Meteor's mann, diplomingeniør Maurice Ullmann, mens de to andre stiftere, høyesterettsadvokat Arthur Knagenhjelm og diplomingeniør Alex Christiansen tok 1/10 hver. Allerede før fabrikken kom i drift i 1915 overdro de tre stiftere sine aksjer til selskapet Meteor, og beholdt bare en aksje hver av hensyn til aksjeloven som på det tidspunkt krevet minst tre aksjonærer.

I forbindelse med reforhandling av kraftkontrakten i 1920 ble aksjekapitalen utvidet fra kr. 250.000 til kr. 1.000.000 og Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap overtok 1.100 aksjer, dvs. 55%. De tre stifterne beholdt en aksje hver og Meteor ble da sittende med 897 aksjer, dvs, noe mindre enn 45%. Av Meteor's andel overtok administrerende direktør Alex Christiansen i 1938 en blokk på 100 aksjer, slik at aksjefordelingen mellom Meteor og SKK var 39,9/55 helt frem til 1966. De små aksjeposter skiftet i 50-årene eiere.

Eierforholdet har til enhver tid vært preget av en av eierne med ren aksjemajoritet: fra stiftelsen til 1920 Meteor, fra 1920 til 1966 SKK og senere Elkem. Dette forhold har gitt grunnlag for et meget stabilt eier- og ledelsesforhold gjennom hele PEA's tilværelse.

Om selskapets stifter, Usine Electro Métallurgique METEOR SA vet vi lite. Om SKK foreligger imidlertid et meget fyldig materiale gjennom to jubileumsbøker, en som fører fra selskapets stiftelse til 50-årsjubileet i 1962, og et fyldig supplement som kraftselskapets utvikling i de siste 25 årene frem til 1987. Mens SKK alltid har hatt et begrenset virkefelt, nemlig det å skaffe til veie og formidle kraft til et gitt geografisk område, spenner Elkem's aktiviteter over et felt av en helt annen størrelsesorden. Elkem's aktivitetsområde er så stort at det er uråd å gi en selv summarisk oversikt over alle aktiviteter. Vi har i kapittelet om Elkem begrenset oss til å ta med de mest vesentlige trekk i selskapets historie og utvikling. Likevel er Elkem-kapittelet blitt omfattende.

Usine Electro Métallurgique Meteor SA

Som nevnt foran er lite kjent om selskapets virksomhet før det engasjerte seg i Norge. Angivelig drev selskapet en elektrometallurgisk virksomhet i Martigny i Sveits. Siden selskapet tok opp ferrosilisiumproduksjon i Norge og sto for både anlegg og den første tids drift, må vi anta at dets tidligere aktiviteter omfattet ferrosilisiumsmelting. Ellers vites lite om selskapet Meteor. Alle fra PEA med kjennskap til Meteor er nå borte, og forsøk iforbindelse med dette skrift på å skaffe opplysninger som kan kaste noe lys over Meteor's virksomhet før PEA-tiden og også i den tid hvor Meteor eiet PEA, og senere satt med en stor aksjepost, har ikke ført frem. Vi vet bare at Meteor's folk hadde den faktiske ledelse av bedriften fra stiftelsen i 1913 frem til SKK's overtagelse av aksjemajoriteten i 1920, og at Meteor i den etterfølgende tid fulgte opp sine aksjeinteresser ved regelmessig deltagelse i selskapets styremøter.

PEA's første 10 driftsår kan knapt ha vært oppmuntrende for Meteor. Betydelige underskudd dominerer en oversikt over de økonomiske resultater, og først fra midten av 20-årene begynte investeringene å gi avkastning. Fra 1927 av viser PEA positive regnskapstall og regelmessig aksjeutbytte helt frem til slutten av 50-årene da markedsforholdene dramatisk forverres og regnskapene såvidt går i balanse og ikke noe aksjeutbytte gis. Hva som har vært utslagsgivende for Meteor's salg av sine aksjer til Elkem er uvisst, men det må være nærliggende å tro at ferrolegeringsindustriens svake stilling på den tid har vært sterkt medvirkende.

Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap (SKK)

Selv om SKK ikke var med blant stifterne av PEA, så var SKK selve forutsetningen for at bedriften fikk sin beliggenhet i Porsgrunn. Når så SKK videre ble PEA's hovedaksjonær i 46 år, og gjennom kraftkontrakter har vært, og sannsynligvis alltid vil være nær knyttet til PEA, er det rimelig å vie et lite kapittel til SKK.

I innledningen til dette skrift er omtalt de første vannkraft utbygninger i Norge, og Sam Eyde med sitt livsverk Norsk Hydro er nevnt. Et annet navn som også ruver i tidens kraftutbygnings- og industrireisningssammenheng er Gunnar Knudsen, som ble initiativtaker til SKK. Født i Arendal, men etter teknisk utdannelse i Gøteborg aktiv i Porsgrunn og Gjerpen fra 1870 med omfattende virksomhet i skipsrederi, skipsbygging og industri, foreslo han allerede i 1882 et vannkraftdrevet lysanlegg for Laugstol Brug i Skien. Som lokalpolitiker, stortingsmann og senere statsminister, var Gunnar Knudsen sterkt engasjert i alle spørsmål om fallrettigheter og kraftutbygning. Han så de muligheter som elektrisk kraft bar i seg og var en av de fremste talsmenn for statlig oppkjøp av fossefall. Gunnar Knudsen var også en betydningsfull kraft bak konsesjonslovene. Med de kunnskaper og den erfaring som han satt inne med angående elektrisitets utbygning og kraftforsyning, må det bare ses som naturlig at han også engasjerte seg i spørsmålet om strømforsyning til eget distrikt og at det initiativ som han tok i den anledning fikk den tilslutning som var nødvendig for å realisere planene om et interkommunalt kraftverk.

I mars 1910 sendte Gunnar Knudsen til ordførerne i Porsgrunn, Skien, Gjerpen og Solum kommuner en invitasjon til et møte for en foreløpig overveielse om felles tiltak for strømforsyning til distriktet fra kraftkilder utenfor distriktet. Gunnar Knudsens tiltak førte til at SKK formelt ble stiftet 17. april 1912 av de tre kommuner Gjerpen, Porsgrunn og Solum. Skien hadde istedetfor deltagelse i kraftselskapet valgt en leieavtale med Treschow. Da var allerede fallrettigheter i Årlifoss i Tinnelva sikret ved en håndgivelse fra eierne, Sam Eyde og Sigurd Kloumann, og samme høst kom utbygningsarbeidene i gang.

Årlifoss kraftstasjon ble beregnet og bygget for en yteevne på 10.500 kW. Eierkommunenes kraftforbruk var på det tidspunkt bare 600 kW, og tilveksten i årsforbruket anslått til ca. 220 kW. Store kraftmengder måtte derfor finne avsetning til andre formål. Arbeidsutvalget var følgelig interessert i å finne storavtagere for den kraft som eierkommunene selv ikke kunne bruke.

Norsk Hydro, Notodden, var en storforbruker av kraft og var interessert i leie av ca. 8.000 kW, men prisen var lav og kraftselskapet var ikke særlig interessert i å levere så stor andel av Årlifoss-kraften utenfor eierkommunene. Dessuten viste det seg ganske hurtig etter at kraftselskapet var etablert at det var interesse for kraftavtak av langt større omfang enn opprinnelig anslått. Avgjørelse om leveranse til Hydro ble derfor utsatt i forståelse med Hydro's ledelse inntil kraftselskapet hadde nærmere oversikt over leveringsmulighetene i eierkommunene.

Etter planene skulle Årlifoss være klar til leveranse sommeren 1915. I 1912 og 1913 ble det ført forhandlinger med Skien om kraftleveranser uten resultat, mens forhandlinger med de ytre distrikter førte til avtale om levering av inntil 740 kW.

Høsten 1913 kom så den kontakt i stand som skulle føre til etablering av et smelteverk i Porsgrunn med behov for betydelige kraftmengder. I november år ble inngått en foreløpig avtale om leveranse av 4.420 kW til en planlagt elektrometallurgisk bedrift på eiendommen Roligheten i Porsgrunn, Porsgrund elektrometallurgiske Aktieselskab, som ble formelt etablert noe senere samme måned. Denne avtale sikret utnyttelsen av kraften fra Årlifoss for SKK på gunstigere betingelser enn det som ville vært mulig i den foreslåtte avtale med Norsk Hydro, Notodden. Ved siden av en god pris oppnådde SKK også at leveringsplikten bortfalt ved unormal lav vannføring. I SKK's jubileumsbok i 1962 omtales avtalen med PEA som «overmåte verdifull for selskapet» og som en avtale som «sikret kraftelskapets økonomi».

I den videre beretning om PEA's utvikling vil SKK være sentral og forholdene mellom SKK og PEA vil bli nærmere omtalt senere. På dette punkt kan det være naturlig bare å skissere SKK's utvikling i grove trekk. Da SKK ble stiftet i 1912 var selskapets formål i henhold til dets lover «for de deltagende kommuners felles regning å kjøpe inn fallrettigheter i Årlifoss, bygge ut fallene og overføre kraften som elektrisk energi til kommunene». Skien kommune trakk seg ut av samarbeidet i den innledende fase og de gjenværende kommuner bak SKK ble da Gjerpen, Solum og Porsgrunn.

De øvrige 5 kommuner i ytre del av Grenland: Bamble, Eidanger, Brevik, Stathelle og Langesund, søkte en tid å sikre seg egne kraftkilder, men fant det så hensiktsmessig å inngå avtale med SKK om engrosforsyning, slik at SKK allerede i 1914 i realiteten var et engrosverk med samtlige Grenlandskommuner som sitt forsyningsdistrikt, med unntak av Skien. I 1920 gikk også Skien inn i et forsyningssamarbeid med SKK.

Under denne ordning eide SKK alle høyspenningsanlegg til og med fordelingstransformatorene, mens de kommunale elektrisitetsverk hadde lavspenningsfordelingsnettene og sto for salg i kommunene. Industriabonnenter med et forbruk over 500 HK ble forsynt direkte fra kraftselskapet.

Denne organisasjonsform hadde betydelige ulemper og etter 1945 arbeidet man i kraftselskapet og i de forskjellige kommunale elektrisitetsverk med å finne en mer hensiktsmessig ordning. Selv om en offentlig oppnevnt kommisjon anbefalte en sammenslutning av alle berørte kommunale elektrisitetsverk i et felles SKK, kom man ikke frem til en politisk akseptabel løsning. Først ved den omfattende revisjon av kommunegrensene etter Schei-komiteens innstilling ble en sammenslutning av all elektrisitetsforsyning i de tre nye storkommunene Bamble, Porsgrunn og Skien vedtatt i 1964. Etter dette tidspunkt står SKK for all elektrisitetsforsyning inklusive lavspenningsfordelingsnett og abonnementsforhold i hele forsyningsområdet.

Allerede fra stiftelsestidspunktet bestrebet SKK seg på å sikre selskapet fallrettigheter for fremtidig kraftutbygging, og det første skritt var å erhverve Grønnvollfoss i Tinnelva noen få kilometer nedenfor Årlifoss. Som en kuriositet kan nevnes at selger av fallrettighetene var Sam Eyde og at den tidsfrist han ga SKK for bestemmelse om kjøp var for kort til at en formell behandling av salgstilbudet kunne finne sted i kraftselskapet bestemmende organer. Gunnar Knudsen løste problemet ved personlig å kjøpe fossen for senere å overdra den til SKK uten noen personlig fortjeneste.

Gjennom årene har SKK erhvervet og bygget ut en rekke fossefall, dels i egen regi og dels i samarbeid med andre kraftselskaper. SKK eier i dag, eller er medeier, i følgende kraftanlegg:

Med en fremsynt ledelse har SKK vært i stand til å gi sitt forsyningsdistrikt stort sett en sikker krafttilgang gjennom utbygning og kraftleveringsavtaler, men tidvis har tilgangen vært knapp, slik som i 50-årene. Med utbygningen i slutten av 50-årene og de senere utbygninger, har SKK ligget foran forbruket i sitt forsyningsdistrikt, og har overskudd for levering til Samkjøringen.

SKK definerer seg i dag som et energiverk og ser i denne sammenheng en oppgave i energiøkonomisering og har nedlagt et betydelig arbeid i undersøkelse av muligheter for utnyttelse av spillvarme i distriktet. I dagens situasjon synes dette ikke økonomisk riktig og arbeidet er foreløpig lagt til side.

SKK har til nå greid å skaffe nok kraft, og selv uten ny krafttilgang regner selskapet med å ha kraftdekning frem til tusenårsskiftet. Effektforbruket antas imidlertid å ville øke raskere enn kraftforbruket og SKK ser et behov for å øke maskinkapasiteten i sine eksisterende anlegg.