Fra: Dalens egne år

Dette forunderlige materiale

av Kåre Fasting og Fr. Gartmann

Forhandlingene om den refinansiering for DPC som er omtalt, fant til dels sted i Den norske Creditbanks hovedsete, Kirkegaten 21, Oslo. Når dette presiseres, er det for å få anledning til å bemerke at forhandlingene foregikk så å si på hjemlig grunn. Den norske Creditbank var den første byggherre her i landet som benyttet armert betong til et moderne forretningsbygg. Bygget ble reist i 1925, og på papiret kunne en skilte med at bortimot halvparten av cementen var levert fra Dalen.

«Med denne bygning fikk armert betong (i den tid også kalt jernbetong) fast fot i Oslo, og har siden ikke latt seg kaste ut,» skriver overingeniør S. W. Stephensen i T. U. en del år senere. Overingeniør Stephensen var sjef for Norsk Cementforening til ut i 50-årene, da overingeniør Sven Thaulow overtok, og nedla et betydelig arbeid for å bringe betongteknikken inn i standardiserte rutiner.

Stephensen føyer til at det i årene frem til siste verdenskrig ble oppført 4-500 «jernbetonghus» i hovedstaden, og rundt i landets byer kom bygg etter bygg i betong.

Alt var ikke like vellykket, men betongen kunne ikke godt gis skylden for at den byggestil som tilsiktet en renslig funksjonalisme utartet til «funkis», til dels like redselsfull som jugendstilens avarter en menneskealder tidligere. Det må også erindres at en god del av betongbyggene ble reist i de vanskelige tredveårene da kravet om prisbillighet overskygget kvalitetskravet

Nybrottsarbeidet for uthusbygg i betong slo nølende igjennom omtrent på samme tid eller litt senere. Her var det naturlige grunner til konservatismen, da man jo i stor utstrekning hadde tjenlige bygningsmaterialer like utenfor stuedøren. Det begynte med at jordbrukerne ta gulv av betong, siden flyttet man opp i veggene og til slutt ble også himlingene av betong. Cementforeningens opplysningsvirksomhet var grunnleggende og bidro til å fremskynde utviklingen.

For boligbyggingens vedkommende ble utviklingen til en viss grad bremset av forestillingen om at betongen ikke pustet slik trehus og teglsteinshus gjorde. Påstanden ble greitt og utvetydig motbevist av forsøk som Norsk Cementforening utførte på sine prøvehus på Smestad i 1934. Foreningen bygget i 1932 tre prøvehus, ett av teglstein og to av betong. De ble etter hvert prøvet med forskjellige isolasjonsmaterialer og sammenliknet. Det avgjørende var prøvene med luftvekslen, pustingen gjennom veggene. Forsøkene ble gjort på den måten at husene ble absolutt tettet, hvorpå det ble pumpet inn kullsyre til luften i husene holdt ti prosent kullsyre gjennom et glassrør som ble stukket inn, ble det tatt prøver av luften i husene med bestemte tidsintervaller. Det viste seg da at syreinnholdet gikk ned til 0,6% etter 8½ time i teglsteinhuset. I betonghusene som var isolert med såkalte bimsplater, var kullsyreinnholdet nede i 0,6% allerede etter 5 og 3½ time og alt etter 7½ og 9 timer var kullsyren praktisk talt forsvunnet i begge betonghusene.

Lettbetong og nye veier

Hermed var det altså temmelig klart påvist at betonghusene i hvert fall isolert med bimsplater og innvendig pusset, pustet bedre enn et alminnelig teglsteinshus.

Ved innføringen av bimsbetong som isolasjonsmateriale kom man over i en ny periode og her var DPC langt fremme i løypa da bedriften allerede våren 1932 tok til med fremstilling av bimsbetongstein ved Ce-No's gamle anlegg i Lier.

Med lettbetongen, først som isolasjon og siden som selvstendig byggemateriale, var en ny etappe innledet og her ble det da også DPC som gikk foran med fremstilling av Siporex. Det må ikke glemmes at det ved NTH, på et relativt tidlig tidspunkt, ble oppført ferdighus av forskjellige former for betong under ledelse av professor A. Bugge. Arkitektene og bygningsingeniørene fikk dermed en verdifull innføring i anvendelsen av materialet, men ved forsøkshusene på Smestad kom man fremtidige byggherrer nærere inn på livet.

På initiativ fra og under ledelse av de offentlige veimyndigheter ble det i 1922 bygget et lite betongveistykke i Horten, og et par år senere ble det bygget prøvestykker i Thomas Heftyes gate i Oslo og på Drammensveien ved Skøyen. CPC og DPC var sammen om disse forsøksarbeider som i og for seg ga gode resultater. Et markert vendepunkt ble det i 1930 da det ble lagt tre tusen kvadratmeter betongvei på Lierstranden ved Drammen og samtidig to avsnitt på Trondheimsveien ved Kløfta. Her ble det gitt bevis for at betongdekke kan utføres uten spesielle foranstaltninger mot telehiv.

Fra 1931 av var direktør Holter sterkt opptatt av å nå frem til en mer brukbar metode for betong-vei-støpning enn de man til de hadde brukt. Han fikk direksjonens bifall til å arbeide videre med idéer som han tumlet med - midt under de anstrengende forhold som er omtalt i det foregående kapitel.

I slutten av januar 1931 drøftet direksjonen bygging av veier med permanent dekke, også kalt «Holter-dekket», med henblikk på en anbudsinnbydelse for omlegging av Mosseveien. Dalen var såvidt sterkt engasjert i saken at det ble protokollert å «fortsette behandlingen av det aktuelle spørsmål om hvorledes den søndenfjeldske cementindustri - eventuelt Dalen Portland uten samarbeid med annen cementfabrikk - kunne bidra til fremme av bygging her til lands av betongveier.»

Formuleringen er sitert fordi den så typisk viser hvorledes direktør Holter så de langsiktige mål og samtidig både var villig til å samarbeide og å forfølge målene alene. Til å begynne med ble det samarbeid og de to fabrikker var sammen om å bygge parsellen på Lierstranden og dessuten en gatestump i Oslo.

Et år senere hadde direktør Holter planer til dannelse av et betong-veibyggingselskap som resulterte i dannelsen av Norsk Betongvei Kontor. I løpet av 1932 og 1933 samkjørte altså CPC og DPC om veibyggingen.

Resultatene var lovende selv om de cementmengder som hittil var gått med ikke på noen måte kunne kompensere, nedgangen i eksporten. I de to årene leverte Dalen over 3 500 tonn til betongdekker. Maskineriet til støpning var forholdsvis kostbart, men i forhold til eksportprisen ga den leverte cementen en merfortjeneste på kr. 72.000. Ikke så stort beløp, men et lysblaff i mørketiden.

Innenlandssalget holdt seg forholdsvis bra også i 1932, men eksporten gikk ned og prisene var lavere enn noen sinne. Typisk for de problemer en hadde å bakse med på det marked som var så interessant på lengre sikt, nemlig Sør-Amerika, er en rapport høsten 1932:

«Brasil har kunnet kjøpe tross moratorium og borgerkrig. Avregning foregår nå temmelig programmessig ved deponering av betaling i milreis ved forfall inntil overførsel kan foregå i engelsk pund eller dollars iflg. regjeringsforskriftenes adgang hertil. En forbigående toll-lettelse som følge av innenlandsfabrikkenes begrensede produksjonsevne under den 8-ukers borgerkrigstilstand har gitt oss anledning til ekstraordinært store skipninger. Men når nu fabrikkene formodentlig atter står beredt til å dekke behovet vil de tidligere vanskeligheter melde seg, sannsynligvis i forsterket grad på grunn av svekket betalingsevne etter de urolige tider man har hatt.»

I samme omgang blir det klaget over at Tyrkia har sviktet helt, likeledes er det bedrøvelig på Argentina og Chile. Et strøk av optimisme gir det at Kanariøyene har tatt et forholdsvis stort kvantum «riktignok til temmelig lav pris, med da vedkommende kunde er stor kjøper, og absolutt solid betaler er forbindelsen holdt ved like.»

De elendige prisene skyldtes for en del at konkurransen fra dansk og italiensk side «har demoralisert prisforholdene». Under disse «demoraliserte prisforhold» fortsatte direktør Holter sitt arbeid med de permanente veidekkene, og i 1935 fikk han patent på den såkalte «Holtermetoden» som betegnet noe helt nytt.

Metoden er basert på aktivering av cementen og krever ganske stort maskineri. På den andre siden vinner den i herdetid, dekkene kan trafikkeres kort tid etter at de er lagt og maskineriets produksjonsevne er meget stor, slik at byggingen går hurtig og dekkene faller relativt billig. Det første Holter-dekke ble lagt på Linnerudsletta ved Oslo. Innenfor veibyggernes krets var det adskillig meningsbrytning omkring de nye dekkene, og norsk veibyggingstradisjon var tradisjons- og bevilgningsmessig basert på at det som er billigst i første omgang får være godt nok samme resonnement som for de første jembaneplaner, nemlig at en fikk nøye seg med tertitbaner og/eller smalspor for å komme til et kommunikasjonsnett innenfor rimelig tid. I 1938 skrev således veidirektør Baalsrud om «grusveienes renessanse», der han viste at grusveier med såkalt idealgrus kom på kr. 1,- pr. m i forhold til kr. 5,- for betong.

Ikke desto mindre fremla direktør Holter dette året en stor landsplan for veibyggingen til et samlet beløp av det i den tids oppfatning svimlende beløp av bortimot en halv milliard kroner. Forutsetningen var at planen skulle gjennomføres over en syv års periode og omkostningene dekkes ved lånemidler. Det var også forutsetningen at man skulle bygge permanente veidekker som i det lange løp ville forrente seg på grunn av lavere vedlikeholdsutgifter. Planen ble diskutert i vide kretser, men de fleste syntes at planen var for omfattende og tanken for radikal i enhver henseende. Men etter Holters patent ble det bygget adskillig permanent veidekke, ikke bare i Norge, men også i fjerne land, bl. a. i Egypt. Dalen Portland-Cementfabrik nøt gjennom sin eksport godt av fremstøtet.

Jevnt oppover mot lysere tider

Til tross for alle anstrengelser, både for aktivisering av cementforbruket innenlands der det holdt seg godt oppe, ble 1933 et bunnår også i cementindustrien. Når DPC med innskrenket drift og lavere produksjon enn i de andre kriseårene, kunne notere et overskudd på over fire hundre tusen kroner etter at det var betalt renter og bankomkostninger med over åtte hundre tusen, viser det hvor langt man var kommet i effektivitet. Nær sagt takket være et uhell ble denne effektiviteten ytterligere økt i de neste fire-fem år. En av de tre cementsiloer braste sammen. Det ble straks besluttet både å bygge siloen opp igjen og ytterligere bygge to store og fire små siloer. Da siloanlegget var gjennomført i løpet av 1935, ble de forberedende arbeider begynt med å flytte hele rå-mølleriet til den nedre del av kalksteinsbruddet. A/S Høyer-Ellefsen som bygget cementsiloene fikk i oppdrag å bygge tre store steinsiloer i nedre brudd, en mølleribygning og en transportkanal mellom det gamle anlegg og det nye. Den gamle roterovn fra Ce-No ble flyttet til Dalen og ombygget til steintørker. Samtidig ble det bestilt to nye møller og en ny Symon-knuser. Arbeidet med å overføre råmaterialbehandlingen til bruddet ble ferdig høsten 1938 og virket helt etter hensikten.

I de mellomliggende år var veien opp fra bølgedalen gått jevnt og uten egentlig tilbakeslag. I 1933 var produksjonen begrenset til litt over seksti prosent av kapasiteten, hvilket var bunnen, året etter bortimot sytti prosent, og i 1935 omtrent det samme. (Litt over 100 000 tonn.) I disse vanskelige år ble det likevel penger til avskrivninger, og da man i 1937 kom opp i en produksjon på nesten 140 000 tonn, var det anledning til for første gang å dele ut fire prosent utbytte på preferansekapitalen.

Den siste av de store forbedringer hadde delvis sin foranledning ved den annen verdenskrig som brøt ut sommeren 1939. Det var nå ikke mulig å skaffe kulltransport med så små fartøyer at de kunne losse ved Dalens kran. Det ble derfor bygget et transportbånd på cementkaien og opp til tomten mellom cementsiloene og kulltransportbanen.

På denne måten kunne Dalen losse store fartøyer med amerikansk kull som det enda var mulig å få. S/S BOLSTAD som brakte siste last engelske kull, ble minesprengt på den engelske østkyst da den var på vei etter ny kullast. Takket være det bedrede transportsystem ble det ingen kullmangel i Dalen.

Det er sterkt understreket at det første anlegg i Dalen ble utført i en tid med sterkt oppsvulmede priser. De rasjonaliserings- og forbedringsarbeider som ble gjennomført i kriseårene og frem til annen verdenskrig, ble til gjengjeld utført med et fra den side sett meget behagelig prisnivå. Med de avskrivninger som var foretatt, var DPC's slagkraft på høyde med alt hva det fantes av fabrikker i Europa og verden ellers. Det siste fredsår for Norge ga da også rekordproduksjon med nesten 167 000 tonn, eller ni hundre og åttitre tusen fat i gammeltestamentlig terminologi.

Innenlandsforbruket var økt meget sterkt. Det var ikke behov for en eksport av mer enn syv tusen tonn. Fremtiden så virkelig lys ut og man sto ved inngangen til en tid som kan karakteriseres med et sitat fra den før nevnte artikkel av overingeniør Stephensen. Etter å ha omtalt betongens mangfoldige anvendelser, skriver han:

«Man må huske at i dette forunderlige materiale, betongen, kan det lages ting som har støpejernets, ja, nesten stålets styrke samtidig med at det lages lettbetonger lettere enn kork. Er ikke dette nok til å ane betongens enorme utviklingsmuligheter?»

Dersom dette ikke var en litt velvillig overdrivelse, så burde spørsmålet uten videre kunne besvares med ja. Vi tar et lite forbehold når det gjelder stål og kork, men betongen er et mangfoldig materiale, langt mer mangfoldig enn entusiaster som Holter og Stephensen kunne forutsi. De fikk ikke oppleve betongens mest ekstreme anvendelser: elementkonstruksjonene, fritt-frem-bruene, boreplattformene og de prefabrikkerte betongfasadene. Betongen er i sitt vesen, og i ekteskapet med armeringen, uten naturlig begrensning i form og overflate. Kanskje er dens anvendelse ennå i sin barndom.