Porsgrund Metallverk A/S gjennom 25 år

A/S Norsk Metalverk

av Einar Østvedt

Også for Porsgrunn ble perioden før og etter den første verdenskrig en gründertid med enkelte større og solide industrielle ny reisinger, men også med tilfeldige, spekulasjonspregede tiltak som fikk et relativt kort liv. Et av de tiltak som ble til i denne tiden, var A/S Norsk Metalverk, og da det var på dettes ruiner at Porsgrund Metalverk A/S senere ble til, er det naturlig å se litt nærmere på det første metallverkets opprinnelse og utvikling i den forholdsvis korte perioden det klarte å eksistere.

Det første, og meget beskjedne, forsøk på å starte et norsk metallverk, ble gjort på Lillehammer i 1899. Når dette fikk en meget begrenset levetid, var årsaken den at det både teknisk og kommersielt sto på svake føtter. Den tyske fabrikkledelsen var ikke på høyde med oppgaven, alt fra starten av hvilte verket på et sviktende økonomisk grunnlag, og til tross for at det fikk støtte både offentlig og av større private forbrukere, var dets skjebne snart beseglet,

Etter at metallverket på Lillehammer hadde likvidert, var norske forbrukere av kobber- og messingfabrikater og andre legeringer i form av plater, rør, stenger og tråd som før henvist til å importere utenlandske, særlig tyske, fabrikater. Men dermed var ikke tanken om å reise et større norsk metallverk død, og den neste som tok den opp, var ingeniør A. M. Erichsen, som var født i Porsgrunn og i en lang årrekke hadde arbeidet ved tyske bedrifter i metallbransjen. Både som teknisk konsulent for forskjellige metallverk og gjennom den forretning han selv hadde opparbeidet i Berlin, hadde han skaffet seg en mangesidig så vel praktisk som teoretisk erfaring. Han hadde hatt anledning til å følge hva han kalte Lillehammerverkets «lidelseshistorie» på nært hold, og alt den gang hadde kanskje planen om selv å reise et metallverk begynt å ta form hos ham.

Det kan synes påfallende at en mann som hadde virket i så mange ar i den tyske metallindustrien, valte å bryte forbindelsen med denne for å etablere en ny bedrift i en norsk provinsby. Den primære årsak kan ha vært arbeidsforholdene under den første verdenskrig i en industri som lå så nær opp til den egentlige krigsindustri. En krigssituasjon forrykker jo nærsagt alle normale forhold, og det kan godt tenkes at ingeniør Erichsen som utlending ikke lenger følte seg velsett på sitt tyske arbeidsområde.

I begynnelsen av 1915 korn ingeniør Erichsen til sin fødeby Porsgrunn for å undersøke muligheten for å anlegge et norsk metallverk der. De resultater han kom til, var meget oppmuntrende. Her fant han en industritomt som hadde en ideell beliggenhet, tilstrekkelig forsyning av elektrisk kraft, og folk som var interessert i å få realisert den planen han arbeidet med. Men det var ikke bare her han fikk løfte om bistand. Gjennom underhandlinger han tok opp med statsmyndighetene, fikk han disse til å love en støtte «som sikrer et norsk metallverks fremtid for en rekke av år, under forutsetning av at skrittet tas fullt ut og anlegget virkelig kan fyldestgjøre de videstgående krav til uavhengighet av utlandet for så vel staten som den private industris forbruk.» Til dette kom at planen var bifalt av en rekke ledende menn blant forbrukerne i skips~ og nietallindustrien, for hvem et norsk metallverk ville bety hurtigere og sikrere leveranse av varene.

På grunnlag av de undersøkelser han hadde gjort angående arbeidslorhold, kommunikasjoner og forbruket av de forskjellige halvfabrikata av metaller som verket tenkte å produsere, gav ingeniør Erichsen i mars 1915 ut et detaljert fabrikasjonsprograrn, forslag til et driftsbudsjett s,,.irnt et ornkostningsoverslag for opprettelsen av et metallverk. I sin innledning til brosjyren gjorde han rede for de, etter hans mening, meget gunstige vilkår for å opprette et norsk metallverk.

Rent generelt var vilkårene disse: Til tross for at Norge hadde en betydelig produksjon av de vesentligste råstoffer, kobber, sink, så ble ikke et eneste kilo av det omarbeidet til rør, stenger eller plater. Men nettopp i Norge ville omarbeidelsen av råstoffene, dvs. smeltingen, pressingen og valsingen, være en relativt enkel prosess, fordi det var nok og billig elektrisk kraft og lett å skaffe rimelig engelsk kol. For a vise at opprettelsen av et norsk metallverk i høy grad også ville komme landet til gode, satte Erichsen opp et regnestykke. Ifølge handelsstatistikken utførte Norge i 1913 raffinert kobber, nikkel og sink til en verdi av omkring 13 mill. kr., mens det på samme tid ble innført de tilsvarende halvprodukter i form av plater, stenger og rør til et beløp av 9 mill. kr. Når en forutsetter at ca. 25 pst, av innførselsverdien gjennomsnittlig gikk med til omarbeidelsen, frakter osv., så skulle, dersom det ble opprettet et norsk metallverk, mer enn 2 mill. kr. komme landet til gode i form av arbeidslønn, skatter og dividende.

En viktig grunn til å opprette et norsk metallverk, var også den økende import av halvprodukter som hadde funnet sted de siste ti år, Mens det etter statistikken ble innført 2.200 tonn i 1906, steg importen i 1910 til 4.600 tonn, i 1912 til 6.000 tonn og i 1913 til 9.300 tonn - slik at forbruket i den korte perioden 1910-13 var blitt innpå det dobbelte. Stigningen skyldtes ikke minst at det nettopp på denne tid foregikk en rask utbygging av landets vannkraft, og til de store kraftanleggene trengtes kobbertråd og skinner. Med den store etterspørsel etter tonnasje som krigen skapte, tok skipsindustrien et sterkt oppsving, og dermed meldte seg et sterkt behov for plater, kobber~ og messingrør.

Selv om ingeniør Erichsens optimisme vel for en del må skrives på tidsåndens konto, er det ingen tvil om at vilkårene syntes å ligge gun~ stig an for den planen han arbeidet med. Derfor ville han også begynne stort, med fullt ut tilfredsstillende, moderne maskiner og en omfattende produksjon, Den støtte han var lovet av staten, var ikke minst motivert av den oppståtte krigssituasjon. Til tross for at landet hadde kobber og finsink i overflod, var staten faktisk ute av stand til å skaffe det nødvendige råstoff til sin patronfabrikk. En lignende vanskelighet gjorde seg gjeldende i telegrafverket, som manglet kobber~ og bronsetråd.

Et norsk metallverk ville kunne starte uten konkurranse med de utenlandske, særlig tyske produsenter, som nå hadde måttet legge om til krigsproduksjon. Selv uten tollbeskyttelse ville det være gode sjanser til å gjøre store forretninger. «Disse kjensgjerninger kan ikke oversees av noen som har virkelig interesse for norsk industri, og som holder på landets selvhjulpenhet, især på et område hvor alle betingelser herfor er til stede, idet så vel råmaterialet -metallet - som behovet i videste forstand er forhånden,» skrev Erichsen.

Et nødvendig vilkår for bedriftens lønnsomhet var selvsagt at metallverket kunne gjøre noenlunde sikker regning med en del større og faste avtakere av produksjonen. Den største forbruker ville bli den norske stat, som ved siden av sitt sterke behov for kobber- og bronsetråd til telefon, og telegrafverket også trengte patron- og hylsemessing samt pressede messingstenger og rør til sin patronfabrikk. Til dette korn statens jernbaneverksteder og ikke minst marineverftet på Horten. Ifølge ingeniør Erichsens forhåndskalkyle måtte en her tilsammen kunne regne med en årlig avsetning på rundt 2,5 mill. kr, eller en tredjedel av verkets produksjon.

Etter at Norsk Hydros anlegg var kommet i gang på Notodden i 1907 og på Rjukan i 1912, foregikk det ikke bare i Telemark, der Rjukananlegget alt i 1916 ble utvidet med Saaheim kraftstasjon og Fabrikkanlegg 2, men også mange andre steder omkring i landet en storstilt utbygging av disponibel vannkraft. Også til disse nye kraftverk og de bedrifter som vokste opp omkring dem, kunne metallverket bli en fast leverandør. Med de stigende konjunkturer og høyere frakter som krigen førte med seg, hadde skipsindustrien opplevd en renessanse, og bare til nybyggingen av skip mente en å kunne levere mer enn 150 tonn kobberrør til en verdi av omkring 300 000 kroner. Som relativt sikre avtakere mente en også å kunne regne elektriske verksteder og metallvarefabrikker, som var de største forbrukere av messingtrykkblikk.

Fordelen ved å ha forbrukere som de som her er nevnt, var at de alle hørte til de finansielt best stilte industrier. Dermed ville metallverket allerede på forhånd ha en garanti for ikke å lide betydelige tap på utestående fordringer.

Et vesentlig spørsmål var å finne en hensiktsmessig fabr,ikktomt med grei og billig adkomst til verket for all transport, både når det gjaldt tilførselen av metall og kol sjøveien og tilknytningen til nærmeste jernbane. Det samme gjaldt tilgangen av elektrisk kraft. Under befaringen av Porsgrunn i dette øyemed, hadde Erichsen særlig festet seg ved de såkalte «Broveitomter», som på tre sider var begrenset av gate og på den fjerde side av Porsgrunnselven. For en pris av 2 kr. pr. kvadratmeter lyktes det ham å sikre seg en 27 måls tomt, og valget kunne vanskelig ha vært gunstigere. Fordelene var innlysende nok. Det var tilstrekkelig kraft å få fra Årlifoss, tomten hadde en vannlinje til elven på ca. 300 meter og var tilgjengelig for temmelig dyptgående skip. I tillegg til dette kom den nære forbindelse med Porsgrunds mek. Værksted på den andre siden av elven, og muligheten for å skaffe det nødvendige kvantum ildfast stein fra Borgestad teglverk. På det tidspunkt da planen for metallverket ble drøftet, mente en også å kunne regne med et sidespor fra hva en den gang kalte «Noragutubanen» - et håp som ikke gikk i oppfyllelse.

Under oppstillingen av rentabiliteten for det nye metallverk gikk en ut fra en produksjon på 3.600 tonn pr. år, noe mindre enn halvparten av de halvfabrikata som den gang ble importert, og kom til det resultat at den nødvendige kapital burde settes til 1.5 mill. kr., som en mente kunne forrentes til 10 pst. Som følge av det sterke skatte~ trykk og de høye lønninger til arbeidere og funksjonærer som skaffet den norske industrien store vansker i konkurransen med de tilsvarende industrier i andre land, fant en det rimelig at staten sa seg villig til å gi metaliverket en betydelig preferanse i prisen like over for utenlandske bedrifter. At spørsmålet ble reist og forhandlinger tatt opp med staten om å sikre verket en rimelig tollbeskyttelse, var i og for seg naturlig nok. Både Sverige og Danmark ydet en beskyttelse på 10 øre pr. kilo, og også i andre land var metallverkene beskyttet gjennom toll og karteller.

Som rimelig er, var det nok av dem som under forhåndsdrøftingen av planen anså det prosjekterte metallverk for et risikabelt tiltak. Med utbruddet av den første verdenskrig var landet kommet inn i en helt ny økonomisk situasjon. Alt i begynnelsen av 1915 var pengeflommen påtakelig, ikke minst fordi skipsredere og eksportører fant det sikrest å ta hjem de penger som var tjent i utlandet, og fordi de utenlandske importører kontraktmessig hadde måttet forplikte seg til å betale sine kjøp i norske kroner. Dermed steg også seddelomløpet, som ble drevet ytterligere opp av de høye og stadig økende frakter i skipsfarten. Følgen av denne nye velstand var en spekulasjonsfeber som gav seg uttrykk i nye rederier, meglerforretninger og industrielle nyreisinger av forskjellig art. Naturlig nok ble mange av disse tiltakene sett på med stor skepsis av eldre og erfarne forretningsfolk og industriledere, og denne skepsis måtte også i noen grad ramme planen om metallverket.

Når det tilmed i fagkretser ble hevdet at metallverkets rentabilitet ville bero på mer eller mindre heldige «spekulasjoner» i metall, så satte ingeniør Erichsen fingeren på at enhver «spekulasjon» var unødvendig, da råmaterialet - kobberet - til enhver tid kunne skaffes etter behovets omfang. Hertil kom at leveranser på lang sikt ville bli effektuert etter såkalte skalapriser, slik at prisene ble normert etter kobberets dagnoteringer på London-børsen, med tillegg av den fabrikasjonspris som var blitt fastsatt for leveringen.

Med den erfaring ingeniør Erichsen hadde vunnet gjennom sitt arbeid i tysk metallindustri, burde han ha atskillige betingelser for å starte og lede et norsk metallverk. I de 14 år han hadde tilbrakt i Tysk~ land, hadde han, opplyser han selv, fungert som driftsingeniør og direktør for et større metallverk og ammunisjonskonsern på Kontinentet. Han hadde studert valseverk i Tyskland, Østerrike og Russland, hvor han hadde fått innført sine arbeidsmetoder for støpning og valsing. Han hadde selv planlagt og satt i gang nye metallverk i utlandet, og var nå villig til å investere en stor del av sin formue i et norsk metallverk. Mens en da det første norske metallverk ble startet på Lillehammer i 1899, hadde vært henvist til å bruke tyske ingeniører, var det denne gang en nordmann som gikk inn for å reise og administrere bedriften.

En må vedgå at planen etter de foreliggepde aspekter syntes å ha gode sjanser for å lykkes. Det viste seg likevel snart at det var vanskelig å få tegnet den stipulerte kapital på 1.5 mill. kr. I aksjeinnbydelsen, som ble utstedt 2. juli 1915, var aksjeskapitalen satt til 600 000 kr., og 19. august 1915 holdt A/S Norsk Metalverk sin konstituerende generalforsamling. Innbyderne hadde selv tegnet seg for 300 000 kr., og inntil videre skulle verkets produksjon hare omfatte en del av de halvfabrikater som opprinnelig var påtenkt. Generalforsamlingen gjorde vedtak om å godkjenne kontrakt om innkjøp av den 27 mål store tomten av A/S Broveitomtene i Porsgrunn for 60 000 kr., å slutte foreløpig kontrakt med Skiensfjordens kom. Kraftselskap om leie av elektrisk kraft, samt å gå til innkjøp av et komplett valseverk for rør. De foreslåtte vedtekter ble godtatt, og det ble valt en direksjon på 4 medlemmer med ingeniør Finn C. Knudsen som formann. Ingeniør Erichsen ble selskapets tekniske konsulent og administrerende direktør med fast sete i direksjonen.

Metallverkets styre gikk straks i gang med å få satt opp kontrakter for reising av en fabrikkbygning, som fikk et areal på ca. 5000 kvadratmeter. Bygningen var ferdig i kontraktmessig tid, og det ble også bygd en skipningskai.

Det skulle imidlertid vise seg at det var forbundet med store vansker å skaffe de nødvendige maskiner, slik at driften kunne begynne. Forutsetningen var at materiellet skulle kjøpes i Tyskland, men på grunn av krigen og den derav følgende materialnød var det ugjørlig å få truffet avtale om noenlunde kort leveringsfrist, og endelig ble de lovede maskiner beslaglagt av den tyske stat. Følgen av dette var at direktør Erichsen høsten 1916 ble sendt til De forente stater for å prøve å få kjøpt inn maskinene der. Det lyktes å oppnå innførselstillatelse for det nødvendige maskinelle utstyr, og et amerikansk firma påtok seg leveringen.

Men også denne gang kom det vansker i veien. I verkets årsberetning for 1916 blir det opplyst at tonnasjeknapphet hadde hindret skipningen av maskinene fra De forente stater. Da verkets midler nå var bundet ved betalinger av maskiner både i Tyskland og De forente stater, da råvarene var steget med 200-300 pst., besluttet styret å foreslå en utvidelse av aksjekapitalen fra 600 000 kr. til 1.6 mill, kr. Om dette ble det gjort vedtak på generalforsamlingen 4. april 1917. I juni 1918 ble aksjeinnbydelsen lagt fram, og kapitalen var snart fulltegnet. Storparten av den nye kapital ble overtatt av de gamle aksjonærer til pari kurs, mens de nye aksjonærer måtte kjøpe papirene etter en kurs på 120 pst.

I januar 1917 var det gjort kontrakt med Erichsen om at han skulle overta stillingen som teknisk og kommersiell leder med de videste fullmakter. I samband med aksjeutvidelsen ble det gjort en endring i selskapets vedtekter, idet det istedenfor den gamle ordning med et styre 5 medlemmer ved siden av verkets enebestyrer, Erichsen, ble stilt et representantskap på 9 medlemmer. Som representantskapets ordfører fungerte ingeniør Finn C. Knudsen, som imidlertid trakk seg tilbake og ble avløst av grosserer Alb. Engelstad 20. april 1923. I realiteten var det fra nå av Erichsen som var selskapets styre, og han var praktisk talt gitt uinnskrenket myndighet.

I oktober 1917 ble selskapets elektriske anlegg tilknyttet Skiensfjordens kom. Kraftselskap. Ennå var de amerikanske maskinene ikke avskipet, men det var etter hvert blitt satt opp elektriske glødeovner, og fra høsten 1917 ble det satt i gang drift med provisoriske innretninger i meget beskjeden målestokk. Resultatet ble imidlertid alt annet enn tilfredsstillende.

Først mot slutten av 1918 kom maskinene fra De forente stater. Ser en på verkets driftsresultat for det året, så viser det en meget beskjeden omsetning. En av årsakene var konkurransen fra svenske metallverk. I selskapets status pr. 31. desember 1918 var verkets maskiner oppført med ca. 950 000 kr. og inventaret med ca. 50 000 kr., altså tilsammen omkring 1 mill. kr. Det er ellers vanskelig å få noe klart bilde av verkets økonomiske situasjon de første årene, da det ikke ble satt opp noen særskilt gevinst- og tapskonto. Alle utgifter ble etter hvert påført de forskjellige aktivaposter, og det ble ikke foretatt noen utskrift av regnskapene.

Hvor vanskelig situasjonen i virkeligheten var, fremgår av at det på generalforsamlingen i april 1919 ble besluttet å utvide aksjekapitalen ytterligere fra 1.6 mill. kr. til minimum 2.5 mill. kr. Denne kapitalutvidelsen ble imidlertid ikke realisert.

Til alt dette kom en rekke tekniske vansker. I årsberetningen for 1919 meldtes det om driftsforstyrrelser, særlig yed pressen, og mangel på de nødvendige varmeelementer til de elektriske ovnene. På toppen av dette kom en streik som varte i 4 måneder. Regnskapet for dette år viste derfor tap til tross for at en konjunkturgevinst på maskiner som var solgt i New York hadde brakt inntektssiden betydelig i været. Det var ellers foretatt avskrivninger av tidligere tap og vanlige avskrivninger på maskineriet. Innen utgangen av 1919 hadde verkets gjeld til Skiensfjordens Kreditbank økt til omkring 644 000 kr., og for å gi banken sikkerhet for sine utlån, ble det i et representantskapsmøte i mai 1920 gjort vedtak om å la banken få 2 pantobligasjoner på hver 800 000 kr. som garanti for tilgodehavende og kassakreditt. Som nytt tillegg til verkets aktiva ble i 1919 oppført 5 boliger som en hadde måttet kjøpe inn for å skaffe funksjonærer og arbeidere husrom.

I 1920 hadde verket et betydelig tap på produksjonen, og gjelden økte i raskt tempo. I noen grad skyldtes nok nedgangen den sterke konkurransen med tyske metallverk, som etter krigens opphør tok opp igjen ekspgrten til utenlandske markeder. Men som all annen industri lå også metallverket under for presset av de fallende konjunkturer. I realiteten var omslaget i krigskonjunkturen kommet alt i 1919, men først et stykke ut i 1920 ble det for alvor merkbart. I juni 1920 skrev «Økonomisk Revue»: «Det første varsel har lydt om det kommende prisfall. Fra alle verdens land meldes det om at så den og så den vare er sunket betraktelig i pris. Kjøpelysten svikter - og vel også kjøpeevnen. Pengemidlene blir knappere og knappere. Diskontoen settes opp i det ene land etter det annet. Store epokegjørende prisfall er ennå ikke inntruffet. Men det verdensbeherskende fraktmarked er meget slapt, og dette har enda større betydning enn de tallrike enkeltvise prisfall. Tidspunktet er kommet da en må spørre om vi står ved vendepunktet.»

Da året 1920 gikk ut, var omslaget definitivt. Det var stillstand i forretningslivet, økende arbeidsløshet, en betydelig nedgang i prisene og en sterkt redusert avsetning. Overalt kjempet det norske næringsliv med store vanskeligheter.

Skulle metallverket ha sjanser til å komme noenlunde velberget gjennom brottsjøene, ville det hjelpe langt om staten sa seg villig til å innrømme det tollbeskyttelse. Det var tatt opp forhandlinga med sentralmyndighetene om dette, men så lenge det ikke forelå noe resultat fra den nedsatte tollkommisjon, lå saken ennå i det blå. Det er ellers betegnende for kommisjonens arbeidstempo at dens resultat ikke forelå før 10 år senere.

En stor ulempe for metallverket var også den uro på arbeidsmarkedet som oppsto våren 1920. Vanligvis ble alle tariffavtaler sluttet på 2 år, og gjennom voldgiftsloven, som ble forlenget for ett år av gangen, var det skapt et vern mot opprivende lønnskonflikter. Men i 1920 brøt striden løs. Arbeidsgiverne nektet da å gå med på ytterligere lønnsforhøyelser, og 60 000 arbeidere ble oppsagt. Etter tilråding fra riksmeglingsmannen ble voldgiftsapparatet tatt i bruk, og 22. september falt voldgiftsrettens dom. Resultatet ble at arbeiderne seiret over hele linjen, mens Arbeidsgiverforeningen ble «brakt til fortvilelse» og innskjerpet Høyre at partiet aldri mer måtte gå inn for noen voldgiftslov.

De nye lønnstariffer virket i høy grad trykkende på metallverket, og i mai 1921 fikk representantskapet melding om at arbeiderne var oppsagt, da en ikke kunne bli enig om den nødvendige reduksjon av lønningene. Representantskapet gjorde vedtak om at styret måtte utarbeide og innføre akkordsystem hvor dette kunne brukes. Det ble samtidig reist krav om at organisasjon av salget måtte ordnes på en mer effektiv måte, og at det måtte bli ansatt en dyktig teknisk driftsleder. I 1921 var driften ved verket innstilt fra mai til oktober, og da hertil kom at skips- og motorindustrien lå nede, viste selskapets årsregnskap et betydelig tap.

Konkurransen fra utenlandske verk var fortsatt skarp og trykket prisen ved sin overproduksjon. Likevel lyktes det metallverket å få en del omsetning i Sverige og Danmark, riktignok til reduserte priser, da disse lands metallindustri, som nevnt, var innrømmet tollbeskyttelse.

I samband med den landsomfattende arbeidskonflikt som lammet norsk industri i 1923-24, opplevde metallverket en krise som truet med få uhyggelige dimensjoner. I begynnelsen av 1923 forlot landets jernarbeidere sine plasser uten oppsigelse. Da dette ifølge en lov av 1915 var rettsstridig, nektet fagforeningen å ha noe å gjøre med streiken, som også ble dømt ufovlig av arbeidsretten. Da arbeiderne nektet å gå tilbake, ble en del av dem ilagt bøtestraffer. Etter dette ble jernarbeiderne feiret som martyrer og foregangsmenn, snart var også havnearbeiderne i streik, og til slutt gav Arbeidsgiverforeningen lockout-varsel for 36 000 mann, et tall som kort, etter ble økt til 60 000 arbeidere. På dette svarte arbeiderne med en sympatistreik for 120 000 mann, og dermed var kampsituasjonen et faktum.

Striden fortsatte med stor bitterhet fra begge sider utover våren 1923, inntil sosialministeren, statsråd Klingenberg, fikk i stand en megling som førte til at kampen ble avblåst 23. mai. Men ennå holdt mange jernarbeidere streiken gående, og dønningene etter stormværet holdt seg til langt utover i 1920-årene.

Allerede i januar 1923 gikk 51 av metallverkets ca. 60 arbeidere til en streik som etter hvert fikk en ganske truende karakter. Med den lille arbeidsstokken som var tilbake, kunne nok metallverket på en måte fremdeles holde arbeidet i gang, men det sier seg selv at forholdene førte til en sterk nedgang i produksjonen.

Det er ellers ingen grunn til her å gå nærmere inn på hele det kompleks av arbeidsvansker som i denne tid hindret metaliverket å gjenoppta sin normale drift. Det får være tilstrekkelig å konstatere at hele det norske næringsliv var kommet inn i en krise som det tok år å avvikle, og at også metallverket måtte bære sin del av omkostningene.

Når en ser på alle de vansker verket hadde å kjempe med, kan det ikke undre en at det økonomisk gikk jevnt og ubønnhørlig nedover bakke. Utsiktene var i høy grad avhengige av at verket fikk en finansiell ordning og ikke minst at det oppnådde tollbeskyttelse for sine produkter. I 1923 gikk verket igjen med underskudd, og stillingen var ikke stort bedre det følgende år. Bedriftens stilling var nå mer kritisk enn noensinne.

Allerede i januar 1923 hadde Skiensfjordens Kreditbank i et skriv til verket gjort oppmerksom på at da den kreditt som banken hadde ydet, nå nærmet seg limitum, og da verket under sin daværende ledelse stadig hadde gått med tap, krevde forholdene en omlegging av bedriftens administrasjon.

Omtrent samtidig oppsto det en strid mellom Erichsen og verket. I juli 1924 fremsatte han krav om godtgjørelse for at verket hadde benyttet hans patenter i forbindelse med elektrisk oppvarming av glødeovner, samt fremgangsmåten ved fremstilling av sømløse metallrør. Om dette ble det reist prosess mellom ham og verket, og resultatet ble at verket fikk medhold i sitt krav på avgiftsfri bruk av patentene.

Nå var det imidlertid Kreditbanken som grep inn. I november 1924 oppnevnte den grosserer Chr. S. Hanssen og depotsjef Jac. Follevaag til bankens tillitsmenn ved rnetallverket. Direktør Erichsen ble gitt permisjon i to måneder for å søke utveier til å få verket refinansiert og få innført nye tekniske forbedringer. Erichsen påtok seg oppdraget, men gjorde oppmerksom på at han betraktet sin stilling ved verket som uholdbar dersom refinansieringen ikke lot seg gjennomføre. Etter at representantskapet i møte 27. november 1924 hadde akseptert den foreslåtte ordning, anså det seg løst fra sitt verv. Fra nå av overtok banken ledelsen av og ansvaret for bedriften. De forsøk som ble gjort på å etablere en ordning mellom banken og verkets direktør, førte ikke fram. I et skriv av 13. februar 1925 til sorenskriveren i Gjerpen anmeldte Erichsen selskapet til konkurs og oppgav en liste over kreditorer pr. 10. mars 1925. Etter denne utgjorde bank- og skattegjelden samt diverse gjeldsposter til andre kreditorer tilsammen ca. 2 mill. kr.

I samme skriv antydet Erichsen en plan for refinansiering som gikk ut på følgende: Kreditbankens løpende forskudd - 275 000 kr. - skulle utbetales kontant, og kassakreditt i ny regning betales fullt ut. Selskapets gamle forpliktelser til banken på ca. 1,5 mill. kr., skulle nedskrives til ½ mill. kr. mot førsteprioritets pant. Aksjekapitalen skulle nedskrives fra 1,6 mill. kr. til 120 000 kr. og deretter økes igjen ved en preferensekapital på mellom 300 000 og 420 000 kr., som skulle garanteres av Erichsen.

Det var et siste forsøk på å berge stumpene av metallverket, men heller ikke dette gav noe resultat. Etter dette foreslo banken at grosserer Chr. S. Hanssen skulle fungere som verkets styre, og for å unngå konkurs bad den om fullmakt fra verkets styre og representantskap til å selge selskapets eiendom pg øvrige aktiva underhånd. Den 1. april 1925 ble imidlertid selskapet tatt under konkurs etter bankens begjæring, og skifteretten besluttet at driften skulle fortsette for boets regning.

Dermed var metallverkets skjebne i realiteten avgjort. Regnet fra den konstituerende generalforsamling 20. august 1915 til konkursdagen hadde det eksistert i bare 10 år, og driften, søm først startet i ganske beskjeden målestokk utpå våren 1917, hadde vært gjenstand for mange avbrytelser. Det hadde hele tidenvært formelig kringsatt av vansker av forskjellig art. Det ble stiftet under en høykonjunktur, men kom på grunn av de mange hindringer som krigen skapte, ikke i gang så tidlig at det fikk nyte fordelene av høykonjunkturen. Dessuten led det under den ulempe som er så vanlig her i landet, at aksjekapitalen fra begynnelsen av ble satt for lavt og at den derav følgende gjeldsbyrde ble for trykkende. Å innarbeide et norsk fabrikat hos kunder som har hatt gamle utenlandske forbindelser, vil alltid støte på vansker, som gammel vane og mistro til det norske fabrikats kvalitet. Til alt dette kom myndighetenes treghet når det gjaldt å la seg overbevise om det nasjonaløkonomisk viktige i å beskytte varer som ellers måtte innføres.

Selskapets samlede underskudd i tiden fra og med 1919 til og med 1924 beløp seg til godt og vel ½ mill. kr. Foruten de årsaker som alt er nevnt, var det også en rekke andre uheldige forhold som spilte inn. Den forsinkede leveranse av det nødvendige maskinelle utstyr, konflikter, streiker og vanskelige valutaforhold skulle ikke nettopp virke stimulerende på en nystartet bedrift som var i ferd med å opparbeide et marked for sine produkter. Dertil kom at det selvsagt tok tid å finne fram til de billigste og mest effektive tekniske metoder for produksjonen.

Tilsammen gjorde alle disse uheldige faktorer tilbakegangen og til slutt - konkursen uavvendelig. Et forsøk i 1922 på å få tegnet en preferensekapital på ½ mill. kr. ble resultatløs, og senere forsøk på en rekonstruksjon av firmaet førte heller ikke fram.

Etter at selskapet var tatt under konkurs 1. april 1925, besluttet skifteretten, som sagt, at driften skulle fortsette for boets regning. Det var selvsagt betenkelig å la en så stor bedrift fortsette for et konkursbos regning, men forholdet var at verket satt inne med en relativt stor metallbeholdning,som det gjaldt å få bearbeidet og solgt, og til dette kom at en nedlegging av driften ville medføre at inntektene stoppet opp, mens en i rom tid framover måtte regne med betydelige løpende utgifter. måtte også gå ut fra at verket i drift ville betinge en betydelig høyere salgsverdi enn når driften var nedlagt.

I juli 1925 gjorde konkursboet det første forsøk på å avhende verket, idet det tilbød administrasjonsstyret for Skiensfjordens Kreditbank å overta verket og dets drift. Da banken på dette tidspunkt var ute av stand til å utvide sitt virkefelt, fant den det umulig å akseptere tilbudet. Da tilgangen på nye ordrer til verket tok til å stoppe opp så det ikke lenger var mulig å oppnå balanse, besluttet boet i februar 1926 ikke å motta flere bestillinger etter at ordningen var godtatt av ingeniør Finn C. Knudsen, som nå arbeidet for å få dannet et selskap som kunne overta verket.

Konkursboets driftsregnskap for tiden 1. april 1925 til 31. mai 1926 viste et større underskudd. En del av tapet skyldtes fallende kobberpriser. Hertil kom en konflikt med arbeiderne med påfølgende arbeidstans, fordi boet ikke kunne godta arbeidernes krav om høyere lønninger. Heller ikke kretsmeglingsmannens forslag til nye tariffer mente boet å kunne akseptere på grunn av verkets dårlige økonomiske stilling.

Ifølge en innberetning datert 2. februar 1926 fra konkursboet ved dets bestyrer, o.r.sakfører Johs. Knudsen, ble det forgjeves holdt konkursauksjon og underhandlet med en rekke så vel innen- som utenlandske liebhabere. Det viste seg umulig å få noe antakelig tilbud. Foruten verkets vanskelige økonomiske stilling var det også andre årsaker til at det gikk så tregt med å få avhendet bedriften, ikke minst at det rådde atskillig uklarhet med hensyn til verkets forhold til Kraftselskapet. Da alle utveier syntes stengt, lyktes det til slutt å komme til en ordning om overtakelse med ingeniør Finn C. Knudsen. I samråd med Skiensfjordens Kreditbank ble verket med tilbehør og beholdninger samt de 4 funksjonærboliger håndgitt til ingeniør Knudsen på vegne av et planlagt nytt aksjeselskap. Prisen var 950 000 kr., minus 1 pst. kommisjon på basis av månedsrapport pr. 30. juni 1925 hva beholdningene angikk, slik at overtakelsessummen skulle reguleres i samsvar med ioldningenes størrelse og priser ved overtakelsen og ellers på nærmere vilkår, blant annet hva angikk de gjenværende ordrer og forhoIdet til Kraftselskapet og ingeniør Erichsens patentkrav.

Den 20. mai 1926.ble det nye selskap, som fikk firmanavnet Porsgrund Metalverk A/S, konstituert, og den 1. juni 1926 overtok det verket med driftsmateriell og beholdninger.

Det nye selskap slapp ellers med å betale en betydelig mindre pris enn den stipulerte håndgivelsessum, 950 000 kr. På grunn av prisfallet på de gamle beholdninger i tiden før overtakelsen fant sted, og da en del av de gamle halvfabrikater som var blitt liggende igjen fra de år da verket hadde vært i drift, var blitt ukurante og måtte omarbeides av det nye selskap, ble overtakelsessummen satt til 463 559,74 kr. Av dette beløp gikk 144 038,08 kr. for beholdninger til inntekt for boet, mens resten 319 521,66 kr. gikk til Skiensfjordens Kreditbank som panthaver i verket med tilbehør og øvrige faste eiendommer.

Etter langvarige forhandlinger om verkets betaling av de siste års kraftleie av Skiensfjordens kom. Kraftselskap, som tilmed tok ut forliksklage mot verket like før konkursens åpning, lyktes det omsider å komme til en ordning.

Det første metallverket fikk, som vi har sett, både en relativt kort levetid og en krank skjebne. Det kompleks av årsaker som førte til dets fall, var mangfoldig og forvirrende. Til dets unnskyldning taler at den utenlandske konkurransen etter krigen gjorde det stadig vanskeligere for verket å få omsatt sine produkter. Dertil falt prisene både på hjemme- og utemarkedet, og da depresjonen satte inn, ble situasjonen ytterligere forverret. Noen tollbeskyttelse oppnådde verket ikke, tross de mange henvendelser til staten. Da konkursboet la fram sin økonomiske oversikt i februar 1927, viste det seg at de uprioriterte fordringshavere bare oppnådde en dividende på 26 pst. Det krevdes både optimisme og tiltakslyst for å ta fatt igjen på et nytt metallverk med et så skremmende eksempel i bakgrunnen. Likevel lyktes det ikke bare å gjenreise metallverket, men å gi det en vekst som overtraff alle forventninger.

Utdrag (s. 15-33) fra:
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen