Fra: Dalens egne år

Cement og samfunn

av Kåre Fasting og Fr. Gartmann

1953 drøftet Stortinget cementsituasjonen, foranlediget av at de norske fabrikkene angivelig ikke hadde kapasitet nok til å tilfredsstille cementbehovet. Det er grunn til å understreke at de tre norske fabrikkenes kapasitet hele tiden har klart å tilfredsstille det sivile behov, at ingen fredelig byggevirksomhet er forsinket av mangel på cement. Det saken dreide seg om var de store ekstraordinære behov Forsvaret hadde for cement, særlig da i tilknytning til landets medlemskap i NATO. Det ble ved denne anledning som ofte ellers utesket en stortingsmelding om saken og denne meldingen var i sin tur til behandling i Industrikomitéen hvis flertall uttalte: «Cementindustrien har på mange måter en nøkkelstilling i vårt samfunn fordi den produserer et av de grunnleggende bygningsmaterialer. Den har en sterk stilling fordi den består av et meget lite antall storbedrifter som samarbeider intimt innbyrdes og som deltar i sterke internasjonale organisasjoner.»

«Det er nødvendig at samfunnet stiller strenge krav om samfunnssyn og samfunnsansvar når det gjelder ledelsen av og disposisjonene til en slik industri.»

Når det ikke ble en enstemmig innstilling, skyldtes det den indirekte kritikk som ligger i forste del av sitatet. De nødvendige motforestillinger til denne kritikk tør fremgå av enkelte kapitler i den historie som er historien om A/S Dalen Portland-Cementfabrik gjennom femti år. Fra den utgikk ikke bare samarbeidsavtalene innen den norske cementindustri, men også de mer eller mindre fast tomrede avtaler for denne industrien i Europa forøvrig. Med bare noen få prosent av verdensproduksjonen, er det overordentlig fortjenstfullt at dette internaslionale samarbeid er kommet i stand på initiativ fra vårt lille land.

Når cementen er blitt et allemannsgode til lave priser, skyldes det delvis at industriens ledere har hatt bedre vett enn landenes politiske ledere. De har innsett at krig bringer tap både for den seirende og den tapende. Det historiske vendepunkt sorn skapte fredelige forhold og stadig mer intimt samarbeid mellom de norske fabrikkene etter 1959, er ikke en trussel mot samfunnet, men i samfunnets interesse. Den store kapital sorn må investeres for å gjøre cementproduksjonen sikker og rasjonell, vil ikke tåle at fabrikkene i den produksjonsøkning som nødvendigvis må foregå i ganske store sprang, bruker overskuddsproduksjonen til å ødelegge konkurrentene. Ekspansjon, eksport og samarbeidsavtaler er samfunnsgagnlig virksomhet og ikke et angrep fra den store stygge ulven som i banal propaganda er gjort identisk med truster, monopol og karteller.

Utad ivaretar cementindustrien samfunnets interesser ved å sikre forbrukerne produktet når de har bruk for det, til priser som er jevne og med en kvalitet som sikrer at de som bygger bokstavelig talt ikke bygger på sand.

Brevik - et lykkelig valg

Ser man på det nærliggende samfunn, lokalsamfunnet, er cementbedriften i Dalenbukta et dominerende trekk i landskapet. Like dominerende er bedriftens betydning for livet i den gamle by Brevik, hvis grense praktisk talt går gjennom bedriftens imponerende administrasjonsbygg.

Det ville være galt å påstå at cementfabrikken og dens 600 medarbeidere alene utgjør det økonomiske grunnlag for den gamle sjøfartsby, men en vesentlig del av de ansatte sogner til Brevik, hvor også fabrikken fra gammelt av har hatt sine forpliktelser - en fredelig sameksistens gjennom 50 år som har hatt stor betydning for begge. Brevik var trivselsmessig et lykkelig valg for en bedrift som DPC, og vi må ha lov til å tro at bedriften også har vært et lykkelig valg for byen.

Meget stov har i årenes løp drysset ned over Brevik, og fremdeles er støvet til sjenanse for husmødre og båteiere. Det har imidlertid skjedd merkbare forbedringer tross den store produksjonsøkningen. Bedriften har støvproblemet daglig for øyet, og tar sine forpliktelser alvorlig.

Da det gamle grunnlag for det blomstrende Breviks seilskuter og ishandel var falt bort, gikk byen inn i en vegeterende tilværelse, som kanskje stadig ville vært en Tornerosesøvn dersom den optimistiske Alfred Holter ikke hadde funnet på å anlegge en cementfabrikk nettopp her. Visstnok er det pittoreske fergested nok en gang akterutseilt av utviklingen, og er blitt byen under broen til Sørlandet, som igjen er et monument over fabrikkens produksjon. Men DPC kjenner seg som en del av denne byen, og dirigerer patriotisk sine innkjøp gjennom Breviks forretninger, og støtter den i trivseIssaker, sorn blant annet ved byggingen av Korvetten - bedriftens naturlige representasjonssted.

Meget har vokst Brevik over hodet gjennom tidene, men cementfabrikken fant en god ankerplass, og har røtter i tradisjoner som er gode å ta med for en bedrift i stadig ekspansjon og trivsel. De ulemper det tross alt er å ha en stor industri i sin umiddelbare nærhet, oppveies fullt og helt av de goder den tilforer byen. Både billedlig og bokstavelig lever Dalen i fred og harmoni med den gamle by og blomstrer med den.

Fra Holter til Backe

Dalens historie gjennom 50 fir er både en beretning om bedriftens vei til dette jubileum, og en beretning om DPC's 50 år sorn selvstendig bedrift. I jubileumsåret startet de forhandlinger som gjorde DPC til en del av Norcem-konsernet, en meget vital og forbilledlig del riktignok, men dog en del. Følgelig blir det ikke flere jubileer for Dalen som enestående - skjønt enestående!

Vi skal nok kunne si at tiden fra Alfred Holter til Per M. Backe har vært en enestående tid. Epoken frem til det store jubileum, sorn da runder seg av som Dalens selvstendighetstid, har giort Dalen til en uredd og offensiv bedrift med så mye iboende trang til selvhevdelse at lite vil kunne endre dette. Fra begynnelsen til slutten, fra Holter til Backe, har Dalenfolket flatt sd stor arv å ivareta at det stadig må forbli en enestående bedrift.

Dalens indre liv

Dalen har vært tidlig ute med en rekke tiltak som er mønsterdannende for moderne industri. Tidligere i boken, under presentasjonen av direktør Backe, lovet vi å komme tilbake til Dalens spesielle bedriftsmiljø, som Per M. Backe i høy grad satte sitt preg på både i teori og praksis. Ved overgangen til arbeidende styreformann i Norcem, etterlot han seg en meget moden bedrift, og et bemerkelsesverdig ettermæle som tillitsmann, som tross sin freidige og pågående gemenslighet, eller kanskje nettopp derfor, ble en uhyre respektert bedriftsleder.

På hans initiativ fikk Dalen allerede i 1960, som en av de få norske bedrifter den gang, egen personalavdeling. At denne korn så tidlig, ryddet veien for et målbevisst og tillitsfullt samarbeid mellom bedriften og dens medarbeidere på alle plan, og bidro til å skape den positive holdning Dalens medarbeidere har til alle bedriftens anstrengelser.

På initiativ fra Dalen ble det også i cementindustrien innført et nytt lønnssystem sorn karakteriseres ved slagordet: «Felles målsetting for bedriften og de ansatte». Det høres både tåket og enkelt, men meningen er at lønnen uten innvikIet akkordordning skal gi arbeidslyst og arbeidsglede. Allerede tidlig i 1965 førte systemet til en betydelig effektivitetsøkning, den 15 etter vel et år på gjennomsnittlig 37 prosent.

For å få det nye system til å virke, måtte organisasjonen legges om, og en høyt kvalifisert rasjonaliseringsekspert, Torfinn Bakkelid, gjennomførte systemet i samarbeid med produksjonssjef Olaf Brubakken, som i likhet med mange på Dalen fører tradisjonen videre i annen generasjon. Direktør Backe har sagt i en av sine mange bevingede taler at «vi vokser og vokser oss sammen.» Det indre samfunn på Dalen er fulgt av ivrig interesse hos hver eneste medarbeider, hvor han enn måtte befinne seg i systemet.

Hovedavtalen mellorn hovedorganisasjonene har selvsagt vært en rettesnor for demokratiseringen, men det har vært et prinsipp i Dalen at man helst skulle ligge noe foran avtalene. De tidlige frukter av samarbeidet har avIet mer samarbeid, og det er våkne utvalg for nær sagt, ethvert behov.

Fra arbeidere til medarbeidere

I et intervju med «Nytt i Norcem» et par år etter å ha sluttet som AD ved Dalen, sier direktør Per M. Backe:

«Jeg kan selvfølgelig ikke selv objektivt bedømme det som er hendt på Dalen og i norsk cementindustri forøvrig i 60-årene. Men hvis det skal ses på den måten at det jeg har etterlatt meg er en del kubikkmeter betong i form av noen bygningsmonumenter, så har jeg ikke gjort jobben bra nok.

Mine egentlige ambisjoner har vært å reise en menneskelighetens søyle på Dalen, og mitt eneste håp er at jeg har bidratt til å gjøre dem som arbeider der friskere, friere og mindre høytidelige og derfor arbeidsgladere og gladere i det hele tatt. Men det har selvfølgelig bare vært en forfengelig ambisjon.»

De som kjenner Dalen skal vanskelig kunne komme utenorn at det lykkes direktør Backe å bygge denne søylen. Godt samarbeid, bra lønn og sosiale tiltak, fiskekonkurranser og tillitsmannskurs er vel og bra, men hva så.

Med vårt kjennskap til Dalen, og sagt meget enkelt, betrakter vi Backes ti år på Dalen sorn den tid da Dalens arbeidere ble medarbeidere. I denne tid spredde han selvtillit som ringer i vannet og ga alle en følelse av ikke bare å ha en god arbeidsplass, men en ekte følelse av å forvalte et medarbeiderskap. Backe var selv en eksemplarisk medarbeider.

Det er denne følelse av medarbeiderskap og medansvar sorn slår ut i full blomst hver gang problemer skal ryddes av veien på Dalen. Den slår ut i rekordlavt skadefravær, for små forslagskasser, ideer til nye samarbeidstiltak, økt produktivitet, demokratisering og bedriftsmøter - og hundre andre ting som går så mye lettere. Vi skal ikke enda en gang gjenta hvorfor. Og midt oppe i dette har Dalen ogsk hatt sin tidlig etablerte, bedriftsavis til å spre glade budskap om sin bedrifts fortreffelighet til fjern og nær.

Nå skal man ikke lukke øynene for at det også skjer nyttig samarbeid ved andre bedrifter, og at dette i vesentlig grad dekker de naturlige behov. På Dalen skjedde det tidligere, naturligere og med mer entusiasme. og det skjedde ikke som en dyd av nocivendighet, men som et utslag av menneskelighet.

Så står man ved en milepæl som på ingen måte er en hvilepæl. Tilbakeblikket moter mange vanskelige år, mange byggende år, mange utviklende år. Dalen har vært en smeltedigel med høy temperatur på mange vis, og står ved utgangen av det første halve sekel, og ved inngangen til Norcem, som en strømlinjet og fornyet cementbedrift, den mest moderne og mestproduserende innen norsk cementindustri. Cement og samfunn skal skapes og støpes, og med selvtillit, samarbeid og tro som de viktigste bindemidler i blandingen. Parallelt med utviklingen av norsk cementindustri pågikk den byggetekniske utvikling som bragte cementen ut av dens middelalder. Det skjedde forst innen fyrvesenet, jernbanen og veivesenet, i Norge så vel som i andre land.

Men det skjedde ikke uten sverdslag og heroisk innsats, og først ved verdensutstillingen i Paris i 1855 fikk cementen sitt internasjonale gjennombrudd. Der deltok også Norge, og de to forste norske cementprodusentene fikk diplom og hederlig omtale.

Hundre år før dette utførte ingeniørpionerene en fantasifull kamp for å by elementene tross med de mer tradisjonelle byggevarer stein og tømmer. Det forte selvsagt til eksperimenter med cement, og med Smeatons lysende eksempel, Eddystone fyr, ble grunnsteinen lagt til moderne anvendelse av cement.

Folgende avsnitt forteller om disse strabasiøse år for og etter Smeaton, og hans overbevisende seier på grunnlag av eksperimenter, praktiske forsøk og kjemi. Foruten å være en spennende beretning, er det et viktig dokument i byggekunstens historie. Beretningen forteller også om de norske betongmisjonærene som bragte lys over land og hav, og det initiativ de tok for å bringe vårt land med i betongens nyere historie.