Fra: Dalens egne år
I midten av mai 1922 var den første omgang, eller den første holmgang kunne en kalle det, om rasjonalisering av cementindustrien bragt til foreløpig slutt. Creditbanken var nølende kommet til at et stort cementkonsern hverken var til gunst for dens kreditorinteresser eller for industrien. Dermed var ikke sagt at banken stilte forholdet til Dalen i bero. Ut gjennom annen halvdel av 1922 fortsatte forhandlingene om en eller annen form for rekonstruksjon, og fremdeles var Skien og Oplands Privatbank med i forhandlingene som betydelig kreditor.
Parallelt med disse drøftelser foregikk forhandlinger mellom de tre sønnenfjeldske fabrikker om et nærere salgsarbeid på det innenlandske marked etter linjene i avtalen av 1919, men i forhandlingenes gang var det ikke til å unngå at interessene tørnet mot hverandre.
På ettersommeren var stemningen så tilspisset at DPC lot de to andre vite at hvis man ikke kunne komme til enighet, måtte avtalen opphøre fra utgangen av 1922. Skyene trakk forbi for så vidt som tautrekkingen om kvotefordelingen fortsatte. Creditbanken deltok delvis i disse forhandlinger og uttrykte ønske om at DPC ikke skulle kreve reduksjon av Ce-No's kvote på 18%. CPC på sin side, fastholdt at de fastsatte 52% for dens vedkommende ikke ga mulighet for reduksjon. I betraktning av at Slemmestad i det året en hadde avsluttet regnskap for, nemlig 1921, hadde dobbelt så stor produksjon som Dalen, var det ikke å undres at CPC holdt seg steil. I 1922 lå fremdeles Dalens produksjon 20% under Slemmestads, men det var Dalen som hadde tatt støyten ved mindreinntekten på eksporten. Over femti prosent var gått til eksport. I gjennomsnitt for året var prisen for eksport halvparten av innenlandsprisen. I første halvår ga eksportprisen tolv kroners avanse i forhold til produksjonsprisen, i annet halvår omtrent samme underskudd.
Dagen før lille julaften vedtok de tre fabrikkene kontrakt om opprettelse av A/S Norsk Portland Cementkontor for salg på det innenlandske marked. Noen julegave til Dalen var avtalen ikke. Den kampglade direktør Holter hadde ofret meget på samarbeidets alter. Ce-No fikk beholde lokkedue-prosenten på 18, mens CPC var gått med på en reduksjon av sin andel fra 52 til 51 prosent Den ene prosenten som derved Dalen fikk, utgjorde mindre enn 1700 tonn, og representerte en fiktiv gevinst på ca. 50.000 kroner etter den forutsetning som forholdet mellom innenlands- og eksportprisen ga akkurat da. Dalen fikk altså 31 prosent av salget på det innenlandske marked, mens Ce-No, av grunner som man mildest kunne kalle følelsesmessige, fikk beholde 18 prosent. Det første året da de tre fabrikkenes salgskontor var i virksomhet, var Dalens produksjon oppe i nærheten av 120 000 tonn, hvorav det lyktes å få eksportert to tredjedeler, mens-Ce-No av en produksjon på litt under 34 000 tonn, fikk solgt tre fjerdeparter gjennom det felles salgskontor hvis virksomhet fra første stund fikk nyte godt av Holters dynamiske trang til å gjøre alle folk til cementdisipler - ikke minst de norske bønder som han med rette regnet for interessante potensielle kunder. Det er ingen overdrivelse å si at Dalen allerede da bar Co-No på sin rygg.
Samtidig med at direksjonen i DPC godkjente kontrakten om opprettelsen av salgskontoret, hadde Creditbanken formulert sitt foreløpige forslag til rekonstruksjon eller sanering av DPC. Forslaget gikk ut på at aksjekapitalen ble nedskrevet med nitti prosent og at 2,4 millioner kroner av bankens tilgodehavende ble overført til preferansekapital med 7 prosent kumulativt utbytte. Creditbanken forbeholdt seg også å få flertall i representantskap og styre.
Direksjonen fant forslaget utilfredsstillende for alle parter, men fant det nødvendig å kalle inn representantskapet som ga direksjonen medhold. Medvirkende til at man nå syntes å se en lysning uten drastiske forandringer, var at det ofte omtalte oppgjør med Skien og Opland Privatbank var definitivt i orden og altså med en gjeldslettelse på fire millioner kroner.
I tillegg til dette kom at produksjons- og arbeidsforhold utviklet seg roligere enn årene før. Det lyktes ved tariff-forhandlingene å komme til enighet uten arbeidsstans og med rundt ti prosent nedsettelse av timelønningene. Forhandlingene om en eller annen form for sanering fortsatte. Det var ikke å undres at Creditbanken ville ha en viss innflytelse all den stund engasjementet var kommet opp i mer enn det dobbelte av beløpet da forbindelsen tok til.
Med direksjonens støtte hadde Holter drevet «business as usual», både ved den ekspansive eksportoffensiv, ved forbedring av anleggene og kjøp av nye kalksteinfelter. Bankens siktepunkt var nå nedskrivning til 20 prosent for stamaksjenes vedkommende og overføring av noe av gjelden - tre millioner - til preferansekapital. Kravet om kumulativt utbytte var foreløpig skrinlagt. DPC's direksjon forhastet seg ikke med svar på de forskjellige forslag. Til sine tider var situasjonen akutt - banken antydet å stanse utbetaling til løpende utgifter, og direksjonen svarte med at den da ville overlevere selskapet til konkursbehandling.
På nyåret 1924 var representantskapet innkalt og ga sin tilslutning til direksjonens forhandlingslinje. Kjernen i selskapets standpunkt var at med en sterk nedskrivning av aksjekapitalen og med en preferansekapital på 3 millioner kroner, ville det være mulig for banken å eliminere de opprinnelige aksjonærers interesser. I slutten av januar 1924 sa Den norske Creditbank opp sitt samlede tilgodehavende hos DPC. Under forhandlingene i 1923 hadde direksjon og representantskap i DPC både vært enig i nedskrivning av den opprinnelige kapital og direksjonsmedlemmer oppnevnt av banken.
Skjærmytslene hadde som nevnt dreiet seg om sikring av stamaksjonærenes interesser hvis og når tidene bedret seg. Men først og fremst var det uoverensstemmelse mellom Holters og Hauges syn på den ene side og bankens fagmann på den andre om produksjons- og salgspolitikken, særlig da om det brohode som Dalen hadde bygget i Argentina. Bankens mann hadde vel fått sitt syn delvis preget av den statiske innstilling man hadde i Ce-No - noe som blir nærmere utdypet senere. - Ingeniør Th. Schram Olsen ville at kontoret i Buenos Aires skulle nedlegges.
I nakne tall viste kontoret et underskudd på 400.000 kroner, men her var det altså uenighet om gungan og karusellen. Med den betydning eksporten hadde for selskapet og fortsatt måtte få ved de vedtatte kvoter mente «... direksjonen at markedet var så stort og godt at det var uforsvarlig å gi slipp på dette».
Under de videre forhandlinger følte direksjonen seg fastere i sadlen også fordi regnskapet for 1923 viste et lovende resultat, med et overskudd på brutto 1,1 millioner kroner, hvilket svarte til 7% av gjelden. Utsiktene for 1924 var også lovende.
H. r. advokat Hauge, fremdeles styreformann, tok etter bankens oppsigelse av forbindelsen, straks opp forhandlinger med formannen i Creditbankens styre, grosserer H. P. Krag, og det ble oppnådd enighet om en rekonstruksjon som i virkeligheten ikke gikk ut på stort annet enn at banken fikk tre medlemmer i direksjonen.
I hvilken grad det på begge sider var erkjent at man hadde felles interesser og ville samarbeide, fremgår blant annet av at banken som den ene av de tre, foreslo direktør Holter. Samtlige direksjonsmedlemmer stilte sine plasser til disposisjon på årets generalforsamling.
Da man så holdt det første møte i den nye direksjon, ble advokat Hauge valgt til formann og bankens representant A. Kollbye ble viseformann. Grosserer Sigurd Astrup var bankens annen mann, om en kan bruke det uttrykket.
I de mange år han var medlem av direksjonen, ble han etter hvert mer og mer Dalens mann. Som et segl på den nye tilstand og det gode forhold, var direksjonens første vedtak bevilgning av en halv million kroner til før omtalt gravemaskin og kjefteknuser for kalkbruddet
Direktør Holter var stadig i sving for om mulig å få de forskjellige lands cementprodusenter til ikke å konkurrere hverandre til døde. Han hadde allerede fra begynnelsen av reist rundt både i Norden og ellers i Europa for å få samarbeid i stand. På det norske marked var det ikke minst Belgia og Polen, men også Tyskland som tvang prisene nedover. Og det var så meget mer smertefullt som det var prisene på hjemmemarkedet som skulle gjøre det mulig å holde lave eksportpriser.
Det er karakteristisk - og sier mer enn mange ord om Alfred Holters personlighet, at han fra første stund ble primus inter pares blant de norske cementindustrifolk. Like karakteristisk er det at denne nykommer i cementbransjen med en produksjon som i internasjonal målestokk var ytterst beskjeden, greide å få både europeiske og amerikanske cement-industriledere på talefot med sikte på internasjonal avtale. Lokalt sett var anleggene i Dalen de første moderne og med sjanse til å gjøre seg gjeldende på gamle og nye eksportmarkeder. Beliggenheten i forhold til råstoffkildene var den gunstigt mulige og til dels takket være de ufallkomne maskiner Krupp leverte, måtte teknikere og andre fagfolk løse problemene fra grunnen av.
Det var nesten et dogme at emballasjen for cement skulle være så tungvint som mulig. Man behøver ikke å være fagmann for å begripe at tønner er nokså uhåndterlige greier, fra alle sider sett. Det var nødvendig med egen tønnefabrikk for de beregnede store kvanta, lagring og lossing måtte også bli tyngre enn - ja for eksempel hvis man brukte sekker til emballasje. Minusfaktorene var oversiktlige: Større fare for brekkasje ved lasting og lossing (før man hadde rasjonalisert også dette ledd i kjeden) og oppbevaringsproblemer for konsumenter som bare brukte små mengder. Foruten tønner, ble det i mindre utstrekning nyttet jute- eller bomullssekker.
I Sverige var man under første verdenskrig tatt til med å nytte papirsekker og fra første stund var direktør Holter på det rene med at papirsekkene var fremtidens løsen. Under den lange ventetid før ovnene ble varme, sikret DPC seg et større parti papirsekker fra Sverige. I Amerika var papirsekker kommet i bruk, mer eller mindre på prøve. Der var patentert en automatisk pakkernaskin konstruert av E. D. Bates. Hans selskap Bates Valve Bag Co. utnyttet patentet så vidt mulig i alle cementproduserende land. Mr. Bates kom selv til Dalen og fikk se de svenske sekkene. Disse var limt i den ene enden og måtte knyttes i den andre. For de kvanta det dreide seg om ved en rimelig stor fabrikk, var dette litt av en flaskehals. Men DPC nølte ikke med å installere Bates maskin. Mr. Bates var en fiffikus av en oppfinner. Han tok med seg noen av de svenske sekkene og noen år senere, i 1926, kom Bates Valve Bag Co. tilbake med en 5-lags papirsekk sydd i begge ender og med en ventil som passet for den patenterte pakkemaskin. Den sydde sekk sparte ca. halvparten av papiret, og da dette representerte mer enn ni tiendedeler av sekkens kostende, ble det langt billigere å pakke i disse - og sekkene kostet bare en fjerdepart av jute- eller bomullssekk. Den dag både tønner og tekstilsekker var forlatt, ville hele problemet med de kostbare sekkenes retur falle bort. Opprinnelig holdt sekkene 562/3 kg.* Senere ble dette forandret til 50 kg eller tyve sekker pr. tonn. Med Bates' automatiske maskiner kan én mann pakke seks hundre sekker i timen.
Til å begynne med skapte papirsekkene uvilje hos de to andre medlemmer i A/S Norsk Portland Cementkontor. DPC ble beskyldt for å ville true papirsekker inn på dem. Det ble også reist klage over at Dalen i denne forbindelse misbrukte sin stilling på eksportmarkedet, særlig da når det gjaldt Argentina. Men papirsekkene var et så viktig ledd i utviklingen at det ikke lot seg stanse. På det innenlandske marked anvendte CPC allerede over nitti prosent papiremballasje i 1928, i 1930 nesten 98%. Faktisk var Slemmestad da «blitt mer katolsk enn paven», for Dalen nyttet enda bortimot fem prosent tønner og jutesekker.
Papirsekkene var ikke bare et fornuftig og nødvendig fremskritt i et økende produksjons- og forbruksprogram. Direktør Holter fikk nytte av det på annet vis også, som ris bak speilet for å få i stand internasjonale avtaler. Helt fra begynnelsen var det han som talte samarbeidets sak under sine mange reiser i Europa og Amerika. Hans Holter hadde på et tidlig tidspunkt, da Dalen som første cementfabrikk introduserte papirsekker i Argentina, søkt mønsterbeskyttelse hos de argentinske myndigheter. Som delvis resultat av den goodwill merket «Dalen» hadde hos myndighetene, fikk han virkelig slik mønsterbeskyttelse og dette våpen forsto direktør Holter å nytte. Da han i 1924 var i USA for å følge prosessen om påstått dumpingsalg fra norske fabrikker, hadde han to jokere på hånden i pokerspillet med de amerikanske produsenter. Den ene jokeren var mønsterbeskyttelsen som andre produsenter, bl. a. de nord-amerikanske, forløpig hadde forsøkt omstyrtet uten resultat, den andre joker var at retten erklærte den norske importen for ikke-stridende mot de amerikanske dumpinglover. I 1924 eksporterte ellers CPC for første gang mer enn selskapet solgte på hjemmemarkedet og den samlede norske eksport kom opp i et kvantum på høyde med produksjonen i en middels stor cementfabrikk. Det samme var tilfelle året etter. I historisk sammenheng tør en si at de andre to fabrikker til dels var tatt av vinden fra Dalen. Den norske eksport ante Dalen hadde ligget på helt uvesentlig nivå.
I første omgang lyktes det ikke direktør Holter, selv med de gode kort han hadde på hånden, å få tilslutning hos de amerikanske cementfolk. De var nok forhandlingsvillige, og han kom da så vidt at han i 1926 fikk prinsipiell tilslutning til en verdensoverenskomst Men utkastet strandet på de amerikanske interesser. Holter fant nå at han måtte gape over en litt mindre bit i første omgang, og fortsatte sin misjonsvirksomhet blant de europeiske interessenter. Han konsentrerte seg om muligheten for avtale om Argentina-eksporten og mønsterbeskyttelsen var fremdeles et godt kort i den sammenheng. 1 1928 fikk han i stand en europeisk overenskomst om regulering av den argentinske import. «The Cement Export Conference» omfattet svenske, danske, belgiske, franske, engelske og norske produsenter og tildelte de fabrikker som var medlemmer, visse kvoter av den argentinske import. Direktør Holter ble valgt til president og kontoret ble lagt til Oslo med kontrollkontor i Buenos Aires under ledelse av A. K. Halle i firmaet Hans Holter y Cia. Etter påtrykk av Creditbanken og etter at bankens representant i DPC's styre hadde vært i Buenos Aires, ble kontoret der avviklet for så vid~ mens representasjonen ble overtatt av det ovennevnte firma. For sammenhengens skyld skal den interessante saken, der Dalen og Holter spilte første fiolin, føres videre gjennom trengslene til den endelige seier.
Da den nye verdenskrisen inntraff i 1929, ble det enda større overproduksjon av cement enn det hadde vært etter 1919. For å bekjempe et belgisk eksportfirma som ikke ville tiltre konferansen uten på betingelse av å få en urimelig stor leveringskvote, begynte en priskamp i Argentina for å tvinge frem en rimelig ordning. I denne kampen kunne konferansen - som var en betydelig forbruker av tonnasje - samarbeide med Brasil-Plata Shipping Conference som på sitt område hadde samme formål som cement-konferansen. Den første viktige etappen da The Cement Export Conference ble dannet i 1928, gjaldt bare for et år, men ble regnet for så vellykket at avtalen ble fornyet i 1929 uten tidsbegrensning. Avtalens første umiddelbare resultat var at prisene på Argentina kunne settes opp med kr. 3,90 pr. tonn. Delvis kunne denne prisen bære omkostningene med priskrigen overfor det belgiske firma som dessuten hadde det handicap at det var avskåret fra import i papirsekker. Erkjennelsen av Holters banebrytende innsats, ble markert ved at Dalen fikk en midlertidig fatavgift på bortimot hundre tusen kroner. Det lyktes også direktør Holter med den autoritet han nå hadde, å få begrenset og delvis stoppet den polske og tyske cementeksport på Norge.
I 1937, etter mer enn ti års uavbrutt arbeid for å få internasjonalt samarbeid i denne industri hvis kapasitet nesten alltid lå et godt stykke i forkant av forbruket, lyktes det direktør Holter å få organisert The International Cement Export Conference (Intercement), med sete i Paris og med ham selv som den selvfølgelige president. Dette ble opptakten til dannelsen av Cembureau, de europeiske cementprodusenters faste samarbeidsorgan.
I virkeligheten var det resultatet av et arbeid som hadde sin kjerne i tankene om en fredelig sameksistens blant de norske produsenter, et arbeid som var tatt til før røken begynte å stige fra Dalens høye skorstein. Overskuddsmennesket A. Holter hadde tvers gjennom en underskuddstid utført et økonomisk fredsarbeid som dessverre ikke hadde parallell i den internasjonale politikk. Det var samme året den femten år eldre Neville Chamberlain ble premierminister i Storbritannia og året før det møtet i München som ga fanden adskillig mer enn lillefingeren.
Ikke alltid og ikke under alle forhold var direktør Holter en fredsæl mann. Den ene av Creditbankens representanter i styret, hr. Asmund Kollbye, avløste i november 1925 h. r. advokat Hauge som formann. Det var han som først hadde reist spørsmål om avvikling av kontoret i Buenos Aires, etter å ha undersøkt forholdene på stedet. Han og Holter trakk ikke godt sammen. Mot slutten av 1925 så det igjen mindre lyst ut for avsetningen. Det innenlandske forbruk var gått ned og lå adskillig under forbruket i 1913. Eksporten var stor i 1925, prisene så vidt bra at man noen år senere ville kalt dem gunstige. Men utsiktene for kommende år var så vidt tvilsomme at det ble besluttet å stanse driften. Styreformannen og direktøren var uenige om hvilket tidspunkt de først var blitt enige om. Hauge og Astrup hadde forstått vedtaket på samme måte som Holter. Det var nå flere fargerike direksjonsmøter som kulminerte i at Kollbye sa fra seg formannsjobben. Den ble overtatt av grosserer Astrup. Ved den påfølgende generalforsamling trådte Kollbye etter eget ønske ut av direksjonen.
Under disse ikke i og for seg vesentlige skjærmytsler, fortsatte Holter med direksjonens tilslutning arbeidet for samling av cementindustrien, og han fikk dessuten tid til å forhandle med amerikanske finanskretser om overtakelse av Dalen Portland-Cementfabrik. Med de anleggskostnader man i de da blomstrende sambandsstater regnet med, skulle DPC være en god investering, men forhandlingene førte ikke til noe resultat. Det er sagt i det foregående at Holter spilte på mange strenger i arbeidet for å samle den europeiske cementindustri. Et kort som ikke er nevnt, men som psykologisk sett hadde meget å si, var Holters beseirende tro på at bruken av cement bare var på et begynnelsesstadium og at man ikke måtte la kua dø mens gresset grodde. Det holdt han frem enten han snakket med, etter hans syn, pessimistiske bankfolk i Norge, internasjonale finansfolk eller ditto cementprodusenter. Langt på vei, i alle fall i en nærere krets, smittet denne tro umiddelbart.
I det hjemlige perspektiv tok han, straks A/S Norsk Portland Cementkontor var opprettet, opp tanken om å få i gang opplysningsvirksomhet om cementens fortreffelighet. Her, mente han, måtte de norske fabrikker ha felles interesser. Etter at Dalen hadde drevet med cement-demonstrasjoner for seg selv, fikk han i 1927 de andre med på enda et skjelsettende tiltak i utviklingen: Norsk Cementforening. Året 1926 var ikke nettopp et år som stimulerte til optimisme eller til nye tiltak. Stillingen ved inngangen til året var som nevnt at produksjonen burde innstilles. Det var også tariffoppgjør, og ut fra situasjonen både ute og hjemme kunne industrien ikke gjøre noe annet enn å kreve ganske vesentlig nedsettelse av timelønnen. Det ble, etter forgjeves megling, en langvarig arbeidsstans som først ble opphevet etter privat megling ved fhv. jernbanedirektør Lars Rasmussen. Da hadde stansen vart i 32 uker. Timelønnen gikk ned for fagarbeidere med rundt 25 prosent, mens den for andre grupper ble redusert til dels noe mer. Funksjonærene godtok også visse lønnsreduksjoner. På en produksjon av 143 000 tonn som da ble regnet for normalt, ville det si en samlet driftsbesparelse på en million kroner. Og det kunne trengs. Produksjonen ble bare noe over 44 000 tonn, men i betraktning av at landets samlede var 85 000 tonn, får en si at det ikke var så verst likevel.
Forbruket innenlands var kommet betenkelig langt ned. Når det har vært påstått at arbeidsstansen ga de utenlandske fabrikker sjanse til å sette seg fast på det norske marked, motsies dette kraftig av statistikken. Som rimelig var, skjedde det en forsert import da samtlige norske fabrikker var i konflikt med arbeiderne. Men det var forbigående. Allerede året etter var importen nede i tolv prosent av forbruket. For eksporten var det verre og for prisene var det helt galt. På innlandet måtte prisen ned fra over femten kroner pr. fat (kr. 90,- pr. tonn) i 1925 til under ti i 1927. Eksportbildet var enda mørkere med mer enn femti prosents fall i det tilsvarende tidsrom. Produksjonsprisen var da for DPC kr. 7,42 pr. fat (kr. 44,50 pr. tonn). Av dette var kr. 1,45 gjeldsrenter.
Og på tross av dette, eller nettopp på grunn av dette, tok direktør Holter i begynnelsen av 1927 arbeidet opp for en samlet opplysningsvirksomhet gjennom Norsk Cementforening som ble et faktum i juni. Allerede i juli var det arrangert kurs for landbrukslærere. Etter hvert ble foreningens virke bredere og bredere.
Fruktene av dette arbeid kom først senere. Om de faktisk var til stede på et tidligere stadium også, kunne de ikke registreres fordi cementindustrien som andre arbeidet i en motstrøm av konflikter og vansker av ymse art Slagordet «back to norrnalcy» var mer smertefullt enn forjettende: i Norge besto det jo bl. a. i den tvungne kronestigning som det var og er uenighet om. Sikkert er det at cementindustrien var utsatt for påkjenninger som til dels fikk mangedobbelt vekt fordi streik f. eks. i bygningsfagene nødvendigvis måtte slå ut i minsket forbruk av cement.
Når krybben er tom bites hestene, og den rause kvotefordeling som Holter i sin tid hadde foreslått, var stadig til irritasjon. Da fob-prisene for innlandet var kommet ned under 60,- kr./tonn, og eksportprisen lå under halvparten av det igjen, var det ikke mulig for Ce-No å få endene til å møtes. Direktør Holter hadde allerede tidlig i tjueårene forutsett det stadig barskere klima og rådet banken til å ta opp det før omtalte forslag fra konsul Duborgh om å innstille driften ved Ce-No mot at Dalen betalte en rimelig avgift for å få overta de 18 prosent på innlandet. Dalen var under alle omstendigheter nødt til å eksportere - eller innskrenke driften. Skulle det siste alternativ følges, ville det se mørkt ut, hvilket klart kom frem i de vanskelige årene 1926 og 1927. I det store streikeår ble det samlede underskudd over to millioner kroner og da man i 1927 måtte stanse i seks uker p. g. a. overfylte lagre, kom produksjonen ikke opp i det en kunne kalle normalt. Resultatet var et brutto driftsoverskudd på en halv million kroner. Når det da skulle betales renter med over en million kroner og ellers tap på deflasjonskrisen, ble det også dette året millionunderskudd. I 1927 var både styreformannen grosserer Astrup og direktør Holter i Sør-Amerika for å se på forholdene. Ingeniør T. Schram Olsen var nå blitt medlem av direksjonen på vegne av banken. Til ham klaget Ce-No ved slutten av året over Dalens monopol på eksport til Argentina i papirsekker. Da klagen ble lagt frem i Dalens styre, besluttet man å utsette denne saken, men samtidig ble det protokollert at «man gikk ut fra at spørsmålet for Ce-No ikke hadde aktuell interesse». De to deler av vedtaket, så vage de kan synes, hadde hver for seg adskillig betydning.
Sakens utsettelse hang sammen med at man nå var inne i en fase da det for alvor ville bli rift om Ce-No på grunn av kvoten og hva eksporten angikk, ville prisene komme så langt ned at bare de mest strømlinjede anlegg kunne være med i dansen. Et brev fra Ce-No's ledelse til en av Creditbankens cement-fagmenn i 1928, viser hvorledes industrien nå var i smeltedigelen på grunn av de internasjonale forhold og på det lokale plan på grunn av den dynamiske utfoldelse i Dalen. «Mens Dalen har drevet etter det prinsipp,» heter det i brev av 16.6.28, «at det gjelder å holde den høyest mulige produksjon for derved å bringe produksjonsutgiftene pr. fat ned så langt som mulig, har vi i Ce-No under hensyntagen til at det kun var anledning til å selge et meget begrenset kvantum til en tilfredsstillende pris på hjemmemarkedet, mens resten måtte avsettes til dumpingpris for eksport, lagt an produksjonen med det for øye å holde denne så meget at det økonomiske resultat ble så dårlig, som det ville bli med full produksjon og stor tapbringende eksport ... Bortsett fra året 1924, da man på grunn av valutaforholdene fant å kunne eksportere ganske betydelige kvanta, har man foretrukket å la fabrikken stå i vintermånedene.»
Fabrikken hadde ikke desto mindre bestrebet seg på å drive så rasjonelt som mulig den tid det var fyr i ovnene. Arbeidsstyrken var redusert fra 310 mann i 1920 til 130 i 1927 uten at månedskapasiteten gikk ned. I de nevnte åtte årene sto fabrikken giennomsnittlig fem måneder pr. år.
Nå var det ikke så enkelt å rasjonalisere heller. De aviser som var med og formet arbeidernes mening, lå i sin argumentasjon hundre og femti år tilbake i tiden, de raste på samme måten som arbeiderne i Manchester da spinnemaskinene ble ødelagt fordi de overflødiggjorde arbeidskraft. De sosialistiske og kommunistiske aviser som på denne tid ellers lå i temmelig hard strid, fant hverandre i kampen mot den rasjonalisering som pågikk og som var et imperativ for alt næringsliv. Cementfabrikkene ble for lettvinthets skyld betegnet som en trust og enda det var enkelt nok å påvise at samtlige bedrifter i cementindustrien praktisk talt utelukkende hadde norske aksjonærer, ble det rørt sammen historier som ga inntrykk av at det var den utenlandske storkapital som var på ferde for å gjøre tusenvis av norske arbeidere arbeidsløse.
Norges Kommunistblad konstaterte i en overskrift første desember 1927 at minst en tredjedel av arbeiderne i cementindustrien var «overflødiggjort» i løpet av de siste to år til tross for at produksjonen var større. Ved Dalen er arbeidsstyrken 150 mann mindre mens produksjonen er den samme som tidligere, skriver avisen. Særlig i søkelyset var CPC: «Ved tidligere full drift beskjeftiget denne bedrift 500 arbeidere. Nu utfører 250 mann det samme arbeid som tidligere 500.» Ce-No hadde jo rasjonalisert på sin særegne måte, men gikk delvis fri for hugg, men den generelle konklusjon for arbeidslivet som helhet, var at «store deler av arbeiderklassen står faktisk overfor tilintetgjørelse ved sult og savn.»
Markedsforholdene var slik at hvis ikke rasjonalisering ble gjennomført så langt som mulig, ville bedriftene ganske enkelt måtte gå til hel stans. For Ce-No's vedkommende lå produksjonsprisen pr. tonn i 1927 seks kroner over prisen på det innenlandske marked. I forhold til eksportprisen var det ikke en gang grunn til å anstille sammenlikning. For Dalens vedkommende var det i 1927 en margin på over tolv kroner pr. tonn innenlands - gjeldsrenter medregnet, og i 1928 da prisene både hjemme og ute sank ytterligere, hadde Dalen brakt produksjonsprisen ytterligere ned, slik at det for hjemmemarkedet var en margin i Dalens favør på kr. 15,- pr. tonn, fremdeles gjeldsrenter inklusive. Men i forhold til eksportprisen var det en deficit på rundt ni kroner pr. tonn. Det var ikke å undres at DPC var interessert i å få større innenlandskvote, og selskapet mente at denne interessen også var bankens, som hovedkreditor i begge selskaper.
Direktør Holter fremholdt overfor banken at den riktige kvotefordeling ved Cementkontorets start ville vært at CPC fikk 45,45 prosent, Dalen 40,90 og Ce-No 10,27. Etter produksjonen i den påfølgende fem års periode skulle Dalen hatt 46 prosent av innenlandskvoten mot CPC's 43,73 og Ce-No's 10,27. Holter understreket sterkt at han naturligvis ikke mente at denne fordeling ville vært riktig, all den stund Slemmestad hadde hatt tredve års innarbeidelse på det norske marked.
Disse tall har selvsagt interesse rent historisk - omkring 1927/28 hadde de en praktisk interesse som hverken CPC eller DPC undervurderte. Som det er fremgått av det foregående, var det helt avgjørende for lønnsomheten at man hadde et innenlandssalg til kompensasjon på de foreløpig tapbringende eksportpriser. Spillet om kvotene gjaldt spillet om Ce-No. Fabrikkens kvote sto med 18 prosent, og det var ikke bare Dalen som kunne være interessert i den. Det var innlysende at Den norske Creditbank før eller senere måtte se å få en ordning med sine to store debitorer, nærmere bestemt at Ce-No's ulønnsomme produksjon ble nedlagt. På den annen side ville CPC under de rådende forhold også ha interesse av Ce-No's kvote og CPC hadde for det første den fordel av selskapet var økonomisk uavhengig, og for det annet - noe som hang nøye sammen med det første hadde pengemidler til eventuelt å betale litt rundelig for Ce-No, eller rettere sagt for kvoten på 18%. I første kvartal av 1928 foregikk en tautrekking som fra bankens side måtte sees i lyset av at ved salg til CPC, ville banken få en avlasting i kontanter. På lengre sikt ville det kanskje og kanskje ikke svekke det engasjement på fjorten millioner som banken hadde i DPC. Bruttoverdien av Ce-No's kvote i 1927 representerte over en halv million kroner. Det var antydet en pris for Ce-No på tre millioner som den fremdeles fungerende direksjon i Ce-No ikke syntes var tilfredsstillende.
Forholdene avklaret seg etter hvert samtidig med at man ble enig om at Dalen skulle overta bankens fordring på Ce-No. Det ble igjen forhandlinger om nedskrivning av aksjekapitalen og overføring av en del av gjelden til preferansekapital. I 1924 var saken blitt stillet i bero, men h. r. advokat Hauge hadde til varetagelse av stamaksjonærerens interesser fått forsikring om at banken ikke skulle blande sammen sin stilling som kreditor med sin stilling som aksjonær ved nedskrivning av den opprinnelige kapital ville banken bli hovedaksjonær hvis ikke stamaksjonærenes interesser ble sikret på en eller annen måte. Allerede i 1924 mente advokat Hauge å ha bindende forsikring om at ordningen bare siktet til å lette hele forholdet og at preferansesjonærene ikke skulle kunne slette ut stamaksjonærenes interesser.
I løpet av juli måned 1928 forhandlet man seg frem til en ordning som partene mente var tilfredsstillende. Den opprinnelige aksjekapital ble nedskrevet med 85 prosent av pålydende til kr. 857.700, samtidig med at Creditbanken overførte tre millioner kroner av gjelden til preferansekapital med seks prosent preferanseutbytte som dog ikke ble gjort kumulativt. Av den store gjeld til banken ble ettergitt tre og en halv million kroner, men samtidig måtte DPC overta bankens fordring på Ce-No med litt over fire millioner kroner. Verdien av anlegget i Lier er vurdert i det foregående. Det DPC først og fremst fikk for de 4 millionene var kvoten på 18 prosent for det innenlandske marked. Med full virkning fra 1929 var således Dalens kvote for salg i Norge kommet opp i 49 prosent, eller nesten halvparten. Avtalen om denne ordning ble inngått for fem år.
Aksjene ble gruppert i A og B aksjer, og i vedtektene ble det fastslått at A-aksjonærene, altså eier av stamaksjer, skulle ha to av de fem medlemmene i direksjonen og tre av de syv i representantskapet. Aksjene av gruppe B kunne etter vedtektene innløses av selskapet innen femten år fra 1. juli 1928. Mens man på denne måte forhandlet seg frem til en konsolidering av selskapet, raste så å si grunnlaget bort under bena på bedriften. Så drastisk var det ikke; den gamle trekaien brøt sammen og 1100 fylte cementtønner gikk i vannet. Kaien var ikke særlig praktisk og dessuten for liten, og, straks planene for en utstikkerkai av betong var godkjent, ble arbeidet satt i gang. Sekkepakkeriet ble omlagt og det hele sto ferdig sommeren 1929. Fra siloene strømmer cementen til automatiske pakkemaskiner som kunne ekspedere mer enn 1000 tonn på åtte timer. Fra bankens side var det ingen innvending mot denne investering på en kvart million kroner.
Denne litt uhåndterlige vekt var basert på at tre sekker utgjorde 1 tønne = 1 fat = 170 kg.
| Utdrag (s. 79-90) fra: Kåre Fasting og Fr. Gartmann: Dalens egne år 1916-1968. - Brevik 1980 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |