Å se på villblomster er for mange en spennende hobby. Å se på plantelivet i Grenlandsområdet er særlig spennende for botanikere, det være seg profesjonelle eller amatører.
Da botanikken virkelig fikk vind i seilene i Norge, ble plantesamlere snart klar over hvor rikholdig floraen i Grenland var. Takket være et gunstig klima og en kalkrik berggrunn, den såkalte kambrosiluren, er området rundt Langesundsfjorden en av de mest innholdsrike «floraprovinser» i Norge, ja, kanskje i hele Skandinavia. Dette faktum er en av hovedgrunnene til at svært mange botanikere etter hvert har besøkt distriktet. En av Norges største og første botanikere, Mathias Numsen Blytt, besøkte Langesundsområdet så tidlig som i 1826. Blytt, som ble professor i botanikk ved Oslo universitet i 1837, er den som bør ha æren for at Langesundsfloraen tidlig ble kjent. Siden fulgte mange i hans fotspor. Også i 1838 besøkte Blytt Langesund og studerte da floraen meget grundig.
Mange fine funn ble gjort opp gjennom årene. Det kanskje mest berømte er Blytts eget funn av reinrose (Dryas octopetala) i 1838. Den ble funnet på klippene ved Langesund og på Langøya. Reinrose er en fjellplante med vid utbredelse i fjellet og i Nord-Norge. Den er sterkt bundet til kalkområdene i Norge og er en plante som gir botanikerne beskjed om at «her er det mye fint å finne, for her er det kalk i grunnen.» Ingen andre steder, unntatt i Nord-Norge, går reinrose helt ut til kysten. Dette førte til at reinroseforekomstene ved Langesund ble livlig diskutert i vitenskapelige kretser, og det ble skrevet lange avhandlinger om dem.
En annen underlig plante er den gule ertebusken buskvikke (Coronilla emerus). Den er i Norge kun funnet på Telemarkskysten fra Heistad til Sannidal. Ellers i Skandinavia er den kjent fra Utland og Gotland i Sverige. På Gotland fant den store botanikeren Carl Linneus den i 1741 som ny for Norden, og hans overraskelse og glede var så stor at han skrev i sin dagbok: «.... Om hundrade sagt oss att den (buskvikke) skolat växit vilt i Sverige, hade vi det ej trott, där hon icke tagits med våra händer, och hämtats med livsfara.»
I sin store flora, som vel var en av de første som dekket større deler av Norge, skrev Blytt begeistret om funn av både flueblomst (Ophrys insectifera) og marisko eller tøffel (Cypripedium calceolus) fra Grenland. Han fant flueblomst og marisko på «Helleaasen nær Brevig» og flueblomst ved Langesund. Også mange andre av hans plantefunn går tilbake til våre trakter, funn som ble gjort under hans reiser i 1826 og 1838. Så i 1911 utga lærer Johan Dyring fra Holmestrand sin Flora Grenmarensis, en flora som dekket plantelivet i Grenmar, områdene rundt Langesundsfjorden.
Dette verket var på mange måter meget interessant. Lokalfloraer var svært sjelden kost i Norge, og tidligere var det ikke utgitt noen samlet planteoversikt for vårt distrikt. Dessuten dukket det opp flere nye element i floraen. Blytts gamle angivelser av fine arter var selvsagt tatt med, og mange nye funn var kommet i tillegg. Bl.a. hadde en frk. S. Møller funnet den ytterst sjeldne røde skogfruen (Cepha-lanthera rubra) på Strømtangen i Brevik. Lokaliteten er, som de fleste andre for arten, for lengst strøket av florakartet p.g.a. ødeleggelser og nedbygging, men den viser kanskje litt av mulighetene våre nærområder har hatt når den sjeldne orkideen kunne finnes innenfor Brevik bys grenser.
Men det dukket altså opp nye element som vakte botanikernes interesse for vår lokalflora i enda sterkere grad enn før. Møllefloraen, planter som var kommet inn med importert korn, var et av dem. Et annet var de såkalte ballastplanter. Det er planter som dukket opp da seilskutetiden satte inn.
Seilskutefarten nådde sitt høydepunkt i 1870-80 årene. I vårt distrikt var det særlig istrafikken som skapte gode tider for seilskuterederne. Men det var mindre frakt å få på hjemturen etter at isen var levert. For så ikke å seile tomme hjem, gikk skutene i ballast, dvs. at de tok ombord stein, sand og jord som last.
Denne ballasten ble noen steder brakt i land, og andre steder ble den styrtet i havet der det ikke var for grunt. Ofte ble det tatt i land ballast når skutene skulle til et av de mange verftene langs Telemarkskysten. Derved ble det liggende ballasthauger nær verftene.
Ved Brevik er det sikkert kastet ballast ved «Gjermesholmen Balladsplads», ved Kulbjørn vest for Trosvik og ved «Den gamle balladsplads» (Øen) i 1736. «Brevigs Havnefogedcontoir» oppgir i 1875 at det var ballastplass ved Stathelle 20 og 70 favner fra land, ved Trosvik 7 favner fra land og ved Sætre 25 favner fra land. (Bjørndalen & Ouren 1975).
Ballasten kom ofte også til nytte. Enkelte foretaksomme skutefolk brakte ballasten i land til hagene sine. Ofte bestod jo ballasten av jord av ypperlig kvalitet, noe som kom godt med når små kjøkkenhager skulle anlegges, f. eks. i skrinne bergskorter på Øya i Brevik.
Den ble også ofte brukt til fyllmasse på tomter og til brygger. Slik kom ballasten til nytte, og i den fine jorda dukket den ene fremmede planten opp etter den andre. Det ble funnet mange fine og merkelige arter av botanikere, men det er vel ikke fritt for at en kan tenke seg at flittige sjømannsfruehender i Brevik lukte bort mang en ugrasplante av ukjent opprinnelse, ugrasplanter som botanikere ville ha jublet over å få samlet i sine herbarier.
Likevel var det mange rare planter som fant et tilholdssted de likte i Brevik. Her slo de rot, og mange av dem trives den dag i dag i Breviks gater, hagekanter og gamle løkker. Av og til holder de seg skjult i jorda som frø, inntil de en dag finner det for godt å dukke opp til overraskelse og glede eller irritasjon for dem som finner dem.
Nå er Øya i Brevik et av de viktige funnsteder for ballastplanter i Langesundsfjorden. Et av de mer kjente funn av ballastplanter i Brevik er maritistel (Silvbum marianuml) som ble funnet på kirketomta da ny kirke ble bygget i 1877. Jørgensen & Ouren (1969) skriver at dette funnet trolig skyldes at ballastjord ble brukt på kirkegården.
En annen plante som kan ha nådd Brevik via ballast er bulmeurt (Hyoscyamus niger) som nå og da dukker opp i Brevik fremdeles. Jeg har bl.a. funnet den i kanten av den tomta hvor Breviks kino står i dag. Nå skal det sies at bulmeurt har en så rar og innholdsrik historie bak seg at den like gjerne kan være brakt til Brevik på annen måte. Den er brukt av hønsetjuver, som middel mot tannverk, av hekser og mye, mye annet, men det er en annen historie.
For 2 år siden dukket nonsblom (Anagallis arvensis) opp på Sandøya. Telemark botaniske forening ble forevist den av en hageeier som var fortvilet over all «den røde vassarven» i hagen sin. Den var et plagsomt ugras, og en slik opplysning vakte amatørbotanikernes interesse. Slik ble en gammel ballastplante funnet igjen i distriktet etter mange års fravær.
En av de mer berømte planteforekomster i vårt distrikt er fargeginsten (Genista tinctoria) som vokste eller kanskje ennå vokser i åsen nord for Furulund idrettsplass. Dyring skriver i sin Flora Grenmarensis: «Genista tinctoria L. Mellom lyng og grus i furuskog. Sjelden. Gaarden Myren ved Brevik (Traaen). Virkelig opprindelig vild?»
I dag er planten dessverre trolig borte fra Norgesfloraen. Forvillede planter er funnet andre steder, men de er ikke av den lave typen som fantes ved Myragården. Voksestedet ved Brevik er det eneste kjente i Norge til nå, men planten er trolig gått ut her p.g.a. gjenvoksing og arbeider i forbindelse med Furulund idrettsplass. Det skal være plantet ut eksemplarer av arten, men de er av den samme, mer høyvokste typen som en har funnet forvillet andre steder. Forklaringen på forekomsten kan muligens være at den har kommet inn med ballastjord, feks. i forbindelse med istrafikken ved Myradammen og Dalenområdet. En annen mulighet er jo selvsagt at planten opprinnelig er vill og har hatt en videre og større sammenhengende utbredelse i området. Andre merkelige arter med funnsteder her i området åpner for den muligheten. Her kan nevnes både buskvikke (se foran) og rødsmelle (Silene armeria).
En tredje mulighet kan også være at den er kommet inn ved at en skuteskipper har funnet planten i Danmark, hvor den stedvis er meget vanlig, og tatt den med hjem til hagen som en staude. Siden kan den i sin tur ha forvillet seg til området ved Myragården. At seilskutefolk tok med seg hjem fine planter og dyrket dem i hagen hjemme, er ingen ukjent ting. Planter som kunne brukes medisinsk, kan også ha fatt sitt fotfeste i Brevik på denne måten. Her kan vi f. eks. godt tenke oss at den fine apotekerkattosten (Malva moschata) er blitt plantet inn til medisinsk bruk likeså vel som den kan ha kommet inn med ballast. Apotekerkattost finnes spredt i Brevik med sin største forekomst på Øyas bratte sørside. Her kan en se de store lyserøde blomstene lyse opp blant de høye stakene av ormehode, blåeld (Echium vulgare) som også trolig er en plante som er kommet inn ufrivillig, feks. via ballast. Som en del andre ballastplanter har den funnet sin plass i lokalfloraen, mens andre flotte arter som maritistelen fra kirketomta ser ut til å ha forsvunnet.
Nå er det imidlertid ennå mange fine ballastplanter å finne i Breviks gater og i omegnen. Når så neste års ugras begynner å røre på seg, ja, så dukker det nok opp en og annen raritet som har sitt utspring fra frø som er brakt i land, sovende i dansk, tysk eller kanskje engelsk jord. Da høres vi kanskje av.
| Utdrag (s. 27-35) fra: Brevik Historielag: Årbok 1982 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |