Spørsmålet om Osebakkens innlemmelse i Porsgrunn var, kunne man si, nesten likså gammelt som de to bydeler selv. Spørsmålet var kommet i en noe annen stilling ved Porsgrunns opphøyelse til kjøpstad i 1807; det var senere ikke en sak om en utvidelse av et ladested, men om en innlemmelse av en del av et landdistrikt i en kjøpstad, som ville gjøre alle innbyggere der, også de som hørte under landets jurisdiksjon, til innvånere av en kjøpstad med de byrder og fordeler det ga dem. For dem som hadde borgerskap, ville det bety at de kunne nyte de rettigheter, men også måtte finne seg i de plikter, som en kjøpstads spesielle privilegier ga denne stand. Endringen var dog i høy grad av mer formal-juridisk art enn reell. Da sammenslutningen var fullbyrdet ved loven av 20. august 1842, skrev amtmannen at det ikke hadde hatt noen vesentlig innflytelse på handelens stilling, «da de handlende også før loven utkom, anså seg berettiget til å drive deres næring på Osebakken; men just av denne grunn var det naturlig at Osebakken ble inndradd under Porsgrunn». - I loven er det uttrykkelig gjort et skille mellom stedet Osebakken og ladestedene Brevik, Stathelle og Langesund, for Osebakken var i juridisk forstand ikke et ladested, selv om beboerne der kalte det så i sin agitasjon mot innlemmelse. En lang tids feilaktig benevnelse kunne ikke ved hevd endre et rettslig forhold. Det var derfor ikke noen grunn for motstanderne mot loven på Osebakken, og i Gjerpen ellers, til å basere sin agitasjon på ordene «ladested» og «sammenslutning» (forening), istedenfor «sted» og «innlemmelse». 7)
H. E. Møllers ønske på vegne av borgerne i Porsgrunn ble møtt med et liknende ønske fra borgerskapet på Osebakken. 7. juni 1814 sendte 10 av borgerne der en ansøkning til kongen om at stedet måtte legges til østre Porsgrunns menighet, da «alle våre kirkeforretninger er fast uovervinnelige så lenge vi hører innunder en kirke og en jurisdiksjon så fjernt fra oss». Det var her visstnok bare tale om fellesskip i geistlig henseende, men i «jurisdiksjon» syntes ansøkerne dog å legge noe mer. Byfoged Bruenech, som fikk ansøkningen til uttalelse, henviste til at man iflg. reskriptet av 5. mai 1812 skulle ha ventet at dets bud var blitt oppfylt i 1813 da sogneprestembetet i Gjerpen var ledig, og at sogneprest Halling i Porsgrunn hadde «straks eller ved nådsensårets utløp gjort gjeldende sine og stedets innvåneres rettigheter til gjensidig felles gagn», men han hadde fått betenkeligheter, og torde ikke begynne embetsutøvelse på Osebakken uten spesiell ordre fra biskopen. Byfogden understreket til slutt at foreningen var ønskelig for begge parter i mange henseender, og at Gjerpen sognekall ikke hadde noe krav på Osebakken. -
Disse ansøkninger ble sammen med uttalelser fra alle de lokale geistlige og verdslige øvrigheter sendt Justisdepartementet, som ikke gjorde noe med saken. Men da Kløcker døde i 1820, ble den igjen gitt et puff. Da innløp til departementet to ansøkninger fra Osebakken, en fra borgerskapet om innlemmelse i Porsgrunn og en med langt flere underskrifter om å forbli under landets jurisdiksjon. Vi skal senere komme tilbake til det som bestemte denne motsetning på Osebakken, bare foreløbig bemerke at departementet i sin forestilling 16. mai 1820, med tilslutning både av Kirkedepartementet, amtet og stiftsdireksjonen, fulgte flertallet på Osebakken og innstilte «at ingen jurisdiksjonsforandring enten i geistlig eller i verdslig henseende bør foregå med Osebakken», og kongen tiltrådte dette ved resolusjon av 15. juni s.å. Det var hele tiden forutsetningen at med innlemmelse av Osebakken i Porsgrunn skulle denne by helt atskilles fra Skien. Grunnene for Justisdepartementet var dels av økonomisk, dels av praktisk-administrativ art. Det var meget tvilsomt «og neppe å formode» at Porsgrunn, «i det minste i dens nåværende uheldige tilstand, skulle kunne makte alene de økte utgifter en selvstendig administrasjon ville medføre, f. eks. til oppførelse av arresthus, rådhus osv. Følgen kunne bli at man snart «ville fra Porsgrunn høre de samme klager som fra Grimstad etter at dette sted var opphøyd til kjøpstad». For det andre, skulle Bamle sorenskriveri sønderlemmes, måtte det tas avskrifter av rettsprotokollene til bruk for de embetsmennene delene ble lagt under, og også ellers skapes mange praktiske vanskeligheter. Bare den embetsmann som ville tjene på forandringen, hadde uttalt seg for.
Det er i det hele påtakelig hvordan de lokale myndigheters stilling til saken var bestemt av hensynet til deres egen økonomi, ikke av sakens praktiske realitet. Mens således byfoged Bruenech i Skien - Porsgrunn i 1814 hadde tilrådet Osebakkens innlemmelse, fordi det da ikke var koblet sammen med spørsmålet om Porsgrunns emansipasjon fra Skien, var han i 1820 «aldeles imot», fordi han da eventuelt ville bli byfoged bare i Skien. - Departementet anførte til slutt at man selv i Porsgrunn ikke syntes å ha lagt særlig vekt på saken da ansøkningen av 1816 ikke var blitt gjentatt ved Kløckers død i 1820. - Saken i snevrere forstand, bare Osebakkens innlemmelse med forblivelse av jurisdiksjonen ellers som før, avviste også departementet med den begrunnelse at det kgl. reskr. av 4. desbr. 1807, som sa at Gjerpen skulle beholde sin fulle utstrekning, altså også Osebakken, ikke kunne rokkes ved kanselliets reskript av 5. mai 1812 (om innlemmelse ved vakanse). Det kunne ikke ansees bemyndiget til dette da det bygde på en ensidig forestilling av stiftet, og eieren av Gjerpen kirke ikke kunne berøves sin jus patronatus mot sin vilje. Departementet betonet det som syntes å være en alminnelig misforståelse, at Osebakken ikke var en del av Porsgrunn, men skilt fra det ved en gammel, naturlig grense. - I 1820 hadde man således i Porsgrunn lidd det første nederlag i forsøket på å inkorporere Osebakken, først og fremst fordi man hadde forspilt anledningen til å holde saken varm ved ledigheten i Bamle sorenskriveri 1820, og fordi største delen av befolkningen på Osebakken var imot.
Neste gang saken ble satt i gang igjen, kom foranledningen egentlig fra Skien. Da by- og rådstuskriveren døde i 1824, søkte både byfogden og postmesteren om at hans bestilling måtte bli forenet med deres. Dette ble i 1825 avgjort til fordel for byfogden, og samtidig ble det bestemt at spørsmålet om dennes andel av aksisen skulle tas opp til overveielse når den nåværende innehaver av embetet sluttet. Det skjedde i okt. 1830, da Bruenech ble utnevnt til sorenskriver i Nedre Romerike. Amtmannen i Bratsberg benyttet da anledningen til å foreslå for departementet at byfogedembetet ikke ble besatt før det var tatt endelig standpunkt til hele jurisdiksjonssaken. Dette gikk dept. med på, og tok denne gang saken opp i hele sin bredde og meget grundig for annen gang. Samtlige instanser som ville bli berørt, ble hørt, og deres uttalelser gir det beste bilde av de motstridende interesser og av hvor uhyre vanskelig det var å finne en utvei av dem. Fra alle kjøp- og ladesteder og fra Osebakken ble valgt representanter til et fellesmøte på Rådhuset i Skien; men da man der ikke kunne komme til enighet, avga representantene hver for seg sine skriftlige forslag.
Med enstemmig tilslutning fra sine kommittenter gikk Porsgrunns representanter8) inn for at denne by sammen med Osebakken fikk sin egen jurisdiksjon, men denne gang med en forsiktig betenkelighet som ikke hadde kommet til orde i 1816, og bakgrunnen var de totalt endrede økonomiske kår. I 1816 levde man enda på restene av de gode år og i drømmen om at freden ville bringe dem tilbake med velstand for byen. Skattetrykk, feilslagen trelasthandel og fallitter hadde enda ikke redusert byen til det den ble i 1830, en av de fattigste i landet. Kunne man makte å lønne en egen magistrat, og alt det øvrige som var nødvendig for en helt selvstendig kjøpstad? For øvrig hadde man ikke særlig av nye argumenter å føye til dem fra 1816: det var besværlig med den daglige rettspleie i Skien og medførte ekstra utgifter; beliggenheten gjorde en forening naturlig, og, sa de med forsiktighet, begge steders folkemengde «synes» å tillate at det blir «én by uavhengig av enhver annen»; det var stadig kontroverser mellom Skien, Porsgrunn og ladestedene om fordelingen av de felles kommuneutgifter samt om å «finne den riktige andel enhver især av kommuneavdelingene rettelig bør bære».
Det som denne gang igjen veltet saken for Porsgrunn, var den selv skyld i ved å uttale at man «ikke har kunnet bringe under kalkul enten ubekjente eller uforutsette utgifter eller sådanne som fremtiden til følge av forandringen vil medføre, hvorom de erklærte intet begrep å kunne danne seg». Det er tydelig at skrekken for økte utgifter i en forferdelig depresjonstid, usikkerhet for å kunne makte dem i fremtiden og manglende offervilje til å påta seg dem, har formet ordene. Ja, de synes til og med formet slik at man kunne tyde dem som: sammenslutning og selvstendighet, men ikke nå. Nettopp slik tolket departementet dem, og ga i sin forestilling kongen et vink om at han her kunne finne en omstendighet til å avslå jurisdiksjonsforandringen under henvisning til at det fra Porsgrunn selv var uttalt at det ikke var forenlig med en embetsmanns verdighet å leve på kommunens nåde, og det på den andre siden ikke var forenlig med kommunens tarv å yte ham så stor lønn som skulle til for å erstatte hans tap av andre inntekter. - I sin konklusjon kom man fra Porsgrunns representanter med to alternativer, hvorav det første - hel atskillelse - var så forsiktig formet at man skulle tro de håpet på avslag: En egen øvrighet skulle ansettes bare midlertidig til neste Storting, «på det at så vel regjeringen som kommunen kunne bringe i erfaring om det var gagnlig at en fast embetsmann på bemeldte sted ble ansatt». - Det annet alternativ gikk visstnok ut på en forening med Osebakken, men en atskillelse fra Skien bare i kommuneutgifter, at man fikk en egen kemnerkasse, og at av denne ble etter overenskomst utredet en passende andel av lønn til felles byfoged og en del andre felles anliggender. Å fastsette denne andel en gang for alle fant departementet ugjørlig, den måtte reguleres etter Porsgrunns «til- eller avtagende» hvert 3. år. - Bolvik Jernverk burde høre under Porsgrunn, da dels eiere drev sin handel der og hadde sagt seg villige til i enhver henseende å ville henhøre dertil.
Osebakkens representanter fremholdt det gagnlige i en forening med Porsgrunn, særlig i geistlig henseende, og sendte 12. febr. 1831 en ansøkning herom til amtmannen. Deres hovedargument var ikke bare den lange kirkevei, men at den eneste stol som i Gjerpen kirke var forbeholdt Osebakken, var så trang at det ikke var plass til alle. Ja, også for de døde var det trangt om plassen, så «gravene meget for tidlig må oppkastes etter at de er avbenyttet», mens det i Porsgrunn var «en overflødig stor kirke og to meget rommelige kirkegårder». - Til dette punkt bemerket sogneprest Munch at til Gjerpen kirke førte den store, brede vei (det var ikke ironisk ment!), med bare en eneste bakke «som Russeløkkebakken ved Christiania», at Osebakkens stol var rommelig nok; ble den fylt hver søndag, kunne man ære innbyggerne, «for de er meget flittige kirkegjengere».9) - For det andre anførte de det eldgamle stridsspørsmål, at en del av stedets beboere hørte under landets og en del under byens jurisdiksjon, en dobbelthet som var meget besværlig og ga grunn til stadige konflikter. Ennvidere at de ville få nyte godt av Porsgrunns velordnede skolevesen, og mindre fattigutgifter. Annetsteds ble hevdet at disse var mer byrdefulle på Osebakken enn noe annet sted i landet.
Representantene for Brevik og Stathelle uttalte at med hensyn til hvilken kjøpstad de skulle sortere under, ønsket de ingen forandring, når de bare kunne få nedsatt de bidrag de hittil hadde måttet utrede til Skien. Derimot var det et alment ønske at Bamle og Eidanger sogn, eller bare det første, måtte bli utskilt fra Bamle sorenskriveri og sammen med Brevik, Stathelle og Langesund utgjøre en egen jurisdiksjon med særskilt magistrat, eller at de tre ladesteder måtte få sin egen byfoged. Dersom resten av Bamle sorenskriveri ble forenet med byfogedembetet i Kragerø, og Gjerpen med det i Porsgrunn, ville begge disse embetsmenn få passende inntekter. Langesunds representanter kunne ikke gå med på det foregående forslags og erklærte kort at de ikke ønsket noen forandring.
Hvordan stillet så moderbyen Skien seg til sine fremmelige barn? Saken angikk unektelig i høyeste grad også den. Dens representanter innskrenket seg til å fastslå at da de forslag som var fremkommet på rådstumøtet ville gjøre inngrep i byens rettigheter, kunne den likså lite finne seg i dette som den «ville tilvende seg nye fordeler»; derfor hadde man ikke noe forslag når det gjaldt jurisdiksjonsendringen. Derimot ville de for endelig engang å få slutt på «de ubehagelige ventilasjoner» som hvert år fant sted ved fordelingen av byskatten, foreslå denne fordelt i samme forhold som Stortinget hadde fastsatt for kjøpstedskatten, nemlig således:
| Tabell X. | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Skien | 1400 spd. | = 55 | 7/16 % | Stathelle | 42 spd. 60 s. | = 1 11/16% |
| Porsgrunn | 679 spd. | = 26 | 14/16 % | Langesund | 91 spd. 36 s. | = 3 10/16 % |
| Brevik | 164 spd. 90 s. | = 6 | 8/16 % | Osebakken | 148 spd. 36 s. | = 5 14/16 % |
Dette, mente representantene, var også i overensstemmelse med kjøpstadens over hundre år gamle rettigheter.
Byfoged Bruenech henviste også til disse og til at byen nå eventuelt ville lide et uforskyldt tap. Ladestedene var oppstått på deres bekostning; derfor var de også ved reskriptet av 17. septbr. 1714 blitt forpliktet til å delta i dens byrder og utgifter. De utenbys borgere hadde av fri vilje bosatt seg på ladestedene, og det sto dem fritt for å flytte til det privilegerte Skien for å unngå de økte utgifter ved særegne innretninger på ladestedene, som var til bare for deres egen fordel, «men ikke for Skien, som derimot lider nok ved at Porsgrunn og ladestedene tiltar og deler dens handel og øvrige borgerlige næring». - Dette var unektelig et gammelmodig syn, som røper liten forståelse for de naturlige geografiske forhold og kjennskap til den historiske utvikling som hadde ført til Porsgrunns fremvekst. Bruenech påpekte deretter hvor ytterst få saker fra Porsgrunn det hadde vært for bytinget i Skien, og at utgiftene forbundet med å reise dit var ytterst små i forhold til det det ville koste førstnevnte by å skaffe seg eget rådhus, arrest, og lønne en byfoged. Til det siste knyttet Bruenech en så klok og aktuell bemerkning at den fortjener å gjengis: «At et embets inntekter innskrenkes således at embetsmannen må ha næringssorger, lammer hans kraft og forårsaker at den rettskafneste må til det ytterste sørge for sin inntekt innen de lovbestemte grenser, mens han derimot i mindre trange kår vil kunne være ettergivende hvor det behøvdes. Dessuten er hverken embetet eller byen tjent med at kun den vil søge det som ei er så dugelig at han kan vente å få noe bedre eller at det skal være en post hvor embetsmannen skal tjene for en befordring og forlate den når han først har fått den i så mange og forskjellige forretninger nødvendige erfarenhet». - Bruenech kan ikke finne noen som helst fordel for Porsgrunn ved atskillelsen; det eneste måtte være med hensyn til politivesen, da politimesteren bodde i Skien; men det var ansatt en politiadjutant (senere kalt underfoged) på hver side av elven i Porsgrunn. Mens byfogdens lønn i Skien ville bli 1626½ spd., altså et meget godt embete, ville den i Porsgrunn bare bli 694½ spd., og det kunne en mann med familie ikke leve av da begge byer utvilsomt hørte til de dyreste levesteder i landet. En fordel til pekte byfogden på, at ved atskillelsen ville byfogden i Skien få med bare 1 kommune å gjøre, mens han nå faktisk hadde 3, «etterdi østre og Vestre Porsgrunn har i de fleste tilfelle særskilte interesser».
Den siste bemerkning innebar en realitet og bygde ikke bare på en følelsesmessig motsetning mellom de to bydeler. De hadde således sitt eget skole-, kirke- og fattigsbudsjett, hvis utgifter ble utliknet på hver bydels innvånere, et uttrykk for det geografiske skille, som var større mellom dem enn mellom østsiden og Osebakken. Det ville uten tvil ha falt lettere for presten i Porsgrunn å utføre den geistlige betjening av Osebakken enn av Vestsiden, når han f. eks. vinterdag i snø og vind skulle i båt over elven istedenfor å kjøre opp Storgaten.
Bruenechs standpunkt fikk en forferdelig medfart i departementets foredrag: det kunne være all grunn til å tvile på hans upartiskhet, og hans resonnement inneholdt «ugrunnede og i statsøkonomisk henseende ravgale bemerkninger». Skiens større alder var ingen grunn til å favorisere den; tvertimot, de yngre byers oppkomst beviste deres gagn for nasjonalformuen, og at de «derfor hadde krav på lovgiverens omhu og oppmerksomhet». At Skien hadde tapt ved deres tiltakende handel, var helt i sin orden, og desto mindre en grunn til å gjøre dem skattepliktige til Skien. «At Porsgrunns handlende kunne flytte over til Skien, er visstnok unektelig, men etter det anførte er staten bedre tjent medat Skiens handlende flytter over til Porsgrunn». - Det kunne etter denne salve ikke være tvil om at statsmaktene helt stilte seg på Porsgrunns side i denne sak; men da dept. ennå savnet mange opplysninger, torde det ikke nå gjøre utkast til proposisjon.
For å samarbeide de forskjellige synsmåter og fremme et brukbart forslag til nyordning ble holdt et møte av amtmannen, F. W. Wedel-Jarlsberg, sorenskriverne Jonas Wessel og B. H. Morgenstierne, foged Hans Paludan og den konstituerte byfoged S. J. Gullicksen (senere stortingsmann). De skulle alle være presumptivt uhildede menn, ubundet av noe bestemt byhensyn. De avga enstemmig en meget utførlig betenkning, hvori også ble trukket inn spørsmål som ikke tidligere var berørt, således en utvidelse av Skiens politidistrikt til forstedene på grunn av den stadige uorden der var at Slemdal (Siljan) skulle legges til Gjerpen sognekall som erstatning for tap av Osebakken, at Eidanger skulle bli residerende kapellani med Brevik som hovedsogn osv. Det viste at når man endret på ett forhold, utløste det en serie av andre endringer for at ingen skulle bli skadelidende. Kommisjonen gikk nesten uten endringer helt inn for Porsgrunnsborgernes forslag om løsrivelse fra Skien og innlemmelse av Osebakken, uten å fremføre andre nye argumenter enn de som allerede er nevnt. For å skaffe en skikkelig lønn til en embetsmann i Porsgrunn, skulle denne samtidig være borgermester, byfoged, byskriver, notarius publicus, auksjons- og skifteforvalter, politimester, og foruten å oppebære disse stillingens uvisse inntekter, skulle han få den nå ledige veier-, måler- og vrakerbestilling samt gis ekspektanse på postmesterstillingen. At så mange bestillinger kunne tenkes besørget av en enkelt mann, viser best hvor lite det bysamfunn var som ville stå alene, og det kunne synes betenkelig å gjøre myndighetene oppmerksom på det, og enda mer betenkelig ble det da å foreslå å la fogden i Nedre Telemark og Bamle overta også byfogdens bestillinger.
I sitt foredrag gikk Finansdepartementet også prinsipielt inn for atskillelse og innlemmelse, men mente at saken trengte en grundigere forberedelse, bl. a. måtte Kirkedepartementet høres hva den geistlige siden av saken angikk. Et hovedargument - for det er understreket - var «at Skiens interesse ikke bør legge noen avgjørende hindring i veien for sådanne steders oppkomst der ligger mer fordelaktig til for handelsrørelsen». For å bedre lønnsforholdene for byfogden i Porsgrunn burde han i sin tid nyte de 240 spd. som nå enkefru Kløcker og sorenskriver Wessel delte; derfor kunne det heller ikke komme på tale å dele byfogedembetet før de forhold var inntrådt som sikret ham i Porsgrunn disse 240 spd., og derfor måtte også spørsmålet om Osebakkens innlemmelse først høres, da dette ville bety en mulighet for større inntekter for byfogden og en hjelp til å skaffe Porsgrunn de for en selvstyrt kjøpstad nødvendige innretninger. Å forene byfoged- og fogedbestillingen kunne dept. ikke på noen måte gå med på; det var betenkelig å forene by og landdistrikt, hva man jo nettopp ved den påtenkte forandring ville komme bort fra, og fogdens distrikt var allerede altfor stort. - Innstillingen, som ble bifalt ved kgl. res. 4. juni 1831, gikk ut på at byfogedstillingen i Skien - Porsgrunn skulle kunngjøres ledig med forpliktelse til uten krav på godtgjørelse å overdra forretningene i Porsgrunn til den byfoged man der måtte få når fellesskapet mellom Skien og Porsgrunn var opphevd, Osebakken innlemmet i sistnevnte by og de 240 spd. var ledige til avlønning av byfogden der. - Det endte således denne gang ikke med absolutt avvising av saken, men heller ikke med så særlig lyse perspektiver for en snarlig løsning. Og saken gilk sin langsomme, departementale gang fra dept. til dept., Justis-, Kirke-, Finans- og Kommunaldepartementet.
Fra tid til annen purret man på saken i Porsgrunn, og endelig kom den så langt at man for alvor kunne gå til å løse den. Av en i 1832 nedsatt kommisjon med 2 representanter fra Skien og 2 fra Porsgrunn10) og de lokale autoriteter for å undersøke hvordan fellesskapet best kunne heves, kom det ikke noe særlig annet ut enn at alle var enige om å anbefale atskillelse. For så vidt var saken klar. Men det var en part man nesten hadde glemt å ta med i betraktningen; det var Osebakkens innbyggere selv. Det var dem som ville bli sterkest berørt av saken; skulle da ikke de ha det avgjørende ord og selv kunne bestemme over sin skjebne? En innlemmelse i Porsgrunn ville gjøre alle, kjøpmenn og arbeidere, gårdbrukere og husmenn, rike og fattige til byfolk, og fremfor alt, det ville gjøre slutt på Osebakkens enestående stilling: å ha oppført seg som et ladested uten å være det.
På Osebakken var stemningen meget delt, og det er denne innbyrdes strid som setter sitt preg på siste fase av sakens gang. Tre partier kjempet for sitt syn. Et parti var imot innlemmelse, et annet for, og et tredje, som forenet representanter for begge de to andre, ville at Osebakken skulle legaliseres som eget ladested og få sitt eget formannskap. Den ivrigste forkjemper for dette var Gjerpens ordfører Herman Bagger.11) I 1837 fikk han 74 underskrifter på en ansøkning til kongen om at Osebakken måtte bli et selvstendig ladested; blant underskriverne var stedets to mest fremtredende menn, H. E. Møller og admiral Fabricius. Gjerpen formannskap hadde erklært at det ikke hadde noe å innvende mot det. Begrunnelsen for ansøkningen var at Osebakken av myndighetene var erkjent som ladested, da det var benevnt slik i skattelovene og alltid hadde betalt sin andel av kjøpstedsskatten; det hadde alltid hatt egne kommunale innretninger som skole- og fattigvesen atskilt fra det øvrige Gjerpen; det var mange kjøpstedsborgere berettiget til der å drive innskrenket borgerlig næring. Om ikke de jure, måtte stedet iallfall de facto erkjennes som et ladested. Av dept. ble ansøkningen innstillet til og bifalt med avslag. Hvis Osebakken var ladested sa dept., var en kgl. bevilling unødvendig; var det ikke ladested, hadde det ikke rett til eget formannskap, og ladested var det ikke. Skulle det bli dette, ville antallet stemmeberettigede bare bli 18.
Da således dette ikke førte frem, prøvde Bagger å reise stedets beboere til protest mot innlemmelse i Porsgrunn, men her fikk han bare halvparten av dem med seg. 28. novbr. 1837 vedtok representantene for Gjerpen å protestere mot innlemmelse; men da det ville gjøre protesten virkningsløs at det blant representantene i kommunestyret ikke var noen fra Osebakken, ble det holdt et nytt møte 29. januar 1838 hvortil ble innkalt alle stedets embetsmenn, borgere og «eiendomsmenn» (det vil vel her si huseiere). På møtet stemte 22 mot og 23 for innlemmelse i Porsgrunn, men de siste under den bestemte forutsetning at byen ble helt atskilt fra Skien. På grunnlag av dette resultat skrev Bagger 2. februar til regjeringen at alle eiendomsmennene stemte mot, men største delen av borgerne for, sikkert ut fra den tanke «at de uten forøkelse i utgifter vil bli delaktige i savnede goder». Men hvilke goder? «Stedets beliggenhet vil ved forening med en deklinerende by, hvis territorium må av alle sakkyndige erkjennes altfor utstrakt, pådra almenheten forøkte utgifter, men ingen dertil svarende forøkelse i inntekter så at dette nå uformuende sted ville komme til å tilkjøpe goder måskje på dets velværes bekostning». Noen få ville vinne, men almuen tape. Bestillingsmennene i Gjerpen ville ikke finne seg i forandringen uten godtgjørelse, men - og det lyder som en trusel, «Osebakken innlater seg aldeles ikke på å delta i sådan godtgjørelses utredelse». Det eneste forsvarlige argument, en kortere kirkevei, var nok et gode, «men måskje kjøpt så dyrt at det snarere måtte ansees for et onde». - Baggers argumentasjon var lite saklig og mer følelsesmessig preget av hans stridslystne natur. Han påviser ikke på et eneste punkt hvorfor almuen vil tape og noen få vinne og går overhodet ikke inn på den reelle kjerne i saken, det naturlige i at en forstad til Porsgrunn, økonomisk og geografisk på det nøyeste knyttet til den, ble ett med den, som hovedgaten over Osebro førte sammenhengende, fra den ene bydel inn i den andre. En bakgrunn for Baggers holdning til saken finner man sikkert i hans opposisjonelle lynne og i at han på dette tidspunkt var Gjerpens første ordfører; og den første sak han møtte, var denne som også for sognet som helhet var av største betydning. Med støtte av alle kommunerepresentantene måtte det bli en prestisjesak for ham å løse den på den måte disse ønsket. Hans skriv foranlediget ikke annet fra myndighetenes side enn at det ble fortgang med saken.
Ved kgl. res. 20. juli 1838 ble nedsatt en kommisjon (oppnevnt 14/8) bestående av res. kap. til Eidanger H. M. Thrane Esmark12), kjøpmann i Skien Chr. H. Blom, og visekonsul Jens Gasmann, Porsgrunn, og etter amtets forslag utvidet med sorenskriver i N. Telemark & Bamle Jonas Wessel og kjøpmann, cand. theol. Jørgen Wright, Langesund; dermed var begge ladesteder (Esmark var prest i Brevik), begge kjøpsteder og landdistriktet representert. Dens mandat var
Kommisjonen avga sin utførlige betenkning et halvt år etter, 22. desbr., og uten å fremkomme med noe egentlig nytt, gikk den i alt og ett inn for en positiv løsning av spørsmålene, og la hovedvekten på at det var et ønske hos de næringsdrivende i Porsgrunn og på ladestedene å få innlemmet Osebakken i Porsgrunn og få opphevd samhørigheten mellom ladestedene og Skien. Derimot var det neppe etter ladestedenes ønske når kommisjonen gikk inn for at disse fikk felles magistrat med Porsgrunn, og skulle utrede 1/3 av utgiftene til denne. Det ble pekt på hvorledes byfogden skulle skaffes en inntekt som ville beløpe seg til ca. 800 spd. årlig, og at Porsgrunn nå hadde fått en stor og bekvemt beliggende bygning til rådhus; her kunne også innredes arrestlokale. - Da det tidligere hadde vært anført mot Porsgrunns ansøkning om innlemmelse av Osebakken at byen ikke hadde de nødvendige offentlige lokaler, må kjøpet av Kammerherregården være et bevisst trekk fra byens side for å ta bort dette argument. Med kjøpet fikk byen et rådhus vel så rommelig og verdig som Skiens. Hertil kom at man hadde et fond på 800 spd. til arrestlokale i Porsgrunn; det var blitt avsatt gjennom flere år på felleskommunens budsjett et beløp til dette formål. - Et nytt moment førte kommisjonen inn i saken ved å foreslå at de gårder på Herre, Ravnes, Lille-Herre og Hellestvet, som ved reskript av 17. februar 1786 var lagt til Porsgrunns menighet, igjen skulle føres tilbake under Bamle prestegjeld.
I sin kommentar til kommisjonens betenkning erklærte Finansdepartementet seg enig med de 23 på Osebakken, i at en atskillelse Skien - Porsgrunn var en absolutt nødvendig forutsetning for stedets innlemmelse i Porsgrunn, da fellesskapet mellom de to kjøpsteder var høyst unaturlig. Det var derfor av største viktighet å få fastslått hva som forståes ved Osebakken og få grensen nøyaktig oppgått. Dept. var også inne på tanken å skille Roligheden fra Porsgrunn, da øya ikke lå innenfor byens naturlige grenser, særlig om Osebakken ble innlemmet; dette var meget beleiligere for kjøpstadsnæring enn tidligere, fordi landeveien fra Østlandet til Porsgrunn nå var omlagt og gikk over de opparbeidede Vallermyrer. Et forslag fra amtmannen om å dele Nedre Telemark og Bamle fogderi og gjøre de to fogder til samtidig byfogder i Porsgrunn og i en ny kjøpstad bestående av Brevik, Stathelle og Langesund, gikk departementet bestemt imot da det ville bli ugjørlig for én mann å skjøtte begge stillinger.13)
Amtmannen i Bratsberg, Carl Valentin Falsen, utarbeidet et eget utførlig motivert lovutkast hvor han særlig gikk sterkt inn for å gjøre ladestedene til én kjøpstad og for å påvise hvilken rett disse og Porsgrunn hadde til en del av aksisen som lønn til byfogdene. Men dept. mente at det eneste som kunne gjøres for ladestedene var å frita dem for bidrag til Skien eller Porsgrunn, og pålegge sorenskriveren i Bamle å bosette seg i Brevik. - Mens næringskomiteen holdt på å utarbeide sin innstilling i saken, ble det fra Osebakkens side gjort et siste forsøk på å forpurre den. 2. mars 1842 sendte 53 «almuesmenn og arbeidere» på Osebakken et andragende til komiteen om som hittil å måtte henhøre under Gjerpen sognekall. Men to dager senere sendte 54 «innvånere av Osebakken» andragende om å henlegges under Porsgrunn. Aldri har det kommet klarere frem at det var et sosialt-økonomisk grunnlag for splittelsen på Osebakken; det lå i den underlige motsetning mellom «almuesmenn og arbeidere» på den ene siden og «innvånere» på den andre siden. Det var det samme som tidligere var kommet til uttrykk ved «eiendomsmenn» som var mot innlemmelse og «borgere» som var for. Når underklassen, de fattige, de som ikke hadde stemmerett, foretrakk å ville bli under landets jurisdiksjon, var det foruten en følelsesmessig motvilje mot endring i tilvante forhold, uten tvil av frykt for at de som innvånere av en by ville bli pålagt større utgifter til driften av de mange flere kommunale innretninger som hørte en by til, og i det hele fordi deres stilling ville bli mer ufri i en kjøpstads strengere regulerte samfunnsforhold enn i de mer fri forhold på Osebakken. Her hadde de kunnet kombinere fordelen ved å bo på et faktisk ladested, som dog ikke var det. Det er betegnende at det var denne gruppe som alltid hevdet at Osebakken var en del av et landsogn, mens den andre gruppen påberopte seg at det hadde fått hevd som ladested.14)
Før næringskomiteens innstilling kunne opptas til behandling av Stortinget ved kgl. proposisjon, innløp det til den fra Brevik formannskap forslag om å gjøre de tre ladesteder Brevik, Stathelle og Langesund til én selvstendig kjøpstad. Men komiteen fant dette ikke hensiktsmessig da det var for stor avstand mellom dem, de hadde motstridende økonomiske interesser som det ville være uheldig å sammenblande. Derimot fant komiteen å kunne anbefale Falsens subsidiære forslag om å gi Brevik alene kjøpstadsrettigheter. Dette var det eneste punkt i lovforslaget som reiste noen debatt i Stortinget, hvor det også ble forkastet. De øvrige punkter, Porsgrunns fullstendige atskillelse fra Skien, Osebakkens innlemmelse og bestemmelsen om at de tre ladesteder skulle ha felles magistrat med Porsgrunn, ble vedtatt 26. juli, alle enstemmig, nesten uten debatt og endringer. 20. august ble loven sanksjonert, og dermed var for Porsgrunn nådd det nesten 100 år gamle mål som hadde foresvevet Niels Aall da han sammen med et par medborgere i 1748 utarbeidet sitt «Forslag betræffende Porsgrunds Opkomst og Fremtarv». Og da hadde allerede tanken om Porsgrunn som selvstendig kjøpstad eksistert i 50 år som et ønske.
| Utdrag (så langt s. 136-148) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |