Fra: Dalens egne år
«Endt er den fæle, lurende Feide imellom Rigdommen og Arbeide ... Ei Pjalter sees, ei misnøid Mine ei selv i de maalløse Verdensstæder. Den glade Arbeider nu boer i sine alle beskyttede Vaaningsstæder, saa hvide og rene som Rigmandspalladsernes Marmorstene.»
Dette nokså ubehjelpelige diktet om Utopia skrev Henrik Wergeland i 1830. Et par år før hans drøm kunne feire hundre-års jubileum, var det mange som tenkte at drømmen snart kunne bli virkelighet. Da drømmen passerte de hundre år, syntes dens virkeliggjørelse flernere enn noensinne. Ja, for mange så det ut som om en bitter klassekamp måtte bli resultatet av den verdensdepresjon som satte inn.
I alle næringer og ikke minst for industri med masseproduksjon, med behov for full kapasitetsutnyttelse for å kunne produsere billig, ble lavtrykket skjebnesvangert. Enkelte industrier fikk tilførsel av uvær fra mange kanter. Det gjaldt i særlig grad cementindustrien verden over fordi dens leveranser forutsatte ekspansjon både i offentlig og privat virksomhet. Men ellers virket depresjonen på alle områder, og fordi krisen var internasjonal, ja en kunne si global, ble kampen om markedene hardere enn noensinne.
DPC hadde i de foregående årene brakt sitt produksjonsapparat opp til høyeste internasjonale standard som sammen med de rike og gunstig beliggende kalksteinsbrudd, de rasjonelle skipningsforhold og anerkjennelsen for kvalitet på en rekke oversjøiske markeder, ga grunn til optimisme.
Ordningen med overtagelsen av Ce-No hadde ikke medført noen lettelse hva renteutgifter angikk, men fordelen ved å kunne avsette betydelig mer enn før på det innenlandske marked hvor det var et forholdsvis mildt klima, var innlysende verdifull. 1928 leverte Ce-No fremdeles over hundre tusen tønner (17 000 tonn), mens DPC overtok leveranse av noe over tredve tusen tønner på det innenlandske marked. For enda en gang å belyse forholdet med denne overtagelse, kan nevnes en oppstilling som direktør Holter la frem i begynnelsen av 1929. Etter denne skyldte Ce-No Dalen seks og en halv million kroner, mens Dalen vedrørende Ce-No skyldte Den norske Creditbank litt over fire millioner. «Med en årskvote på ca. 24 000 tonn måtte Ce-No regne med en godtgjørelse av rundt kr. 18,- pr. tonn fra Dalen for å balansere.»
Direksjonens beretning vedrørende driftsåret 1928 konkluderer meget forhåpningsfullt: «Etter alt å dømme er selskapet nå kommet gjennom deflasjonskrisen og det er grunn til å håpe at større innlandsomsetning og bedre eksponpriser vil gjøre det mulig for selskapet i fremtiden å fremlegge mer tilfredsstillende regnskaper.»
Bakgrunnen for denne lyse tro var at anlegg og maskiner var vel vedlikeholt og i «utmerket driftsmessig stand». En viss bekymring vakte det at det hadde vært nødvendig å redusere prisene for å møte den sterkt pågående import fra land med inflasjonsvaluta. Det var jevn drift hele året og produksjonen den høyeste i selskapets korte, men stormfulle historie. I tall ville det si over 880 000 fat eller bortimot 150 000 tonn. Det var praktisk talt nøyaktig det norske forbruk i 1913.
I 1926 var forbruket gått helt ned under syv hundre tusen fat (120 000 tonn), etter høykonjunkturens toppforbruk i 1920 på nesten det dobbelte. I 1928 nærmet det seg igjen en million fat, (170 000 tonn), og Dalen hadde som før måttet søke avsetning på eksportmarkedene. «Det var noen stagnasjon i eksportvirksomheten første halvår, men tok seg senere opp så man nu er vel dekket med ordres også for året 1929.» hvor sårbar DPC ville være i en internasjonal deflasjon, fremgår bl. a. av at fabrikkens eksport utgjorde nesten seksti prosent. Men i denne omgang var direksjonen uten frykt for fremtiden som av alle økonomiske eksperter stort sett ble malt i de lyseste farger.
De lyse aspekter syntes også å slå til.
Produksjonen i DPC var noe mindre enn året før, men økningen i innenlandsomsetningen som følge av at Ce-No's kvote kom til full effekt, avtegnet seg i regnskapet ved at omsetningen kom opp i en sum av 5,5 millioner kroner. I løpet av året var det nødvendig å sette ned prisen på innlandet med seks kroner pr. tonn, og for DPC betød det en inntektsreduksjon på fire hundre tusen kroner. Eksporten utgjorde fremdeles over halvparten av produksjonen, det var livlig etterspørsel, men prisene lå på mindre enn halvparten av innenlandsprisen og viste mot årets slutt fallende tendens.
Med berettiget stolthet kunne det vises til at fabrikkens slagkraft nå var nådd det tekniske maksimum, og de kostbare rasjonaliseringstiltak og forbedringer for øvrig var foretatt under til dels meget vanskelige økonomiske forhold. «Maskiner og anlegg befinner seg i førsteklasses stand og driften er rasjonalisert så langt som den nåværende teknikk har gjort det mulig. Til belysning av hvor langt dette rasjonaliseringsarbeid er nådd, kan anføres at mens man ved Dalen i 1920 produserte ca. 150 tonn pr. arbeider årlig, fremstiltes i 1929 680 tonn pr. arbeider, altså fire og en halv gang til så meget. Produksjonsomkostningene er da også falt langt sterkere enn prisindeksen.» Sammenligningen var litt for flatterende for så vidt som tallet for 1920 års vedkommende delvis gjaldt innkjøringsfasen. Med noenlunde moderne anlegg regnet en på det tidspunkt i alle fall med en produksjon pr. arbeider av mellom 270 og 350 tonn/år. Men om en holder seg til det sistnevnte tall - som gjaldt en lettdrevet og moderne fabrikk i begynnelsen av 1920-årene, kunne likevel DPC vise til at produksjonen ved inngangen til 1930 lå dobbelt så høyt pr. arbeider. Produksjonsomkostningene som helhet var falt betydelig mer enn prisindeks i samme tidsrom. Driftsoverskuddet var nesten halvannen million kroner, men renter og bankomkostninger strøk av med det meste.
Det var en alminnelig oppfatning - og for så vidt stemmende med et gammeldags mønster for konjunktursvingninger - at de syv magre år frem til 1927, ville følges av syv fete. Som ovenfor redegjort for, holdt dette bare stikk for to år frem i tiden, da det nye uvær som på mange måter var verre enn det første, satte inn. Hele industrien hadde, i likhet med DPC, gjennomgått en omfattende rasjonalisering. I Industriforbundets årsberetning for 1930 sies det at «industriens produksjon aldri noe år har vært så høy som i 1929» og det påfølgende år viste også en mindre økning. Også jordbruk og skogbruk hadde gitt økt avkastning, ikke desto mindre lå disse to næringers avkastningsverdi rundt femti prosent under industriens.
Krisen meldte seg ikke med full tyngde i 1930, men at tiden var inne til å minske seil der det var mulig, var åpenbart for alle. Den norske Creditbank innprentet i februar 1930 nødvendigheten av å finne frem til besparelser innenfor administrasjonen ved mulig forenkling av kontorholdet.
Fra fabrikkens side ble det påvist at hvis man skulle bevare den nødvendige oversikt og kontroll, var det ikke mulig å foreta større forandringer. Kontorlønningene var gått suksessivt nedover, til dels sterkere enn arbeidernes, og revisjonsinnberetningene var sterkt rosende med hensyn til fabrikkens regnskapsvesen og bokholderi. Det var utenom ingeniørene i alt ansatt 27 personer, fordelt på materialkontor, lager, lønningskontor, bokholderi, salgsavdeling og arkiv. Den samlede månedslønn var litt over åtte tusen kroner. De høyeste lønninger var kr. 750,- for hovedbokholder og salgssjef.
Banken ga også uttrykk for at selskapets gjeld måtte bringes ned. «Engasjementet er blant dem som i første rekke observeres av våre kontrollorganer og en reduksjon vil derfor ha stor vekt ved bedømmelsen av det hele forhold.»
Litt senere på året spurte banken igjen om det ikke kunne tas forholdsregler for å møte en nedgang i prisene, som følge av «den i verdenskonjunkturen inntrådte depression». Da hadde allerede direksjonen sendt svar på det første spørrebrevet og sluttet seg til hovedrevisor Bjørnstads konklusjon at det for tiden ikke var tilrådelig å gå til innskrenking i personalet; «hvilket ville måtte være på bekostning av den gode oversikt som nå has over fabrikkens forhold.»
Direktør Holter tok offensiven overfor bankens representant og styrets formann, grosserer Sigurd Astrup. Det gjaldt hele gjelds- og renteproblemet. I et brev datert 15. november 1930, fremholdt han at ved siden av at DPC mistet fordelene ved høykonjunkturen, var selskapet tvunget «til å låne dårlige norske kroner som nå må betales tilbake og forrentes med gode kroner.»
Den samlede bankgjeld pr. 1. november 1930 var litt over seksten millioner kroner. Den omfattet bl. a. et pantelån i Oslo Sparebank med vekselobligasjonsrente på da 5 prosent. Men i tillegg kom en garantiprovisjon til Creditbanken på 1 prosent. Av gjelden for øvrig var 3,7 millioner kroner gjenstående gjeld for Ce-No. Det direktør Holter imidlertid ville fremheve, var at utgifter til dekning av renter, konto- og garantiprovisjon målt i prosent av produksjonsomkostningene var steget fra 16 prosent i 1924 til 25,1 prosent i 1929. Det var ikke uberettiget å trekke inn i bildet at det i løpet av 1930 var foretatt nedsettelse i diskontoen, noe som etter uttalelse fra Norges Banks direktør Rygh, var gjort for å komme det betrengte næringsliv til hjelp. Det burde være også i bankens interesse å lette rentebyrden for DPC som ville kunne vise et meget bedre regnskap under den forutsetning. Det ble ikke gitt noen rentelettelse det året. Det lyktes å holde produksjonen oppe, men særlig i annen halvdel av året ble det vanskeligere og vanskeligere å få solgt cement på eksportmarkedene.
Til slutt var alle kanaler stengt. Ved årets utgang var lagerkapasiteten sprengt og fra midten av januar 1931 måtte produksjonen innstilles for ti uker fremover. Det var dog enda noe å glede seg over: relativt sett viste omsetningen innenlands stiging.
Alt som kunne kaste den minste lysning over fremtiden, var kjærkomment i det mørke året 1931. Men det var ikke meget å ta optimisme og pågangsmot fra. Det var jo liten glede i et anlegg med høyeste effektivitet når produktet simpelthen ikke kunne selges. Det ble stans fra første uke av januar fordi lagerkapasiteten var oppbrukt og det ikke forelå nye ordrer. Stansen varte i seks og seksti dager, og tiden ble nyttet til nødvendige reparasjoner som det ikke var blitt høve til under de foregående årenes kontinuerlige produksjon. Arbeidernes lønninger var indeksregulert i 1930, men tariffen var oppsagt og det ble fra mars av ført forhandlinger uten at man kom til noe resultat. Timebetalingen ble opprettholdt i påvente av utfallet av den storkonflikt som tok til i mars med lockout for 12 500 mann, senere utvidet til rundt 60 000 mann, dels som lockout og dels som sympatistreik. «Storstreiken» i 1921 kostet bortimot fire millioner tapte arbeidsdager, denne konflikten ti år senere kostet det dobbelte. Cementindustrien var berørt av konflikten for så vidt som i første rekke streiken i byggefaget direkte influerte, og den alminnelige uro virket hemmende på all annen virksomhet, med tilbakeslag for cementfabrikkene. Et blaff av etterspørsel førte til at man satte i gang igjen ved DPC i mars, fordi ikke så få avtagere sendte inn ordres for å være dekket i tilfelle av at cementfabrikkene også skulle komme ut i konflikt. En kvartalsoversikt for de tre første måneder av 1931 illustrerer tydelig hvorledes det går når en bedrift som er hardt belastet med renter og faste driftsutgifter må slukke ovnene. Det ble i 1. kvartal 1931 solgt noe over 20 000 tonn cement, derav bortimot 12 000 tonn for eksport. Ved hjelp av stansen var beholdningen redusert fra 76 000 tonn til rundt det halve. Underskuddet ble i 2. kvartal redusert med ca. 100.000 kroner.
Storkonflikten endte med betydelig nedtrapping av de fleste lønninger. For Dalens vedkommende ble avtalen fra 1930 prolongert til juli 1933 med automatisk indeksregulering i 1932. I Dalen var den bitreste fasen i arbeidskampenes historie gått rolig for seg, til tross for at Telemark var det uroligste hjørne. Det er nok å nevne det såkalte Menstad-slag med oppbud av politi og militær.
Motsetningsforholdet mellom arbeidstager og arbeidsgiver har i vårt århundre ikke vært større enn nettopp i 1931. Den gjensidige mistillit varte ved i adskillige år, selv om forholdet kunne være forholdsvis godt på de enkelte arbeidssteder som f. eks. i Dalen.
Sluttresultat for året måtte bli dårlig. Produksjonen var rundt en halv million fat (85 000 tonn), men salget var noe større, slik at lagerbeholdningen viste lavere tall enn ved foregående årsskifte. Brutto driftsoverskudd utgjorde bare halvparten av gjennomsnittet for de fire foregående år. Når det likevel ble et netto overskudd på femti tusen kroner, skyldtes det at man oppnådde en éngangs rentelettelse på 240.000 kroner.
I betraktning av at arbeiderne nå hadde fått sin tariffmessige betaling nedsatt med en tredjedel og de fastlønnede hadde halvdelen av den lønn de fikk i normalåret 1925, var det ikke å undres at DPC mente å ha krav på en videreføring av rentelettelsen i de kommende vanskelige år. Det skjedde ikke, og forklaringen ligger delvis i at Den norske Creditbank nå selv var ute i meget hardt vær. Dalen kunne faktisk sies å være et av de engasjementer som sto best - av de virkelig store industriforetak.
De som bak i denne boken leser om Portland-cementens første barndom, vil se at befolkningen i Plymouth etter harde stormnetter gikk til vinduet og så etter om Eddystone-fyret stadig lyste. På det økonomiske området sto bankene for folk som mer eller mindre utsatte fyrtårn. Mange var slukket i 20-årenes stormer, og flere fulgte i 1930-årene. Mot slutten av det pessimismens år 1931, måtte de to store banker, Den norske Creditbank og Bergens Privatbank, be om moratorium. Rasjonalisering var tidens løsen for både jordbruk og industri. Ut fra bankenes vurdering ble ordet sanering litt av et slagord og ikke alltid med samme nødvendighet som rasjonaliseringen.
I 1928 var det gjennomført en sanering for så vidt som den ordinære aksjekapaital var nedskrevet med 85 prosent. I april 1932 fremsatte banken - med utgangspunkt i en foreløpig regnskapsoversikt der rentelettelsen ikke var tatt med - forslag om at den ordinære aksjekapital ytterligere skulle nedsettes slik at pålydende ble kr. 50,- mot til da kr. 150,-. Av den opprinnelige kapital på litt under seks millioner innbetalt, skulle det da stå igjen litt under tre hundre tusen kroner, altså fem prosent av det som opprinnelig var innbetalt.
Preferansekapitalen som var fremkommet ved delvis overføring av D. n. C's fordring på selskapet med tre millioner kroner, skulle gå over til ordinær aksjekapital. Banken var villig til ytterligere å avskrive på sin fordring 3,5 millioner og konvertere gjeld til aksjekapital med kr. 700.000,-.
Banken foreslo også at antall medlemmer i direksjonen skulle innskrenkes «som ledd i forenklingen» fra fem til tre. For sikkerhets skyld ble også anført hvem som skulle være medlemmer, det var to fra banken + direktør Holter. Det var ikke vanskelig for noen å lese mellom linjene at banken ønsket å få bort fra ledelsen høyesterettsadvokat Harald Hauge som hadde båret årenes byrde og hete sammen med direktør Holter helt fra starten. Det var også Hauge som for en stor del hadde skaffet kapitalen, og en undres ikke over at han nå, likesom i 1924 og 1928, ville gjøre alt som sto i hans makt for å hindre at stamaksjonærenes interesser ble helt eliminert. Ut fra bedriftens interesse sett var advokat Hauge utvilsomt et aktivum ved sin lange erfaring fra hele den vanskelige oppbyggingsperioden. Når man nå hadde bare svarte natten å se frem i, syntes det rimelig å mene at han var mer uunnværlig enn noen sinne.
Hva nedskrivningen av den ordinære aksjekapital angår, var det ingen som ville motsette seg dette. Men enda var det aksjonærer som ikke hadde oppgitt håpet om at DPC kunne komme til å bli et lønnsomt foretagende.
Så megen uro som det på dette tidspunkt var både i forbindelse med enkelte bedrifter og med banker, var det riktig av direktør Holter nettopp å legge hovedvekten på momentet arbeidsro og tillit. Han skrev til styrets formann, grosserer Sigurd Astrup, i juni i forbindelse med kravet fra banken om den såkalte refinansiering.
Han sier innledningsvis at både han og hans medarbeidere nøye hadde drøftet saken og bankens forslag. Konklusjonen er for hans vedkommende at såvel bankens som Dalens interesser vil lide ved «at der atter skapes uro om Dalen.» Og han fortsetter:
«Det har hittil vært mer enn nok snakk om Dalens forhold, og en ny offentliggjørelse i denne forbindelse kan bare gi anledning til videre diskusjon og gissninger. Jeg er fullt på det rene med at om man bare fra begynnelsen av hadde ordnet seg etter Deres idé ved å debitere Dalen en rente som lå f eks. ¼ prosent over innskuddsrenten, ville det hele kunnet gått rolig og lunt for seg. »
Etter Holters syn ville det være en enkel og lite påfallende ordning at banken «avskriver disse 3½ mill. kr. som det nå er tale om, uten at den gamle avtale for øvrig forrykkes, eller kanskje enda bedre at man gir Dalen en håndsrekning i form av en betydelig årlig rentelettelse». Holter forteller i brevet at det ikke bare er i Norge at denne uro har skadet Dalen, også på eksportmarkedene har man merket virkningene. «Det er gjentagne ganger forsøkt lansert fra våre konkurrenter at det er farlig å inngå kontrakt med Dalen fordi vi står på svake føtter. Nu senest har det vært fremme på Teneriff hvor det ble fremholdt fra engelsk side, for derved å få vår derværende kjøper til å gå over til engelsk cement.»
Også for det indre arbeid er det nødvendig med rolige forhold utad. Holter vil at banken skal la refinansieringsplanen falle og gi en rentelettelse svarende til ca. ¼ million kroner. «Jeg synes det herunder bør veie en del at arbeidere og funksjonærer har fått sine lønninger redusert meget sterkt samtidig som arbeidsbyrden er øket.» Senere i brevet kommer han også tilbake til arbeidere og funksjonærers forhold og sier bl. a.: «Da jeg tør påstå at få bedrifter har den ånd blant sine funksjonærer og arbeidere som vi har, skal man være forsiktig med å forspille de arbeidendes arbeidsglede.»
Hva den rent økonomiske siden av saken angikk, kunne Holter vise til at arbeider- og funksjonærlønninger fra 1923 til 1931 var gått ned med årlig beløp på 1,4 millioner kroner. Banken hadde ikke bundet mulen på den oksen som tresket; DPC hadde i årenes løp fått anledning til å anvende over to millioner kroner til rasjonalisering og forbedringer som altså også hadde slått ut i en betydelig nedgang i produksjonsomkostningene.
Det bekymringsfulle var selvsagt at engasjementet stort sett ikke var vesentlig redusert siden aksjekapitalen ble nedskrevet i 1928. Men uvesentlig var det dog ikke at pantegjelden - utenom D. n. C's fordring - var redusert med vel en halv million kroner.
Langt på vei var direksjonen enig med banken i at en refinansiering var betimelig og at en fikk være fornøyd med at gjelden ved den foreslåtte ordning ble redusert med ca. en tredjedel. Den opprinnelige kapital ville det ikke bli stort igjen av, men det var en utbredt oppfatning at de som hadde stamaksjer aldri ville kunne få noe av pengene sine igjen. Hvis man godtok dette resonnement; var det ikke grunn til å dele opp i A-gruppe og B-gruppe, hvilket bare kunne gjøre det vanskelig å omsette aksjene.
Men det var dog noen som ikke hadde mistet troen. Deres talsmann var h. r. advokat Hauge, og han ville ikke bøye seg uten sverdslag. Han henviste både muntlig og skriftlig til det som var forhandlet allerede i 1924, da det uttrykkelig var sagt fra bankens side at man bare ville sikre sine økonomiske interesser og ingen tanke hadde på å slå til seg DPC. I juli 1932 var situasjonen akutt. Banken ville slå DPC konkurs hvis ikke stamaksjonærene ga opp sin holdning med hensyn til innløsningsrett for preferanseaksjene.
Så bedrøvelig som hele det økonomiske bilde var, ville konkurs for en bedrift av Dalens størrelse vekke en pinlig oppmerksomhet og øke de alminnelige bekymringer. Truselen om konkurs ble derfor avløst av forhandlinger der bankens forhandlere stadig fremholdt at innløsningsretten var uten praktisk betydning, så meget mer som man sikkert ville kunne kjøpe preferanseaksjene fra banken for langt mindre enn pari.
H. r. advokat Hauge og de som enda satt med stamaksjer ville ikke bøye seg for dette resonnement. Med tall som lyste opp i all håpløsheten, mente Hauge å kunne vise at Dalen, selv slik det nå var, var et godt papir. Han viste til at sammen med konto- og garantiprovisjoner hadde banken mottatt over ti millioner kroner av DPC. Det var også et sterkt argument at i siste fem-års periode frem til 1933 tross streiker og eksportvansker, var det samlede driftsoverskudd brutto seks og en halv million kroner. Selv med en rentebelastning på fire og en halv million, var gjelden redusert med halvannen million kroner i dette tidsrom.
Hauge kunne si med Bjømstjerne Bjørnson at en må flytte sine håp uten å miste sin tro. Hans tro på Dalen fremgikk av følgende sluttpunkt i et P. M. satt opp i mars 1933:
«Uaktet det alminnelige behov i de senere depresjonsår er forminsket, er landets cementforbruk steget jevnt - nemlig fra 650 000 fat i 1926 til 934 000 fat i 1932. Dette skyldes den omstendighet at bruken av cement stadig blir alminneligere og at cementen stadig finner nye anvendelsesmuligheter. Det er derfor meget lett tenkelig at man vil komme opp i det samme forbruk som før krigen. Under forutsetning av uforandrede forhold for øvrig, vil selskapet i så fall kunne avbetale på sin bankgjeld ca. kr. 1.000.000 årlig.»
Den alminnelige situasjon for næringslivet i hine harde år summerer advokat Hauge opp slik: «Når man tar i betraktning de forhold hvorunder landets industri for tiden arbeider - idet mange ellers levedyktige forretninger enn ikke klarer - må det å betale renter av sin gjeld være så meget mindre grunn til ikke å la dette selskap få arbeidsfred og få beholde sine sjanser ... Skulle industriens bankforbindelser benytte den nåværende verdensmisére til å slå foretagenderne til seg, ville der neppe her tillands bli svært meget selvstendig industri tilbake.»
Forhandlingene førtes frem og tilbake gjennom hele året 1932. I slutten av november hadde direksjonen utarbeidet et enstemmig forslag til ordning, hvilket vil si at man gikk med på å nedskrive aksjekapital slik at pålydende ble kr. 50,- mot kr. 150,- og at det ble tegnet ny gruppe B-aksjer slik at den samlede aksjekapital kom opp i 4 millioner. De innvunne midler skulle da brukes til avskrivninger. Stamaksjonærenes rett til innløsning av preferansekapitalen skulle opprettholdes. Fremdeles ble det forhandlet fordi D. n. C. ikke ville godta den beslutning som representantskapet hadde fattet etter den enstemmige direksjonsinnstilling. H. r. advokat Hauge måtte påkalle høyere makter. Som nevnt hadde banken selv gjennomgått en krise som ble overvunnet med støtte fra Norges Bank. Det endelige resultat var at alt ble stillet i bero, stamaksjonærene beholdt sin innløsningsrett, h. r. advokat Hauge fortsatte som medlem av styret.
Nå kan man spørre om det ikke var uttrykk for halsstarrighet at høyesterettsadvokat Hauge så sterkt forsvarte interesser som kunne synes temmelig utvannet. Han ville jo gå med på en nedskrivning av aksjekapitalen som pr. aksje betød en reduksjon fra kr. 1.000,- opprinnelig til kr. 50,-. Til det er å si at det til dels var ut fra det «gammeldagse» syn som lå bak kroneoppskrivningen til pari. En mann er en mann og et ord er et ord. Han hadde opprinnelig innbudt folk til å tegne aksjer i et foretagende som syntes å ha de beste utsikter til å bli lønnsomt. Når hans tro på slik lønnsomhet ikke var svekket, måtte han forsvare de aksjonærer som fremdeles satt med opprinnelige aksjer i DPC.
*
Tidligere er cementindustrien i Norge bare omtalt som bestående av Christiania P. C., Ce-No og Dalen P.-C. Det er gjort for sammenhengens skyld, men rent kronologisk var det allerede i 1920 fyrt opp hos Nordland Portland Cementfabrik A/S som ble konstituert høsten 1918 med en aksjekapital på 3.500.000 kroner. Bedriften ligger ved Kjøpsvik i Tysfjord. Anlegget var basert på 300 000 fat (50 000 tonn), men i første omgang ble det bare bygget ut for det halve. Fabrikken var beregnet til å koste noe under fem millioner kroner, men kom på over syv. Økonomiske vansker meldte seg allerede før driften ble satt i gang i slutten av 1920. Sommeren 1920 var det gjort forgjeves forsøk på å tegne preferansekapital på en million kroner med løfte om kumulativt utbytte på ti prosent. Etter en kort tid med priskrig på det nordnorske marked, ble det avtale med Norsk Portland Cementkontor om at de tre nordligste fylker skulle være forbeholdt Nordlandsfabrikken som dessuten skulle ha 85 prosent av salget i Trøndelags-fylkene. Gjennom stadig ommøblering av de økonomiske interesser, kom man i 1933 til en sanering. Den opprinnelige aksjekapital var nedskrevet til ti prosent av pålydende, dessuten var det preferansekapital med prioritert kumulativt utbytte og også vanlige preferanseaksjer. Ved den nye ordning ble samtlige aksjer gitt samme rettigheter og aksjekapitalen satt til 900.000 kroner. Etter markedsdelingen gikk det bra med Nordland Portland Cementfabrik - selv om denne fabrikk som de andre, følte trykket av konjunkturene.
| Utdrag (s. 91-100) fra: Kåre Fasting og Fr. Gartmann: Dalens egne år 1916-1968. - Brevik 1980 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |