Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[XII]. Kommunikasjoner. Kirke og skole. Hus og folk

Hus og folk

av Joh. N. Tønnessen

I 1801 ble for første gang i Norge holdt en fullstendig folketelling, som regnet med alle innbyggere uansett stilling, kjønn og alder. Alle tidligere folketellinger og manntall utelater en eller annen gruppe av de tre kategorier således at folketallet bare kan beregnes med sannsynlighet. Som før nevnt er folketallet på begge Porsgrunns sider i 1725 beregnet til ca. 920,⁴⁶⁾ det vil si omtrent halvparten av innbyggerantallet i Skien (uten tvil sank dette noe etter brannen i 1732), dobbelt så stort som i Brevik, og nesten fire ganger så stort som i Langesund. Byens 920 innbyggere var fordelt på 167 husholdninger, hvorav 153 «strandsittere», det vil si folk som juridisk og skattemessig sorterte under landet, og 14 proprietærer (eller karakteriserte personer uten borgerskap), borgere og tollfunksjonærer. Til en viss grad kunne man også trekke med inn i bybefolkningen bøndene (oppsitterne) på de nærmest liggende gårder, på hvis grunn byen var i ferd med å vokse frem. I mannsalderen 1700-1725 hadde Porsgrunn hatt en rask utvikling og sannsynligvis fordoblet sitt folketall. I den neste mannsalders dårlige år synes veksten å være stagnert.

I 1743 og 1762 ble utliknet ekstraskatter, og de utførlige manntall⁴⁷⁾ for disse gir et godt grunnlag for beregning av folketallet og til dels også for en omtrentlig beregning av de sosiale lags og de forskjellige yrkers antall. En vanskelighet ved bruken av manntallet 1743 er at det for strandsitterbefolkningen i de tre sogn Solum, Eidanger og Gjerpen, ikke alltid med sikkerhet lar seg avgjøre om vedkommende bodde i den bymessige del, og således må regnes til dens folketall, eller om han bodde på det rene bondeland. Manntallene for øst- og vestsiden er ført så uensartet at de ikke uten videre lar seg bruke ved siden av hverandre. Etter forordningen skulle skatten betales med 2% både av formue og inntekt, med en fast sum pro persona gradert etter rang og stilling, fra 200 ned til 1 rd., med en avgift på hver hest byfolk brukte og på deres kjøretøyer, med 20 rd. for en karosse, 10 rd. for en karjol og 5 rd. for en porte-chaise (bærestol). Skatten var således i høy grad en luksusskatt. En lang rekke samfunnsklasser var fritatt for hele eller deler av skatten: bønder og «den gemene almue», husmenn, fattige, innrullerte soldater og matroser, enker, bergverksarbeidere osv., samt alle innbyggere i Finnmark. Med alle usikkerhetsmomenter tatt i betraktning, og med støtte i ordinære (konsumsjons-) manntall viser likningen følgende om befolkningen i Porsgrunns 3 bydeler i 1742-43:

Et blikk på tallene vil vise at hva gruppen enker angår, må tallene for Eidanger og Gjerpen være misvisende. Fattige enker var som nevnt fritatt for skatt, derfor har manntallsføreren på Østsiden ikke ført dem opp, mens han på Vestsiden har tatt dem med nettopp for å vise at disse var fritatt; et liknende forhold synes også være gjeldende for andre grupper av fritatte. I tallet 235 er ikke medregnet de i det nærliggende landdistrikt boende offiserer, geistlige og proprietærer (således ikke Løvenskiold på Borgestad). Brukes det vanlige gjennomsnitt på 5,5 individ pr. husstand, skulle det gi 1292 innbyggere i de tre bymessige deler av Porsgrunn. På den ene side må tallet uten tvil være alt for høyt fordi de mange enkers og innrullerte matrosers husstand for en stor del har bestått av enslige personer: dette oppveies delvis av at enkelte borgeres husstand har vært meget større (Niels Aalls f. eks. 11 personer); på den andre side må gruppen enker formodes å ha vært langt større på Østsiden og på Osebakken. Å komme innbyggerantallet nær med absolutt nøyaktighet, er umulig; 1292 er, alt tatt i betraktning, uten tvil for høyt; ca. 1150 synes et rimeligere tall. Dette skulle gi en økning som forekommer alt for sterk i betraktning av de dårlige konjunkturer. Dette stemmer også med at det ikke synes å være noen nevneverdig økning av bebyggelsen i denne periode sammenliknet med den sterke økning i siste halvpart av århundret.

Å regne opp alle innbyggerne ved navn lar seg ikke gjøre.⁴⁸⁾ Det er heller ikke plass til å nevne hvert hus. En må begrense seg til et utvalg, og av disse er mange nevnt i det foregående. For å begynne med Osebakken. Manntallet for ekstraskatten er her lite opplysende; i konsumsjonsmanntallet er 26 navn eller skattytere. De fleste av dem har tydeligvis eid eget hus, og av disse kan man lokalisere 10-12. De lå i Ligaten (senere populært kalt Nyjorkgt.), det egentlige Osebakken, til Storgaten, som da het Bratsberggaten fra Osebro og oppover, og til Kjølnesgaten, langs nordsiden av Leirkulpelven. Et enkelt hus lå da visstnok i Skiensgaten. Når den sannsynligvis eldste bebyggelse på Osebakken kom til å ligge langs Ligaten, kan det skyldes flere omstendigheter. Den gamle ridevei fra Larvik gikk langs Valleråsen over Slottsbroen ned Ligaten til Bratsberggaten og videre til Skien. Ligaten gikk over i en vei som dreiet videre nordover rundt østenden av Borgåsen. Fra dette punkt var det ganske kort over til Bjørkedalen, om Åklungen frem til Farris, hvor en med båt kunne komme nesten helt ut til Larvik. Denne vei fra Porsgrunnselven over Osebakken-Åklungen til Farris var den korteste vei mellom de to vassdrag. Men mest å si for bebyggelsen i Ligaten har uten tvil Tamburplassen hatt. Denne plass for enden av Ligaten inn under Borgåsen kan spores langt ned i 1600-årene som ekserserplass eller samlingsplass for det telemarkske kompani av det vesterlenske regiment. De eldste beboere til Ligaten har sikkert gjort seg et levebrød av krohold og med ølbrygging og brennevinsbrenning til mannskap og offiserer og med salg av kramvarer til dem. Det var brennevinsbrennerne på Osebakken som hadde vært de mest aktive i kampen om losseretten i 1730-årene.

Anføreren for dem var Christen Andersen, som nettopp bodde i Ligaten (nr. 1) med syv barn og «hest og hus». Han drev husnæring, det vil si handlet med brennevin og øl han selv laget, og drev innen småhandel. Huset var hjørnehuset på sydsiden av Ligaten til Storgaten. I hjørnehuset på den andre siden av Ligaten (nå Storgt. 195) bodde smed Christen Larsen, som var gift med Karen Abrahamsen. Hun var datter av Larsens nabo (i Ligt. 2) Abraham Andersen, også brennevinsbrenner (og kanskje bror av Christen). Disse to hadde hver en datter som sammen sies å holde husnæring i 1743. Ovenfor Abraham (i Ligt. 4) bodde Lars Hansen Waller, arbeider og fattig enkemann, sier manntallet (han giftet seg for 2. g. i 1744). Den siste vi med sikkerhet kjenner i Ligt. (nr. 6) på denne tiden var Ole Frederik Isachsen Moe; han var da underoffiser, kalles i 1760-årene strandsitter; i 1769 finner vi ham bosatt i Porsgrunn (Storgt. 142) som snekker. Nedover Storgaten mellom Ligaten og Osebro lå hele den eldste bebyggelse på oversiden av gaten med strandtomtene på den andre siden nedover mot elven. Det var naturlig at man foretrakk å legge husene slik; da fikk man fasaden mot vest og mot elven. Christen Andersens nærmeste nabo mot syd (i Storgt. 191) var Christopher Andersen, «har en datter, driver husnæring, holder hest og arbeider», sier manntallet 1742. I 1746 solgte han huset til Anders Christensen, (sønn av Christen Andersen) og bygde da sannsynligvis huset på nedsiden av Storgt. (nr. 198), hvor vi i 50-60-årene finner ham som strandsitter. Dette hus, Storgt. 191, er den senere Funnemarkgård, som før den tid ble kalt Kruusegården og derav bakken i gaten for Kruusebakken.

Videre nedover Storgt. (i nr. 187) bodde i 1742 Knud Torkildsen, «baker brød». Året etter finner vi her en Christen Stephensen, som samme året solgte huset til Solve Isachsen Meen, (en brorsønn av Gunder Solvesen Buer). På dette sted kan en kanskje etterspore en av de eldste bebygde tomter på Osebakken, idet det er sannsynlig at løytnant, senere kaptein Giert Usler bodde her fra slutten av 1680-årene. Gjennom sine mange barn ble han stamfar til en i Porsgrunn meget vidgrenet slekt. Gården har en tradisjonsrik plass i byens historie. Den nåværende hovedbygning er vel bygd av kjøpmann Rasmus Fischer i begynnelsen av 1760-årene, idet han i 1763 kjøpte denne tomt og to år senere pantsatte et hus her for et så høyt beløp som 1800 rd. Han gikk konkurs et par år senere, og gården ble solgt. Kanskje allerede da ble den kjøpt av Jens Nicolai Fischer (slektskapsforholdet til foregående er uvisst), som 18. august 1769 fikk privilegium på herberge og vertshus. I sin ansøkning derom kaller han seg «borger til Østre Porsgrunn under Skien beliggende» (dette borgerskap som urtekremmer hadde han fått 1763 7/5), og anfører at det ikke finnes noe gjestgiveri i Porsgrunn slik at den reisende ofte nattens tider må søke den besværlige vei mot strømmen opp til Skien. Han eide en stor gård bekvem til formålet. Da amtmannen attesterte at det forholdt seg så, ble bevillingen gitt. Amtmann Løvenskiold forteller om ham at han «fabrikerer selv god lakk, gode og velsmakende sjokoladekaker, destillerer likså gode likører og akevitter som de utenlandske. Han er en meget god landmann, den av ham smukke oppbygde gård på Borge i Gjerpen sogn forøker endog blant annet Gjerpen sogns anseelse»⁴⁹⁾ I huset synes å ha vært alminnelig møtested og selskapslokaler. Det var her, som nevnt, den representative skolekommisjon holdt sine møter 1782-83, og Jacob Aall forteller i sine erindringer at han gikk på danseskole der. I de følgende hundre år skiftet gården ofte eier og var på mange kjente menns hender. Først fikk skipper Sivert Mauritsen eiendommen i 1795 sammen med enken etter Fischer og hennes store barneflokk. Så fulgte som eiere av gården innrulleringssjef Christopher van Deurs, skipsreder Jacob Grubbe Ottesen, tollinspektør M. N. Leegaard, den franskfødte forretningsmann Oscar Dupont og kjøpmann J. A. Plesner. Ved hans død 1870 ble gården kjøpt av Den Første Norske Assuranceforening, som her hadde sine kontorer til 1898. Året etter ble den kjøpt av skomaker, senere trelasthandler N. J. Kofoed, hvis enke solgte den i 1917. Etter sine eiere har gården til forskjellige tider hatt deres navn; lengst synes den å være kalt Fischergården; eldre folk vil huske den som «Assurancen», mens yngre vel best kjenner den som «Kofoedgården».

Lenger nede i Storgaten (nr. 181) lå også et av de hus man tidligst kan lokalisere. Den første eier en kjenner var Gunder Solvesen Buer, som bodde her antakelig fra han første gang giftet seg i 1693 til han sannsynligvis i 1715 flyttet over på Vestsiden. Hvem som siden bodde der, er usikkert, inntil Gunder Buers svigersønn, H. J. Bomhoff, i 1748 solgte huset til Niels Andersen, som rimeligvis allerede noen tid hadde leiet det; han bodde der i 1742 «med sin moder og søster, og holder hest». Gjennom hans 2. ektefelle Inger Torstensdatters barn i hennes 1. ekteskap med Jacob Simonsen Bommen, kom huset i denne slekts eie og ble det i hundre år. Den første var Simon Jacobsen Bommen, som i 1768 fikk borgerskap som sagmester og på husnæring. Han drev visstnok brennevinshandel, gjestgiveri og kro i gården. Det samme gjorde de tre etterfølgende eiere helt til i 1870-årene, og fortsatte således tradisjonen fra Gunder Solvesen Buers dager, da det som nevnt var vertshus. Det gamle tradisjonsrike hus, som eldre folk ennå vil huske, ble revet i 1888, og det nye nåværende hus oppført.

Mellom det foregående hus og det neste, Storgaten 169, var det et større åpent, ubebygd stykke. I Slottsbrogaten (Hovenga) er bebyggelsen av nyere datum. Den første en kjenner i nr. 169 var arbeider Lars Solvesen (Sanne). I 1733 var husets eier Hans Engelbretsen Bratsberg, som var den ene av Osebakkens to beboere på denne tid med borgerskap til Skien, idet han 6. april 1741 fikk borgerbrev på «negotie og kjøpmannskap». I likningen for ekstraskatt sies han å drive «litt småhandel, har 1 hest», formue 450 rd., skatt 14½ rd. Hans mor var søster av Gunder Solvesen Buer, og både han og særlig hans bror Peder var eiere av større gårdparter i Eidanger og Gjerpen. I 1755 solgte Hans sitt hus og kjøpte den tidligere nevnte Bertel Møllers hus, Storgt. 197. Etter en kort tid å være eid av den engelskfødte kaptein Hamborg kom Storgt. 169 omkring 1770 i hendene på skipper Ole Thue, som kalte seg så skjønt han var sønn av Berthel Jobsen Arweschoug, av denne kjente Porsgrunnsfamilie. Den første en vet om, var Berthels far Job Christensen Arweschoug, som hadde borgerskap som skipsfører. I 1743 drev han husnæring og smålasthandel, og skjønt han bare var 68 år, kalles han eldgammel. Han betalte 17 rd. i skatt av blant annet en pike og en dreng, en karjol og en hest. Job bodde i Storgaten 165, siste hus på høyre hånd før man fra Porsgrunn kom til Osebro. Berthel Jobsen Arweschoug bodde på Osebakken i Storgaten 176, på nedsiden av gaten. Han hadde giftet seg til huset ved sitt ekteskap i 1728 med enken etter den første kjente eier Ole Knudsen Wulfsberg; hun hadde fortsatt mannens «kjøpmannskap i et og annet»; det samme gjorde hennes annen mann som 26. april 1731 løste borgerbrev derpå. (Hans hustru var Kirsten Realfsdatter Wright, datter av Realf Wright i Larvik, fra hvem visstnok Wright'ene i Porsgrunn nedstammer.) Berthel skattet i 1743 av en formue på 130 rd., en dreng og to piker, en hest og en karjol. Han oppgis da å være tømmerfoged; som forvalter for Niels Aall på Ulefoss flyttet han dit i 1760-årene og sa opp sitt borgerskap. Blant de senere eiere av denne gård (A. N. Funnemarks hus) kan nevnes kjøpmennene Jens og Job KiiI, far og sønn, og frem for alt kjøpmann Petter Johan Boyesen, byens kjente ordfører og stortingsmann i 1840-50-årene. - Av de senere eiere av Ole Thues gård, Storgaten 169, må nevnes kjøpmann Christian Bruun, som kjøpte den i 1810 og bygde det nåværende store hus. Han drev bl. a. tobakksspinneri sammen med et par andre i et hus på den tomt hvor nå Dyrings bokhandel er.

Det første huset på høyre hånd sydfra over Osebro, Storgaten 167, huset mellom Leirkupelven og Kjølnesgaten, er vel den eiendom hvorpå man kjenner det eldste grunnbrev, utstedt 12. februar 1692 av Hans Christensen på Østre Borge til hans svigerinne Margrethe Christensdatter og hennes mann Erik Andersen. I huset hadde tidligere bodd Halvor Tarnburslager. Andersen hadde i 1686 fått borgerskap som skipper, byttet det i 1702 med borgerbrev på «kjøpmannsherberge og handel til lands og til vanns i Porsgrunn». Med Erik Andersen var denne gård i fem generasjoner sønn etter far i over 150 år i samme slekts eie. Den siste var Franz Bendixen, som døde i 1847. Under ham fikk gården sitt nåværende utseende. Han drev en forholdsvis stor forretning som høker, trelasthandler og skipsreder, og fikk tre ganger borgerbrev for sine forskjellige virksomheter, siste gang 25. november 1840 som «spisevert og traktør». Det var han som i 1820 bygde den nye Osebro for kommunen for 1050 spdlr.

Av alle de andre i skattemanntallet 1743 for Gjerpen er det vanskelig å avgjøre hvem som bodde på Osebakken og i hvilket hus. Foruten bøndene er det en del sagmestere, håndverkere, arbeidsfolk og to tømmerfogder. At «Hans Schræder» bodde der, er sikkert, og muligens også de to tømmerfogder. Disse betalte 9 og 8 rd. i skatt; alle de andre var fattige og betalte 1 à 2 rd.

I Gjerpen, i Osebakkens umiddelbare nærhet, bodde en del proprietærer og høyere embetsmenn, som med sine slekts-, omgangs- og handelsforbindelser sognet mer til Porsgrunn enn til Skien. På Meen bodde Hans Gundersen Buer, sønn av Gunder Solvesen Buer, gift med Anne Cathrine van Deurs, datter av tidligere tolder Jacob van Deurs, som da levde gammel og fattig på Vestsiden. Buer var blant de mer velstående i sognet, formue 2000 rd. og skatt nesten 50 rd. - På Menstad residerte major Peter Deichman (bror av Carl og Wilhelm på Tollbodøen og av fru Margrethe Løvenskiold på Borgestad), formue 2500 rd., inntekt 350 rd. og skatt 80½ rd. Hos ham bodde da hans mor, Else Deichmann, enke etter biskop Bartholomæus Deichman, som etter sin manns død i 1731 flyttet til Porsgrunnsegnen, hvor hun kort etter hadde alle sine fem barn (foruten de fire nevnte var det Anna, som etter sin mann, rektor ved Christiania Katedralskole Jacob Raschs død i 1737, også flyttet til Porsgrunn.) Bispinnen bodde sine siste år på Borgestad hvor hun døde 1745, og ble begravd ved Gjerpen kirke.

Skatten 1743 bygde for de flestes vedkommende på selvangivelse; systemet er således ikke en moderne oppfinnelse, og heller ikke er det nytt at likningsvesenet ser med mistenksomhet - kanskje med god grunn - på folks oppgaver. Således nå med Deichmans. Brødrene Carl og Wilhelm hadde levert felles angivelse for seg og sin mor for en samlet formue av 18 000 rd., et etter tidens forhold i og for seg stort beløp. Dets riktighet ble betvilt av likningskommisjonen som bl. a. antegnet at den «hermed måtte være fornøyd endog man har latt seg berette at deres midler og formue overstiger den angitte summa, så vil det ankomme på deres ed om de fortrøster seg til den å erlegge på angivelsens riktighet». Bispinnen «skal ha et gratiale av Hans Majestet erlangt, etter ryktet på 30 000 bords kvantum hvorav hun årlig skal nyte 500 rd.» - Det siste var sant nok for i 1725 hadde kongen bevilget biskop Deichman en tiendefri skurd på 40 000 bord, og hans enke fikk i 1733 det bekreftet på livstid. Retten til denne skurd hadde de solgt til tre store trelastfirmaer i Christiania. I 1745 søkte bispinnens barn i Porsgrunn kongen om fortsatt å nyte foreldrenes privilegium, men det ble avslått da det burde «til menage (skånsel) for skogene aldeles cessere (opphøre)». Ikke desto mindre fikk de tre firmaer samme år kongens tillatelse til å legge den nevnte skurd til sine sager.⁵⁰⁾ Kapitalisert etter f. eks. 5% gir 500 rd. 10 000 rd. som formue på bispinnen alene, og de to brødres formue har uten tvil vært flere ganger 8000 rd. I samlet skatt ble de tre iliknet 478 rd. og kom dermed som nr. 3 av samtlige skattytere i hele Bratsberg.

Høyest kom bispinnens svigersønn kanselliråd Herman Løvenskiold på Borgestad med en formue på 43 750 rd. og 965 rd. i skatt. (Som nr. 2 kom brødrene Jørgen og Zacharias Simonsønner (Wesseltoft) i Skien med henholdsvis 35 000 og 793 rd.). Det var en stor husstand Løvenskiold skattet av; foruten ham selv, hustru og seks barn, var det en praeceptor (huslærer), en kusk, «to små drenge i liberi (livré), som ingen lønn har», to gårdsdrenger, fire piker og en amme. Det ble tilsammen 19 daglige mennesker. Det ble dertil betalt for to vognhester og en karosse.

I fogdens manntall over strandsitterne i Eidanger-Porsgrunn, eller Østsiden, er uttrykkelig angitt hvem som eier hus; av 33 var det 29. Går en ut fra at hver av Østsidens 8 borgere eide eget hus og dertil legger «Frednes», tollboden, Jønholt og Bjørntvet, og dertil ennå et par hus som man vet fantes på den tid (Sømogegården, Bowmangården, og muligens 2 til), men av en eller annen grunn ikke klart fremgår av manntallet, skulle det i 1743 på Østsiden være ca. 45 hus. Større var ikke denne delen av byen. De fleste av strandsitternes hus var taksert til mellom 60 og 6 rd., små stuer med knapt mer enn kjøkken og kammers. De er vel alle i dag borte. Bare 4 av strandsitternes hus kom litt høyere i takst; det var de 4 håndverkeres (ikke borgerlige). Salmaker Hans Tobiasens hus, vi vet ikke hvor det var, kom høyest med 110 rd.; «har ikke svend». Det er mulig han allerede da kan ha bodd i et hus på tomten til Storgt. 106 (huset ved siden av Hals's forretning) idet han i 1761 fikk grunnbrev på denne, hvor hans sønn Anders Hetnsen, som fortsatte i farens håndverk, bygde hus. (Senere ble den kjente «Glosegård» oppført her; den ble revet i 1880-årene.) Den andre håndverkeren var Gotfried Hidiel (Heidil, Hill) snekker, «har ikke svend». Hans sønn. Jørgen Gotfriedsen Hill, bodde i Storgt. 124 (nå Chr. S. Hanssens jernvareforretning); han var også snekker, og utførte en del av innredningen i Østsidens kirke. Huset var satt i 78 rd. - Christen Jenssøn Bratsberg var skomaker i Storgt. 154 (nå Dyrings bokhandel) som han hadde fått grunnbrev på ca. 1720 og kanskje bygd huset, takst 60 rd. Fra slutten av 1770-årene drev Nicolai Benjamin Aall tobakksspinneri der, og etter ham ble dette fortsatt av andre i nesten 100 år i samme hus. Hvor snekker Anders Caspersen bodde, kan ikke påvises sikkert, men det er mulig det har vært i den nåværende Sjømannsforeningens gård. I et skjøte av 25. mars 1744 hvorved Niels Aall selger det av ham oppbygde hus (Floodegården?) til Søfren Nielsen (Arweschoug), sies dette hus å ligge «mellom Anders Caspersens på den ene, og avgangne amtmann Berghs på andre siden». Da Amtmann Bergh må ha bodd i et hus omtrent der hvor nå Rådhuset står (eller Sømoegården sto) og det i 1743 ikke kan påvises noe hus mellom Floodegården (Storgt. 159) og Sjømannsforeningens gård (163), har Caspersens sannsynligvis bodd her. Den Johan parykkmaker som nevnes, må være identisk med Johan Wittus Weidenauer som var parykkmaker og sersjant, og fra 1744 kjennes som eier av Storgt. 138 (vis-a-vis skolehuset), som han, hans sønn og dennes enke hadde i hundre år. Alle de øvrige strandsittere tituleres arbeidsmann (ofte med tilføyet: innrullert), båtsmann, stuer, unntatt Isach Andersen, som var skysskaffer.

Hvor alle de åtte borgere på Østsiden bodde, har en ikke kunnet fastslå med sikkerhet.. Ditlef Bucka, «borger men driver nå ingen handel», var den mest formuende med 5800 rd., og 120½ rd. i skatt, eller tre ganger så meget som noen av de andre. Han eide to sager på Herre og Ravnes gård, hvor han da sannsynligvis bodde. - Thomas Ulrichsen Bugge, «litt korn- og hushandel», var kommet til Porsgrunn fra Larvik ca. 1725 og hadde etablert seg som høker. I 1729 søkte han om «privilegium på alene å brygge og bake for de til samme ladested ankommende uten- og innenriks skip ..., imot han leverer forsvarlig god vare for billig betaling, på det han derav med hustru og familie kunne ha sin subsistence, foregivendes derhos at de fremmede ofte er forlegne for å bekomme de fornødne viktualier, og at de altså med dette kunne være betjent». Magistraten anbefalte, men kanselliet avslo. I 1749 gikk han konkurs, ruinert vesentlig ved en stor bot og straffetoll (nesten 1000 rd.) han ble idømt for tollsvik. Han ble riktignok ved kongens nåde ettergitt straffetollen, men alt han eide, som var pantsatt til Løvenskiold for et lån på 520 rd., ble solgt på auksjon, og i 1751 «var han reist til Risør i en beklagelig stand».⁵¹⁾ - Den tredje kjøpmann på Østsiden med borgerbrev var Peter Friesenberg, som da i 1743 visstnok bodde i «Den gamle tollbod», «noen trelast og kornhandel», formue 500 rd. og skatt 26 rd. I 1753 bodde han på Ravnes, som han hadde kjøpt samtidig med to sager og en kvern av Ditlef Bucka. - Hans Christian Arweschoug, som har vært nevnt før, hadde borgerbrev som smed. Da han i 1733 søkte om å drive sitt yrke i Porsgrunn, anførte han at han stedse hadde beflittet seg på å gjøre kundene fornøyd, «og har jeg her i Porsgrunn-Eidanger atskillige bra, fornemme menn med mitt arbeid betjent». Amtmannen innvilget hans ansøkning med tillatelse til å arbeide for alle «som sorterer under amtets jurisdiksjon uti Porsgrunn og på landet», altså ikke for dem som sorterte under Skien bys jurisdiksjon; det kunne han først etter at han 16. april 1739 hadde løst borgerbrev på sin profesjon. I likningen anføres at han «har litt handel, men vært noen tid fra forstanden og derover gerådet i en slett tilstand, så han ei formår å betale noe». I 1743 bodde han på Osebakken og måtte nettopp det år selge sitt hus på auksjon. Når han kjøpte det hus i Storgt. 158 (senest dr. Nielsens) og dermed ble nabo til skomaker J. Bratsberg, er uvisst. Vi finner ham der i slutten av 1750-årene, og med en avbrytelse bodde hans etterkommere der i 120 år. Han var da en forholdsvis velstående mann.

Av de 4 øvrige med borgerskap var en styrmann, Hans Mouritzen, og 3 skippere. Lars Rolfsen Herøen har, som navnet viser, sannsynligvis bodd der; «skipper på et ganske lite fartøy, fattig»; han ble dog liknet av en formue på 250 rd. Peter Lorentzen hadde i 1735 kjøpt «Den gamle tollbod» av Niels Aall og bodde der til han i 1738 solgte den til tollkontrollør Fr. Biener. Han overtok da sin fars, Lorentz Petersens hus i Storgt. 158 (som smed Arweschoug senere ble eier av); men nettopp i 1743 flyttet han til Brevik. Han førte omkring 1740 «Magdalena Sophia» for Gunder Solvesen Buer. Lorentzen ble ikke anført med noen formue. Den tredje skipper, Søfren Nielsen, har vi støtt på flere ganger i det foregående. Han var den mest formuende av de tre, liknet av en formue på 1000 rd. og for «1 dreng, 1 pike, 1 hest og 1 karjol» 41 rd. i samlet skatt. I flere år førte han skip for sin svoger Niels Aall, i begynnelsen av 50-årene det store «Constance», 214 lester, oppkalt etter Nielsens hustru, i trelastfart på England. I 1752 finnes han siste gang i skipperlisten, og må da ha slått seg på landjorden som kjøpmann i Floodegården, som han i 1744 kjøpte av Aall. Denne hadde bygd huset ca. 1735.

De mest formuende og største handlende hadde ikke borgerskap og var å finne utenfor byen. De er derfor ikke liknet under byens, men under landets, Eidangers, jurisdiksjon. Når Else Kierulf, enke etter Hans Kierulf (som nettopp det år 1743 var død) og James Bowman, ikke er liknet under byen hvor hun eide sitt store hus, (Aallgården), kan det skyldes at hun da bodde på sin gård Tveten, eller skjøt seg inn under den. Hun ble liknet av en formue på 2600 rd. og betalte 104 rd. i skatt. Dette tør være et eksempel på hvor fullstendig misvisende for de faktiske forhold likningskommisjonens ansettelse av formuen var. Ved Bowmans død i 1732 arvet enken ca. 11 000 rd., og da hun selv døde i 1746, ble hennes eiendom realisert for ca. 25 000 rd. Hennes formue i 1743 må ha vært mangedoblet av det hun oppga og ble liknet av. - Niels Aall bodde da på Bjørntvet, «befullmektiget for alt det jordegods og bruk etatsråd Løvenskiold eier i Bratsberg amt og ellers kjøpmann for seg selv, 2 skipsparter», formue 5000 rd. og skatt 135 rd. Dette var enda mindre enn han i sin selvangivelse hadde oppgitt formuen til, nemlig 8500 rd. brutto og med fradrag av gjeld 6000 rd. netto. Han svarte koppskatt av en temmelig stor husstand: seg selv, hustru, 4 barn, 1 praeceptor (privatlærer), 2 skriverkarle, 2 gårdsdrenger, 3 piker og 1 amme, tils. 15 personer. - På Tollbodøen bodde brødrene Deichman, som allerede er omtalt. Av andre forretningsmenn står bare tilbake å nevne Friderich Proph, en aldrende, tidligere tollskriver, som da bodde i «Sømoegården» (Storgt. 155) ; «part i sagbruk, ellers intet, lever av de få midler han eier».

Av tollfunksjonærer på Østsiden var det tolderen selv, Nicolai Friesenberg, som bodde på Tollboden (av 1652), formue 2000 rd., lønn 440 rd. og skatt 77 rd. Han hadde «2 hester til gården Gundeklevs drift og likeledes til den under tollboden havende lille avling». På Jønholt bodde tollkontrollør Friderich Biener med en lønn av 150 rd., hvorav han måtte betale 50 rd. i pensjon til sin forgjenger Ulrich Anton de Rohde, «driver litt kjøpmannskap, fattig», 1½ rd. i skatt. Han hadde da sannsynligvis året før (1742) flyttet fra det hus han i 1713 hadde bygd på Tollbodøen (Frednes til det hus som lå ved Østsidens ferjested (senere Lagmannsgården).

Angående bebyggelsen på Vestsiden har en ikke de trykte forarbeider å støtte fremstillingen til som for Østsiden.⁵²⁾ Til gjengjeld kjenner en antallet på husholdningenes hovedpersoner (skattytere) bedre. En del av den eldre bebyggelse lå her langs Klyvebekken eller til den nåværende Klyvegate, fra bekkens utløp i elven til henimot kirken. Her lå det bortimot 30 små hus tilhørende sjøfolk og arbeidere. Et annet gammelt byggesentrum var inn under Lysthusåsen, Skredderåsen som den vel opprinnelig har hett, opp fra det gamle ferjeleie. Å dømme etter skattelikningen av 1743 bodde det med få unntakelser mest småkårsfolk på Vestsiden; det var byens Østkant, uten noen av Østsidens store proprietærer og rike handelsmenn. I sogneprest Anders Baars manntall er ved navn anført 51 mannspersoner som «arbeidere på Porgrunns vestre side», derav 21 innrullerte; har ingen formue, og når de få av husnæring fradras, nærer de seg alle med å hugge til og på skipene». Prestens manntall er ikke fullstendig; det viser de samtidige konsumsjonsmanntall. De som drev husnæring var Willum Albretsen, Anders Hansen, Christen Thorbjørnsen, Lars Corneliussen, Jens Schaaning og Thor Johansen. De fire siste drev stor husnæring, høkere har de vel nærmest vært. Schaaning hadde tidligere vært skipper. Søfren Christensen «lever av hva hans hustru kan fortjene ved synålen»; Christopher Olsen var los, og Simon Hauch var ansatt hos trelasthandler Peder Adtzlew, Skien, og hadde tilsyn med hans lastebruk i Porsgrunn. Hauch er vel en feilskriving for Høegh, og Simon har hørt til denne på Østsiden velkjente familie. Adtzlew hadde nettopp i 1743 kjøpt Lille Børsen (nå Norrøna Fabrikkers tomt); det er mulig Høegh har bodd her, hvor det kan etterspores en av de eldste bebygde tomter og lasteplasser på Vestsiden. Omkring århundreskiftet bodde Ludvig Blyth der; han var tiendeskriver, og døde 1712 (hans enke ble som nevnt Gunder Solvesen Buers 4. hustru i 1715.) I skiftet etter ham sies huset å ligge på Klyve gårds eie «vestenfor en liten kanal som går i nordost». Det er Klyvebekkens nedre løp som her kalles kanal. Huset ble kjøpt av en båtsmann, senere skipper Jens Claussen, og etter hans død i 1738 av kjøpmann Johan Friderich Langelow; det angis da å ligge «nest ved vestre side av broen som går over til Jens Kiil.» Langelow flyttet etter salget av eiendommen 1743 ut til Brevik hvor han i slutten av 50-årene levde i små kår. Av en stor tollsviksak synes å fremgå at han var blitt trengt ut fra trelasthandelen av Porsgrunns kjøpmenn og hevnet seg ved å angi dem for ulovlig utførsel av forbudt smålast. Etter Adtzlews tid kom huset i Peter Wrights eie, og det er sannsynligvis han som har bygd i 1776 det nåværende vakre, store hus, som fremdeles har bevart nesten helt sitt opprinnelige utseende; i en gammel, grønn og bulet rute i et av stuevinduene er risset inn: «Barbara Abigael og Eilert Wright 2. Juli 1797» (deres bryllupsdag). Etter hans tid er huset kalt Wrightegården og er fremdeles i samme slekts eie.

De 11 håndverkere, alle uten borgerbrev, har sosialt og økonomisk neppe rangert synderlig over arbeiderklassen, «de er alle uformuende», sier presten, «men har deres næring av deres profesjon». En var salmaker, Christen Eriksen. Sandø, og en maler, Ernst Meyer; tre var skomakere, Lars Sivertsen, «som tillike driver husnæring», Claus Hemmingsen og Jon Kaje, to smeder, Antonius Anderssen og Iver Michelsen, to snekkere, Søfren Nielsen og Hans Halvorsen, og to skreddere, Niels Thomassen og Michel Junchte. Den siste hadde i 1733 søkt om og fått amtmannens tillatelse til å slå seg ned på stedet når han gjorde godt arbeid og betalte skatt etter de kgl. forordninger, fordi det «uti Porsgrunn ei tilforn mer enn en av meg bevilget skredder er boende». Den andre skredderen var Jens Daniel Friis, som året før hadde fått samme tillatelse etter å være flyttet hit fra Christiania hvor han tidligere med borgerbrev hadde drevet sitt håndverk. Han er vel den første av dette navn i Porsgrunn.⁵³⁾

Seks personer på Vestsiden hadde borgerskap. Den mest formuende var Gunder Solvesen Buers enke, Marichen Buer, med en formue på 8050 rd. og en samlet skatt av 192 rd. Det er her bedre overensstemmelse mellom likningen og det faktiske forhold. Da hun to år senere døde (1745) ble hennes bo oppgjort med en brutto på 9533 rd. og en netto på 4545 rd. Hun er oppført under Klyve gård, hvori hun eide nesten halvparten, og hadde 3 hester og 18 kuer til gården, men har sannsynligvis bodd i «bygården», den senere Zimmermanngård (Vestregate 21), og borgerskapet tyder på at hun har fortsatt sin manns forretning. Denne gård midt i Vestsidens sentrum er uten tvil en av de eldste som i det vesentlige er bevart, dog skjemmet av senere tiders pietetsløse forandringer. Den er nå så ombygd og innebygd av nabohus at den ikke virker så staselig som den må ha gjort da den engang lå fritt med åpne tomter og løkker på alle kanter. Nordenfor huset var en gåse- eller karpedam, som i senere tid ble brukt av ungdommen som skøytebane. Det er her som nesten alltid vanskelig å si med sikkerhet hvem som opprinnelig har bygd huset.⁵⁴⁾ Det synes rimelig å anta Gunder Buer, som også eide alle strandtomtene fra Moldhaugen til Klyvebekken. Fra Buers arvinger gikk hele den store eiendom over til Jørgen & Zacharias Simonsønner (Wesseltoft), fra dem til Simon Frantzen Cudrio, og i 1764 til Lars Wright, som vi møter første gang i 1748 som skipper for Niels Aall på «Peter & Anna». Han fortsatte med det til han i 1757 slo seg ned på Vestsiden som kjøpmann og trelasthandler. Det år hadde han kjøpt Vestregt. 2 ved ferjestedet og beholdt derfor bare strandtomtene, men solgte huset (nr. 21) til skipper David Lange. I den tid han og hans enke eide huset (til 1804) har det antakelig fått sitt statelige utseende i den typiske «Porsgrunn-stil» med helvalmet tak, hovedinngangen midt på fasaden i en dyp nisje med to vinduer på hver side, slik en kjenner den fra flere hus bygd i siste fjerdepart av 1700-årene, som Wrightegården (bygd 1776?) på Vestsiden, Hammondgården (1793), Prestegården (ca. 1780) før den ble ombygd i 1880-årene, og Den gamle tollbod (ombygd 1799) på Østsiden. Skjebnen har på en merkelig måte spart de fleste av denne type 1-etasjes hus, de velstående skipperes og kjøpmenns hjem, mens den andre typen, de store 2-etasjes patrisiergårder, proprietærenes og «plankeadelens» byhus, som Floode-, Sømoe-, Kammerherre- og Aallgården, alle er forsvunnet.

Den neste i formue, 500 rd., og skatt, 33 rd., av borgerne var skipper Ole Nielsen Vindholmen. Han var nettopp på denne tid blitt gift med enken etter skipper Jens Kiil, og hadde med henne fått Kiils hus og Store Børsen (nå Porsgrunns Mekaniske Verksteds. tomter). Siden broen i Vestregate over Klyvebekken ble kalt Kiilebroen (senere Fiskebrua), må Kiils og Vindholmens hus ha ligget her på Bjørntvetsiden (østsiden) av bekken like ovenfor dens utløp i Storelven. Både Vindholmen og hans hustru Guri (datter av Gunder Solvesen Buer) bodde her i femti år, og døde begge nesten 90 år gamle i begynnelsen av 1790-årene. Den vei som langs Klyvebekken førte til kapellet og (senere) kirken, må ha vært den eneste vei som fortjente navn av gate på Vestsiden. Den bro som ved veiens øvre ende førte over bekken, ble senere naturlig kalt Kirkebroen. - Hvor Lars Halvardus Borse, sønn av kanselliråd Jochum Borse på Fjere gård, bodde, er uvisst. Hans slekt var jo knyttet til både Arnold, Leopoldus og Aall, og særlig synes han å være forbundet med den siste; han var fadder for Niels Aalls barn og førte skip for ham i 1730-årene. En Madame Borse som nevnes på Vestsiden i 1772, har muligens vært hans enke. Han drev gårdsbruk, for i likningen er anført at han hadde 4 hester til gårdsbruk.⁵⁵⁾ - De andre tre borgere var Anna Them, «borgerenke, litt smålasthandel», Jacob Posth, «litt handel, men nå fattig», og Peder Clausen, «fattig». Posth føyet til sin selvangivelse at ved skiftet etter hans hustru som året før (1742) døde fra ham og 5 umyndige barn, «da befantes (av) mitt bo og av min eiendel på 12 rd. 30 s. mer ikke å kunne oppnåes (til) min bortskyldige gjeld, og dessverre har i disse vanskelige tider ikke kunnet hjelpe meg til noen forbedring. Krikke eller hest er jeg ikke eiende». Anna salig Claus Thems var søster av overformynder i Skien, Caspar Becher Hylle, hos hvem hun oppholdt seg da branden i Skien 1732 brøt ut i hans hus. Hun hadde i 1730 kjøpt en tomt på Klyveberget og må ha fortsatt sin manns trelasthandel. Hun døde 1757 82 år gammel, og året etter ble huset overtatt av hennes bror Caspar Becher, som etter å være blitt ruinert ved branden i Skien visstnok var flyttet til Porsgrunn, hvor han igjen skal ha kommet på fote som trelasthandler; død 1758. Madame sal. Hans Posth hadde i 1723 kjøpt av enken etter Niels Klyvberg et hus med strandtomt, antakelig det, som senere gikk under navnet Gropa og nå ligger på Porsgrunns Mek. Verksteds område. Huset lå ved siden av Anna Thems, og Jacob Posth, som visstnok var Mme Posths søstersønn, må ha overtatt huset; han døde 1767, 69 år gammel. - Peder Clausen er ellers ukjent.⁵⁶⁾

På Vestsiden bodde fire offentlige funksjonærer, blant dem havnefoged, veier og måler Isaach Leth, hvis navn i «Letheplassen» for ettertiden fortalte om hvor han hadde bodd. Det er det areal hvis øverste del (Vestregt. 69a) nå eies av bakermester Dyraas, og hvis nederste del (69b) hører til Norrøna Fabrikker. Letheplassen lå således mellom Klyvebekken og Lille Børsen og er uten tvil utskilt fra den siste. Blant strandsitterne finnes Børsen som slektsnavn allerede i 1660-årene. Her har fra gammelt av vært en viktig opplags- og utskipningsplass for trelast. Leth ervervet eiendommen i 1718 og bodde her kanskje helt til sin død 83 år gammel i 1758, da den ble solgt til tollskriver Giert Thomassen Lange, sønn av tolder Thomas Lange og bror av skipper David Lange i «Zimmermanngården». (Giert og David var gift med det to søstre Anna Susanna og Mette Cathrine Kiil, døtre av skipper Jens Kiil og Guri Gundersdatter Buer.) Det er antakelig Giert Lange som har oppført det nåværende, sterkt ombygde hus, for da fru Lange i 1794 solgte det til kontrollør Claus Mathiassen Bruun, sier hun at det er «nybygd av meg og min salig mann». - Visitør Søfren Jensen Aalborg, som i 1741 etterfulgte Lars Eriksen Hattun i denne stilling, og kort etter også ervervet hans eiendom Vestregt. 2, oppførte ca. 1750 det hus som ennå står. Av enken etter Aalborg kjøpte Lars Wright, som nevnt, huset i 1757, og med en kort avbrytelse forble det i slektens eie til skolekommisjonen kjøpte det i 1836. På de store strandtomter, «Stranda», mellom Lysthusåsen og Klyvebekken, oppførte Wright ved fergestedet en stor, muret kjeller til lager for importert vin. (Den er nå grunnmuren for «Seilmakergården» i Bybakken 1.) Til eiendommen hørte også en gammel sjøbod (Vestregt. 6, nå brukt av firma Skoe og Oksum til kullager.) - På Vestsiden bodde også den gamle Jacob van Deurs, som hadde vært fullmektig hos tolder Arentzen og ved hans død i 1722 fungert som tolder en kort tid til den nye tolder, Koefoed, tiltrådte. «Fattig, kan intet betale, har sitt underhold hos tolder Friesenberg», sier likningen 1743. Også losoldermann Jan Giertsen Usler sies å være fattig, men var liknet for 4 rd. i skatt. (Han ble nettopp i 1743 gift for 2. g. med Karen Friis, datter av skredder Jens Friis, som elve år før hadde kommet fra Christiania og slått seg ned på Østsiden.) - På Knarrdal gård bodde Maria Gundersdatter, som eide 1½ hud i gården, «men er mer skyldig enn den er verd». Hun var datter av Gunder Solvesen Buer i hans 2. ekteskap og nettopp blitt enke etter sin første mann, Søfren Hieronymus Sparre; hun giftet seg siden to ganger til og døde i 1798, 95 år gammel.

- -

Mens vi 1743 har et nokså usikkert grunnlag for beregning av Porsgrunns innbyggerantall, er materialet dertil 20 år senere desto bedre. I midten av 50-årene trakk det opp tunge skyer på Europas politiske himmel, og i 1756 brøt løs den preussiske syvårskrig, som utviklet seg til en «verdenskrig» alle Europas stormakter var med i. Danmark-Norge holdt seg nøytralt; men det kostet å hevde nøytraliteten, særlig ved Holstens sørgrense, hvor kamphandlingene bølget like forbi. De store troppesamlinger her krevde svære utlegg. Pengene skulle skaffes ved en ekstraskatt som ifølge forordning av 23. september 1762 ble utliknet med 8 skilling pr. måned av hver person over 12 år. Den var som liknende skatter tenkt kortvarig, men ble stående i ti år helt til den ble opphevd 14. november 1772, da samtidig alle restanser ble ettergitt. Den ble da avløst av en frivillig avgift de seks følgende år. For de mindre bemidlede ble skatten mildnet et par ganger i de ti år den sto ved makt, men til gjengjeld skjerpet for de velstående idet disse ble ilagt en rangskatt 1764 og en ekstraskatt 1767 på hver person «på landet boende og seg oppholdende som ikke til bondestanden henhører»; den rammet således embetsmennene og proprietærene.

Manntallet for ekstraskatten 1762⁵⁷⁾ er meget opplysende om den sosiale fordeling av byens befolkning. En så nøyaktig sammentelling som mulig, viser følgende:

Skattemanntallet har bare med personer over 12 år. Tillegget for barn under 12 år er regnet ut etter samme forhold som det var ved folketellingen 1769, da minst 31% av befolkningen var under 12 år.⁵⁸⁾ Det kan synes et meget høyt tall, men med datidens store barnekull (og store barnedødelighet), er det snarere for lavt enn for høyt. Det er forøvrig vanlig i statistisk beregning av datidens befolkning å regne med 1/3 av folketallet under 12 år.⁵⁹⁾ Manntallet er utarbeidet av sogneprestene, for Porsgrunn av Jørgen Herman Monrad i Eidanger, og rommer foruten at det ikke har med aldersklassen under 12 år, også andre usikre faktorer, bl. a. er ikke beboerne av gårdene Bjørntvet og Jønholt tatt med. Det kan skyldes at manntallet uttrykkelig sies å omfatte bare Porsgrunn menighet; og det var først, som nevnt, ved reskriptet av 2. desember 1763 det ble bestemt at gårdene Bjørntvet og Jønholt skulle regnes med til den. På den første av disse gårder bodde da tidligere skipper Lars Bowman, som bestyrte gården for eieren justisråd Chr. Ancher. Med hustru, tjenerskap, husmenn og innerster hørte til gården 22 personer. På Jønholt bodde eieren tollkontrollør Fr. Biener med en husstand på 7. Med et tillegg av 31% blir det 38 som må henregnes til bysamfunnet. Det synes man ikke å kunne gjøre med befolkningen på Herøya og Gunneklev, tils. 24 personer, idet dette var rene bondegårder uten noen bymessig bebyggelse. Til en viss grad kunne man med større rett regne med til et større Porsgrunn de personer som er oppført under de tre gårder på Vestsiden, Søndre Bjørntvet 23, Klyve 20 og Knarrdal 13, idet noen husmenn og innerster her uten tvil har hatt en del arbeid i byen, og bebyggelsen lå på de to førstnevnte gårders grunn. Alt tatt i betraktning kan således Porsgrunns befolkning i 1762 settes til 1168. Da beregningen av folketallet til ca. 1150 i 1743 er meget usikker, gir det ikke noe grunnlag for å vise tilgang eller avgang i befolkningen mellom de to år. Konsumsjonsmanntallenes husholdningsantall og bebyggelsen synes dog å tyde på at det i perioden nærmest har vært stillstand, sammenliknet med den raske vekst i den følgende mannsalder.

For Skien oppfører manntallet til beskatning 1393 personer, men som man til Porsgrunn by må henregne Osebakken, Bjørntvet og Jønholt, må til Skien henregnes Gråten med 51, Bratsbergkleven med 157, og uten tvil også en del av de 142 som finnes i gruppen «under Gimsøy». En del av disse var husmenn, som bare drev jordbruk, men en stor del var sikkert arbeidere på Adeler-sagene og både lokalt og yrkesmessig en langt mer by enn landpreget almue. Regnes herhen halvparten, 71, blir det tils. 1672, og med tillegg av 31% for barn under 12 år, er totalbefolkningen i Skien 2190 i 1762. - Flere steder fantes det tettbebyggelse hvor befolkningens hovednæring ikke var jordbruk, således på Herre 185, Bolvik 115, Fossum 176, Holla 131 og Ulefoss 141 (i alle tall er inkludert et tillegg av 31%). Det var således i byenes nærmeste omegn en ganske tallrik befolkning som levde av industri: sagbruk og jernverk, og som trengte å kjøpe det meste av sine forbruksvarer. Hva de to andre ladesteder angår, hadde Brevik en befolkning på 782 og Langesund 430 (det siste sted er husantallet oppgitt til 73). Av befolkningen over 12 år var det et stort overskudd av kvinner; det skyldtes først og fremst det langt større antall tjenestepiker enn tjenestedrenger og -karler, henholdsvis 113 og 52; dernest et større antall enker enn enkemenn. Av uformuende, som ikke kunne betale skatten, var 13 menn og 52 kvinner; av de siste var den vesentligste del enker, ofte «med mange små barn». Yrket er så sjelden anført at det ikke lar seg gjøre å stille fordelingen statistisk opp. En viss sosial statistikk lar seg utregne, idet manntallet skjelner mellom borgere og strandsittere, utenom disse de offentlige funksjonærer og proprietærene. De 5 siste var alle jernverkseiere: brødrene Deichman eide Eidfoss Jernverk, Schnell Nes, kaptein Rasch og Løvenskiold Fossum. Løvenskiolds husstand på Borgestad var den største i hele amtet; den talte 25 personer (over 12 år). I Porsgrunn var kanselliråd Schnells husstand størst med 21 personer, dernest smed H. C. Arweschoug 15 (derav 3 svenner og 5 drenger), Niels Aall 14, tolder Lange 12 og kaptein Rasch 10. På Vestsiden kom Lars Wright høyest med 10; ellers var ingen over 7 (i alle tilfelle bare personer over 12 år). Borgerskapet hadde økt bemerkelsesverdig siden 1743, fra 16 til 31, derav på Osebakken 5, Ø. Porsgrunn 14 og V. Porsgrunn 12. 1 1770 var det 30 borgere.

Folketellingen 1769 har den fordel at den tar med befolkningen av alle aldersklasser, men den lider til gjengjeld av den beklagelige mangel at det i manntallet for Gjerpen sogn ikke er skilt ut dem som bodde i den bymessige bebyggelse på Osebakken; for denne bydel kan en neppe komme riktigheten nærmere enn å bruke tallet fra 1762, 223. I manntallet, som utelukkende har talloppgaver og ingen navn, finnes to tabeller, en for Porsgrunn sogn og en for Porsgrunn kjøpstad. Den første synes å vise de ikke-borgerlige og den siste de borgerlige husstanders medlemsantall. Man må derfor regne med summen av begge lister for å få det fulle innbyggerantall.

Det synes etter dette klart at det må være en feil ved tallet for 1762; det er uten tvil for lavt, idet en økning i folketallet på nesten 300 fra 1762 til 1769 er helt utenkelig, alt motsier det. I 1760-årene var en rolig tid. Å dømme etter det utførte kvantum trelast, var det heller dårlige år til 1768. Ved folketellingen 1801 hadde Osebakken 519 innbyggere, Østsiden 968 og Vestsiden 561, tils. 2048. Årene 1770 til 1801 var således en rik veksttid for byen, som da økte sitt folketall med henimot 50%.

Skatten i 1762 rammet fra 1764 av byene meget tyngre enn landet, idet aldersgrensen for hjemmeværende skattefri barn var 16 år, og tjenerne også var fri. Det har derfor utvilsomt foregått en utflytting fra byen til landet i aldersgruppen 12-16 år, og en innskrenking i byen av tjenerholdet; dette fremgår helt klart av skattelikningen i årene etter 1764. For 6 av de største husstandene var antallet medlemmer i 1762 tils. 82, i 1767 50, og dette skyldtes nettopp nedgangen i antallet tjenestedrenger og tjenestepiker. For byens 30 borgerlige husstander i 1770 ble skattet av 99 personer, ikke mer enn 3,3 pr. husstand. - Da Porsgrunn menighet (sogn) i 1762 ennå ikke hadde fått faste grenser (det medførte mange tvistigheter med landsognene), er det meget mulig at de to manntall, 1762 og -69, som er forfattet av forskjellige personer, har et avvikende lokalt grunnlag. Da manntallet 1769 ikke hadde noen beskatningsmessig hensikt, var det her ingen grunn til å utelate noen del av befolkningen. Alt tatt i betraktning synes et folkeall i Porsgrunn på 1400 i 1769 å være nokså korrekt, og likså at folketallet 1762 må ha vært likså stort, rimeligvis helst noe større.

Inndelt etter aldersgrupper fordelt på menn (M) og kvinner (K) viser folketellingen 1769 dette, sammenregnet tallene for sogn og by (kjøpstad)

Overskuddet av kvinner var ikke påfallende stort; de utgjorde 53% og mennene 47%; overskuddet var langt mindre enn det synes å ha vært i 1762, og det lar seg uten tvil forklare ved at innskrenkningen i tjenerskapet etter 1764 særlig må ha gått ut over kvinnene. Mens det i de midlere aldersgrupper, 8-82 år, var flere menn enn kvinner, var det omvendte tilfelle i de eldres gruppe. Dette, og særlig det større antall i gruppen over 48 år, synes å vise, som påpekt av andre, at eldre mennesker, og særlig kvinner, søkte til eller ble boende i byen hvor det var lettere å finne et erverv eller få underhold enn på landet.⁶⁰⁾ Folketellingen har særskilt oppgave over antall ugifte; det var følgende:

Denne tabell bekrefter hovedlinjen i den foregående: flere menn i de yngre aldersgrupper og et stadig stigende overskudd av kvinner i de eldre. Når det er nesten fem ganger flere kvinner enn menn i gruppen over 48, røper det sikkert det store antall enker. - De yngre aldersgruppers antall av det totale antall innbyggere gir et typisk uttrykk for datidens korte levealder. Gruppen under 8 år utgjorde således 20 % eller 1/5 av befolkningen, og personer under 16 år hele 37% eller over 1/3. Regner man i hver aldersgruppe med middelåret, 4-12-20-28-36 og 44 år, og i siste gruppe med 55 år, blir befolkningens gjennomsnittlige alder bare 26½ år. I Norge er i dag den gjennomsnittlige levealder ca. 72 år. Dengang passet det å regne en mannsalder for 30 år, ikke nå lenger.

For Brevik sogn viste folketellingen 793 og for Brevik by 195, tils. 988, og for Skien by 1809. Til det siste må uten tvil som i 1762 legges et større antall fra den nærliggende tettbebyggelse som det ikke er særskilt telling for. Derimot er oppgitt antallet arbeidere med familie ved de 3 jernverk; ved Ulefoss 98 arbeidere, med familier 247, ved Bolvik 67 og 201, og ved Fossum 56 og 268.⁶¹⁾

Yrkesmessig falt hovedmengden av befolkningen i fire grupper. Størst var tjenestefolk og dagleiere (arbeidere) med 342; da det i denne gruppe ikke er anført hustruer og barn, må den hovedsakelig ha bestått av ugifte personer i alderen 16-24 år. Dernest kom sjøfarende og fiskere, som med med familier utgjorde 234. Det er her og til dels i gruppe 4 og 5 man finner den egentlige strandsitterbefolkning. Den tredje gruppe var fabrikører og håndverkere; hva det første ord skjuler, er ikke så klart. Det har vært slike som drev et mer selvstendig yrke som ikke lot seg rubrisere under de vanlige laugshåndverk. Den fjerde gruppe omfatter 1. og 2: proprietærer, embetsmen og funksjonærer, tils. 100; den var i Porsgrunn forholdsvis tallrik på grunn av tolletaten.

Ved forordning av 14. november 1772 ble ekstraskatten opphevd og avløst av et frivillig bidrag for de kommende 6 år. Som kjent hadde skatten forårsaket større uroligheter blant almuen flere steder i landet; mest kjent er «strilekrigen». I motivene for opphevelsen heter det: «... den i Vårt rike Norge nå på noen år etter hinannen, og især i det siste år, formedelst ynkelig misvekst på kornet, fiskeriets mislingelse og kornvarenes dyrhet på alle steder tilslagne særdeles vanheld, ... på det de fattige ikke skal trykkes, og personer som er uformuende ... med ubehagelige tvangsmidler besværes ... ». Frivilligheten var et lite holdbart skattegrunnlag; det bidrag som ble ytet, skrumpet etter hvert inn. Første året (1773) og siste (1778) kom det inn fra Gjerpen 197 2/3 og 80 2/3 rd., fra Eidanger 197½ og 31½ rd., og fra Solum 112 og 40% rd. Porsgrunn, som i 1774 hadde betalt 141 rd., ga i 1778 bare 98 rd. Av det første beløp ble halvparten ytet av to personer, kammerjunker Severin Løvenskiold (som nettopp da hadde overtatt «Lagmannsgården») 40 rd. og kanselliråd Carl Deichman (på «Frednes») 30 rd. Av de resterende 71 rd. ble 54 rd. betalt av stedets 9 offentlige funksjonærer og embetsmenn, hvorav 6 representerte tolletaten; det var tolder Chr. Rasch 12 rd., kontrollørene Fr. Biener og Ebbe Holm 8 og 4 rd., tollskriver Giert Lange 5 rd. og forpaktningstolderne Holmer og Yberwasser 5 og 4 rd. Ingen andre ga over 48 skilling (½ rd.). Det er påfallende å ikke finne en eneste av byens kjøpmenn og trelasthandlere blant de større bidragsytere. Grunnen kan være den at skatten ble oppfattet som en gave til kongen, og embetsmennene var kongens personlige tjenere som mottok sin stilling og sin lønn av hans nådige hånd; det ga dem en viss forpliktende følelse av å måtte gi noe igjen. En annen grunn kan være at det i 1764 var blitt innført en rangskatt som ble betalt samtidig med det frivillige bidrag, og dette siste har øyensynlig blitt oppfattet som noe i likhet med det første, og det ville løfte bidragsyterne opp sosialt sett. I hele amtet var det bare ca. 15 som betalte rangskatt, og i 1782 bar fem av dem navnet Løvenskiold. To var som kammerherrer i 2. klasse og betalte derfor 70 rd. pr. år, Severin Løvenskiold til Bolvik og Herman Løvenskiold til Fossum. Bare en person i amtet var i 1. klasse, geheimerådinne Adeler til Gimsøy.

Det er i det foregående søkt gitt et bilde av bysamfunnet og dets offentlige institusjoner. I det følgende skal vi søke å følge dette samfunn i dets daglige liv og i de økonomiske forhold det levde under i siste halvpart av 1700-årene. På det administrative område skjedde etter 1760 ingen større endringer, men desto sterkere var byens materielle vekst, som dannet bakgrunnen for det forholdsvis rike kulturliv som utfoldet seg på ladestedet. Det var én slekt som mer enn noen annen satte sitt preg på denne vekst; derfor har det følgende kapitel fått den overskrift det har fått.