Fra: Porsgrunns historie, b. 1
Del 1 | Del 2
Trelasthandelen og sagbruksdriften som var av så avgjørende betydning for Skiensdistriktets næringsliv, var avhengig av de alminnelige europeiske konjunkturer og især av markedsforholdene for trelast i Holland, Frankrike og England, først og fremst sistnevnte land, som i siste halvpart av 1600-årene mer og mer avløste Holland som avtaker av Norges trelast. Tiden 1660-1720 var en politisk urolig tid i Europa, med mer krig enn fred. Trelasteksporten fra Langesundsfjorden var undergitt store svingninger, og bortsett fra meget stor avsetning i siste halvpart av 1670-årene, lå denne stort sett nokså lavt både i årene før og etter; det var en nedadgående tendens til 1690, og relativt lav utførsel i 90-årene.
På grunn av sviktende kildemateriale er det nesten ugjørlig å følge veksten i Porgrunns befolkning. Det man har, synes dog å bekrefte at den stort sett har fulgt konjunkturene for trelasthandelen, med forholdsvis svak vekst i 1660-70-årene, en sterk økning omkring 1680, og så en viss stagnasjon i 90-årene. Veksten i ladestedsbefolkningen umiddelbart etter 1660 synes ikke å ha vært slik at det var noen grunn for kjøpstaden Skien til å se noen fare fra en oppdukkende konkurrent. Flytningen av tollboden var dog et betenkelig indicium. - Med innføringen av det eneveldige styret 1660 i Danmark-Norge fulgte store forandringer i lokal- og sentraladministrasjonen, med det bestemte formål å sentralisere begge deler. I Norge skulle all handel innen visse distrikter samles i noen få byer, kjøpsteder, hvor borgerskapet ved privilegier ble sikret eneretten til all handel i byens cirkumferens; ladestedene innen denne skulle opphøre og befolkningen, iallfall den med borgerskap, flytte til nærmeste kjøpstad. I overensstemmelse med eneveldets prinsipp: hver stand sine rettigheter og plikter, skulle ingen tillates å drive handel uten borgerskap til en kjøpstad. Borgerskap og handel var uløselig knyttet sammen, som bonde og gårdsbruk, sjøfolk og skipsfart, embetsmenn og statstjeneste, prest og kirke. Men det fantes noen grupper av befolkningen som det ikke var så lett å rubrisere. Det var brukseierne, de store proprietærer på jernverk og sagbruk utenfor byenes jurisdiksjon, som dog drev utstrakt handel med sine bruksbønder. Det var jernverks- og sagbruksarbeiderne, de første i et mer årvisst, de siste i et mer sesongbetont arbeid, hvor de i den stille tid mellom vår- og høstflommen og om vinteren, når sagene sto, måtte søke seg noe annet å leve av. Det var også sjøfolkenes lodd, å gå ledige om vinteren når skuten la opp om høsten, og, for ikke å sulte alt for meget til første vårturen, måtte de ta det arbeid som falt seg. Og så var det den store gruppe som gikk under navn av strandsittere, og utgjorde nesten hele ladestedets befolkning, også Porsgrunns. Det var en mer ubestemmelig klasse av folk som drev med litt av hvert, dyrket en jordflekk til husbruk, arbeidet på skutene med trelasten, brygget øl, brente brennevin og bakte brød til skutemannskapene, i det hele tatt drev en næring som lå betenkelig nær opp til den som var forbeholdt borgerskapet, og derfor var dette en torn i øyet. Strandsitterne drev borgerlig næring, men for å slippe «byens tyngder» ville de ikke løse borgerbrev, og hadde de ikke borgerbrev, skattet de heller ikke til byen, men til landet, til fogden, så byen gikk glipp av inntekter fra en næring som var eller skulle være bare dens. Til slutt må nevnes bøndene langs kysten, som fra gammel tid av handlet direkte med de utenlandske skippere, solgte sin trelast og kjøpte av dem korn, malt, klede og annet til husbehov. Det var også å gå borgerne i deres spesifikke næring.
Vi ser derfor tiden etter 1660 fylt av en mangesidig økonomisk-administrativ strid, en jurisdiksjonsstrid, kunne man kalle den med et tungvint ord, men det dekker best det striden mellom Skien og Porsgrunn dreide seg om. Det er en strid mellom kjøpstad og ladested, mellom borgerskap på den ene siden og proprietærer og strandsittere på den andre, mellom kjøpstadens magistrat og fogden. I enkelte faser av striden ser vi den lokale samhørighet mellom ladestedets strandsittere og borgere så sterk, at disse siste kan gå mot sine standsfeller i kjøpstaden. Det var vesentlig ved borgernes hjelp kongen hadde fått sin eneveldige makt, og eneveldet frem til 1814 er i særlig grad borgerskapets tidsalder. I striden for sine privilegier kunne borgerne som regel regne med støtte fra kongen. Skulle man dømme utviklingen bare etter de kongelige forordninger og påbud, synes borgerne å ha gått av med en fullstendig seier for alle sine krav. Men bare den ting at påbudene måtte gjentas ustanselig, f. eks. om at borgerne på ladestedene skulle flytte til kjøpstaden og at strandsittere som drev handel skulle ta borgerskap, er nok til å vise at de ikke ble etterkommet. Striden på papiret har liten interesse; det er det som i virkeligheten gikk for seg, som er historie, og det er det vi på bakgrunn av det som er skissert, skal søke frem til i Skiens-Porsgrunns historie. Det sier seg selv at sett under den nevnte synsvinkel må dette avsnitt i høy grad bli felles for de to byers historie, dog med den forskjell at det i Skiens historie sees med kjøpstadsborgernes og i Porsgrunns med med strandsitternes øyne.
Omkring 1660 ble det satt i gang et bevisst arbeid fra regjeringens side i København for å skaffe seg bedre rede på forholdene i kongens rike Norge. 9. januar 1653 fikk Jørgen Bjelke, lensherre til Idde og Marker, befaling av Frederik 3 til sammen med de lokale lensherrer å undersøke en rekke nærmere spesifiserte forhold i hvert len; blant annet skulle utredes hvorledes hver kjøpstad best kunne hjelpes frem i sin handel, hvilke uthavner kunne avskaffes og hvorledes landet best kunne deles mellom kjøpstedene. Sammen med lensherren i Bratsberg, Sivert Urne, som Jørgen Bjelke etterfulgte som lensherre der i 1657, sendte han en rapport fra Skien 24. juli 1653 om Bratsberg len. Til begjæringen fra magistraten i Skien at bøndene ikke måtte handle med de fremmede, erklærte Urne og Bjelke seg delvis enige. Det skulle være bøndene tillatt å selge den last de selv kunne drive frem, for rede penger til de fremmede skippere, men ikke å ta varer i betaling, for dermed ble de for det meste bedradd, og heller ikke å kjøpe last av andre til videre salg. «Alt landkjøp og prangeri som skjer av prester, fogder, skrivere, bønder og bondesønner», burde forbys; bare fogdene skulle det være tillatt å selge de naturalia de fikk inn som kongens skatter. Det skulle forbys bøndene å selge sine gårdsprodukter til andre len, men alene føre dem til Skien, hvor et marked burde berammes til mikkelsmess. Om ladestedene foreslo de at ingen måtte tillates å nedsette seg i Brevik og drive handel der uten å ta borgerskap i Skien og skatte der; av innførendes gods skulle det forbys å ha opplag for andre, bare det de selv innkjøpte. «idet ladested og uthavn Helder Oenn (Helgeroa) på Neset synes oss trolig å avskaffe, ettersom den byen er hel hop til fortrengsel». De i Åbyfjord og Kragerø som drev handel og hadde borgerskap i andre lens kjøpsteder, burde ta borgerskap til Skien. Porsgrunn var ikke nevnt direkte: «Havnene innenfor Langesund synes oss ikke på denne tid å kunne avskaffes»; og det kunne heller ikke skje så lenge bøndene selv måtte forhandle deres last. Til slutt uttalte de at de blokkhus som under siste krig var bygd i Brevik og Langesund, var forfalt, og de spurte om de skulle la dem bygge opp igjen for lenets regning.
Jørgen Bjelke avga 4. november en egen relasjon om kjøpstedene og havnene. I Langesund, skrev han, som er 1 mil fra Larvik og strekker seg opp til Skiens by, fantes atskillige plasser hvor skip tok trelast; det ville være tjenligere om all lasten ble ført opp til Porsgrunn, hvor tollboden var, de fleste skip lastet og det den beste last. Blant de ladesteder han foreslo bibeholdt med et visst antall av borgere og av andre, var Kragerø, hvor det bodde noen borgere, som selv hadde skip, og det falt god last. Overfor Porsgrunn skulle det forholdes etter Skiens privilegier, således at ingen borgere skulle få bo der år ut og år inn, men bare ha tilhold mens handelen varte, unntatt dem som ble forordnet der til «brygger, baker og gjestgiver». - En tredje relasjon avga Jørgen Bjelke i fellesskap med stattholderen Gregers Krabbe, særlig om sagbrukene og trelasthandelen. De anbefalte heri at bøndenes bekkesager ble avskaffet, både fordi jordbruket ble forsømt og det ble overproduksjon, som trykket prisene. Denne antydning til å forby bøndenes befatning med produksjon og salg av trelast ble kraftig støttet av flere store sageiere hvis uttalelser ble innhentet, bl. a. av Anders Olufsen, som gikk sterkt inn for nedleggelse av alle bondesager og for at bøndene bare skulle få hugge så mye tømmer som de trengte å selge for å betale skatter og landskyld. En annen trelasthandler, Christopher Diderichsen, gikk så langt at han ikke bare ville ha alle sager og all trelasthandel forbeholdt borgerskapet, men dette skulle helt samles i kjøpstedene. I forhold til disse var Jørgen Bjelke og Sivert Urnes forslag meget moderat. Det var hos dem ikke tale om å tvangsflytte borgerne til Skien, å monopolisere sagbruk og trelasthandel for dem eller helt forby bøndenes direkte handel, som borgerne hadde bedt om. Kongen, den nyvalgte Frederik 3, hadde i 1648 bekreftet et andragende fra bøndene i Bratsbergs fire sjøsogn, Solum, Gjerpen, Eidanger og Bamle, om direkte kjøp og salg med de fremmede, og den daværende lensherre, Ove Giedde, hadde i sin påtegning pekt på at borgerne i Skien ingen privilegier hadde som formente bøndene slik handel. Og noen slike privilegier oppnådde de heller ikke nå i første omgang.1)
Det eneste Skiens-borgerne oppnådde var en kongelig bekreftelse 13. desember 1660 på sine tidligere privilegier av 25. august 1648, som igjen bekreftet dem av 16. september 1596, og således videre bakover, uten at de senere bekreftelser føyde noe nytt til. Det heter i privilegiebrevet 1660 at borgermester og råd i Skien på menighetens vegne har klaget over «hvorledes dem stor innpass, hindring og forsvekkelse på deres næring og bruk av bønder og andre strandsittere uti Bratsberg egn boende og i synnerlighet av dem som i Kragerø eller Vestkil residerer og dog i andre kjøpsteder borgerskap skal ha tatt, uti atskillige måter imot loven og deres bys privilegier med tømmerbruk og annen handel og vandel skal tilføyes ... ». Det ble derfor forordnet at «ingen enten bønder, bissekremmere, strandsittere eller andre som ikke er av Skien bys borgerskap, langt mindre fremmede eller andre kjøpsteders innvånere, skal være tillatt innen den privilegerte eirkumferens borgerskapet til hindring å måtte handle, men Skien by sådant alene å tilkomme»; for det andre at alle der i egnen som drev handel og kjøpmannskap, «være seg i Kragerø eller andre steder», skulle være forpliktet til å ta borgerskap i Skien og delta i all borgerlig tynge, eller også flytte til den kjøpstad hvor de måtte ha borgerskap. - Skiensborgerne fikk således, i hvert fall på papiret, ikke annet enn en bekreftelse på det gamle generelle byprivilegium: enerett til all handel innen byens cirkumferens. Men hverken ble de utenfor Skien boende borgere pålagt å flytte til byen eller ble overhodet berørt spørsmålet om ladestedene, hvilke skulle bestå og hvilke ikke. Det sto enhver med borgerskap til Skien fritt for å slå seg ned hvor i Bratsberg han ville og der drive handel.2)
Skiensborgerne hadde, sett ut fra sine interesser, all grunn til å søke om begunstigelser og lettelser for sin by, som på mange måter var i ferd med å bli redusert. Som alle de andre kjøpsteder hadde også den en ytre og en indre cirkumferens. Forskjellen var at i den ytre hadde den rett til å handle, og måtte der være forberedt på konkurranse med andre, men i den indre hadde den enerett til all handel. Denne indre krets var fra gammel tid av de «3 privilegerte mil». Skiens ytre krets, som mot vest strakte seg helt til Åna-Sira, gikk tapt ved anlegget av Kristiansand 1641. Den privilegerte (3 mils) cirkumferens av 1660 vil i realiteten si Bratsberg amt; men selv her mistet byen terreng. Fra en stor del av Vest-Telemark gikk tømmeret med Nidelva til Arendal; fra Slemdals-vassdraget gikk det til Larvik, og i striden med Tønsberg om dette ladested tapte Skien. Det lyktes den heller ikke å trekke Risør til sitt handelsdistrikt. Snart skulle også Kragerø delvis rive seg løs. Også indre forhold svekket byen. 1651 hadde en svær flom voldt store ødeleggelser; 14. februar 1652 brant en stor del av byen med kirken, rådhuset og skolen. Så ble tollboden flyttet, og trelastskutene kom ikke lenger opp til byen.
Dessverre gir ikke det bevarte materiale noe holdepunkt for trelasteksport og skipsanløp i 1650-årene, men fra andre byer vet vi at under krigen mellom England og Holland i begynnelsen av dette 10-år gikk skipsfarten fra disse land på Norge sterkt tilbake. Da man i 1653 hadde planer i København om å starte et stort handelsselskap, «et fruktbringende Compagnie», ble de norske borgere spurt om å delta med innskudd av kapital. Skiens borgermester og råd svarte 21. juli s.å. at de gjerne ville skyte inn penger i slikt dersom de bare kunne skaffe dem, men de var blitt så fattige ved flommen og ildebrannen. «den dyre, hårde og onde tid, ved seilasens mistelse og avtakelse», at «man nu om stunder ille og med stor besværlighet så mange penger kan tilveiebringe som man til sin nødtrengende husholdning å kjøpe for monne behøve». De hadde hatt så store utgifter til militær innkvartering og skatter til kongen under siste krig, at det ennå var store restanser derpå. - Men, så foreslo de en utvei, og det var at restansene skulle inngå som deres part i kompaniet. Det ble ikke noe av dette. Nå skal man ikke ta borgerskapets klage for alvorlig; det malte alltid forholdene med så svarte farger som mulig når det var noe det ville oppnå hos regjeringen. Vi skal senere få se at ut fra borgernes fremstilling blir Skiens historie i lange tider meget bedrøvelig. Bedømt etter de alminnelige forhold i landet synes tross alt 1660-årene å ha vært en fremgangstid for byen, eller kanskje rettere sagt for borgerskapet. Samhørigheten mellom standens medlemmer i Norges byer var så sterk at de ved arvehyllingen i 1661 kunne opptre samlet med felles ønsker og krav, ved siden av de spesielle for de enkelte byer.3)
Ved hyllingen på Akershus 15. august var kongen, Frederik 3, selv ikke til stede; hans sønn, kronprins Christian, møtte på farens vegne og mottok det andragende i 37 punkter som underskrevet av representanter for byene ble overrakt ham.4) Det borgerne først og fremst ha om, var lindring i de tunge skatter for «dette lands til undergang hellende kjøpsteder». Å redde dem derfra kunne bl. a. skje ved at ingen fikk drive handel uten borgerskap, og at den som hadde dette, skulle flytte til kjøpstaden, «etterdi umulig kjøpstedene kan oppkomme og bli vedlikeholdt så lenge strandene tolereres og således stedes at bebygges som hittil». Alle havner nær kjøpstedene burde avskaffes når varene like lett kunne forhandles over disse. De som på landet og strandstedene drev håndverk, holdt krohus og annen næring, skulle også flytte til kjøpstedene. Det samme skulle også alle de skippere, styrmenn, tømmermenn og båtsmenn gjøre som bodde utenbys, medmindre de «sitter for fulle eller halve gårder». Det andre hovedpunkt var forbud mot bøndenes direkte handel med de fremmede og deres befatning med trelasthandelen. En rekke forslag siktet på begrensning av produksjonen, særlig bøndenes hugst av bjelker, som englenderne og hollenderne kjøpte for å skjære til bord på sine vindmølle- og håndsager, «hvilket ikke er den ringeste årsak til bordenes slette pris her i landet». Alle fremmede, «såsom engelske, skotske, sutlere og andre, som seg år ut og år inn i landet oppholder kjøpstedene til merkelig prejudis og største skade», skulle ikke tillates å oppholde seg lenger i havnen enn de lå der med skipet, og ikke selge i smått eller betale det de kjøpte med varer, men med rede penger. Borgerne berørte i sitt andragende også den engelske navigasjonsakt, forpaktningen av sagskatten og den store toll på salt (1 rd. pr. tønne). De ba om at det i Norge måtte bli opprettet et kommerse-kollegium, en hoff rett, en stadsrett og et akademi (universitet). - Til å forhandle om alle disse punkter og for å frembære byens spesielle ønsker lot kongen 22. oktober 1661 kalle en representant for hver by til København. Fra Skien ble innkalt borgermester Peder Jensen. Sannsynligvis til støtte for ham da han om våren reiste ned, utarbeidet borgermester og råd en memorial i 11 punkter med borgernes spesielle ønsker for Skien. Utenom det deres representanter hadde underskrevet i byenes fellesandragende, var det bl. a. at det måtte bli holdt et marked i Skien 20. september hvert år hvor almuen kunne møtes med bøndene og kjøpe deres gårdsprodukter. All direkte handel mellom fremmede og bøndene, særlig dem i Solum, Gjerpen, Eidanger og Bamle, skulle være forbudt. Det viktigste var punkt 4, «at Eders Ko. Ma. det nådigsten ville la forby (som er nevnt i foregående setning), og denne by måtte forunnes all handel med trelast og andre varer som kan falle på tre mil nær langs sjøkanten», og punkt 5, at ingen fremmede måtte drive kjøpmannskap fra skutene i noen uthavn innenfor disse tre mil, men seile opp til byen. Magistraten ba om at de syv sager kongen hadde eid og lensherren drevet for ham, måtte bortforpaktes for en billig årlig avgift til borgermester og råd som lønn for det arbeid de nå ikke hadde noen betaling for. Alle strandsittere som «brukte seilas eller annen borgerlig næring», skulle ta borgerskap. Til slutt ble bedt om at ladestedet Larvik måtte regnes til Skiens cirkumferens og dens borgere alene drive fri handel der uten innpass av andre. Det var særlig Tønsberg det var rettet mot.5)
Både de generelle og spesielle ansøkningene fikk en grundig behandling i København. De norske kommitterede avga 9. mai 1662 på anmodning en meget lang erklæring. Angående de toll- og ladesteder som burde bestå eller oppheves uttalte de om Bratsberg at Langesunds tolderi skulle være det eneste i lenet, «og ladestedet ved Porsgrunn, hvor tollboden er og all inn- og utførende angis, visiteres og fortolles, (skal) all utførende varer innlastes ved tollstedet og ingen annen steds». All trelast skulle fløtes dit fra og Skien og Brevik, mens alle inngående varer og fetevarer fra lenet skulle føres til Skien. Kragerø skulle forbli som lasteplass for trelast, men all innførsel forbudt. Dette skrift var Peder Jensen med på å undertegne på Skiens vegne. Det er dog gjort med forbehold av at striden mellom Skien og Tønsberg ble avgjort ved lands lov og rett. Peder Jensen innleverte tre dager senere et innlegg i denne strid, hvori han pekte på at hvis Skien mistet Larvik, ville den bare ha ett eneste ladested, nemlig Kragerø. Denne uttalelse sammen med de kommitteredes erklæring er påfallende på flere måter: Langesund er overhodet ikke nevnt; det er ikke tale om å oppheve (denne eller) Brevik som ladested eller om å pålegge utenbys borgere å flytte til Skien. I det hele var det som hittil var foreslått om ladestedenes forhold til Skien, meget upresist. Av de betenkninger som ble innhentet fra de to fremtredende menn, landkommissarius Niklas Poulsen, og generalforvalter Daniel Knoph, var den førstes nesten ordlydende med de kommitteredes, mens den siste hadde en noe avvikende mening, som synes å bygge på et langt bedre kjennskap til de lokale forhold og var mer i harmoni med dem. Skien, skriver Knoph, ligger 2½ mil opp fra Langesund, «og kommer det ikkun små farkoster deropp formedelst ugrunn, sterk strøm og leire, mens det rette ordinære tollsted hvor tollboden står er Porsgrunn, ½ mils vei nedenfor Skien». Det falt der en temmelig stor mengde last som kom ovenfra, og det var god fart der. «Derfor også nødvendig at alle innførende varer både på den østre og vestre side ble dit henført at fortolles, og all handel gikk til borgerskapet, og siden derfra å forføres så vidt deres privilegier seg kunne erstrekke». - I motsetning til de andre vil således Knoph samle all både inn- og utførsel i Porsgrunn fordi tollboden lå der og havneforholdene var så gode. Han pekte også videre på hvor urimelig det var å skulle føre lasten mot den sterke strøm fra Brevik opp til Porsgrunn; utgiftene til det kunne bøndene, som leverte lasten, ikke tåle. Brevik var dessuten så betydelig som utskipningshavn for trelast, især om våren når isen ennå lå ovenfor, at den burde beholdes som sådan, dog med forbehold av all trelasthandel for borgerskapet. Knoph nevner også «Boldefiord och Raffnes», hvorfra lasten burde føres til Porsgrunn mot godtgjørelse fra borgerne til bøndene for den merutgift transporten påførte dem. Både her og i Brevik skulle all innførsel være forbudt. I Kragerø eller Vestkil tollsted falt også gode bjelker og deler, «og er temmelig seillas derpå», som ikke kunne flyttes til andre steder. Av innførsel skulle bare tillates korn. Åbyfjord, hvor det bare lastet ett eller to skip om året og det falt forbudt ekelast, burde avskaffes. - Etterat statskollegiet hadde hørt disse betenkninger, gjorde det i sin forestilling oppmerksom på at hvis Brevik ble avskaffet som lasteplass, måtte borgerskapet enten selv besørge trelasten fløtet opp til Porsgrunn eller betale bonden for det.6)
Resultatet av forhandlingene ble de generelle og spesielle byprivilegier av 30. juli 1662. Det viktigste ved de første var at de sikret borgerskapet enerett til all handel, også trelasthandelen. Men det er viktig å merke at denne ikke ble konsentrert i kjøpstedene, men også tillatt fra ladestedene, hvor borgerne kunne holde faktorer til å kjøpe opp last, som man ikke var tvunget til å føre til kjøpstaden. Alle varer fra landet skulle torgføres i byen og ikke på annen måte selges. De fremmede var det forbudt å selge i smått fra sin skute eller oppholde seg lenger i byen enn den lå der. Spesielt for Skien ble bestemt at det skulle holdes et alminnelig marked der «20. september og Mikkelsdag» (29. september).7) Alt landprangeri i Telemark var forbudt. «All handel med trelast og andre varer, som kan falle på 3 mil langs sjøkanten, skal Skiens borgere forunnes». Ingen skip måtte selge varer i noen uthavn eller i småplukk, og til slutt: «Alle strandsittere der i amtet skal ta borgerskap i Skien». - Legges de generelle og spesielle privilegier sammen, må en si at Skiensborgerne hadde oppnådd det vesentligste av det de ba om. De fikk monopol på tre ting: 1. Trelastutførsel. 2. Innførsel. 3. Omsetting av innførte varer, alt innen sin tremils-cirkumferens. Ser man nøyere etter, vil man dog finne flere svake og uklare punkter ved privilegiene, svakheter som ble ytterligere skjerpet ved Skiens uheldige beliggenhet i sin cirkumferens. Denne skulle teoretisk strekke seg 3 mil i østlig og 3 mil i vestlig retning. Den eneste lasteplass mot øst innen denne avstand var Larvik, og den ble tilstått Tønsberg ved dens privilegier 1662. Skien kom til å ligge i periferien istedenfor i sentrum av sin cirkumferens, som bare kom til å omfatte Bratsberg amts 3-4 mils kystlinje fra Langangsfjorden i øst til Kilsfjorden i vest. For det annet nevnte privilegiene overhodet ikke lasteplassene Porsgrunn, Brevik, Langesund og Kragerø, hvilke skulle bestå og hvilke oppheves, og de alminnelige privilegier forutsatte som en kjensgjerning at det fantes et utenbysboende borgerskap, og at det tilkom magistraten å bevilge dette. Teoretisk kunne en borger til Skien slå seg ned hvor han ville og der drive trelasthandel. Når vi, for det tredje, vet at utenlandske skuter ikke kunne komme lenger enn til Porsgrunn, ble også Skiens importmonopol forgjeves, hvis man da ikke ville foreta en fordyrende omlasting av varene i Porsgrunn for videre transport til Skien. Det viktigste, og det som for Skien fikk størst betydning i fremtiden og som borgerskapet der neppe hadde forutsett; var at privilegiene ikke sikret mot fremveksten av en stadig mektigere gruppe trelasthandlere i ladestedene.8)
Da privilegiene var kunngjort, vakte de misnøye blant almuen, det vil si bøndene, i Bratsberg. De valgte til deputasjon Simen Simensen og Peder Eriksen for å reise til kongen og tale deres sak mot borgerskapet. På almuens vegne overrakte de en lengre supplikk datert København 11. oktober 1662. Hovedinnholdet av klagen var at borgerskapets enerett til trelasthandelen fratok bøndene den gamle rett til å selge trelast til dansker og utlendinger mot varer som betaling. De henviste til kongebrevet av 26. august 1648 som bekreftet deres gamle rett til å kjøpe og selge som før. De nye privilegier kunne ikke annerledes forståes «enn som at borgerskapet i Skien derved heretter skal søke å betrykke den fattige almue til armod og elendighet». Borgerskapet hadde ikke på forhånd innhentet almuens erklæring på dets privilegieansøkning, og i kraft av de nye rettigheter hadde det allerede hindret bøndene i deres trelasthandel; følgen var at «noen danske skuter med rug, malt og mel (hadde) løpet bort, så de fattige bønder fikk intet derav og derfor i vinter må trenge til borgerskapet og gi i last eller penger mer enn dobbelt for kornvare, salt og annet nødtørft». De ha om at den nye amtmann Johan Fridrich Marschalch og lagmann Claus Andersen måtte bli bemyndiget til å forhandle med borgerne og bøndene om en kontrakt dem imellom, «så begge parter kan bli ved makt, og bøndene ikke mindre for deres last heretter bekommer enn som tilforn skjedd er». - Dette siste innrømmet kongen dem, og påla de to nevnte personer, etter å ha hørt begge parter, å sende sin erklæring derom snarest til kongen, «så at all ting tilbørlig tilgår så at den ene part ei mer enn den andre kan ha noe å klage». Hva som kom ut av denne sak, vites ikke. I konflikten mellom borgere og bønder sto påstand mot påstand. Mens de første forsikret at bøndene ble snytt på sin byttehandel med utlendingene, påsto de siste at de fikk bedre pris for lasten og varene billigere ved direkte handel med de fremmede. Sannheten var vel den at hvem enn almuen handlet med, så ble den snytt. Kanskje har bøndene tenkt så moderne, at med borgerne som et nytt mellomledd i omsetningen ville det fordyre varene.9)
I de følgende år omkring 1665 strømmet det inn en mengde klager fra almuen i hele Telemark over deres slette tilstand. Det var stor nød, de måtte spise barkebrød, saltet - som de bare fikk kjøpe i smått - var så dyrt at de ikke kunne skaffe seg det, og maten råtnet. Da «de ikke hos borgerskapet for seilasens mangels skyld er betrodd» (= hadde kreditt), ba de om å få betale skatten i de naturalia som de ikke fikk omsatt hos borgerskapet for rede penger. Bakgrunnen for nøden var de dårlige konjunkturer for trelasthandelen under krigen mellom Holland og England, som ikke ga borgerne så stor fortjeneste at de kunne forstrekke bøndene med kontanter til deres skatter, i overensstemmelse med den sedvane som hadde utviklet seg, mot å få tømmer til vederlag.10)
Det monopol på trelasthandelen borgerne fikk i 1662, befestet de ytterligere ved kort etter å erverve eiendomsretten til de fleste sagene i Bratsberg. Visstnok hadde de tidligere også brukt de fleste av sagene som leiere under kronen, men eiendomsretten ga dem en sikrere stilling. Da generalløytnant Jørgen Bjelke hadde store tilgodehavender av kongen fra de foregående kriger mot Sverige, fikk han seg utlagt som betaling ved skjøte 27. september 1662 bl. a. 47 sager i Bratsberg, mot årlig å levere kongen «20 000 gode skårne bord av de beste som der gemenlig skjæres og derimot være fri for all videre tiendebord og deleskatt». Ingen nye sager måtte bygges. Jørgen Bjelke skulle ha oppsyn med ulovlig hugst, og rett til ½ av sakefall derfor, og forkjøpsrett om noen ville selge skog. I skjøtet er sagene tydelig holdt fra hverandre i to helt atskilte grupper. Den ene var de 8 «kongesager» ved Skien og på Herre, som lensherren hadde drevet for kongen; den andre var de 39 sager borgerskapet hadde leiet og brukt. Disse siste skilte Bjelke seg snart av med; ved kontrakt 25. november 1662 leiet han dem ut til de tidligere brukere, og ved skjøte 11. juni 1663 solgte han sagene til dem ved lagmann Claus Andersen og borgermester Peder Jensen for tilsammen 14 600 rd. «og til min kjæreste i foræring 400 rd». Bjelke hadde fått seg overlatt sagene etter en takst av 11 425 rd.; for ham var således salget til borgerne en god forretning. Enkelte salg av sagene i årene kort etter viser at også borgerne har fått dem av Bjelke for en meget lav pris. Den som tapte på handelen, var kongen. Borgerskapet fordelte sagene seg imellom, og 4. mai inngikk det, representert ved lagmannen og magistraten, på Skiens rådhus en avtale med Jørgen Bjelke, ved hans fullmektig Søfren Christensen Smidt, om deling mellom de to parter av tømmerhandelen og sagbruksdriften i Telemark. En slik privat avtale tør være nokså enestående og er derfor av stor historisk interesse. Den viser klart hvordan en liten gruppe av borgerskapet med magistraten i spissen hadde sikret seg det fullstendige herredømme over alt som het tømmer og sager innen en vesentlig del av amtet. Helt enerådige i Telemark var de ikke, for ved siden av seg hadde de til enhver tid de mektige konkurrenter og eiere av de 8 Klostersagene. Også eierne av de 4 Ulefosssagene sto i lengre tid utenfor borgerskapet. Det samme gjaldt til dels også sageierne i Kragerø-vassdraget, som ikke var med i avtalen med Jørgen Bjelke.
Det er her ikke plassen å gjengi vedtekten i sin helhet; den angikk i øyeblikket utelukkende Skiensborgerne; men da den fikk kongelig konfirmasjon 26. januar 1664, som stadig senere ble bekreftet, må oppmerksomheten henledes på et par hovedpunkter som en del av bakgrunnen for den senere omtale av sagbruksdrift og trelasthandel og striden derom mellom kjøpstad og ladested, mellom borgerne på den ene siden og strandsittere og bønder på den andre. For det første fikk Bjelke (og de senere eiere av Klostersagene) enerett til «hva tømmerkjøp i Tinns prestegjeld, Gransherad og Lisleherad er å få og kan komme til Tinnelven fra Hitterdalsvann og oppad, og samme elv å være fri for all innpass og handel av alle andre i deres skoghugst og tømmerkjøp». Det skulle være slutt på kongens forkjøpsrett til tømmer; istedenfor skulle Bjelke ha fritt tømmerkjøp hos kongens, kirkenes, prostenes og prestebolenes bønder. Hos odelsbøndene i Tiendetaket (Nedre Telemark) skulle han og borgerskapet ha like rett til kjøp. For det andre skulle det bli slutt på det store «bjelkebruk» hos bøndene, som «forårsaker sagbrukets totale ruin»; ovenfor Skotfossen skulle all tilvirking av bjelker være forbudt, men tillatt for bøndene i sjøsognene når de solgte bjelkene til borgerskapet i medhold av dets privilegier 1662. For det tredje hadde bare sageiere rett til å kjøpe tømmer; de hadde også forkjøpsrett om en sag var til salgs, og enerett til leie eller forpaktning av andres sager. Det skulle ikke bygges flere sager i lenet enn de som nå var i bruk. Ingen skulle overby en annen ved tømmerkjøp, og alt oppkjøp og merking av tømmer ovenfor Skotfoss var forbudt. Alle de andre sageierne skulle være forpliktet til å rette seg etter det Bjelke, lagmannen, magistraten og fire av de fornemste sageiere besluttet. Til slutt garantertes Jørgen Bjelke skadesløs for de 20 000 bord han årlig skulle levere kongen istedenfor tiende; av disse skulle han levere 2200 og borgerskapet 17 800 bord.11)
| Utdrag (s. 126-137) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |