Fra: Porsgrunns historie, b. 1
Del 1 | Del 2
Som Skiensborgerne ved privilegiene 30. juli 1662 hadde fått monopol på trelasthandelen, fikk de ved kongens konfirmasjon 26. januar 1664 monopol på tømmerkjøp i Telemark utenfor KIostersagenes distrikt. Da de så samtidig sikret seg eiendomsretten til de fleste sagene, hadde de hånd om alle ledd i trelastproduksjonen. I praksis utviklet dette seg, som vi skal se, derhen at hver sagbrukseier fikk sitt eget tømmerdistrikt, tømmerbruk, som det ble kalt, hvor ingen andre gjorde ham innpass, og sine egne bruksbønder som han alene handlet med, betalte kongens skatter for dem og leverte dem varer fra sin bod som vederlag for tømmer. Det er forøvrig galt å si at det var borgerskapet som helhet som sto bak dette; det var en liten krets av borgere med lagmannen, borgermestrene og rådmennene i spissen, som slo seg sammen for å stenge alle andre, også borgere, ute. Hvor meget enn dette snevre trelastaristokrati forsikret at de hadde ordnet det slik for at treiasthandelen kunne «bli lenge ved til Kongelig Majestets aller nådigste tjeneste og dette steds nødtørft», og «for heretter å avskaffe slik misbruk, som ikke har vært gagnlig for noen, at lasten ikke betales med det som den kan være verd, men med det hvormed den fattige bonde må la seg nøye», er det lett gjennomskuelig at det utelukkende var sine egne interesser de på alle måter ville gardere.
Fra tre kanter ble vedtekten angrepet, og i deres øyne fortonet den seg ganske annerledes. Den ene var Severin Christensen (visstnok den samme som den Søfren Christensen Smidt som på Jørgen Bjelkes vegne hadde undertegnet vedtekten), som 3. januar 1665 sendte Norges stattholder en lengre relasjon om kronens oppgjør med Jørgen Bjelke, om avtalen med borgerskapet og om driften av Bjelkes 8 sager (7 ved Skien og 1 ved Herre). Sagene ved Skien, skriver han, har en i landet enestående heldig beliggenhet da «tømmeret oppkjøres av det ferske vann noen få favners bredde med hester på den ene side, og delene utskytes fra sagene i det salte vann på den andre siden, hvor kjøpmennene anammer dem, så det er ikke ringe herlighet fremfor andre steder som med så stor omkostning må fremføre tømmeret og siden lang vei fløte og kjøre delene til sjøkanten». Bjelke drev nå ikke selv sagene, men forpaktet dem bort til rentemester H. Møller for bare 1000 rd. pr. år, mens det tidligere til kongen ble betalt 15-1600 rd. for dem. Hvis Bjelke selv ville drive sagene, kunne han årlig tjene 3000 rd. på dem med de store friheter til tommerkjøp han hadde i flere prestegjeld, som ga billig tømmer. «Ti når andre her på stedet må gi for 1 tylvt langtømmer 3-4 rd., 1 tylvt stakket tømmer 1½-2 rd., da gis ikke mer i Gransherad-elv enn 2-2½ rd., og 1-1¼ rd. (henholdsvis), hvilket på store partier skiller meget». Slik kunne kjøperne presse ned prisen fordi de ifølge vedtekten var uten konkurrenter til tømmerkjøpet. Christensen ba til slutt stattholderen holde dette for seg selv, da han var engstelig for at «dette skulle fortryde noen som vil begripe allting i sin egen pung, til å gjøre all mulig hinder og innpass».12)
Opposisjonen fra den andre part er av langt større byhistorisk interesse da den viser at borgerskapet slett ikke var en homogen masse, men at det var et skarpt skille mellom det fåtallige trelastaristokrati, som var i ferd med å etablere seg, og det tallrikere småborgerskap som nu følte seg utestengt fra de privilegier også de burde nyte godt av. 6. august 1664 sendte 22 navngitte borgere et lengre bønnskrift til kanselliet i tre punkter. Det første var vedtekten mellom Bjelke og 15-16 borgere, «hvoruti de seg har med hverandre så hårdt forbundet at ingen kan noen sagpart bekomme uten ved arv, ... ved hvilken vedtekt oss fattige folk, som langt flere er enn de som sager bruker, næringen betas og vår ruin forårsaker, ettersom her intet annet enn trelast faller å handle med.» - Så merkelig det enn høres, talte disse småborgere også bondens sak. Det kostet denne, skrev de, likså meget å drive frem en bjelke som en sagstokk; men for den første fikk han fire ganger mer enn for den siste, som han var nødt til å selge til sageieren og måtte ta den pris denne satte, «i det sted bonden tilforn sto fritt å avhende til hvem han lystet og borgerne fritt å kjøpe og dermed handle etter eget tykke, hvorved både bønder og borgere samtlige hadde handel, som nå alene has av noen få». - Det andre de beklaget seg over, var kongens forbud av 1663 mot handel med bjelker og spirer fra bøndenes og borgernes frie odelsskoger. Da ingen av de utenlandske skippere lastet bare deler, men også bjelker, var det bare sageierne som også kunne handle med annen trelast enn deler. De andre var avskåret fra å handle med den fri smålast fordi de ikke samtidig hadde deler å selge. For det tredje beklaget de seg over at noen av borgerskapet hadde hos seg «atskillige fremmede kjøpmannstjenere av franske, engelske og andre nasjoner samt sutlere av Holland», som drev handel i smått fra sine boder år ut og år inn. - Som konklusjon ba de om at vedtekten mellom Bjelke og borgerne måtte oppheves, at handelen med bjelker og annen last måtte frigis, og at den kongelige forordning, at enhver ble ved sin næring, måtte overholdes således at f. eks. sageieren ikke drev bjelkehandel, bjelkehandleren ikke noe annet, «på det enhver kan ha noe til næring og ikke hvem som av stor middel er, gripe om seg av alle slags handel, som da formedelst stor autoritet ved deres middel ganske tilbakesetter den som mindre formår, dog uti skatt og kontribusjon vet seg vel å unnskylde og i beste måte erklære».
Bønnskriftet fra «Bamle fogderis undersåtter og almuen i Bratsberg len», var ikke så meget rettet mot avtalen med Bjelke, som mot privilegiene. Det de ba om var bl. a. å få beholde de tre friheter de fra arilds tid hadde hatt: at de måtte forhandle trelasten til de fremmede, at de måtte drive bjelkehugst (som ble forbudt foregående år), og at de måtte kjøpe sine husholdningsvarer på uthavnene hos de fremmede. Til slutt ba de om at de måtte få avhende sin trelast i Åbyfjord, som de hadde hørt nå var forbudt, da det var forbundet med livsfare å bringe lasten til Kragerø «formedelst store fjorder og stor storm og vær, så mange ganger både lasten må bortgå, og alle medfølgende mennesker omkommer og setter livet til».13) Det kom ikke annet ut av klagene enn at alt skulle bli ved privilegier og vedtekter, og da de rettigheter disse innebar, fulgte sagene, ikke personene, gikk de ved salg av sager over til de nye eiere, hvorav noen av de største i det følgende århundre slo seg ned i Porsgrunn.
Ved privilegiene i 1662 hadde borgerne fått monopol på trelasthandelen, både på kjøp av tømmer og på salg av skåren og huggen last. En naturlig følge av dette var deres bestrebelser for å sikre seg eneretten til et så viktig ledd i produksjonen som skurden. Fra alle kanter av landet hadde det gjennom lange tider Iydt klager over at skogene ble for sterkt beskattet og at de nærmet seg sin undergang. Det var økonomisk meget farlig for Norge og for dobbeltmonarkiet, for skogene var Norges største aktivum, dets viktigste eksportartikel som ga flest penger fra dette land til statskassen i København. Grunnene til at skogen gikk tilbake var tre: kullbrenningen til bergverkene, bøndenes bjelkehugst og for stor skurd på sagene. Klager over det første hører vi nesten intet om i Bratsberg. Riktignok var Fossum Jernverk av gammel dato, og hadde tæret på skogen i sin cirkumferens, men de andre to jernverk, Holta og Bolvik ble startet først 1672 og 1692. Desto mer hadde Skiensborgerne klaget over bøndenes bjelkehugst og direkte tømmerhandel med utlendingene; denne var blitt stoppet ved privilegiene i 1662, trodde de. Tilbake sto sagskurden; ved å begrense den til et visst antall sager med en bestemt årlig skurd, kunne også hugsten begrenses, og hele trelastproduksjonen lettere kontrolleres. På de mer fjerntliggende bondesager var dette vanskeligere; derfor burde de helt nedlegges. For Skiens borgere spilte dette mindre rolle idet nesten alle sager var på deres hender etter 1663. - Til bruk for en i 1683 nedsatt kommisjon ble det innhentet en mengde betenkninger om den påtenkte forandring i sagbruksforholdene, også fra Skien. I det store materiale15) til nyordning av forholdene i Bratsberg kan man ikke finne noe som tyder på at borgerne der var særlig interessert for saken. Den side av denne som gikk ut på en begrensning av sagenes antall og at ingen nye skulle tillates opptatt, hadde borgerne allerede oppnådd ved en kongelig konfirmert vedtekt 1663, som for dem var et sagbruksprivilegium. Den andre siden av saken, å nedsette hver enkelt sags årlige skurd til et mindre kvantum enn det som kunne skjæres og ble skåret, hadde de ingen interesse av.
Resultatet av nyordningen ble det kjente sagreglement av 6. september 1688, også kalt sagbruksprivilegiene eller kvantumsagene. Hovedbestemmelsen var en reduksjon av antallet sager Sønnenfjells fra 1200 med en årlig oppgitt skurd av 6 389 700 bord til 664 med 5 040 918 bord. Men selv dette ble regnet for stort til å bevare skogen; derfor skulle det reduseres med 1/3. Alle sager yngre enn 30 år (1658) skulle kasseres. I hele Sør-Norge (Akershus og Christiansands stifter) ble da igjen 664 sager med en skurd av 3 376 600 bord eller ca. halvparten av det som ble oppgitt. I forhold til dette var reduksjonen i Bratsberg ubetydelig, fra 100 sager med 651 300 bord til 85 sager med 448 200; sagene ble således redusert med 1/7 og skurden med 1/3, men denne reduksjon ble snart, som vi skal se, i realiteten opphevet. De 15 sagene som gikk ut, var dels slike som sto på prestebolets grunn, dels slike til hvilke eieren ikke hadde kunnet dokumentere sin adkomst eller deres alder, og dels slike som var yngre enn 30 år. Det siste var det viktigste, for det gikk ut over to av Cort Adelers sager med 14 000 bord som han hadde fått kongelig tillatelse til å bygge på Klosteret i 1671, og den ene Haukholt sag med 12 000 bord ved Kragerø, som hans bror amtmann Niels Adeler hadde fått lov til bygge opp etter at den først hadde vært tatt av den store flommen i 1653 og så hadde brent ned 1687. Av de kasserte sagene lå 2 ved Skien, 2 i Bø, 1 i Lardal, 5 i Slemdal, 3 i Bamle og 2 i Sannidal. Det er av viktighet å merke seg at ingen av borgernes 37 sager ved Skien og 7 på Herre ble nedlagt.
Som nevnt ble reduksjonen av skurden faktisk opphevet innen få år etter 1688. I 1691 fikk fru Anna Pelt, Cort Adelers enke, tillatelse til å oppta driften på de to forbudte sager. Det samme fikk Niels Adeler 1689 på Haukholt sag, dog med skurden redusert til 8000. 1702 fikk borgermester Peder Jakobsen Baad bevilling til å rive ned en mølle ved Skien og istedet bygge opp en sag med 6000 bords årlig skurd, og i 1704 fikk rådmann Giert Hansen lov til å flytte Bergan sag til Skien og øke skurden fra 400 til 4000. Det ble tilsammen en økning på 31 600; men det var lite mot det som skulle komme. Etterat Adelers arvinger først hadde fått rett til på sine 9 sager ved Skien (1 var solgt) å øke skurden fra 49 400 til 100 000 pr. år i årene 1701-05, fikk de 1711 rett til fri skurd, og skar da en tid gjennomsnittlig ca. 115 000 bord pr. år. Ved sagreglementet 1688 var alle spesielle privilegier for enkelte sager blitt opphevet, således også Adeler-sagenes enerett til tømmerkjøp i Tinn-vassdraget; men i 1692 ga kongen dem allernådigst privilegiet igjen til tross for protest fra Skiensborgerne, som allerede hadde begynt å kjøpe tømmer der. Cort Adeler, hans enke og barn hadde i en særlig grad kongehusets gunst. Det viste seg også da Cort Adelers sønn samtidig med at han i 1716 ervervet de 4 Ulefosssagene, fikk bevilling til å øke skurden fra 40 000 til 100 000. Regnes med 115 000 på Klostersagene, ble den samlede økning 207 200; derved kom den samlede tillatte14) skurd etter 1716 opp i 655 400 eller mer enn det var oppgitt før 1688, og man kan med sikkerhet gå ut fra at det tall som da ble oppgitt, lå over det virkelige tall. 28 år etter reduksjonen hadde således sageierne i Bratsberg fått igjen alt det de hadde tapt og vel så det. En annen sak er det, som vi har sett og senere skal se, at den virkelige skurd lå langt over den tillatte.
Som allerede berørt, beholdt Jørgen Bjelke ikke lenge det gods han ikke hadde solgt til borgerskapet. Sagene forpaktet han bort, og ved skjøte 22. juni 1666 solgte han de 8 sagene og det resterende jordegods (Gimsøy med laksefiske, Bratsberg, Follo, Åsland og Herre) til stattholderen Christoffer Gabel, som allerede samme år 22. desember solgte det videre for 26 000 rd. til admiral Cort Sivertsen Adeler. Det er av meget stor interesse at av kjøpesummen ble nesten 20 000 rd. betalt bare «for foreskrevne skoghugst og tømmerkjøps frihet alene». En så høy pris for denne rettighet må uten tvil tas som et uttrykk for hvor stor konkurransen om tømmeret var blitt mellom sageierne, hvor verdifullt det var å være sikret regelmessig tilgang til sagene; og var innehaveren av privilegiet uten konkurrenter i sitt tømmerbruk, kunne han selv fastsette prisen som bøndene fikk for sin last. Klostergodset med de 9 sagene forble på familien Adelers hender i 150 år; innehaverne bodde for det meste i Danmark og holdt en forvalter i Norge. Cort Adelers sønn, stiftamtmann geheimeråd Friderich Christian Adeler, samlet det største gods som vel noen gang har vært på en enkelt manns hånd i Bratsberg. Foruten sin arv kjøpte han i 1716 Ulefossgodset med 4 sager, i 1717 Fossum og i 1724 Holla Jernverk. - Det foreligger mange vitnesbyrd ned gjennom tidene om at Klostersagenes frie skurd og deres privilegium som stengte Skiensborgerne ute fra tømmerkjøp i noen av Telemarks beste skogdistrikter, var dem en torn i øyet. Og det var ikke det eneste innpass i de rettighet er privilegiene av 1662 og 1688 syntes å sikre dem. Også et annet verdifullt sagkompleks gled dem ut av hendene.
For Porsgrunn knytter det seg langt større interesse til de 4 Ulefosssagene,16) da deres eiere gjennom lange tider var knyttet til denne by, og den største del av den trelast de utførte kom fra disse sagene. I det salg av sager som foregikk i 1660-årene, var Ulefoss ikke innbefattet. De var siden de første gang nevnes i 1623 skattefrie adelssager som i 1640-årene kom på den senere amtmann i Bratsberg, Preben von Ahnens hender. Han leiet sagene i flere år til borgermestrene Jan Trinepol (død 1653) og hans svigersønn Jon Thommesen Sommer (død) 1656). Forpaktningen ble fortsatt av sistnevntes enke, og da hun i 1658 giftet seg igjen med den rike Skiensborger, Hans Tidemann,17) som i noen år også var foged i Telemark, ble den overtatt av ham, og først med ham kom sagene for en tid på borgerlige hender, idet han i 1664 kjøpte dem av den kjente oversekretær i kanselliet, Erik Krag. Når og hvorledes denne var blitt eier av dem, vites ikke, men da Krags mor og v. Ahnens hustru var i nær slekt med hverandre - de hørte begge til den kjente danske adelsslekt Vind - kan man gjette på at en eller annen familietransaksjon har funnet sted. Tidemann eide foruten Ulefoss meget annet gods i Bratsberg og en større bygård i Skien, «den gamle sjøbod på Eid», men bodde for det meste på Fjere. Han beholdt ikke sagene lenge, men solgte dem allerede etter tre år 1667 til Tønsbergs store mann, fhv. borgermester, nå kongelig kommissarius, Anders Madsen. I et andragende samme år til kanselliet søkte han ved tingsvitner å bevise at alle foregående eiere av Ulefoss hadde hatt fritt tømmerkjøp i landet ovenfor fossen; men nå hadde noen godtfolk i Skien understått seg til å kjøpe tømmer der til skade for hans sager som derfor i noen år hadde stått ubrukt og var råtnet ned. Han hadde nå med stor bekostning bygd dem opp igjen, men det ville verre til liten nytte om han ikke fikk nyte den tidligere frihet, «etterdi det er et bruk som ei ringe Eders Majestets intrader i toll og tiende ved Langesunds sjøfart forøker, etterdi når tørkeår innfallen, da gjort mer brukelig tjeneste enn den største del av Skiens bys sager, hvilke derforuten har det hele lands elvevann og strømmer til fornøyelig tømmerkjøp in abondance og ei kan fattes». Gyldenløve ble pålagt personlig å undersøke saken og sende innberetning derom til kongelig resolusjon. Hva resultatet ble, er usikkert, men sannsynligvis er det gitt et privilegium, for da Adeler ved kjøpet av sagene i 1716 søkte om stadfestelse på Ulefossbrukets enerett til kjøp av tømmer ovenfor Vrangfoss, ble det avslått av kongen.
Ved Anders Madsens død i 1670 fortsatte hans enke hans store forretning ved hjelp av sine sønner (som antok slektsnavnet Tonsberg), og en av dem, Stig Tonsberg, drev Ulefossagene. Han var gift med en datter av lagmann Cl aus Andersen, Anne Clausdatter, som etter sin manns død i 1690 giftet seg igjen med generalmajor Johan Arnold og brakte ham Borgestad, hvor ekteparet var bosatt. Dermed gled de viktige sagene igjen ut av borgerlige hender, og sammen med dem også seks sager ved Skien, som borgerne siden ikke fikk hånd over. Av boet etter Arnold ble Ulefoss, som nevnt, ved auksjonsskjøte 2. september 1716 solgt til Fr. Chr. Adeler for 21 991 rd. Som om det store gods han hadde samlet ble for meget for én mann å administrere, solgte han Ulefoss seks år senere, 16. juni 1722, for 28 100 rd. til sekretær Herman Leopoldus på Bjørntvet ved Porsgrunn, og siden, helt til Niels Aall i 1812 flyttet til Brekke, ble alltid Ulefoss bruk administrert fra Porsgrunn, også i den tid ca. 1740-82 da eierne bodde utenbys. Ingen av eierne av Ulefoss inntil 1782, unntatt de ganske få årene under Hans Tidemann og Stig Tonsberg, har bodd i eller hatt borgerskap til Skien. Dette var det andre skår i borgernes tilstrepte monopol på trelasten. Betegnende for forholdet er det at mens man på trelastmarkedet i England talte om Drammens-deler og Christiania-bord, nevnes aldri Skiens- eller Langesunds-deler; men «Cloyster-deals» og «Ulefoss-deals» var det varemerke under hvilket bordene fra Skiensfjorden var kjent og som de engelske lastemottakere helst ønsket.18)
Det tredje var Kragerø og sagene der. Omtrent samtidig med at Cort Adeler kjøpte Klostersagene, ervervet hans bror Niels Søfrensen Adeler flere av de beste sagene i Kragerøvassdraget, og det var visstnok han som sto bak Kragerøs privilegier av 16. januar 1666. Han ble selv den første overrådmann i byen, som også fikk sin egen byfoged, og ble helt løst fra Skien, dens magistrat og byskatter. Av Skiens statsskatten skulle Kragerø betale en forholdsmessig del, året etter fastsatt til 1/5. Alle Skiens senere forsøk på igjen å få Kragerø under sin jurisdiksjon strandet. Man fablet om ikke bare Kragerø, men også Risør og endog Arendal. Kragerøs handel og sager var for alltid gått tapt for Skien.
Summerer vi opp det som i det foregående er sagt om sagbrukene i Bratsberg da forholdene omkring 1716 hadde stabilisert seg, ingen nye sager på mange år ble tillatt og heller ingen økning av skurden, finner vi dette resultatet. I Bratsberg var tilsammen 86 sager med en bevilget skurd av 529 100 bord. Herav var 9 Adeler-sager med 49 400, 10 med 157 500 tilhørte Arnold, og ved Kragerø lå 15 med 101 000; det var tilsammen 34 sager med 307 900 bord som borgerskapet i Skien ikke hadde hånd om, og selv av de resterende 52 med 221 200 bord eide de slett ikke alle. Ennå mer ulikt blir forholdet når man tar i betraktning at de 49 400 bord Adeler'ne hadde lov å skjære, bare var et rent fiktivt tall, idet de som nevnt hadde rett til etter 1711 å skjære så meget de ville. Høyt regnet kan man si at i begynnelsen av 1700-årene var neppe 40% av det næringsliv i Bratsberg som var knyttet til trelasten, i hendene på borgerne i Skien. Dette bekreftes av tienderegnskapet; det angir hva enhver har utført av trelast og hva det er betalt i tiende for den. I 1733 innbrakte tienden 2856 rd., derav betalte borgere i Porsgrunn ca. 1070 rd., i Brevik 375 rd., i Langesund 70 rd. og i Stathelle 5 rd. Til rest er 1336 rd., som dog ikke i sin helhet ble betalt av borgerskapet i Skien, idet en stor del, 192 rd. ble betalt for trelast fra Klostersagene ved Adeler'nes forvalter. Høyt regnet betalte innbyggerne i Skien 1144 rd. av 2856 rd., eller nesten nøyaktig 40%. Til tømmerhandelen var uløselig knyttet bondehandelen; i samme grad som man mistet den første, mistet man også den siste. Og en ting til: det antall sager borgerne hadde igjen, klarte de ikke å holde på helt ut. De som hadde kapital til å kjøpe og drive sagene, slo seg ikke ned i byen, men på ladestedene og først og fremst i Porsgrunn. Mens det før 1716 er sjelden å finne en sageier der, var allerede 1733 16 sager med en bevilget skurd av nesten 200 000 bord eid av menn bosatt i Porsgrunn. Vi er her ved et ikke tidligere klarlagt hovedpunkt i årsakene til Skiens tilbakegang i begynnelsen av 1700-årene. Privilegiene i 1662 og 1688 ble bare en smukk bestemmeise på papiret. Byen gikk tilbake i samme grad som borgerne mistet fundamentet for sin økonomi: trelasthandelen, og - det må gjentas bondehandelen, og en meget vesentlig del av denne var å forsyne landdistriktene med korn. I 1736 fikk neppe en fjerdedel av Bratsberg sitt korn over Skien.19)
Borgernes alminnelige handel ble dessuten innskrenket på to andre måter. Rundt byen lå de tre større jernverk Holla, Fossum og Bolvik som små, man kunne nesten si selvforsørgende samfunn, hvor verkseieren forsynte sine bruksbønder ved direkte import med de varer de trengte uten å la det gå gjennom borgerskapet, hvor meget disse enn protesterte derimot og det var mot loven. Et hovedpunkt i magistratens klage- og bønnskrift til kongen 14. januar 1686 var rettet mot «proprietærene til de her omliggende jernverker, som driver stor negotie med de her oppkjøpende varer av fremmede, og dog hverken i krigs- eller feidetid noe med byen (har) kontribuert». De skulle pålegges «å handle med borgerskapet og ei noe fra fremmede steder forskrive». For det andre var det ladestedene med sine borgere og strandsittere; overfor dem gikk regjeringens politikk Skien imot. Så langt fra å oppheve ladestedene, som Skien uten tvil helst hadde sett, ble deres tillatte eksistens tvert imot gjentatte ganger bekreftet i slutten av 1600-årene. Tollrullen av 1672 tillot utførsel av trelast «på de ladesteder i ... Norge hvor det kan falle enhver beleilig», og dette måtte sikkert kunne tolkes som det gjaldt Porsgrunn, Brevik og Langesund. Inn- og utførsel av kornvarer ble tillatt på de steder hvor det fantes tollbod, og i listen over disse står «Skien og Langesund». Hva som menes med det siste, er uklart; sannsynligvis er ment Porsgrunn, for her lå tollboden for det som het Langesunds tolderi. Kanskje er også Brevik ment; det var undertollstasjon med 1 tolder der. At ladestedene skulle bestå, ble ennå klarere av forordningen om konsumsjonsskatten (omsetningsavgiften) av 8. november 1680, hvor det ordrett står: «Og som vi erfarer, at etterskrevne ladesteder, Langesund, Porsgrunn.... Brevik ... og andre desslike kjøpsteder, næring bruker, da skal de Iike ved andre kjøpsteder gi konsumsjon etter denne forordning». (Det er her åpenbart kommet inn en feil i redaksjonen av teksten, og meningen må være: «... og andre desslike (ladesteder som) kjøpstadsnæring bruker, da skal de like med kjøpsteder gi konsumsjon».) I den store tollrulle av 12. februar 1683 var regnet opp alle tollsteder i Norge; blant hovedtollstedene var Skien, hvor selvsagt all inn- og utførsel var tillatt. Under Skien sorterte 5 «toll- og ladesteder», Porsgrunn, Brevik, Langesund, Kragerø og Åbyelv, hvor det var tillatt å losse korn fra Danmark, og laste trelast til Danmark og fremmede land. Denne i forhold til Skien innskrenkede handelsrett for ladestedene ble bekreftet i alle etterfølgende tollruller, unntatt for Åbyelv, som ble opphevet i 1729.20)
Også strandsitternes handel, som borgerne med sine privilegier i hånd, stadig ville til livs, ble til en viss grad tolerert av statsmyndighetene. Av de to nevnte forordninger om konsumsjonsskatten fremgår at staten var fullt på det rene med at det på ladestedene var folk som uten borgerskap drev borgerlig næring, det vil si handel: «Alle trafikerende som på små ladesteder bor, og byene til undertrykk negotierer ...», og «de strandsittere som bor på ladestedene og bruker borgerlig næring og handel», het det; og bestemmelsen om at de skulle beskattes på stedet som om de var borgere, viser at deres handel ble tolerert. Da det var vanskelig å føre kontroll med de varer som ble ført til ladestedene og som det skulle betales konsumsjonsskatt av, var allerede i forordningen 1680 fastsatt at alle «trafikerende» - det vil si folk som drev handel, og ikke hadde borgerskap skulle istedenfor konsumsjonsskatt betale en koppskatt på 3 rd. av hver person i hans husstand som var 12 år og derover. I 1682 ble koppskatten utstrakt også til de borgere som bodde på ladestedene.21) For strandsitterbefolkningen betydde den nye skatteordning en voldsom økning av dens skattebyrde. Mens en strandsitter før hadde betalt 1 à 2 rd. i strandsitterskatt, skulle han nå for en husstand på f. eks. 4 personer betale 12 rd. I bestemmelsene om konsumsjonen på ladestedene lå, som vi skal se, kilden til en lang og bitter, og for Porsgrunns historie meget opplysende strid.
En stor, ja kanskje den vesentligste del av ladestedenes befolkning besto av sjøfolk, en og annen skipper, noen styrmenn, men for det meste matroser. Fra disse rekrutertes mannskapene til orlogsflåten i København. Siden flåten var blitt gjenreist under Christian 4, hadde regjeringen alltid lagt den militære hovedvekt på den. Det var strategisk riktig for et rike som ved havet var oppstykket i mange deler. Det var av største betydning for flåtens effektivitet å alltid være sikret det nødvendige antall matroser, og de fleste av disse ble skaffet fra Norge ved verving. De matroser som ønsket det, ble innrullert, det vil si at når de var innført i de sjømilitære ruller, var de pliktig til på ordre å stå til statens tjeneste. Til gjengjeld for denne forpliktelse, og fordi det gikk trått med innrulleringen - det sto en viss skrekk av det sjømilitære liv - fikk de innrullerte matroser flere privilegier, blant annet rett til i fredstid «å seile og fare hvor dennem lyster». Men det viktigste var det privilegium de fikk 30. september 1679, «for alle borgerlige og bys bestillinger samt tynge og pålegg være fri og forskånet, omennskjønt de en eller annen liten borgerlig næring monne bruke». Det ble således på ladestedene - og til dels også i kjøpstedene - en privilegert stand av høkere og kremmere som med regjeringens billigelse drev den næring som borgerskapet etter sine privilegier teoretisk var eneberettiget til. Og dertil slapp de å betale byskatt og påta seg byrdefulle kommunale tillitsverv. Man kan være forvisset om at «den liten borgerlig næring» hadde en tilbøyelighet til å bli så stor som mulig. Det er ikke å undres over at det nettopp i denne tid lyder mange klager over at folk flyttet fra kjøpstedene til ladesteder og uthavner, til dels med oppsigelse av borgerskapet, og at kongen gjentatte ganger måtte forby sådan utflytning. I 1681 utarbeidet kommerse-kommissarius Jacob PouIsen Riis en vidløftig memorial «om den store skade som i Norge causeres ved de utenbys borgere som seg uten(for) kjøpstedene nedsetter og handel og vandel sammesteds driver, og at stundom stadsmagistraten dem lader og tilsteder, stundom dem i stedene inndrive vil, hvorav kontinuerlig forvirring skjer, og i handelen og kommersien opphold og ingen tid rettferdighet». Visstnok ble innrulleringen opphevet i 1680, men ikke privilegiene, og de ble urokkelig slått fast da de ordrett etter forordningen av 30. septbr. 1679 ble inntatt i Christian 5's norske lov av 1687 (4-9-1). Foruten dette privilegium ble de innrullerte, da innrulleringen ble tatt opp igjen ved forordningen av 16. oktober 1703, forunt full personlig skattefrihet og andre begunstigelser.22)
På ennå en måte måtte borgerskapet i Skien lide den tort å se et skår i sin formentlige enerett til all handel. Det kom fra utlendingene. Tar man for seg en hvilken som helst manntallsliste fra Skien i første halvpart av 1600-årene, vil man finne de underligste navn på byens ledende borgere og magistrat, som til sine tider nesten helt synes å bestå av innvandrede utlendinger eller deres etterkommere. Vi finner navn som Ansbach, Barnholdt, Beda, Cornish, Cudrio, Cuhr, Fendt, Finch, Køster, Niemand, Praktisant, Ridderhus og Trinepol for bare å nevne noen av de mest fremtredende i byens offentlige liv. Enkelte beholdt sitt nasjonalitetsnavn som slektsnavn, kanskje på den måten at byens innbyggere opprinnelig har nevnt dem ved navnet på det land de kom fra. Det er navn som Hollender, Skotte, Engelskmann, Jyde, Tysk, Altenburg, Brandenburg, Meeklenburg, Rostocker, Dynkerker, Woehum og Utrecht. Foruten alle disse ville man uten tvil også under de mange -sen navn finne innflyttere. Mens innvandrerbølgen i begynnelsen av århundret synes særlig å være kommet fra Holland og Tyskland, kom den 1640- og -50-årene mer fra Danmark og Holsten. Den danske regjering så med sympati på at utlendinger slo seg ned i Norges byer; det nasjonale borgerskap var fåtallig og økonomisk svakt; utlendingene brakte som regel kapital og teknisk dyktighet med seg, og gjennom sine forbindelser i hjemlandet var det lettere å etablere handelssamkvem. Men regjeringen mislikte at utlendingene, når de etter noen år hadde tjent penger i Norge, forlot landet med sin rørlige kapital. 16. august 1607 utgikk et åpent brev fra Christian 4. at når de forlot landet, skulle de etterlate 10. parten av alt sitt gods, tre år senere skjerpet til 1/6, hvorav ½ til byen og ½ til kronen. 21. septbr. 1671 ble gitt nye privilegier for de utlendinger «som seg uti våre kjøpsteder nedsetter og borgerskap tar», de skulle de første 20 år være fri for «all borgerlig og bys tyngde», unntatt toll og aksise, ha frihet for å drive hvilken borgerlig næring de ville «så lenge de ei annerledes enn i gros negotirer»; etter utløpet av de 20 år skulle det stå dem fritt for å forlate landet igjen med all sin formue. Disse privilegier ble gjentatt 1685 og 1714, med et par viktige avvikelser: de gjaldt bare for folk av den reformerte tro, og de skulle avlegge troskapsed til kongen og ansees som hans undersåtter. Dette var de privilegier som gjaldt for den tredje bølge av utlendinger til Skiensfjorden. De kom nesten alle i tiden 1690-1710 og var alle med få unntakelser engelskmenn, og - det for denne historie viktigste - de slo seg praktisk talt alle ned i Porsgrunn. Her og til dels i Brevik finner vi i begynnelsen av 1700-årene en rekke engelskfødte forretningsmenn, Edvard Bodham, Frans Collier, Hans Halls, William Holby, James Green, Morten Lionfelt, Frans Wischer, Mr. Willer og Edvard Yalden. De fleste av disse forsvant igjen etter noen år, men kort før 1715 finner vi tre navn hvis innehavere, og etterslekt, slo seg ned for godt i Porsgrunn, ble norske borgere og kom til å spille en meget viktig rolle i ladestedets næringsliv og fremvekst. Det var James Bowman, som første gang nevnes i 1709, Benjamin Wright 1710, og frem for alle Niels Aall, som av en opprinnelig dansk slekt kom fra London sannsynligvis i 1712. Til disse må føyes den betydeligste mann i Porsgrunn i disse år, Herman Leopoldus, hvis far var innvandret til Christiania fra Lübeck, hvorfra sønnen i 1700 kom til Skienstrakten og etter noen år bosatte seg på Bjørntvet i Eidanger. Alle de nevnte menn ble giftet inn i lokale slekter, og fra de tre sistnevnte finnes det direkte mannlige etterkommere omkring Skiensfjorden den dag i dag. - I kraft av de nevnte privilegier kunne det således med statens sanksjon slå seg ned i eller utenfor byen en gruppe av utenlandske forretningsmenn som hadde rett til å erverve eiendom og drive handel, riktignok bare en gros, men de gjorde det også en detail, og de nøt attpåtil to viktige friheter: de slapp å ta borgerskap og betale skatt. Når de fleste av dem dertil slo seg ned utenfor byen, er det ikke å undres over at det kom til utallige rivninger mellom dem og Skiens magistrat som representanter for borgerne, som så med den største misunnelse på disse fremmede som trakk til seg så meget av den handel kjøpstadens innbyggere egentlig skulle ha hatt.
Skiens enerådende stilling som sentrum for Bratsbergs næringsliv var truet fra flere kanter, fra proprietærene, fra strandsitterne, fra de utenbys borgere og fra de fremmede innflyttere. Alle disse sosiale grupper finner vi i Porsgrunn omkring 1700 i det bysamfunn som dannet seg der og som de kjempet frem i strid med moderbyen. Enda så store innbyrdes motsetninger det kunne være mellom disse grupper, kunne motsetningen til moderbyen bli så stor at den fikk dem til å forene seg om ladestedets interesser. I tidsrommet 1680-1740 skapes en Porsgrunnsbefolkning i opposisjon til Skien. Denne prosess var ikke bare av formell juridisk art, en strid om privilegier og fortolkningen av dem, men prosessen hadde et reelt grunnlag i utviklingen av næringslivet. Ladestedet ville ikke ha fått en stadig voksende befolkning med begrensede rettigheter, som det tilkjempet seg en fortsatt utvidelse av, hvis det ikke hadde vært et økonomisk grunnlag som forsvarte berettigelsen av det. Og det er denne utvikling vi først skal se på før vi følger den juridiske siden av striden.
| Utdrag (s. 137-149) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |