Ballastskuffa på Setretangen

av Johnny Sørensen

Som observante båtførere kanskje har oppdaget, kom det opp et «nytt» sjømerke på Setretangen i august måned 1990. Merket har front mot Eidangerfjorden. Merket er et «ballastmerke». I seilskutetiden var det ballastplass utenfor Setretangen. Her stod da et tilsvarende skilt. Det opprinnelige skiltet stod noe høyere oppe, i skråningen nær det sted hvor huset Setretangen 24 (Kristiansen) i dag ligger.

Dagens skilt er satt opp på initiativ av Brevik Historielag. Det skal være et merke som minner oss om de hvite seils dager. Porsgrunn Havnevesen har vist stor imøtekommenhet, og har laget merke etter våre tegninger. Vi, på vår side, har fått god hjelp av Sam. Eriksen, som husket hvordan det så ut det merket som tidligere stod på Setretangen.

Ballastmerket viser 2 skuffer som er lagt i kryss. Vårt merke består av en påle som er vel 3 meter høy og skuffene er festet direkte på pålen. Ballastmerker fantes ved alle større havner. Når det gjelder merkets utforming og utførelse ble de laget lokalt av de forskjellige havnevesener langs kysten. Noen plasser er merket malt direkte på fjellveggen, hvor det falt naturlig, andre steder er 2 skuffer malt på en oppspikret hvitmalt lem. Her på Setretangen var altså skuffene satt fast direkte på pålen. Utformingen av merket hang derfor med hvordan terrenget der merket skulle stå, så ut. Det skulle være godt synlig fra sjøen. En uryddig bakgrunn gjorde at man måtte være mer nøyaktig med utformingen.

Dette om selve merket; så litt om bakgrunnen for hvorfor det var nødvendig med angitte plasser for ballast.

Hva er ballast, og hvilken bruksverdi hadde den?

Det var seilskutene som hadde behov for å seile i ballast. Det var nemlig ikke alltid at en skute fikk ny last ombord etter at den hadde losset sin last i en havn. Det hendte mang en gang at skuta måtte seile videre uten at man fikk last ombord; enten for å finne last i en annen havn, eller at skuta gikk i fast rute med last bare én vei. Dette siste var blant annet ofte aktuelt for Breviksskutene som gikk i isfart på England og nordsjølandene for øvrig, man hadde ingen last hjem til Norge. Kull fra England var ofte en last skutene hadde med seg hjem, men det var ikke alltid mulig å ta det med seg. Det var en rekke ting som skulle klaffe. Det var et økonomisk spørsmål mange ganger. Skulle man la skuta ligge ved kai i England og vente på å få returlast, eller skulle man kaste loss så raskt som mulig for å rekke enda en tur med is fra Norge i stedet for liggedager i England?

Ingen tok ut en skute som var tom og uten ballast. Slik seilas ville vært et vågespill. Mulighetene for å kantre, selv med mindre seilføring, var da tilstede. Ballasten, eller lasten ombord, gjorde at tyngdepunktet ble liggende lavt nede. En skute under fulle seil hadde stort press på master og rigg. Ballasten var et hjelpemiddel til å holde skuta sto i sjøen. Uten ballast var manøverdyktigheten av skuta ikke tilfredsstillende, og det kunne oppstå situasjoner hvor skuta var meget vanskelig å mestre. Uten god seilføring ville skuta bruke lengre tid på reisen. Å seile med skute uten last over lengre tid ble det ingen penger av.

Ballasten bestod av jord, sand, leire, grus, stein etc. som ble hivd ombord i lerretssekker, trillet ombord eller brakt ombord i sekker på ryggen og deretter tippet i rommet. Uansett var det hardt kroppsarbeid ombord i en seilskute. Selv om det var lokale stuere som var til rådighet for å ta ballast ombord, kunne mannskapet på enkelte skip ta del i arbeidet.

Når is-skutene fra Brevik kom tilbake fra f.eks. England, hadde de med seg ballast fra den havnebyen hvor de sist hadde losset. Vel hjemme i Brevik med ballast ombord, måtte de tømme skuta for ballasten. Det kunne ikke skje hvor som helst. Allerede på 1700-tallet kom det inn i havnereglementer hvor man hadde anledning til å «skyte ballast», som man kalte det. Dette for å sikre dybdeforholdene i havnene. Ved ukontrollert tømming av ballasten kunne man fylle opp slik at havnene kunne bli for grunne. Dette ville jo bringe havnene i et økonomisk uføre. I hver havn ble det derfor tilvist plass hvor man kunne kvitte seg med ballasten før man tok inn ny last. Stedene ble skiltet med «ballast-merke». På alle havnekart ble ballastplassene avmerket.

I Brevik var det i forrige århundre to steder hvor skutene kunne hive sin ballast på sjøen. Det ene stedet var Setretangen, det andre ved Trosvik utenfor Kollbjørn. I andre byer hvor forholdene lå til rette for det, kunne ballasten bli lempet direkte på land og brukt som fyllmasse til utbedring av bryggeanlegg osv.

Den første ballastplassen i Brevik var på Øya, på Banken. Her bygget ballasten seg opp slik at det ble en ny «Øy» kalt Banken. Etter at Banken ble søppelplass for Brevik kommune, ble det bygd bru ut til Banken. I forbindelse med sprengningsarbeider til ny E-18 i 1960-61, ble Banken landfast med masser fra dette arbeidet. Skipsreder Corn. Røe hadde også planer om å bygge en verv for sine skuter her. En nedrigget skute, «Ulrikka», ble fylt med sand og senket som en barriere mot Strømmen. Helt frem til 1960-årene var spantene til denne skuta fremdeles synlige på Banken. - Skipsreder Corn. Røes drøm om et større reparasjonsverft for sine skuter på Banken ble aldri noen realitet.

Selv om ballasten for det meste ble styrtet i sjøen i Brevik, ble mye brakt i land og fylt opp i skorter og på fjell. Dette ga grunnlag for mange kjøkkenhaver i Brevik. Det var jo lite jord mange steder både på Øya såvel som i Blekebakken og langs Setrelandet. Det er derfor mange i Brevik i dag som har engelsk jord i sine haver.

Både på Røeverven og i Salingstrand er det ballastjord. Ved kjølhaling ble ballasten tatt i land på verven da forholdene der lå til rette for det.

For å få et inntrykk av mengden av ballast som disse seilskuter tok med seg hjem til Brevik, kan en nevne at summen av samlet tonnasje ankomne skuter i ballast til Brevik i tidsrommet 1841-1920 var på hele 623.000 tonn iflg. offisielle kilder.

En annen ting som fanger interessen for ballasten fra seilskutetiden, er alle disse planter og blomster den forte med seg. Av den grunn er det mange utenlandske planter i Breviks jord den dag i dag. Se for øvrig artikkelen til Roger Halvorsen i historielagets årbok, årgang 3, 1982.