Fra: Dalens egne år

Årene mellom Slemmestad og Dalen

av Kåre Fasting og Fr. Gartmann

Til tross for at enkelte fremtredende personligheter i Norge, i første rekke jembanedirektør L. H. Segelcke, fyrdirektør D. H. Rye og vegdirektør H. H. Krag, øvde noe av en misjonærvirksomhet for å gjøre cement kjent og brukt, gikk det av mange grunner forholdsvis sent med å få bragt den i anvendelse til formål som nå er de største avtakere, nemlig industri- og boligsektoren. Nå er vurdering av tall nesten alltid en litt tvilsom affære, og når vi sier at økningen av cementforbruket i det første decennium på 1900-tallet i virkeligheten prosentvis så noenlunde tilsvarer økningen helt fram til i dag, kan det synes å være en selvmotsigelse når en hevder at cementen vant forholdsvis sent innpass hos oss.

Fra 1900 til 1965 økte cementforbruket i gjennomsnitt 5,5 prosent pr. år og den samme prosent finner en for de første ti årene. Ved århundreskiftet var forbruket noe over 250 000 tønner, i 1910 noe under 450 000 tønner à ca. 170 kg. Det vil si at forbruket da var noe under 76 000 tonn. Men det sier seg selv at når først cementen vinner innpass, bør en i alle fall vente en akselerasjon fram til et noenlunde metningspunkt.

Tall kan brukes på så mange vis. Man kan si at det var sannelig ikke verst at det lille Norge brukte nesten like meget cement i 1900 som de samlede forente stater i Amerika hadde brukt ti år før, men til gjengjeld må vi være forsiktige med å se på de senere tall for USA's cementforbruk. Skjønt, forresten, vi tør se på tallene for år 1900 også: Produksjonen av cement i USA var da ikke meget større enn Dalen Portland-Cementfabrik produserte ved passeringen av sitt 50 års jubileum, nemlig 1,2 mill. tonn. USA's cementproduksjon ved århundreskiftet var 1,4 millioner tonn samtidig med at det foregikk en viss import. I det første ti-året av 1900-tallet kom Amerika for alvor med både i forbruk og produksjon av cement, idet produksjonen mer enn ti-doblet seg og i 1913 nådde 15 millioner tonn, hvilket var bortimot halvparten av hele verdensproduksjonen som lå omkring 35 millioner tonn. I cementens moderland Storbritannia, var utviklingen jevnere og produksjonen nådde før første verdenskrig nesten tre millioner tonn. Da var syttifem prosent av cementfabrikkene under kontroll av to selskaper som ytterligere skaffet seg kontroll over flere fabrikker etter første verdenskrig og gjennom The Cementmakers Federation kom til å kontrollere nitti prosent av Storbritannias cementproduksjon.

Evolusjon og revolusjon

I de forskjellige land foregikk en utvikling, en evolusjon i cementforbruket som i visse kortere perioder kunne gjøre plutselige hopp, dels som følge av gjennombrudd for betong, dels som følge av konjunkturene. Når cementforbruket, særlig i USA, tok slik oppsving i 1900-tallets første ti-år, skyldtes det ikke minst det som er kalt en revolusjon i fremstillingsprosessen, da man gikk over fra sjakt- og ringovner til rotérovner. Blant de fordeler man oppnådde, var et mer ensartet produkt og de norske cementbetingelser som var fastsatt ved århundreskiftet, måtte forandres, hvilket skjedde i 1917.

I den anledning skrev ingeniør Axel Keim fra Vegdirektoratet en artikkel i T. U., der han innledningsvis nevner at klinker fra de gamle sjaktovnene hadde forskjellig hårdhetsgrad. - Noe material var fullstendig sintret ved høyere temperaturer enn 1540° C og hadde undergått en gjennomgripende kjemisk forandring. Andre deler var «halvbrente», det vil si praktisk talt rå, bare berøvet kalksteinens kullsyre og vannet i leiren som utdrives ved 480° C. De enkelte bestanddeler i denne høyst uensartede og av askeslagger forurensede masse hadde meget forskjellige fysiske egenskaper. «Eksempelvis måtte bindetiden bli meget tilfeldig, avhengig av forholdet mellom sintrede og lettbrente klinker i den fra ovnen fjernede masse.»

«I de moderne rotérovner,» fortsetter ingeniør Keim, «er derimot forholdet ganske annerledes. Massen blir her sintret i små partikler ved ensartet temperatur. Det dannes små runde klinker av nøttestørrelse, og den fra ovnen fjernede masse består nesten utelukkende av rene klinker.»

«Idet hele kan man si at rotérovner i forbindelse med de moderne rørmøller m. v. i løpet av det 20. århundresførste ti-år har revolusjonert cementfabrikasjonen.» For dem som på dette tidspunkt strevet med å sette i gang nye cementfabrikker, kunne ingeniørens konklusjon kanskje og kanskje ikke virke oppmuntrende:

«Takket være de nye innretninger, er cementens kvalitet blitt betydelig forbedret, og moderne fabrikker med passende råstoffer kan for en rimelig pris fremstille en førsteklasses vare. Jo omhyggeligere råmaterialene velges, findeles og brennes, samt jo finere klinkeren males, desto bedre blir cementen. Kvalitet er således først og fremst et økonomisk spørsmål.»

Det har vært gjort meget vesen av den nye arbeidsdag som skulle opprinne etter 1905. Fantasi og nasjonalstolthet fikk næring av det epokegjørende fremstøt i den elektrokjemiske industri ved Birkeland-Eide-metoden som løste et problem mange forskere verden over hadde beskjeftiget seg med i årevis. Men bortsett fra den glans som det sto omkring Norsk Hydro og den betydelige virksomhet som selskapet satte i gang, skjedde det i grunnen ikke så meget innen norsk industri i årene før den første verdenskrig. Treforedlingsindustrien som hadde røtter tilbake i det foregående århundre, ekspanderte ganske betydelig og nådde urovekkende produksjonstall. Ellers foregikk det adskillig spekulasjon i fossekraft og i forekomster av forskjellige bergarter. I svært mange tilfeller kom man ikke lenger enn til håndgivelser av naturrikdommene og mer eller mindre vel funderte prosjekter.

Jobbing i kalkfjell

Til kvelstoffindustrien var det behov for kalkstein og det samme råstoff var nødvendig for fremstilling av karbid - et produkt som man regnet med ville bli en viktig produksjonsgren for den fremtidige norske industri. Når det derfor var adskillig jobbing med kalksteinforekomster, skyldtes dette ikke tanken på en utvidelse av den norske cementindustri - Christiania Portland Cementfabrik var inntil 1914 det eneste foretak i bransjen - men håpet å kunne levere til allerede eksisterende og fremtidige karbidfabrikker. Lederen av Norges geologiske Undersøkelser, dr. Hans Reusch, fant det i begynnelsen av 1914 nødvendig å si et advarende ord i denne forbindelse. I en artikkel i T. U. 8. januar 1914, skriver han at Undersøkelsene omtrent dagstøtt har besøk av folk som vil ha opplysninger om kalksteinsforekomster, fornemmelig til karbidfabrikasjon. «Det er som om det grasserer en formelig kalksteinsfeber, der endog kan minne om den torittfeber vi hadde for omtrent 20 år siden.»

«Det må advares mot jobberi i kalkfjell,» skriver dr. Reusch videre. «Prisene skrues opp, men en reaksjon vil komme. Kalkstein er en billigvare og den må vedbli å være det for å konkurrere med den utenlandske. Det har f eks. vært oppgitt at Hafslund (karbidfabrikk) kjøper kalkstein fra Calais for kr. 8 pr. tonn og deri inngår frakt for omkring 5 kroner. Tyske masovner skal få sin kalkstein for omtrent 2 mark.»

Det virker som om Hafslund gikk over bekken etter vann, når man siden leser at Cementfabrik Norge, Ce-No Portland Cement A/S som ble stiftet i 1914, regnet med en tonnpris for kalkstein levert ved fabrikk til kr. 1,10. Hvor gunstig det lå an med hensyn til råstoff for A/S Dalen Portland-Cementfabrik, blir det høve til å komme tilbake til, men det kan allerede nå nevnes at takket være gunstige forhold, var kalksteinprisen beregnet til kr. 0,90 levert ved fabrikk. Christiania Portland Cementfabrik som i det følgende vil bli kalt CPC, var som selskap enerådende i Norge til 1914 da Cementfabrik Norge, Ce-No Pordand Cement A/S ble konstituert. I virkeligheten varte CPC's enevelde helt til 1917 da Ce-No kom i gang med en produksjon på 50 000 tønner.^*

Norges forbruk av cement var omkring 1910 mindre enn 450 000 tønner. I de følgende år fram til den første verdenskrig fikk cementen et virkelig gjennombrudd, hvilket slo ut i en fordobling av forbruket slik at det allerede i 1913 ble solgt mer enn 850 000 tønner, og året etter bortimot en million tønner eller over 150 000 tonn. Sveriges cementfabrikker hadde da en produksjonskapasitet på over 400 000 tonn og hadde greid å opparbeide eksportmarkeder, særlig Russland for en fjerdepart av produksjonen. Danmarks produksjon var rundt en halv million tonn levert fra åtte fabrikker. Prismessig sett lå Danmark gunstig an både fordi det tekniske nivå lå høyt og fordi råstoffet i Danmark var mykere og kostet mindre å drive fram. Av den danske produksjon ble omkring halvparten eksportert. Cementindustrien hadde for øvrig der arbeidet for eksport allerede fra begynnelsen av, i 1870-årene.

CPC hadde ingen innenlandske konkurrenter, men det foregikk en viss import som til sine tider kunne være brysom. Noe avsetningsproblem var det dog ikke for produksjonen som lå rundt 700 000 tønner, mens importen dreide omkring 200 000 tønner. CPC hadde en viss eksport, men var fortrinnsvis innstillet på å dekke det norske marked.

Rykter om nye cementfabrikker

Fra tid til annen brakte avisene rykter om planer for anlegg av nye fabrikker, men det ble med ryktene. I begynnelsen av 1912 fortalte «Buskerud Blad» at det i lengre tid var arbeidet med planer om en cementfabrikk på Nedre Eiker. Planene hadde vært nær realisasjon da storlockouten inntraff i 1911 og ble da stillet i bero. Nå var saken tatt opp igjen, skrev avisen og Sam Eydes navn ble nevnt i forbindelse med prosjektet. Selv det da så magiske navn brakte ikke prosjektet nærmere sin løsning, og da aksjeinnbydelsen til dannelsen av Cementfabrik Norge, Ce-No Portland Cement A/S gikk ut, var vedkommende som hadde arbeidet med planer om en fabrikk på Nedre Eiker, ikke blant innbyderne.

De som først tok initiativet til dannelsen av Ce-No, var proprietær G. Normann, Lier, og ingeniør Halvor Sundet, Storelvdal. De to herrer hadde dels kjøpt, dels fått håndgitt de kjente kalkleier på Gjellebæk i Lier.

Fabrikken var sikret nødvendig tomt på Søndre Gullaug ved Drammensfjorden og kalksteinen skulle fraktes pr. taubane de åtte km fra Gjellebæk til Gullaug. Produksjonen var i første omgang beregnet til 200 000 fat pr. år, men transportanlegget var prosjektert til å kunne underbringe det dobbelte kvantum om nødigvendig. Forutsatt en produksjon av 200 000 fat, ville de kalkfelter man rådde over strekke til for seksti-åtti år. En erfaren ingeniør, C. F. Heiberg, som hadde ledet en cementfabrikk i Amerika, hadde gitt en gunstig utredning om de tekniske kommersielle betingelser for prosjektet. Om råmaterialene sa konsulenten at de var utmerket egnet for fabrikasjon av portlandcement og til stede i tilstrekkelige mengder for det prosjekterte anlegg. Det var sikret de nødvendige grunnrettigheter for anlegg av taubanen, og konsulenten konkluderte i denne forbindelse med at terrenget var gunstig med sitt fall på ca. 200 meter. De seks mål som var kjøpt der taubanen skulle gå, kostet kr. 200 pr. mål, så det var jo en oversiktlig utgift. Taubanen var prosjektert for en kapasitet av 100 000 tonn pr. år. Cementfabrikken ville bare beslaglegge halvparten til fremstilling av de 200 000 fat og man mente til å begynne med å drive eksport av kalkstein. Ved regulær drift skulle transportomkostningene, iberegnet lasting og lossing, ikke overskride kr. 0,25 pr. tonn stein eller ca. 6 øre pr. fat cement.

Anleggsoverslaget er det i vår tid av oppsvulmede tall, en glede å dvele ved - det var virkelig de gode gamle dage. Maskinboringsanlegg og transportanordninger i steinbruddene ville in alles komme på femti tusen kroner, mens anlegget av taubanen for en kapasitet av 100 000 tonn/år - grunnervervelsen inklusive - ville komme på 150 000, kroner. Cementfabrikkens maskinell og utstyr kunne skaffes for litt over fire hundre tusen kroner. Det skulle bare installeres én roterende brennovn og den kunne Krupp levere for 85 000 kroner. De forskjellige rørmøller og kulemøller ville tilsammen koste bortimot nitti tusen kroner og motorer og lysanlegg omtrent det halve beløp.

På Søndre Gullaug var det altså ervervet nødvendig tomt for fabrikk, arbeider- og funksjonærboliger og til kaianlegg. Disse grunnervervelsene ved sjøen kostet seksti tusen kroner. Det samlede omkostningsoverslag for steinbruddene med sine anlegg, taubanen og de nettopp nevnte anlegg ved sjøen ble i 1912 av konsulenten ingeniør C. F. Heiberg, summert til litt over 1,2 millioner kroner og dessuten regnet han med en driftskapital på kr. 250 000.

Planene ble omhyggelig gjennomarbeidet, kalksteinsprøver ble analysert både her i landet og i utlandet, likesom det ble foretatt brenningsforsøk hos Fried. Krupp, Magdeburg. Prisene steg ikke i den tid som fulgte inntil man i januar 1914 kunne sende ut innbydelse til aksjetegning. Da hadde man også innhentet en svensk ekspert-uttalelse om hele det økonomiske overslag. Denne uttalelsen hadde samme løfterike konklusjon som ingeniør Heibergs: Det var ikke for optimistisk å regne med et netto-utbytte av litt over seksten prosent.

Aksjeinnbydelsen fulgte etter at man først hadde fått en del store cementforbrukere og «industri-interesserte» til å stille seg som innbydere og dessuten tegne seg som aksjonærer i selskapet. det ble i innbydelsene først redegjort for de eiendomservervelser som var sikret og deretter sies det:

«For produksjonen av 200 000 fat cement vil anleggsomkostningene andra til kr. 1700 000, og det beregnede nettoutbytte vil være, etter en pris av kr. 4,60 pr. fat cement ab. fabrikk og kr. 4,00 pr. tonn rå kalkstein, ca. kr. 212 000, eller ca. 16% av den beregnede aksjekapital kr. 1300 000.»

Det var forutsatt en lånekapital på kr. 400 000 som skulle forrentes med seks prosent. «Det er ikke tvil underkastet.» sies det videre i innbydelsen, «at den nye fabrikk lett vil kunne finne avsetning for den beregnede produksjon til fulle priser ... Vi vil samtidig arbeide for å komme til en god forståelse med den allerede eksisterende fabrikk for portland-cement.»

Det ble vist til at cementforbruket i Norge hadde fordoblet seg i løpet av få år, men at vi like vel lå langt etter i forhold til land vi kunne sammenlikne oss med. Forbruket i Norge var fremdeles bare 1/5 fat pr. innbygger pr. år, mot Sveriges 1/3 fat og Danmarks ½ fat. I USA var forbruket et helt fat pr. innbygger/år. Cementfabrikken ville få en gunstig beliggenhet kommunikasjonsmessig sett, god dampskipsforbindelse og bare tre kilometers avstand til Drammen.

Ce-No realitet

Ce-No ble konstituert i 1914 med en aksjekapital på 1,4 millioner kroner og en forutsatt produksjon av 200 000 fat, mens altså som nevnt en god del av anlegget var prosjektert med en dobbelt så stor produksjon for øye. Før driften kom i gang var konjunkturbildet fullstendig endret på grunn av verdenskrigen og lokalt ved et voldsomt økende behov for cement. En av årsakene var de store bybrannene i Bergen og Molde og en hadde lov å regne med at disse byene for en vesentlig del ville bli bygget opp igjen i betong.

Oppførelsen av fabrikken var blitt forsinket ved en langvarig streik i bygningsfagene våren og sommeren 1915, men mot slutten av 1916'var det like før kunne settes i gang.

Prisstigningen,var i 1916 kommet i gang for alvor. Men Ce-No hadde kjøpt maskinell til førkrigspriser slik at situasjonen så lys ut all den stund cementprisen var gått opp med nesten femti prosent. Sett fra et snevert norsk synspunkt - hvis en altså lukket øynene for krigens redsler, var 1916 et av de gunstigste år for Norge i økonomisk henseende. Prisene var enda under en viss kontroll etter gammeltestamentlig oppfatning og for industriens vedkommende - den industri som hadde noe å virke med - var det høykonjunktur om enn ikke i samme grad som for skipsfarten. Hva nå spesielt cementforbruket angår, satte det en rekord som holdt seg i flere årtier. Det gikk med nesten tretten hundre tusen tønner, (ca. 220 000 tonn) og av dette kunne CPC bare dekke åtte hundre slik at det måtte importeres over fem hundre tusen fat. Det er lett å forstå at de som var interesserte i Ce-No med lengsel så hen til dagen da produksjonen kunne ta til. Det er også forståelig at de store importtall kunne vekke tanken om en utvidelse av kapasiteten til det som en del av anlegget allerede var bygget ut for.

I slutten av januar 1916 ble det sendt ut innbydelse til utvidelse av aksjekapitalen med kr. 900 000 til kr. 2 300 000. Det var etter tidens forhold ikke så store summer det dreide seg om - avisene flommet over av aksjeinnbydelser med tall av en ganske annen størrelsesorden. Men det gjaldt jo fortrinnsvis skipspapirer som hvilken som helst visergutt visste var mer enn gullkantet.

Offentligheten ble dessuten ikke invitert til å være med på mer enn 250 000 kroner, resten var tegnet av de gamle aksjonærer. Pengene skulle brukes til anskaffelse av en ny ovn med tilhørende maskineri slik at produksjonen kunne økes fra 200 000 til 450 000 fat. Selv om det ikke var så stor kapitaløkning man ønsket, var det i denne oppblåste tiden nødvendig å skilte med utbytter som man bare få år tidligere simpelthen ville blues for å stille i utsikt. Ce-No kunne fremvise lyse utsikter i tidens ånd. Det sies i innbydelsen: «Selv om man ikke regner med de ved høykonjunkturen skapte høye priser, men holder seg til prisene som de var ved krigens utbrudd, vil ved den forøkede produksjon det beregnede nettoutbytte stige fra ca. kr. 212 000 til ca. kr. 475 000 eller til ca. 21 prosent av den utvidede kapital kr. 2 300 000.»

Et tidens tegn var det at man måtte ta et forbehold som før - i det pengeknappe Norge - ikke var nødvendig: «I tilfelle overtegning forbeholdes reduksjon etter direksjonens nærmere bestemmelse.»

Kapitalen ble tegnet og produksjonskapasiteten økt til 450 000 fat. Denne kapasiteten ble aldri nyttet helt ut. I 1917 kom Ce-No i gang med en produksjon av 50 000 fat, det høyeste tall nådde man i 1924 med en produksjon av bortimot tre hundre tusen fat (vel 50 000 tonn).