En 75 aarings erindringer fra Bolvig og Herre omkring 1860

Malmsmeltningen ved Bolvig og spikerlagningen ved Herre. - Da krutmøllen ved Herre sprang i luften i 70 aarene. - Herrefolkas Skiensreiser før rutebaaten kom. Maskinist Nils Arvesen fortæller.

Maskinist Nils Arvesen

fylder, som meddelt, søndag den 16de ds. sit 75de aar.

I den anledning fandt «Grenmar» at burde sende en medarbeider av sted for at interviewe ham. Han bor hos sin ældste søn maskinist Jørgen Arvesen, som nylig kjøpte huset vis a vis trævarefabriken «Norkyn».

Da hr. Arvesen sen. ikke netop hadde noget mot vort besøk var passiaren straks i gang.

- Jeg er født paa Bolvig 16de decbr. 1848, sier han, og jeg var ikke stor knotten, da jeg blev puttet ind i

Bolvig jernverk.

Malmen kom vestenfra for det meste i jagteladninger og lossedes op i nærheten av verket, hvor den blev slaat i biter av størrelse som et egg eller en potet. Derpaa blev den trillet i bør og vippet op i en stor smelteovn, som fyrtes op med trækul. Paa jordgulvet ved ovnen var der gravet en hel del huller for at opta den rindende malm, naar den efter et døgn eller saa var smeltet. Efter nogen timers forløp kunde man saa ta de størknede malmbarrer som kunde veie optil 30 kilo, op av hullerne, hvorefter de sendtes til spikerverkerne paa Herre for at slaas ut i stænger og videre i spiker av størrelse fra 3 toms til svære skibsnagler. Naar man skulde fylde de nævnte fordypninger slog man paa et bestemt sted hul paa en foran ovnen anbragt mur, og malmen fløt ut som vand. Efterpaa fulgte endel slagg, som bruktes til husbygning. Der staar slike slagghus den dag idag ved Bolvig, som nu eies av brukseier Lassen.

Senere kom jeg da til

Spikerverkerne paa Herre.

Her blev malmen slaat til stangjern og derefter som nævnt til spiker. Der var tre hammere, hvorav en som vi kaldte «Storhammeren». Ved disse spikerhammere var en mester for hver hammer, tre yngre mænd, som satte hoder paa spikerne og to gutter - jeg var en av dem - som løp frem og tilbake fra essen til hammerne med de glødende jern. Jeg var ikke høi i hatten i de første dagene, jeg skulde hjælpe til at holde jernet under hammerslagene - det saa stygt ut, da «Storhammeren» i sin vælde slog ned.

- Der blev vel laget adskillige spiker paa verket?

- Hver mand smidde 4 a 5000 spiker pr. dag. Arbeidet gik med en viss fart og de, som satte hoder paa maatte holde undav. Det hændte ikke sjelden at spikerne sat fast i mekanismen, saa de blev i efterhaanden, men der var ingen skaansel, de maatte i essen med «efternølerne» og i hviletiden sin forsyne dem med hoder, saa alt var klart igjen efter hvilen.

Da krudtmøllen ved Herre sprang i luften?

- Jeg var kommet til Porsgrund for længe siden da. Kom hit i 1866 og krudtmøllen sprang saavidt jeg husker, i slutten av 1870-aarene. Jeg stod paa Rolighetsbroen netop da den første smeld hørtes. Det var klokken 6 om kvelden. Trodde først det var en man of war som laa paa Frierfjorden og saluterte, men saa kom etpar kraftige smeld til, saa vinduerne klirret i vid omkreds. Da tænkte jeg straks paa krudtmøllen, som laa helt i den øvre ende av Hellestvedtvandet. Saameget krudt var det vel ikke i møllen, for selve hovedlageret var placert paa den ø som laa midt i vasdraget. Det var en sørgelig ulykke, fire mennesker mistet livet, men et held i det ellers saa frygtelige uheld var det, at møllen sprang i vaktskiftet, flere hadde nemlig forladt arbeidsstedet og det nye skift var ikke naadd frem til møllen. Doktor Munk fra Porsgrund blev hentet, men hadde nok intet der at gjøre. Man fandt rester av de ulykkelige rundt om i skogene derute. - Møllen tilhørte firmaet Høegh & Co. her i byen.

- Lønningerne den gang?

- Ved spikerhammeren fik jeg omsider 1 mark og 20 skilling dagen, men da jeg kom til

Schønning-sagen

i 1866, opnaade jeg en halv daler dagen. Dit kom jeg som sagmester og blev der i 6 aar. Det var en livlig trafik paa Schønningtomterne i de dage, en 60-80 mand ved bruket, paa verftet og tomerne. Der blev bygget to skibe i de aar skon.sk «Erna» og skonnert «Hebe». - Naar man snakker om lønninger dengang og nu, saa taaler det ingen sammenligning, men senere konsul James Franklin, der som ganske ung mand kom til Norge som disponent for

Det engelske minetømmercompany

og startet paa Roligheten, lønnet som regel bedre og han hadde derfor heller ingen vanskeligheter ved at faa folk. Og med Franklin fulgte jeg, da

A.S. Franklin, Baker & Co.

Overtok Gregersens sagbruk og lasteplass. Her var jeg først maskinist hele tiden, til bruket under den store brand i 1905 blev lagt i aske. I Franklins arbeide var jeg, tænker jeg, uavbrudt i henved 30 aar. Av de ældste arbeidskamerater fra den første tid hos Franklin er det visst ikke mange igjen nu - Ole Larsen Heier lever, Svennung Svennungsen, Amund Amundsen og Johan Pettersen. Jeg husker i farten ikke flere.

En primitiv fart paa fjorden.

- Der var elendig med baatfart i min opvekst. Først hadde vi en hjulbaat, som het «Trafik» - den vakte selvsagt de dage stor opsigt. Det var ruten Skien-Langesund, den trafikerte. Senere kom «Delphin» og «Falken» - de var mindre, men det blev jo allikevel efterhvert lidt livligere paa elven. «Telegraph»! - husker De den lille seildunksbaaten, som gamle Hans Schanke eide?

- Ja, saavidt husker jeg den.

- Det var mange spilopper, gutterne drev paa med «Telegraph», naar den skulde lægge fra bryggen. Flere gange holdt de igjen i fortøiningerne, saa den lille baat ikke rugget sig. Men saa blev Schanke mægtig vred og da var han ikke at spøke med saa gammel han var. I 70-aarene kom saa «Langesund», «Bien» og endelig «Hiterdal», som var mer hurtiggaaende og fortrængte efterhaanden de andre.

- Hadde ikke Herre baatforbindelse i den tid?

- Nei, det var først mange aar efter det. Herrefolka hadde i sin tid ofte flere dages reise vandveien til Skien. Det var primitive greier, kan De tro. De maatte lægge tømmerflaater, som naturligvis rummet ikke saa faa passagerer. Naar flaaten var færdig til Porsgrunds- eller Skien-reisen og den var forsynet med saakaldte gangspil, «varpet» min sig over Frierfjorden tæt ved land hele veien og saa opefter elven, hvor det var opsat poler og fæstigheter. Der var lange trosser fra disse flaater, fastgjort til gangspillet. De andre ender av trosserne maatte saa en eller etpar mand paa land strække til stadig nye fæstigheter opover, mens gangspillet paa flaaten stadig var i funktion. Det gik med sneglefart, men frem gik det jo. Der kunde gaa baade et og flere døgn for Herrefolks tur til Skien alt eftersom veiret og strømmen var laget. Man startet gjerne disse flaatereiser fra Herre om kvelden og kom til Skien langt ut paa eftermiddagen dagen efter. For skuterne som skulde op fjorden var det ikke bedre. Kunde de ikke seile op maatte man ogsaa ombord gripe til gangspillet. Der var ingen slæpebaate i den tid og det kunde hænde, at en skute fra Langesund til Skien brukte likesaa lang tid som fra England til Langesund.

---

- Men efter 1905-branden da, Arvesen, hvad fandt De saa paa?

Drev med sagskur i Kilebygden.

- Da leide min avdøde bror Hans og jeg en liten sag av gaardsbruker Rennesund i Kilebygden, kjøpte tømmer og skar forskjellige dimensioner av planker og bord, som vi i tre aar leverte til Moss pindestolfabrik og til trætøffelfabrikerne heromkring, men lasteprisen steg efterhvert svært og vi fandt for vor del ialfald det ulønsomt at fortsætte.

- Men - noget maatte gjøres, sa Arvesen, jeg kom til Kultangen kassefabrik som reparatør og merker. Her paa Kultangen bygget jeg mit lille hus i 1870-aarene, tænker jeg. Da var det 5 - fem - hus fra Roligheten op til kaffekroken, nemlig det, som brukseier Erik Rasmussen bebodde, det over gaten fra brukseier Gunnar Jacobsen sag staaende to-etages hus, hvor bl. a. en av den ældre slegt kjendte mand Hans Olsen Oldermand bodde, saa mit hus, A.S. Kultangens nuværende kontorbygning og huset tvers over gaten, hvor enkefru skibsfører Lund bor. Derfra var det ikke et eneste hus før man kom til Kaffekroken. Nu har ikke jeg noget tal paa husene, men det er blit en hel by dernede, som strækker sine arme helt ut til Øiekast.

- I de sisste 9 aar, indtil jeg ifjor jul sluttet for godt, har jeg været reparatør og merker for Bratsberg Bruk. Nu er min ældste søn Jørgen reparatør ved bruket.

*

Hr. Arvesen mistet sin hustru i 1899. I egteskapet var der 11 barn, hvorav 7 lever, Jørgen, hos hvem 75 aars jubilanten bor, 3 sønner og 1 datter i Amerika, 1 søn i Sandefjord og en datter, fru Justad paa Herre. Der er 11 barnebarn.

Nu har De sikkert skrevet en hel del, sier Arvesen, men at jeg har været med i politikken og kommunestyret og denslags kan De heldigvis ikke notere. Politik har jeg aldrig bryd mig at komme op i, men stemt har jeg altid gjort efter besste overbevisning og med faa undtagelser gjerne med høire. Og - det er vel ikke noget merkelig i det, for «Grenmar» har jeg holdt i alle aar helt siden dengang det het «Porsgrunds Blad» for over 50 aar tilbake.

Vi komplimenterer 75 aarsjubilanten ogsaa av den meget vægtige grund og ønsker ham fartsat god helbred og lykke i aarene fremover.

Fra:    Grenmar 1923 14/12 s. 4 Fra:    Avisoversikt
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen