Streikeparolen mot arbeidstjenesten i mars 1944 varslet om at striden på den indre front i Norge var kommet inn i en ny fase. Det faktum man sto overfor, var at quislingmyndighetene planla større innkalling enn tidligere og at arbeidstjenesten i stadig flere tilfeller ble satt i ved rent militære anlegg. Alvorligere var imidlertid planer som ryktevis var sivet ut at myndighetene aktet å kamuflere en militær mobilisering av norsk ungdom ved å gå veien om arbeidstjenesten. Hjemmefrontens ledelse besluttet derfor å sende ut parolen om kamp. Parolen oppfordret til streik mot arbeidstjenesten og henviste til Quislings tilbud til Hitler og Riisnæs' forslag om å stille 3 norske divisjoner. Nå begynte det å haste for makthaverne før motstandsfronten ble for hard.
Det ble bestemt å innkalle 3 årsklasser til nasjonal arbeidsinnsats i midten av mai 1944. Den 15. mai holdt Quisling en tale hvori han offentliggjorde planer om innkalling av årsklassene 1921, 22 og 23. d.v.s. de årsklasser arbeidstjenesten hadde i sine ruller. Quisling framholdt at Norge økonomisk og militært skulle samordnes med Tyskland. 16. mai ble mobiliseringsordren offentliggjort i pressen.
Etter Quislings tale kom det beskjed fra Hjemmefrontens ledelse at de skulle ytes motstand for enhver pris, koste hva det koste vil: Ingen møter til mobilisering! Alle gode nordmenn ble oppfordret til å støtte guttene. Ingen var i tvil om at hjemmfronten mente det alvorlig de gangen, og avgjørende var det hvordan ungdommen stillet seg. Det vist seg at ungdommen som hadde så mange avskrekkende eksempler å se tilbake på, ikke sviktet, skjønt alle var klar over at de måtte forlate alt de hadde kjært og gå i dekning på ubestemt tid og utsette seg selv og sine nærmeste for represalier. I hele Oslo meldte det seg 350 av 5 000 og mange var bragt fram etter rassia. Fra de øvrige byer kom det melding om full oppslutning om streiken, for Porsgrunns vedkommende gikk det rykter om at det hadde meldt seg 2 gutter, men det ble aldri bekreftet. Fronten sto fast. Registreringen var i Porsgrunn fastsatt til den 22, 23. og 24 mai, men guttene begynte å rømme allerede den 18. mai og strømmen av rømlinger fortsatte uavbrutt dag og natt. Det ble fra hjemmefronten gitt beskjed om at guttene skulle forsøke å komme seg i på bondegårder, men det var håpløst da myndighetene hadde satt igang rassiaer og truet med strenge repressalier mot dem som ga hjelp til guttene. Bøndene måtte sende sine egne gutter i dekning. Hele det norske folk gikk nå i en åndeløs spenning over hva myndighetene ville foreta seg, det hadde sørgelige erfaringer fra tidligere aksjoner.
Nazistene tok sine motforholdsregler. I første omgang ble fristen for registrering forlenget og de som da ikke meldte seg, ville bli fratatt sine rasjoneringskort. I neste omgang ble det truet med skyting, og det ble ikke med truslene. I løpet av mai måned ble det foretatt ca 30 henrettelser, for de flestes vedkommende gjaldt det gamle saker, men de ble skutt nå for å skape den rette terrorstemning. I 4 tilfelle av disse 30 ble kamp mot arbeidstjenesten oppgitt som grunnlag for dødsdommen. Olaf Hansen Moen, Oslo ble skutt den 24. mai fordi han hadde oppfordret 3 gutter til ikke å melde seg, men gå i dekning, han hadde lovet å hjelpe dem med mat og husly. Dommen ble avsagt av Quislings politidomstol. Samtidig ble det foretatt flere store rassiaer, i løpet av mai ble det foretatt over 1 000 arrestasjoner.
Hjemmefronten understreket sterkt i sine paroler aktiviseringen her hjemme i Norge og angrepet på festningen Europa. Den alminnelige mening var at invasjonen var nær forestående, de fleste av guttene var overbevist om at de ville få seg tildelt våpen for å delta i frigjøringen Hadde denne aksjon blitt igangsatt 1 á 2 år tidligere, ville det ha resultert i masseskyting av gisler, alle visste at gissellistene lå ferdig utarbeidet hos Gestapo. Men tyskerne måtte regne med invasjon og da var redde for å tilspisse situasjonen ytterligere.
Strømmen av gutter fra Porsgrunn og omegn gikk i 2 hovedretninger, mot Mensvann i Gjerpen og Kilebygda i Solum. En del mindre grupper ordnet seg med innkvartering på avsidesliggende fjellgårder og setre. Det var til å begynne med forutsetningen at Milorg skulle ta seg av gutta og forestå hjelpearbeidet, men av en eller annen grunn trakk den seg tilbake og overlot ledelsen til civilorg, som gjennomførte oppgaven på en strålende måte. Forlegningene for Porsgrunn og omegn hadde ry for å være de best organiserte i landet.
Skauguttas kampsang.
Mel: FlaggetKom med fra hele Norges land
fra Nordkapp og til Lindesnes vil vi stå hand i hand.
For Heimefrontens motto er
at de ikke vil ha no' av
at vi blir Hitlers hær.
Står vi nu samlet i denne vår kamp
skal vi beseire nazismen og dens ramp.
Vi må derfor i skogen oss gjemme,
for herr Quisling har jo oss innkalt.
Men kong HÅKONs sak vil vi fremme
ham har jo fedrene for oss valgt.Refreng:
Nu må gutta i kampen stå sammen,
for å utføre denne vår sak.,
og med dem står hele folkestammen,
hele Norge må nu ta et tak.Kom med, kom med til skogs vi drar,
vekk fra jenta, mor og far, og gledene vi har.
Til Norges skoger, ut vi tar,
hvorr gutta trives og håpet gror til Kongens ord
Ennu fins der gutter som i byene går,
i restaurant og på gatehjørnet står,
Går du med eller gjør da det ikke,
eller hvem er det du stoler på.
Vil du ei heimefra rikke?
Det er din innsats det gjelder nå,Refreng: Nu må ---
Vi har, vi har en gutteflokk
som ligger mellom skogens trær og venter Norges hær
på invasjonen stoler vi
og timen den er ganske nær
da vi igjen blir fri.
De har gitt oss sitt løfte at alt skal bli bra.
og alt hva vi taper får vi igjen en dag.
Selv om vi har igjen den store krise,
som nazistene truer oss med,
skal vi herren Qvisling bevise
mobiliseringen sabler vi ned.Refreng: nu må ...
Guttene som søkte opp mot Mensvann i Gjerpen hadde først og fremst lagt beslag på hyttene. Men det var ikke mange som fikk plass i dem. De ble meget snart overfylt. Gutter som etterhvert strømmet til, måtte slå seg til i Valleråsen i telt og barhytter. Våren 1944 var meget regnfull så det ble å gå våt praktisk talt hele døgnet. Alle tilførsler av proviant m.v. ble fraktet med bil fra Porsgrunn til Åsterød hvor den ble losset av guttene som fraktet varene vidre i ryggsekk over Skifjeld til Mensvann, over Mensvann i pram og så videre opp heia til Vallerdalen.
Boholdene blandt guttene var ikke særlig gode til å begynne med. Guttene i Vallerdalen som hadde slette boligforhold sammenlignet med hytteboerne måtte også slite hardest for å få provianten fram til leirområdet.
Guttenes opphold i skauen måtte organiseres på lang sikt. Hyttene som ved en mulig rassia først ville bli hjemsøkt, måtte rømmes. Guttene måtte settes, under kontroll i et begrenset område hvor det var mulig å etablere et effektivt vakthold. Det ble besluttet å bygge en forlegning og samle alle guttene i denne. Bygging av hytter ble straks påbegynt. Det hele var jo provisorisk, men skulle allikevel gjøres så solid at hyttene eventuelt kunne benyttes i vinterhalvåret. Hyttene ble bygget av reisverk, innvendig kledd med ullpapp, utvendig med tjærepapp og et tykt lag med granbar. Innredningen var enkel men praktisk. køyer i to høyder, benker og bord. Etter hvert som byggingen skred fram fikk hytteboerne ordre om å flytte inn. Proviantdepoet som hittil hadde vært plassert i en fjellhule, måtte flyttes da det stadig silret og rant vann der og alt som kunne ta skade av fuktighet ble ødelagt innen kort tid. Det nye proviantdapoet ble laftet opp av rundtømmer, innvendig innredet med hyller og binger. For å skape så rolige og betryggende forhold som mulig var det nødvendig å utbygge en administrasjonsstab, med full kommandomyndighet. Hver hytte dannet et lag med egen kokk og en lagfører som ansvarshavende, 4 hyttelag dannet en tropp med en troppsjef. Til fordeling og tilsyn av vakter ble det utnevnt en vaktsjef, til kontroll og utdeling av proviant m.v. en deposjef, til ettersyn av helsetilstand og det sanitære innen forlegningen en sanitetssjef, og som ansvarshavende for den daglige ledelse av forlegningen ble det utnevnt en leirsjef. Leirsjefen var direkte underlagt lederen av skaugutta og var ansvarlig for at den daglige rutine og leirens reglementer ble fulgt. Leirens arbeidsordning var følgende:
| Kl. 07.30: | Utpurring av mannskapene. Rydding av hytter. Pakking av ryggsekker. Frokost. |
| 09.00: | Oppstilling, fordeling til arbeider, øvelser og vakttjeneste. |
| 12.00: | Middag. |
| 13.00: | Fortsettelse av arbeider og øvelser. |
| 16.00: | Arbeider og øvelser slutt. |
| 23.00: | Rosignal. |
"Orienteringstur foretatt av 2. tropp den 20-6-44. Start kl. 10,-. Fulgte første stien ned til Limtjern og gikk rundt dette på sørsiden. Herfra tok vi inn på en sti som går lange østsiden av tjernet og fulgte denne til nordre ende. Videre langs bekken Langevann og nordover på østsiden av dette vannet. Denne stien var fast og god på noen steder, særlig i nordenden av Limtjern hvor den krysser en liten myr N.ø. for Langevann kom vi inn på stien som fører forbi Langetjern. Denne stien går praktisk talt hele veien mellom Langevann og Langetjern over myr. Den er bløt og tung å gå, men er fullt farbar. På høyde med Langetjern blir stien fastere og går over i en gruslagt kjørevei. Ca. 200 m nord for Langetjern passerte vi en hytte på venstre side av veien. Omlag ½ km gjør veien en bue i østlig retning. Den er her skåret inn i skråningen. Her tok vi av på en sti og fulgte denne rett vestover. Terrenget som til å begynne med er lett kupert ble etter hvert brattere inntil stien ble borte i en myr ved foten av er bratt skrent. Vi gikk opp denne og befant oss på en bar fjelltopp (ikke navgitt på kartet). Kl. var 11.35. Vi peilet retningen til Langetjern og Langevann og tegnet vedlagte skisse, tok retningen på Gunsholtseter og videre ned mot Djupdal (vanskelig terreng). Bøyet deretter av mot syd og gikk rett på leiren. Hjemme kl. 16.20
Troppssjefen.
Rapporter og skisser over de forskjellige ruter ble brukt til undervisning i leiren. Til vakthold ble troppene fordelt etter tur. Det ble etterhvert utbygd et meget godt vakthold. Poster ble plassert på alle strategiske punkter for å sikre leiren mot å bli overrasket. Vaktsjefen måtte selvsagt øve streng kontroll for å hindre sløvhet, og fikk til dette hjelp av troppsjefene. Telefonforbindelse ble opprettet mellom leiren og hovedkvarteret i jakthytta og videre til en utpost ved enden av Mensvann. En vakt var postert på Skifjeld som hadde telefonforbindelse med Skifjeld. En melding fra Porsgrunn ville være i leiren i løpet av 15. minutter. Alle prammer i Mensvann var trukket over mot leirområdet. Om dagen var det leir ---- tert vakt mot fly, hvis det var fare for at et fly ville passere over leirområdet ble det gitt flyallarm. Med visse mellomrom ble det foretatt prøveallarm for hurtig oppbrudd, en gang også etter rosignal ca. kl. 23.30. Samtlige sto oppstilt klar til avmarsj med full oppakning kl. 23.45. Leiren hadde alltid gode tilførsler av proviant, det var praktisk talt ikke rasjonering av noe slag, tobakk unntatt, som var meget vanskelig å skaffe nok av til så mange. Depotsjefen måtte til enhver tid ha full oversikt over depotets beholdninger. Han førte liste over av- og tilgang av de forskjellige matvarer og måtte i god tid innlevere liste over de varer leiren hadde behov for. Leirsjefen sendte listen med proviantbilen da den returnerte til byen. Utslitte sko og støvler ble sendt til byen for å repareres, om det var mulig. Nye støvler, benkleer, strømper m.v. ble skaffet til veie for de av guttene som var dårligst stillet. Helsetilstanden i leiren var hele tiden meget god i betraktning av de forhold guttene levde under. Sanitetssjefen, som hadde gjennomgått et førstehjelpskurs, var meget interessert og pliktoppfyllende. Hver aften gikk han runde og kontrollerte guttene. Delte ut piller, hostesaft (som var meget populær), renset sår og verker. Ved alvorlige tilfeller ble læge budsendt, pasienten ble da, hvis det var nødvendig, kjørt på sykehus. Gutter som var plaget av dårlige tenner fikk anledning til å konsultere tannlege. Det var ordnet med postforbindelse mellom guttene og deres pårørende. All post var underlagt sensur.
For at ikke guttene skulle kjede seg i fritiden ble det nedsatt en komite til å arrangere leiraften med underholdning. De fikk istand et musikkorps, et sangkor, et utvalg til å ordne med sketsjer og viser. Samtlige lå i hard trening hele uka for å kunne servere noe nytt på lørdagskvelden. Forøvrig drev guttene på med badning, idrett fiske osv. Enkelte som var blitt tvunget til å forlate skolen, benyttet fritiden til lesning og selvstudier. Ved enkelte høve når omstendighetene tillot det ble det innvilget permisjoner. De av guttene som kunne skaffe bevis for at de kunne få opphold på en bondegård under betryggende forhold fikk tillatelse til å forlate leiren mot å avgi taushetsløfte. Det kan sies med en gang, det hendte aldri at guttene brøt dette løfte skjønt flere av den senere ble arrestert og avhørt. Det var alltid jevn tilgang av nye gutter, noen hadde rømt fra A.T., andre hadde ventet i det lengste med å rømme til skauen. Leiren hadde også stor tilgang av gutter fra andre byer, fra Larvik måtte vi stoppe tilgangen. Det kan vel sies at forlegningen ialt hadde ca. 160 gutter i dekning under av- og tilgang. Maksimumsbelegg var 120 gutter. I juli var mannskapsstyrken gått ned til ca. 60 mann. Tyskerne hadde på denne tid innlosjert en større styrke på bondegårder rundt Ballestadhøyda.
Da mange av guttene i forlegningen "Hulka" var blitt plassert i skog og jordbruk, ble det for å spare transport og ikke ta noen unødige sjangser forøvrig, bestemt å overføre guttene til forlegningen "Hulka" og inntil videre nedlegge forlegningen "Jøssingheim". Overføringen begynte den 12. ,juli og var avsluttet den 14. Overføringen ble litt av en jobb både for gutta og ledelsen. Proviant og utstyr måtte nå fraktes samme vei tilbake som fram, og denne gang i løpet av kort tid. Ca. 2 tonn proviant og hver tropp som tellet 24 mann hadde følgende utstyr ifølge oppsatte lister: 3 telter, 4 økser, 2 sager, 10 kasseroller, 4 kaffekjeler, 4 stekepanner, 12 soveposer, 20 ulltepper, 24 ryggsekker og i tillegg vanlig utstyr av kleer. Til overføringen ble det brukt 2 lastebiler som kjørte en tur hver om dagen i 3 dager.
Da vaktholdet om natten var meget strengt, måtte overføringen utføres midt på dagen. Guttene ble tildekket med presenninger og kjørt mellom og forbi de tyske vakter. Ved en anledning måtte en tysk patruljevogn kjøre etter en av transportbilene ca. 5 minutter da veien var for smal til å passere forbi. Guttene som hadde streng ordre om å forholde seg rolige, ante ingenting - heldigvis. Skauguttene fra Vallerdalen likte ikke å bli overført til Kilebygda. Det var naturlig, etter hardt strev og slit hadde de fått bygd opp en forlegning med gode og hyggelige hytter, og de hadde ikke før flyttet inn før de måtte forlate det hele
Alle dagbokopptegnelser fra Vallerdalen gikk dessverre tapt, men en del rapporter er i behold og gjengis her:
- Jøssingheim 5-6-44:
- Igår stoppet vakten en gutt på 17 år. Han oppgav å være kjørt hit av en læge i bil. Han hadde ikke passord og gav en svært usammenhengende forklaring, Han er i besiddelse av ein innkallingsordre til N.S.K.K. Gutten holdes internert i vakthytta i påvente av ordre. Vi trenger straks en del materialer, bord og tjærepapp og en del 3" og 5" spiker til reisverk.
- 6.6.44:
- Den internerte 0.0. rømte idag, navn og data vedlegges,
- 8-6.44:
- I henhold til ordre etter inspeksjon igår er alt disponibelt mannskap kommandert til byggearbeid Ifølge plan er arbeidet satt igang med nytt depot og hytter til lag 4. 9 og 10,
- 9-6-44:
- Vakten stoppet idag 3 gutter fra Larvik (nevn og data). Det var rømlinger som søkte seg inn i leiren. Da troppssjefen for 3. tropp kjente guttene og gikk god for dem, slapp de inn i leiren. De fortelles at det er mange gutter i Larvik som vil inn i leir her borte. Vi venter omgående beskjed hva vi skal gjøre i saken. Gutta mener det haster med å få sendt beskjed bortover.
- 10-6-44:
- Lag 9 blir ferdig med sin hytte i dag. Disse hytter blir meget solide og varme. Depotet blir ferdig imorgen, det blir romslig og solid. En kar fra Skien var på gården S. idag og fortalte at Hirden i Skien samlet proviant på Hirdhuset. Han mente de kunne foreta en utrykning allerede imorgen for å søke etter skaugutter. For sikkerhets skyld er alt mannskap trukket sammen i leiren. Vi avventer nærmere ordre.
- 11-6-44:
- På grunn av stor turisttrafikk lørdager og søndager er det satt ut en vaktpatrulje ved veien Oklungen over Limtjern. Hytten til lag 12 som ble helt ødelagt av stormen i natt, er nå helt ombygget og C-lag blir ferdig idag. Telefonforbindelsen Jakthytta - Leiren er nå ferdig og er åpnet idag. Leiraften igår, arrangementet var bra, men vi mangler en del instrumenter til orkesteret. Send tekningsmateriell snarest mulig.
- 14-6-44:
- Ved middagstid igår fikk vi en ny sending med proviant. Den kunne dessverre ikke fraktes helt fram til leirens, da det var en takstnemnd i nærheten av leiren. 2 av mennene var nazister. Ikveld ble all provianten fraktet fram til jakthytta i et forferdelig regnvær, alle mann ble gjennomvåte.
- 16-6-44:
- Da hyttene som var med i første plan, er ferdige. Vi er klar til å ta fatt på neste og vil være takknemlig for en sending materialer snarest mulig. Alle teltene vil da bli tatt ned og holdt i beredskap til en eventuell retrett. De nye gutter som var ventet over Siljan igår kom idag. De var forsinket på grunn av en tysk patrulje,
- 21-6-44:
- Vi har idag hatt lægekontroll, 11 mann var til undersøkelse, det var ingen alvorlige tilfeller. L.O. som ble operert for brokk, er nå tilbake i leiren, såret er fint, men han må ta det med ro en tid. Arbeidsplan for de første dager vedlegges.
- 28-6-44:
- Oversender søknad for nr. 520-521-522-523 om tillatelse til å forlate leiren for å arbeide på en gård. Samtlige hytter er nå ferdige men vi trenger en del jerntråd og stift til kamuflasjen. Telefontrekk nr. 2 er nå ferdig. Send tobakk hvis det på noen måte lar seg gjøre.
- 10-7-44:
- Vi avventer nærmere ordre ang. overføringen. Det meste av leirens utstyr er nå tranportert ned til S.
- 14-7-44:
- Leirområdet og hyttene ettersett og i orden. En mann blir igjen på S. for å holde øye med hyttene. Jøssingheim ligger nå øde og forlatt, men er i full stand til å motta gutter om det skulle bli nødvendig.
I Kilebygda ved Rognsbru, Vassbotn, Hundekilen, Vassenden, Bjårvann og i Høydalen hadde guttene lagt beslag på alle hytter og innstallert seg på best mulig måte. Det var ikke tale om sengeplass til alle guttene, men foruten dobbelt belegg i køyene, ble bord, benker og gulv benyttet til liggeplass. Gårdbrukerne var meget hjelpsomme mot guttene og hjalp dem til rette. Enkelte dager var innrykket så stort at det var umulig å få dem plassert. Gårdene måtte tjene som samlestasjoner inntil en fikk oversikt i hvilke hytter det var mulig å få dem stuvet inn. Etter hvert som dagen for fristen for innregistreringen nærmet seg, øket strømmen av gutter på alle veier inn mot Kilebygda. Transporter av proviant foregikk regelmessig, men under disse omstendigheter var det umulig å øve kontroll om alle fikk seg tildelt proviant. Etter sigende skulle det en av de første dager oppholde seg ca. 90 gutter i Kilebygda, det ble beregnet proviant etter dette antall. Det ble foretatt en kontrolltelling, og det viste seg da at det oppholdt seg ca. 160 gutter der, og enda må en gå ut fra at ikke alle kom med. Guttene var meget flinke til å innrette seg. Hvert hyttelag hadde valgt seg en tillitsmann og etablert vakthold. Men forøvrig ruslet de rundt på bygdeveier og tok seg turer til landhandleren i flokker.
Myndighetene hadde satt igang større rassiaer etter gutter, og det sier seg selv at her ville det skje store ulykker i tilfelle av en rassia. En del av guttene ville nok greie å komme seg unda, men hvorhen, og hvorfra skulle de få sine forsyninger, da en måtte gå ut fra at området etterpå ville bli satt ander særlig bevoktning? For å få guttene samlet under betryggende kontroll og vakthold, forsyninger av proviant sikret til alle, ble det besluttet å gå til oppførelse av en større forlegning Et omåde mellom Bjårvann og Henneseidvann ble valgt til leirområde og leiren fikk navn etter stedet som kaltes Hulka. Området lå ca. 2 timer fra vei, et kupert og vanskelig terreng, stedet egnet seg ypperlig til en dekningsleir. For å få hyttene så gode som mulig, med minst mulig transport av materialer fra byen ble det besluttet å hugge tømmer på stedet og lafte dem opp. Redskap og materiell som var nødvendig, ble skaffet til veie og transportert fram til området. En del av guttene syntes de kastet for megen tid bort med å gå veien fram og tilbake til hyttene, slo seg til på stedet i telter og barhytter. Guttene ble oppdelt i arbeidslag. skogsvante gutter blinket og felte tømmeret, snekkere laftet og tekket, murere oppførte peiser, de øvrige ble fordelt til transportarbeider. Guttene som var meget ivrige, arbeidet 16 timer i døgnet for å komme ander tak på stedet snarest mulig. Etter hvert som hyttene ble ferdige, flyttet gutter inn og nye strømmet til for å delta i arbeidet. Værforholdene var ikke særlig gunstige under byggearbeidet, regnet strømmet ned uten stopp fra en tung og grå himmel. Men for guttene var det ikke tale om å gå tilbake til hyttene. Av tekningsmateriell bygde de halvtekker, her spiste og sov de, og om kvelden satt de nakne rundt et flammende bål og diskuterte arbeidet mens klærne tørket. Det var under denne tid leirsangen ble diktet:
"Skaugutta"s leirsang
Vi seiler alle i den samme båt,
ingen vet hvorhen det bær.
og noen hver blir saktens gjennomvåt
ut i slikt et herrens værRefr:
Igjennom stormen lar vi sangen lyde
selv on alt er mørkt og verden :/: går sin gang "/"
Vil du deg selv og andre fryde,
så stem i en munter sang.Stem i nu alle som har gjemt en gnist
av det gamle pågangsmot.
La toner feie bortt alt som er trist
og som lett kan feste rot.Her lever vi vårt liv blandt skogens trær
som et fredløst regiment.
men ingen tviler på hva vi har kjært,
dat er Norges eksistens.Og snart så ser vi atter Norge frelst og fritt
av en stor og mektig tropp,
og flagget som er rødt og blått og hvitt,
heises høyt på stangens topp.
Området skiftet etter hvert karakter: midt i villmarken vokste det opp en koloni av laftede tømmerhytter. Hver hytte rommet fra 10 til 16 mann. Innvendig var det slått opp brisker på hver side med en smal gang i midten. Guttene lå på tvers av brisken for å få plass til flest mulig i hver hytte. Kokestedet var ute i det fri hvor også måltidene ble inntatt når været tillot det. Til oppførelse av hyttene medgikk ca. 160 kubikkmeter tømmer, en mengde spiker og tekningsmateriell.
Overføring av guttene fra hyttene til leiren foregikk for det meste om natten og over vann. Det kunne være opp til 10 prammer i virksomhet på en gang, fullastet med gutter og utstyr. Leiren ble snart fullt besatt og belegget var ca. 220 gutter. I nærheten av forlegningen lå en nedlagt seter, Grønmyrseter, som ble tatt i bruk til sanitetsstasjon. Det ble gjort i stand 4 senger. Skaugutta som hadde egen fast lege, hadde på forhånd sørget for et rikholdig utstyr til førstehjelp. Sanitetssjefen hadde 8 gutter til assistanse, samtlige hadde gjennemgått førstehjelpskurs. Stasjonsbetjeningen utførte et meget godt arbeid, det var mer enn nok å gjøre med så mange gutter. Alvorlige tilfeller ble i god tid rapportert og lege budsendt, pasienten ble da som regel beordret innlagt på sykehus. For at myndighetene ikke skulle få rede på dette, ble ikke innleggelsen rapportert. Adminstrasjonen forøvrig var som i Jøssingheim, men da Hulkaleiren var delt i 2 ved et lite vann, Kroktjern, ble det utnevnt 2 avdelingssjefer og 2 vaktsjefer, fordelt i henholdsvis avd. 1 og 2. Som i Jøssingheim dannet mannskapet i en hytte et lag med lagfører og egen kokk. Ialt var det 18 lagførere, 5 troppssjefer, 2 vaktsjefer og 1 leirsjef som var ansvarshavende for beegge avdelinger. Hensikten med 2 vaktsjefer og 2 avdelingssjefer var å skerpe vaktholdet og tilsynet med guttene forøvrig. Ordningen var meget praktisk de det med denne ordning oppstod et konkurranseforhold mellom både befal og mannskap. Leirens proviantdepot var en stor og rummelig hytte, og det måtte den også være, da en måtte beregne at den skulle kunne rumme forsyninger for over 200 mann for minst 14 dager. En måtte altid sørge for å ha reservene i orden, transporten fra byen kunne bli stoppet nårsomhelst. Proviantdepoet ble av guttene beskrevet som et godt og velassortert landhandleri fra før krigen, og det sier ikke så lite. Depotsjefen ble her assistert av en assistent og en regnskapsfører. Det ble foretatt utdeling 2 ganger ukentlig til lagkokkene.
| Dagsorden | ||
|---|---|---|
| Kl. | 7.30: | Utpurring, lagføreren kontrollerte at hver mann pakket og gjorde klart til oppbrudd på kort varsel |
| " | 8.00: | Frokost, deretter rengjøring av leiren |
| " | 9.00: | Oppstilling til fordeling av arbeide og øvelser for dagen. |
| " | 12.00: | Middag |
| " | 13.00: | Arbeide og øvelser fortsetter |
| " | 16.00: | Arbeide og øvelser slutt for dagen |
Vaktsjefene ordnet med vakthold og avga rapport om de mannskaper som var fordelt hertil. Foruten rydding og utbedring av leirområdet, besto arbeidene for det meste av provianttransport. Det var meget anstrengende, provianten ble losset av transportbilen ved Kallenskott i Høydalen. Derfra var det 2 timer god marsj med 25 a 30 kg på ryggen i sterkt kupert terreng. Det er få av guttene som glemmer slitet de har hatt opp Svettelia. Øvelsene som ble drevet troppsvis, besto for det meste i orienteringsturer i terrenget. Turene som var planlagt mot et oppsatt mål, tok hele dagen, og mannskapene hadde derfor full dagsrasjon med seg. - Troppssjefene avgav rapport ved tilbakekomsten til leiren sammen med en skisse over ruten. Til vakttjenesten ble mannskapene beordret troppsvis. Poster ble satt mot Drangedal, Landsmarka, Bjårvann, Svettelia, og på Kallenskott var det forlagt fast vaktmannskap på ialt 6 mann. I tillegg til vakthold skulle de ta mot uanmeldte transporter, losse og stuve varene, og avgi melding til leiren for videre transport. I Bjørndalen var det en større tømmerkoje, her var det forlagt en vaktstyrke på 8 mann. På gården Fjeld i Høydalen var det fast stasjonert en større vaktstyrke som gjorde tjeneste som telefonvakter og ordonanser. Mannskapene her ble i alminnelighet rekruttert blant de beste terrengløpere, da det var påkrevet at alle melldinger kom hurtig frem. Alle telefonmeldinger ble formidlet mellom Kilebygda sentral. Det ble arbeidet hardt for å få et telefonstrekk fra leiren til Kallenskott, som var den naturlige vei inn til leiren. Strekket ble dessverre ikke fullført før leiren måtte rømmes.
Det ble gjort alt mulig for at guttene skulle finne seg til rette og trives under oppholdet i skauen. Den viktigste faktor for trivsel er vel for de flestes vedkommende maten, og her ble det ikke spart. Rasjoneringen var for de flestes varers vedkommende opphevet. Det ble innkjøpt hele dyr, og kjøtt 2 a 3 ganger i uken var helt vanlig. Det var ingen vanskelighet å skaffe skauguttene en vare så sant den fantes på markedet. Kjøpmenn og grossister betraktet det som en ære å stå som leverendør for skaugutta. Det var ikke små kvanta som skulle til den tid leiren hadde fullt belegg. Eksempelvis kan nevnes forbruk på 1 uke: 800 a 900 brød, 200 kg fisk, ca 100 kg kjøtt, 500 kg poteter, hvalkjøtt eller størje, spekesild, havregryn, mel, margarin, sukker, sirup, hermetikk osv, alt i så store mengder at behovet ble dekket. Tobakk var et sårt savn for guttene og det var umulig å skaffe i noen større mengder, det ble nærmest en liten selskapsrøyk en gang i ny og ne. Men guttene hadde for det meste sine egne kort og fikk seg tilsendt fra sine hjem, forøvrig gikk det hardt på hjemmavlet tobakksblader og stilk.
For å sette guttene i forbindelse med deres pårørende ble det åpnet postforbindelse gjennom en del forretninger i byen. Hver gutt var tildelt et leirnummer som måtte brukes ved postforsendelser. All inn- og utgående post var underlagt sensur. Her som i Vallerdalen ble den enkelte gutt gitt permisjon i kortere tid når omstendighetene tillot det. Det var nødvendig for å opprettholde moralen og øve kontroll med den fraværende. I motsatt fall hadde det utartet seg til ulovlig fravær, og kontrollen over guttene hadde blitt ueffektiv. En viktig oppgave var å stimulere guttenes interesser for fritidssysler, blandt så mange gutter gikk interessen i høyst forskjellige retninger. Det gjaldt å finne en ordning hvor hver enkelt kunne dyrke sin hobby. Det ble startet en sportsfiske-forening med stor tilslutning.
Under ledelse av en ansvarshavende fikk de anledning til å drive fiske i vid omkrets. En svømmeklubb som bygde 2 stupetårn på 5 og 10 meter: medlemmene øvet seg i stup og svømming daglig, alle guttene ble medlemmer her. Bryteklubben som hadde laget seg en provisorisk matte hadde som regel flere tilskuere enn utøvere. I terrengløp ble det drevet iherdige øvelser og avholdt flere konkurranser. Det var saker og ting gutta forsto seg på og kunne verdsatte. Det var flere personlige kristne gutter i leiren som dannet en kristelig ungdomsforening, De fikk tillatelse til å rekvirere hvilken som helst hytte på fritiden til sine møter. Ved enkelte anledninger fikk forleggningen besøk av en prest som forrettet for guttene. Det ble valgt et utvalg tiI å ordne med guttas kveld og de fikk med tiden istand fine saker. Et 8 manns orkester, et 20 manns sangkor, sketsjer, viser, prologer og konkurranser. Et program på guttas kveld kunne vare opptil 4 timer, og alt var som regel meget bra oppsatt. Guttas kveld ble alltid avholdt på vollen ved Grønmyrseter hvor det var oppbygd en stor flott scene med orkestergrav. Etter at forestillingen var slutt, svinget guttene opp med hverandre i dansen, det gjaldt å trene for å holde kunsten vedlike.
Den 14. juli holdt general Hansteen en tale i radio overført fra London. Guttene som hadde radio, påhørte talen som var rettet til gutta på skauen. Generalen framholdt at det var deres plikt å hindre at de ble tatt av tyskerne, at de måtte komme seg inn på bondegårder da det var en fare å ligge i større forlegninger. Hvis det ikke var mulig å komme seg inn på gårder, skulle de organisere seg i mindre militære avdelinger, men uten å ta kampen opp for alvor. Talen skapte virvar blandt guttene som gjentagne ganger hadde forsøkt å få seg tildelt våpen, men hver gang blitt blankt avvist. Meldinger fra London direkte var A m e n for guttene og de begynte å pakke. 200 gutter at på vandring samtidig for å søke seg arbeid på gårder som på den tid hadde fått seg tildelt de gutter de hadde behov for. Det ble framholdt for guttene faren ved samlet å gi seg ut på det uvisse, alle kontakter og tilførsler ville bli brutt, sprett for alle vinde uten fast tilhold og kontakter ville de meget snart bli fanget inn.
Ca. 260 gutter var hittil sendt ut til skog- og jordbruksarbeid fra våre forleggninger og dette ville bli fortsatt i den utstrekning det var mulig. Men saken var at markedet var utfylt med fast arbeidskraft, men det var mange gutter som hadde tilbud om arbeid for kortere tid. Det ble fra nå av innvilget permisjoner fra 14 dager til 2 måneder for de som ville påta seg jobber med grøfting, vedhogst osv. I mange tilfeller måtte guttene nistes at fra forleggningen for i det hele tatt å kunne påta seg arbeidet. Alle gutter som ble sendt ut av forleggningen, var utstyrt med gyldig pass, selvsagt var fødselsåret ført fram eller tilbake i tiden i overensstemmende med guttenes utseende.
Da en alltid måtte regne med at det en gang før eller siden ville bli foretatt en rassia mot forlegningen, ble det regelmessig med uvisse mellomrom avholdt prøveallarm. Det tok som regel 20 min. for gutta å være startklare med full oppakning. Retrettveien var oppsatt mot Henneseidvann og over dette, hvor gutta - om forholdene tillot det, skulle slå seg med og avvente nærmere ordre. De beste terrengløpere var fordelt til å danne baktroppen, vokte over forfølgernes bevegelser og avgi melding. Gutta fikk en del øvelse da en tysk underoffiser og tre menige losjerte seg inn på en bondegård i Kilebygda. Hver dag trålet de terrenget i alle retninger, angivelig for å ta at en del eiketømmer. Det ble sluttet kontakt med kjentmann de hadde med seg fra byen og han gav hver dag beskjed om hvor de aktet seg hen og ledet dem selvfølgelig best mulig utenom leirområdet. Alle deres bevegelser ble voktet av vaktmannskaper som var blitt forsterket i den retning. Det selebre besøk varte i 4 dager og leiren lå i fullt beredskap dag og natt. Ved en eventuell rømming av leiren skulle hver mann, om tiden tillot det, legge veien om proviantdepoet og ta med seg så meget som mulig. Foruten sitt eget utstyr, som i seg selv var pakning stor nok, skulle de ha med seg fellesutstyret. Leiren hadde 12 firemannstelt, 60 kokekar, 30 stekepanner, 30 kaffekjeler, 28 økser, 12 sager, hammere, tenger og spiker m.v. Sanitetsutstyret alene representerte 2 fulle pakninger. Til bruk i terrenget var det utdelt 48 lommeapotek, 9 kikkerter, 30 kart og 24 kompass.
Den 8. august 1944 ble en merkedag for skaugutta som de aldri vil glemme. Tidlig om morgenen kom en tysk militæravdeling på ca. 170 mann i fullt feltutstyr for å foreta en rassia etter skaugutter. De hadde med seg 20 lastebiler, radiobil og sykebil, de regnet med å gjøre stor fangst. Kilebygda sentral ble underrettet straks etter at tyskerne hadde passert Vold. Straks etter at meldingen var sendt til vaktene på Fjell, var første tyskere fremme og hamret på døren til sentralen, den skulle settes under kontroll. Da døren ble åpnet, strømmet biler fulle av tropper forbi ut mot Fjell. Andre biler tok av og kjørte ut Gisholtveien.
Hovedkvarter ble opprettet utenfor landhandleriet ved Rognsbro. Det ble foretatt flere arrestasjoner blant bygdefolkets og de ble ført fram og avhørt på ekte tysk maner med slag og spark. Men utbyttet av forhøret ble magert, ingen av de arresterte sprakk, tyskerne fikk ingen opplysninger her. Allarmmeldingen til forleggningen ble en del forsinket på grunn av at det i virvaret som oppsto, ble igangsatt rømning av gården. Tyskerne var synlige fra Fjell før ordonansen kom seg avsted. Melding avgikk samtidig til Kallenskott. Da allarmsignalet ble blåst, forstod gutta at denne gang var det alvor, og de var marsjklare på utrolig kort tid. Avmarsjen foregikk om depoet, hvor hver mann tok med seg en del proviant. Speidere som var sendt ut, kunne rapportere at tyskerne rykket fram uhyre forsiktig, praktisk talt fra tre til tre med geværer og maskinpistoler i helspenn. At tyskerne ikke følte seg vel på skauguttas enemerker var åpenbart, og meldinger som kom fram herom, hadde god virkning på gutta. Da guttene ikke hadde fått middag, slo de seg ned ved Mjårvannseter og kokte havresuppe. De brøt opp så snart som mulig og fortsatte retretten.
Da tyskerne kom fram til leiren, var det ikke tegn til liv, men de viste stor forsiktighet, heiet og skrek før de dristet seg fram til hyttedørene. Vaktene kunne rapportere at tyskerne viste stor interesse for leiren. Offiserene gikk samlet fra hytte til hytte, og hele anlegget ble gransket inngående. Den siste melding den dagen gikk ut på at tyskerne hadde slåt seg til i leiren. Alle guttene kom seg vel fram over Henneseidvannet hvor de slo leir og satte ut vakter ved Nestangen hvor alle prammer i vannet var dradd sammen. Hele Kilebygda var besatt av tyskerne og sperret, så ledelsen i Porsgrunn hadde ikke fått noen opplysninger om resultatet av aksjonen. Det sier seg selv at det rådet en viss nervøsitet og mange gikk i dekning. Kontakt med gutta måtte opprettes snarest mulig, og det ble besluttet å forsøke å ta seg fram over Ulefoss opp Landsmarka og videre fram.
Det ble en forferdelig tur i øsende regn tordenvær og i stadig usikkerhet om veiene framover var satt under bevoktning. Etter noen timers søvn i Løvbukta gikk det videre opp Sanavann, på høyre bredd av Børtevan langs Skromefjell med kurs for Odden som ligger rett over for Høydalen i Kilebyga, så det sier seg selv at her måtte det vises forsiktighet. Ved frakomsten til Odden ble gårdene inngående gransket. og det lønnet seg, for gården var besatt av tyske vaktposter. 2 gutter som ved nærmere gransking viste seg å være skaugutter, kom i god fart ut av skauen med kurs for gården. Det ble gitt signal og de forandret retning og kom mot oss i springmarsj. De var ikke synlige for tyskerne heldigvis. De fortalte at de var sendt for å ta seg fram til byen for å få kontakt med lederen. De fortalte at de hadde slått leir bare ca. 1 time fra oss. Etter et kort måltid fortsatte vi, og kort etter kom vi fram til Henneseidvann.
Gutta hadde slått leir ved en gammal seter ovenfor Nestangen gård. Da det var smått med middagsmat, hadde gutta kjøpt en ku og slaktet. Det ble rykende varm lapskaus ved framkomsten. Stemningen var ikke særlig høy, spenningen og uvissheten om deres videre skjebne satte sitt preg.
Men nå da de så at de påny hadde fått kontakt med ledelsens lysnet de opp og ville straks ha rede på hva de videre skulle foreta seg. Det var vanskelig å gi dem noen redegjørelse herom da det ikke var satt opp noen videre plan. Hovedoppgaven nå var å få brakt gutta i sikkerhet et sted hvor det var mulig å få forsyninger fram. Framfor alt gjaldt det å handle hurtig mens moralen ennå var god. Straks gutta hadde spist, ble det gitt ordre om at de som var i besiddelse av soveposer skulle stille med full pakning klar til avmarsj, kokekar skulle medtas. I løpet av ½ time stod 70 gutter oppstilt, de øvrige fikk ordre om å holde seg i ro og avvente nærmere ordre. Marsjruten ble satt mot Pondalskilen og videre mot Bømark i Landsmarka. Det ble en slitsom marsj for gutta, de var overlesset med utstyr. Etter en marsj på ca. 5 timer var vi framme ved Bømark. Etter en kort konferanse med oppsitteren stillet han hele eiendommen til vår disposisjon og gav oss forøvrig alle de opplysninger vi hadde behov for. Vakter ble satt og mannskapene innkvartert for natten. Tidlig neste morgen ble 20 mann sendt avsted til Nestangen for å hjelpe de resterende med transporten fram til Bømark. Hovedkavrteret ble bestemt lagt til Bømark. Gården hadde et våningshus inneholdende 3 rom og kjøkken. Sanitetsstasjon ble innredet i et lite rom i 2nen etasje. Låvebygningen og kjørestua ble gjort klar til innkvartering. Vedskuret ble gjort istand til midlertidig depo. Hovedkvarterets belegg utgjorde ialt 40 gutter. I Pondalskilen lå 2 hytter, her ble det innkvartert 35 gutter. På Heile st., en høy ås like ovenfor Bømark, var det en nedlagt gård. Her ble det inkvartert 30 gutter. Fra Bømark til Kjosen på Sørlandsbanen gikk det en sti langs Heile St. Der lå 2 stuer, Grundtvannstua og Gamleseter med plass til 10 gutter i hver hytte.
Som forholdene lå an her, var vi ualminnelig heldig stillet, idet samtlige kunne komme under tak uten å gå til nybygging. Det ble straks ordnet med et godt vakthold. Guttene i Pondalskilen skulle sørge for vaktholdet mot Høydalen og Drangedal. De som var innkvartert i Grundtvannstua og og Gamleseter skulle besørge vaktholdet mot Kjosen. Hovedkvarteret fikk vaktholdet mot Landemarka. På Bømark var det telefon med lokal linje til Løvbukta. I Løvbukta ble det postert telefonvakt da de her hadde telefon med direkte forbindelse på riksnettet. Straks etter at alt var brakt i orden, ble det avgitt melding til ledelsen i Porsgrunn og beordret sendt proviant snarest mulig da en del var kommet på avveie under rømningen.
Vinteren sto for døren og Sivilorgs ledelse tok saken opp med sine kontakter i Oslo. Resultatet var at gutta skulle få tilbud om å reise til Sverige for å tilslutte seg politistyrkene. Det ble veldig jubel blant gutta da dette ble bekjentgjort for dem. Sendingen skulle foregå i puljer á 25 dagen. Samtlige gutter ble utstyrt med paga og pålegg om nasjonal, arbeidsinnsats. Nå ble det travle dager for gutta - hårklipp, klesvask og buksepressing det gjaldt å fjerne alle spor etter 5 måneders opphold i villmarken. Da innstuingen av guttene skalle foregå i Løvbukta ved midnattstider måtte de ta seg fram til Sandvann i dagslys da det var umulig i mørke om natten. Her slo de seg ned og forkortet tiden på best mulig måte det var mange som var vemodige fordi de måtte forlate landet, helst hadde de stoppet for å delta i frigjøringen her, men de hadde nå ikke noe valg, De som ikke ville reise til Sverige, måtte reise hjem da leiren skulle oppløses. Innlastet i 3 prammer ble gutta rodd ned Sandvann til Løvbukta hvor de ble liggende ute på vannet i mørke til bilene ankom. Kl. 6 morgen ble gutta losset av i gården til Folkerestauranten i Porsgrunn og vist ned i kjelleren. Etter en kort orientering fikk de seg tildelt niste og en del lommepenger, og de forlot etterhvert kjelleren for å gå til jernbanestasjonen. I hver pulje je var dett utnevnt 2 reisefarere som skulle ha kontroll med gutta og hadde fått stikkord til vår kontakt i Oslo som møtte fram på stasjonen ved ankomsten. Etter at 3 puljer var avsendt og den 4. lå klar i prammer utenfor Løvbukten og ventet på bilene som skulle ta dem videre, kom en ordonans med bil fra Porsgrunn med beskjed om at sendingen måtte innstilles inntil videre da det var stoppet opp i Oslo. Gutta fikk beskjed om at det muligens var i orden igjen imorgen. Men det skulle gå mange dager før neste sending kom avsted igjen. Gutta hadde til takk for all støtte de hadde fått, plukket 3200 liter tyttebær til fordeling, Sykehusene, Lyngbakken og Munk & Klems barnehjem fikk hver tildelt store partier, Og nå fortsatte de guttta som var igjen, med å plukka bær, og det var mer enn nok av dem. Forsendelsen til de oppgitte adresser ble besørget gjennom vår fordelingesentral.
Først i oktober foretok tyskerne flere rassiaer med arrestasjoner i Holla. Dette skapte en del uro blandt gutta som nå var trukket sammen i hovedkvarteret, For å lette videre transport og skape større sikkerhet for gutta ble det besluttet å føre dem ned til Veholt i Solum. Et større hønsehus som var inspisert på forhånd og funnet brukbart, skulle tjene til oppholdsrom. Overføringen ble foretatt om kvelden etter mørkets frambrudd, men det var meget vanskelig da tyskerne på den tid foretok hyppige kontroller, Men vi hadde ikke noe valg, vi måtte stole på lykken og vårt gamle ordtak "det vil helst gå bra".
Men denne gangen hadde det nesten gått galt. I Trommedalen møtte 2 av våre biler fullastet med gutter en tysk sykkelpatrulje som ga stoppsignal. Sjåføren i den første bilen trådte klampen i bunn og lot det stå til og den andre bilen som ikke hadde observert noe da den var like bak den første, fulgte etter med samme fart. Tyskerne hadde under dette nok med å komme seg unna for å slippe å bli overkjørt. Merkelig nok foretok de seg ikke noe og vi hverken så eller hørte noe til dem. Men det visste vi ikke den gang.. Bilene ble kjørt til Hegnadalen, losset og forsvant så hurtig som mulig over Ånnerød og ned Stranda tilbake til byen. Gutta tok seg i mørke fram til Vik hvor de ble samlet. Etter et kort måltid videre fram til Veholt til en velfortjent hvile i hønsehuset som de syntes var veldig greit. De av gutta som bodde i nærheten, fikk permisjon for å ta seg en tur hjem, og det kunne trygt tillates da de gutta som nå var igjen var av de beste og absolutt påliteligste. Det var nedlagt forbud mot å gå ut mer enn nødvendig på Veholt og forholde seg rolige, da riksveien Vold-Skien gikk like ved. En av gutta hadde allikevel forvillet seg ut på veien og ble kontrollert av en tysk patrulje. Han hadde sine saker i orden og det gikk bra, men hendingen gjorde sitt til at gutta var mer forsiktig for framtiden, Den 15. oktober begynte det å rette seg med transporten gjen over Oslo, saken var at da hadde fått for store sendinger fra alle hold så alle dekkstas,jon er var overfylt, men nå var de eksportert, og de var klare til å motta nye, Men denne gang ble puljene satt ned til 10 mann om dagen. Milorgs celle i Vallerdalen hadde på denne tid ikke fått nok frivillige av sine egne. Vi fikk forespørsel om å stille 16 gutter. alle meldte seg. De 16 beste ble avgitt. I løpet av 8 dager var samtlige sendt, men nye strømmet stadig til av de som hadde søkt seg ing på gårder. Ialt ble det transportert ca. 350 skaugutter fra Porsgrunn og omegn over Oslo og noen få over Tønsberg. Porsgrunn fikk og æren av å eksportere en sending direkte. Civilorg. fikk ordnet med skipsleilighet for 30 gutter med en svensk jakt.
Jakten lå ved Grenland verksted, niste for turen var på forhånd bragt ombord. Gutta som skulle avgå ned denne sendingen, visste selvfølgelig ikke på hvilken måte den skulle foregå. De hadde fått beskjed om å møte ved østre brohode hvor de så fikk beskjed om hvor de videre skulle gå. Jakten var lastet med plank og midt i lasten var det laget et rom til gutta. Det hele forløp bra og gutta kom vel fram. I en av da første sendinger over Oslo ble gutta forlagt i en dekningeleir utenfor Grorud. Leiren ble overrasket av tyskere, det ble endel skyting, men gutta holdt seg hele tiden intakt og kom vel avsted og fram til bestemmelsesstedet. Andre sendinger som i nattens mulm og mørke skulle ta seg fram over grensen, måtte flere ganger gå i dekning for tyske patruljer. Gjentagne ganger kunne det hende at pårørende som trodde gutten sin vel over grensen, kunne få brev fra ham et eller annet sted mellom Halden og Trondheim. Det var sendinger som var frosset fast for en tid. Alle gutter som ble sendt fra Porsgrunn, kom vel fram. Enkelte var utsatt for store kroppslige og sjelelige påkjenninger, men de var alle på forhånd godt herdet.
En herlig sommerdag, en dag gutta har sett fram til med stor forventning. Komiteen har nedlagt et stort arbeide og gjort mange forberedelser for å gjøre det så festlig, som mulg på grunn av at det er innbudte gjester fra byen. Det er folksomt på Grønmyr idag. Det er hel fridag og gutta vil gjerne følge med i alt som foregår. Terrengløpet startet kl. 1100 og ble avviklet hurtig og greit. Stup- og svømmekonkurransen startet kl. 1430. Mange flotte stup. Et par ordonanser er sendt ned til Kallenskott for å møte gjestere. Det er sagt at det ventes hele 12 mann. Ut på ettermiddagen kom de første pustende og pesende. I en fart av med klærne og på hodet ut i Kroktjern, spreke karer! Kl. 1900 er alle gutta samlet på Grønmyr i sin beste stas. Alt tyder på at det skal bli en fin kveld. Resten av byfolket har innfunnet seg. Det er mange kjente ansikter fra Porsblomstens by. Her er folk fra transportutvalg, forsyningsnemnd, tannlegestand og ikke minst medisinere.
Vakter blir satt ut, de fleste av gutta har søkt tilflukt i låven og snart er sommernatten like stille og rolig som vanlig. Dagen som er gått vil stå for oss alle som et minne, som en merkedag. Men nå er vi jaget ut i den store uvissheten. Skal vi bli ytterligere forfulgt? Skal vi i det hele tatt få overleve dette Ragnarokk? Vi håper og tror at så må skje, at vi må få se frigjøringa, og at vi kan bli istand til å minnes denne dagen i et fritt Norge.
Denne forlegning var ikke noen leir for skaugutter som de øvrige, men mannskapet bestod av skaugutter som ble direkte overført fra Bømark, hvorfor jeg mener den bør medtas i beretningen.
Milorg. beslutet å gå til opprettelse av en forlegning til internering av personer som man mente var farlige og burde tas i forvaring. Hytten måtte legges på et avsidesliggende sted, da en måtte regne med at de internerte ville lage bråk eller foreta fluktforsøk og en måtte også regne med skuddløsning. Sivilorg hadde på denne tid opprettet en dekkstasjon ved Rørholt i Bamble, og under inspeksjon av denne, fant man at terrenget egnet seg utmerket til interneringeleiren. Seks gutter på Bømark fikk beskjed om å ta med seg telt og fullt at leirutstyr, ta seg fram til Tokevann og over dette til Rørholt brygge, hvor de skulle møte en angitt dag og time. Gutta møtte til fastsatt tid, men de hadde hatt en stri tørn med å ta seg fram. Etter to dagers søken fant man fram til et sted som var godt skikket og som lå det man kaller: utenfor folkeskikken. Dekkstasjonen som het Velta, hadde tidligere fått seg tildelt to skaugutter som vakter, og da de nå møttes med de nyankomne, feiret de gjensynets gleder. Stedet som var valgt, lå på en høy ås like overfor dekkstasjonen, adskilt av et vann. Materialer ble kjørt ut fra Porsgrunn, og byggearbeidet ble satt igang: Det ble et forferdelig slit for å få materialene fram og opp til toppen. Vaktene på dekkstasjonen måtte om natten frakte materialene fram og i ly av mørke ble de natt etter natt i lengre tid slept opp på toppen. Det ble hele tiden utvist den største forsiktighet og gutta hadde fått påbud om ikke å vise seg om dagen. Hytta ble oppført av rubord og kledd invendig med huntonitt, innredet praktisk og pent. Hytta var avdelt i to rum, det indre rom var reservert "gjestene", og her var det jernsprinkler for vinduet. Vinduet var guttas stolthet. Hytta ble lun og koselig, og da de vel syntes at de hadde fått gode og rolige dager etter at de var ferdige med hytta, kalte de den for "Paalsro". Kort tid etter at hytta var ferdig fikk gutta som gikk i spent forventning, sin første gjest, det var N.N. som hadde rømt fra Vallerdalen. Straks etter rømingen var han fanget inn, da han bl.a. hadde vært i kontakt med lensmannen i Eidanger og snakket om leiren. Han hadde hele tiden vært under bevoktning i Hulka og etter rømningen på Bømark. Da han hele tiden hadde utvist eksemplarisk oppførsel, ble han sammen med de øvrige sendt til Sverige.
Få dager etter fikk vi beskjed om at han var sett utenfor Gestapos kontor i Larvik. Fra Larvik hadde gutten bilt hjem og en fryktet da at han var bestukket av Gestapo. Milorg.s folk i O.1702 fikk fatt i gutten og holdt ham i forvaring inntil han ble avhentet og i bil kjørt ut til Rørholt. Under forhøret fortalte han at han på Østbanen i Oslo hadde vært sammen med de andre gutta, men da han så mange tyskere og hirdmenn, ble han nervøs og trakk seg litt avsides. Han kom på denne måten bort fra de andre og mistet toget. Han hadde fått kjøre gratis med toget som gikk til Larvik, og derfra fått sitte på med en bil som skulle samme veien. Han fikk nå beskjed om at ethvert rømningsforsøk ville være forbundet med livsfare. Noen få dager etter ankom nr. 2, en tysker som hadde rømt fra sitt kompani i Drammen. Han var kommet i kontakt med Milorg og holdt i dekning. Han ble tatt opp av vår transportbil på riksveien Stathelle-Kragerø. Han hadde da fullt utstyr med seg rifle, stålhjelm, ammunisjon. Uniformen hadde han pakket i ranselen og var selv iført en riktig pen sportsdress. Tyskeren fikk de beste skudsmåll ved avleveringen, men en skal aldri stole på en tysker under de forhold vi da hadde, så gutta fikk samme ordre som for nr. 1. Forleggningen som var bygget for mottagelse av store karer, fikk ikke flere gjester enn de to omtalte.
Utviklingen tok en annen retning enn tenkt, og tyskerne aktiviserte kampen mot den illegale bevegelse. Milorgs seller ble gjenstand for deres oppmerksomhet og måtte oppløses. Paalsro lå meget bra til, men distriktet var under kontroll, og under de daværende forhold var det ikke forsvarlig å opprettholde denne forleggning. Gutta fikk beskjed om å legge våpnene på et betryggende sted og ta med seg de to internerte over Tokevann, gjennom Kilebygda og fram til Vik i Solum. Samtlige kom vel fram og ble brakt i dekning i en hytte vi disponerte til dekkstasjon i Kjendalen. 4 skaugutter av de 16 som var avgitt til Milorgs selle i Vallerdalen ble sammen med en russisk krigsfange brakt i dekning i samme hytte. Samtlige var ettersøkt av Gestapo. Få dager etter ble fangene sammen med gutta eksportert til Sverige og det gikk bra.
Når en skal skrive en beretning om skaugutta, er det nødvendig å gi noen opplysninger om hvordan hjelpeaksjonen var organisert og hvordan arbeidet ble utført. Sivilorg hadde mange store oppgaver de arbeidet med i okkupasjonstida. Hjelpeaksjonen for skaugutta var en av dem, og denne oppgave fylte de med glans, nettopp fordi de hadde sitt organisasjons- apparat fullt utbygget og satt inne med alle hjelpekilder.
Det var sivilorg. som holdt moralen og motstandsviljen oppe i folket gjennom okkupasjonstidas vanskelige år. Gjennom sin illegale presse hadde, en daglig kontakt med folket. Sivilorg stillet alle sine hjelpekilder til rådighet under aksjon, så den kunne praktisk talt ikke mislykkes hvis ikke gutta sviktet, men gutta sviktet ikke.
For å lede aksjonen ble det nedsatt et aksjonsutvalg bestående av: Ivar Hobbelhagen, formann, Jonas Bjåland, kasserer, Jacob Aall Møller, økonomisjef, Jens Nielsen, viseformann, Arne Andresen, sjef for forsyninger, Thorleif Bommen, leder for skaugutta. Aksjonsutvalget kompletterte seg med medarbeidere, og de hadde mer enn nok å gjøre den tid aksjonen stod på. Bidrag ble ydet av bedrifter og private som hadde den økonomiske evne og vilje til å gi. Det ble ikke satt igang noen innsamling blandt arbeiderne til denne aksjon. En mente arbeiderne hadde mer enn nok med å greie seg selv. Kassereren forvaltet bidragene, betalte regninger og utbetalte bidrag til skauguttas pårørende i de tilfeller de hadde forsørgelsesplikt. Bidragene kunne variere fra 30 til 60 kr. uken etter familiens størrelse eller de forhold de levet under. Vel kr. 2 000,- ble utbetalt i bidrag pr. uke. Forsyningssjefen stod for innkjøp av proviant og materialer til forleggningene. Det var vanskelig å få noen store partier av gangen av gangen av det en hadde behov for. Det ble nødvendig å opprette en samlesentral.
Fra samlesentralen ble varene kjørt ut til forleggningene etter hvert som bestillingene kom inn. Sjåførene som kjørte transportbilene hadde et krevende arbeid, hvor det gjaldt å ha nervene i orden. Det hadde de. Tyskerne hadde sitt hovedkvarter like ved sentralen og var mer enn en gang vitne til innlasting av varer til skaugutta, men sjåførene virket helt uberørte og tyskerne trodde selvfølgelig det var et helt legalt foretagende. Gjennom sine forretningsforbindelser besørget også sentralen ut- og inngående post til skaugutta. Ut- og innlevering foregikk for det meste gjennom en del av byens forretninger. Den største vanskelighet utvalget hadde, var guttas fottøy. Det kom sekkevis med skotøy som skulle repares, men det var vanskelig å få det gjort innen rimelig tid, og alt kunne eller ikke repareres. En del nytt ble anskaffet, men det forslo lite til mange gutter. En del av byens reparasjoneverksteder stillet seg meget villig og lot disse reparasjoner gå foran andre, sikkert til stor forargelse for deres gamle kunder. Byens kjøpmenn og håndverkere stillet seg meget, velvillig når det gjaldt saker og ting til gutta på skauen.
Sivilorgs etteretningstjeneste utførte et godt arbeid, uten dette med sine utstrakte kontakter hadde det vært håpløst å føre aksjonen fram til det det gode sluttresultat. Det var gjennom Sivilorgs kontakter transporten til Sverige foregikk. Aksjonsutvalget hadde flere dekkstasjoner i bruk innil de siste dager før freden. Det var ikke bare skaugutter som skulle eksporteres, menn og kvinner som hadde arbeidet illegalt måtte i farens stund bringes i dekning for eksport. Skaugutta måtte før deres avreise til Sverige avlevere sine ryggsekker, soveposer og ulltepper til bruk for disse dekkstasjoner og til å supplere Milorg.s utstyr. Det var det samme aksjonsutvalg som sørget for forsyninger til Milorg.s seller. Utallige ganger måtte medlemmene gå i dekning, og det sier seg selv at det var et utsatt virkefelt de hadde midt i byen, hvor rassiaer og kontroller hørte til dagens orden. Arbeidet medførte at en ble tvunget til å komme i kontakt med mange personer som en ingen garanti hadde for, men en måtte ta sjangser, og det gikk bra. Til skauguttenes aksjon medgikk ialt ca. kr. 185.000,-. For skauguttas vedkommende medførte akajonen et tap på 108.000 arbeidsdager - utregnet etter datidens lønninger utgjorde det ca. kr. 1.250.000,- i tapt arbeidsfortjeneste.
Ved ankomsten til Sverige ble ikke skaugutta fra Porsgrunn og omegn oppsatt i samme avdeling. Gmppevis ble da fordelt på de forskjellige avdelinger. Det ble ingen stor forandring fra det liv de hadde ført i skauen, forlagt i forlegninger langt fra bebodde steder gikk de i hard trening hele dagen og tok sine vakttørner om natten. Men gutta var veldisiplinerte og i god kondisjon. - det spurtes at de var avholdt. Mange av gutta deltok i besettelsen av det befridde Finnmark, og etter fredsdagen strømmet de over grensen i sine respektive avdelinger. De fleste følte seg skuffet ved tilbakekomsten. En del auerdige personer som under okkupasjonen var mindre gode nordmenn fant man nå i rekkene. Det er vel ikke skam å si at det var mange som hadde ønske om noen dagers kamp, da hadde man unngått denne tilslutning og hjemmefronten kunne beholdt den tillit som folket gav dem under okkupasjonen.
Det illegale arbeid under okkupasjonen var bygd på gjensidig tillit og respekt for den enkeltes innsats, Alle politiske, økonomiske og sosiale skilnader var opphevet. De hadde alle bare ett mål for øye.
Okkupasjonsmaktens aksjon mot de norske offiserer, mot kirken, skolene og Universitetet er vel kjent og den motstand og innsats som ble ydet er kjent nok. La oss ikke trekke unødige sammenligninger. Skaugutta måtte ut i villmarka alle sammen, ingen viste gutta veien. Skauguttas aksjon berørte praktisk talt hele det norske folk, direkte eller indirekte. Den sveiset det norske folk sammen og øket aktiviteten innen hjemmefronten. Aksjonen ble ført fram til et avgjørende resultat. Nazimyndigtene måtte tilbake ordren om mobilisering og gi skaugutta amnesti. Men kampen fortsatte, fra nå av utenfor landets grenser. Mange havnet i Canada og England, men de fleste blandt polititroppene i Sverige. Fra nå av hadde de stillet seg til vår regjerings disposisjon med livet som innsats for frigjøringa.
0g dette mål var felles: et fritt Norge! Under okkupasjonen var det mange nordmenn som tjente gode penger på tyskerne, og tyskerne hadde ingen vanskelighet med å verve arbeidere til bygging av brakker, bunkers, flyplasser og transport av ren militær art bare fortjenesten var god. Andre stilte seg strengt nøytrale og var loyale mot tyske forordninger av enhver art som tiden var så rik på. En del var det som regnet med tysk seier og innstillet seg på det, og da nederlaget kom, ble hjemmefronten deres dekkstasjon. Oppgjøret med landsvikerne ble ikke som vi hadde ventet og var lovet. Utviklingen etter 8. mai 1945 er ens over hele riket.
Skaugutta fra Porsgrunn og omegn kan være stolte av sin innsats. De har hatt mange vansker og skuffelser under okkpasjonen og etter frigjøringa, men om oppholdet i skauen er det bare en mening: en lykkelig tid, et minne for livet.
Liste over skaugutta
| Okkupasjonshistorisk arkiv | Søk i bokbasen | Porsgrunn biblioteks hjemmeside |