| Navn: | Nils O. Nilsen |
| Dekknavn: | N.O. |
| Alder ved krigens begynnelse: | 35 år. |
| Kom med i Motstandsbevegelsen første gang: | 1940 |
| Posisjon i Motstandsbevegelsen: | Våpen og transportsjef i 0 1703. |
Ved krigsutbruddet møtte jeg med min lastebil på Stathelle. Vi ble her samlet ca. 10 mann under ledelse av en sersjant. Ved hjelp av kurertjeneste hadde vi daglig kontakt med Langesund og Kragerø. Jeg hadde selv denne tjenesten med en mindre personbil.
Det oppsto etterhvert et nervepress, som særlig gikk ut over vår leder, sersjanten. Han fikk et sammenbrudd, så vi måtte kjøre han til sykehuset i Brevik.
Da vi nå var uten noen niilitær leder, og ikke kjente noen med høyere militær status vi kunne kontakte, ble vi enige om samle utstyret vårt og dra oppover i Telemark. Vi hadde hørt at det skulle være en indre forsvarsfront her.
Det vi tok med oss var geværer og en del ammunisjon, samt 50 kg dynamit med knallperler og lunte. Detonatorene tok jeg selv vare på, og oppbevarte dem i lomma på skinnvesten min.
Vår ferd endte på en bondegård i Bø. En av våre gutter telefonerte derfra hjem til Skien, hvor han fikk kontakt nied en høyere offiser. Han ga bes,jed om at vi skulle dra hjemover igjen, og levere utstyret vårt på skolen Ulefoss. Deretter skulle vi dra hver til vårt.
På brua i Ulefoss ble vi stoppet av representanter for lensmannskontoret. Da de så sprengstoffet på lastebilen ble det spurt etter eventuelle andre sprengeffekter. Jeg tok da fram knallperlene fra brystlommen på skinnjakka. Disse ble tatt forsiktig imot og kastet direkte i fossen. Vi leverte fra oss alt utstyret på samfunnshuset, og fortsatte turen hjemover. Guttene ble satt av en etter en i nærheten av sine hjemsteder, for de ville ta seg fram det siste stykket selv. Da vi passerte Porsgrunnsbrua, hvor det nå var tyske vaktposter, var vi bare to mann igjen i bilen. Min passasjer hette Olav Berthiniussen, som var ansatt på Porsgrund Porselensfabiikk.
Ved sagbruket var det ved krigsutbruddet lagret et stort antall tømmerstokker, som var ferdig hugget "kullskarp" for skipning til England. Dette ble nå tysk og skulle brukes til skurlast. Et slikt oppdrag passet for stedet mitt, som vesentlig drev med leieskur.
En eldre tysk offiser ( Oberzahlmeister ) ankom i en flott bil noen dager senere sammen med en norsk tolk, som hette Richter og bodde i Vestre Porsgrunn. Han ville ha et tilbud på leieskur, og jeg fortalte tolken at våre priser var kr. 6,00 for en mann og hjelpegutt pr. time, samt at vi beholdt avfall som ved og sagmugg.
Alt ble tydelig forklart av tolken, som fikk følgende svar fra tyskeren (som og så jeg forsto): "Si til han at han må komme med et ordentlig tilbud. Vi skal ha alt, ellers skal vi hugge hoder av han." Tolken, som kjente meg, smilte litt og sa. "De vil gjerne ha et rent produksjonstilbud". Svaret mitt ble at man vanligvis 25% av materialenes kostnad som tilvirkningsutgifter. Tolken oversatte dette og tyskeren svarte: "Ah, gute Ordnung".
Det kom en tysk dagmann, Gefreiter E. S. Han noterte produksjonen og alt annet som ble levert. Vi hadde ingen handel. Det forekom flere episoder, som viste at han var en virkelig rettlinjet kar. Han var meget interessert i norske forhold, og jeg forsto etterhvert at hans viten om verdensforhold var lik null.
Tidlig en morgen (antagelig sommeren 1943) kon han til meg og sa: Kan du hjelpe meg idag? Vi har endel saker lagret på en bondegård oppe i Solum, hvor jeg nettop har fått vite at det blir rassia. Skal vi redde sakene våre må det foregå omgående".
H 436, min vedgassdrevne Chevrolet lastebil var klar, og vi kjørte. Dette ble opptakten til en av de mest spennende dager i mitt liv. H 436 ble lastet med containere og annet utstyr som ble godt pakket over med presenning. Dette ble kjørt tilbake til Frednesøyas og plassert litt tilside for eventuell annen plassering.
Klokken var nå 7.00 om morgenen og denne dagen kom vår tysker ikke alene til sagen. Samtidig kom det 4 tyske hestevogner som skulle ha materialer og saggugg. Lastebilen med sin farlige last ble fullstendig innestengt, og vi fikk noen spennende timer. Min pleiebror Ansgar Nilsen fikk i oppdrag å holde øye med H 436, og passe på tyskerne holdt seg unna. Jeg kan ikke forklar alt det rare han fant på den dagen, og takket være han leve vi enda.
Etterhvert forsto jeg at Robert Evensen var våpensjef for D.17, og resultatet av det hele var at han tilsatte meg som våpensjef for O.1703. Ansgar var min assistent når det vedkom den illegale virksomheten. Han og jeg fant ut hvordan vi kunne bygge et hemmelig rom i en bu vi hadde, som tyskerne brukte til vedlagring. Dette ble det framtidige våpenlageret for O.1703.
Da sagbruket lå slik til at jeg hadde god kontakt både sjø- og landtransport, ble det illegale arbeidet etterhvert slik at det nærmest var heldagsjobb.
Fra forsommeren 1942 hadde jeg meget god kontakt med Larvik gjennom Anders Hem, som tilhørte kretsen omkring senderstasjonen VEGA. Dessverre ble disse folkene tatt tidlig i 1944. Senderen, som var innebygd i en sstor koffert, ble sendt til meg fpr oppbevaring på et sikkert og ukjent sted. Den ble noen måneder senere returnert til Anders Hem i Larvik. Min bror og jeg hadde en hytte i Bergsbygda i Eidanger hvor våre gutter kom sammen til instruksjon og hyggelig samvær. Det samme stedet ble også brukt til skjulested for personer, som måtte rømme landet. Takken for dette ble at hytta dessverre ble full av vegglus.
En gammel sag og fabrikbygning hadde Ragnar Olsen (som nå er død) leid av Porsgrunn kommune. Den lå nede ved Killitangbroen, og han brukte den til møbellagring. Her ble det også av og til lagret sprengstoff, når det var en eller annen sabotasjehandling som skulle utføres. De som skulle være med ble samlet her, hvor man ble enige om framgangsmåten og bestemte passende sprengladninger.
Et annet sted i bygningen hadde vi gjemt en radio, som ble benyttet blant annet for a passe på særmeldingene. Dette var "mørkets gjerninger".
I 1942 fikk jeg beskjed gjemnom to NS-medlemmer at jeg måtte tilslutte meg NS-partiet, ellers ble det arbeidet vi hadde på saga overført til partimedlemmer. Dette ble forelagt arbeidsstyrken, hvor det ble vedtatt at jeg skulle meldes inn, så de kunne beholde arbeidet. Mitt svar på dette ble 14 dagers oppsigelse for alle unntatt min far og Ansgar. Da det nå ble slutt med leiearbeidet for tyskerne, kom det nazister som vakter for materialer og vedlagret hver natt.
En del av disse skiene ble parvis bygget som skikjelker, for å brukes som transportmiddel fra "droppsteder" i utmarka.
Vår gode, venn "Kalle'' (Jony Stensnes), som kom til distriktet fra våre styrker i England for å drive instruktørvirksomhet, ble svær t fornøyd da han fikk et par av disse skiene. Han ble ved ankomsten døpt av Ansgar for Kalle K. Det offisielle navnet ble "Karl Klyve" som han hadde på alle nødvendige papirer. De var stemplet med Telemark politikammer og hadde en meget godt etterlignet underskrift.
Vår forbindelse i politiet var først og fremst "Bølla" (Bjørgvin Hansen) som var overbetjent. Han ordnet det til og med slik at vi hadde våre egne arrestanter i selve fengslet.
Jeg husker spesielt en som ble satt inn hørte navnet Nilsen, da han ble levert til vakten. Tidligere hadde han santisynligvis hørt navnet doktor Eek (Tiliis-Evensen) under forskjellige situasjoner. Dette ble opptakten til en rar historie
Vår arrestant (en angiver) ble sendt med en frakteskute ti Sverige. En tid senere kom en politimann (Frank Grønn Jacobsen som var en av våre kontakter i politiet) ned til meg på Frednes og fortalte at det var kommet en merkelig sak fra tyske myndigheter. Det gjalt en meget mistenkelig person, doktor Nilsen fra Porsgrunn, som måtte sikres eller arresteres omgående. Saken hadde kommet via Oslo fra Göteborg anmeldt av en hollandsk rømling. Jeg forklarte han saken med arrestanten vår og ekspederingen ut av landet. Slik jeg forsto det måtte dette være årsaken til tyskernes interesse.
Frank uttalte bare at vi får foreløbig ha disse papirene i bunnen av bunken, og la tiden arbeide. På en eller annen måte ble disse papirene borte.
Frank Grønn Jacobsen og Einar Stensholt hadde en meget uhagelig jobb, for de var begge ansatt i prispolitiet. Einar Stensholt ble seinere skipper på rømlingeruten sjøveien til Sverige.
En annen gang var det min sjåfør som skulle taes. En hestevogn lastet med materialer satt fast. En soldat griper et bakhun, nærmest et bord med spisse kanter, og klemmer ivei med å slå på hestene så de fikk ordentlige sår. Sjåføren min gikk bort og tok bakhunet fra tyskeren og kastet det i vedhaugen. Nå var det heldigvis slik at vår tysker satt og så hvordan det hele forgikk. Han kom ut og kommanderte karene rett, og nå fikk de et foredrag som frydet meg. Det var ikke verdig en tysk soldat en slik oppførsel, og han forklarte at dette var utslag av hva de norske sto for.
Vår tyske kontrolimann var meget interessert i norske forhold. Han fortalte fra sitt hjemsted, og etter hans forklaring var hans skolegang nærmest en skole for å bli en god soldat. En pen dress hadde han aldri hatt, og søndagsklærne var uniformen, men den måtte være perfekt. Han hadde kone og to barn og sine foreldre som han satte svært høyt. Jeg skulle ønske jeg kunne bodde i Norge, sa han til meg.
Det siste jeg hørte fra han var at han kom ned til oss på Frednesøya, og fortalte at han skulle overføres til Murmansk. Han hang rundt halsen min og storgråt. Nå er det slutt, sa han, jeg får aldri se mine kjære eller mitt hjem igjen. Jeg forsto ikke deg når du sa: "Man kan seire seg ihjel",
Vi oplevde nesten som besøk når vi var ute og tok imot flyslipp, og ferie når vi fraktet "saker" til bilvei for videre transport.
Det første slippet jeg var med og tok imot var i Kilebygda. De andre deltakerne var: Robert Evensen, dr. Eyvind Thiis- Evensen, Olav Skilbred og vår kjentmann Mathias Øygarden, som hadde en eiendom i Kilebygda vi benyttet.
Senere var mine medhjelpere: O. Skilbred, M. Øygarden og Harald Kjeldsen, en politimann ved Telemark Politikammer. Det lengste vi var ute i "feriearbeid" var 10 dager. Jeg var med H 436 to ganger i Melum og reddet feilslipp. Det ene ble brakt til et sted ovenfor Ulefoss, og det andre til en gård ut mot Norsjø.
Min sjåfør Halfdan Haukedal var også ute med lastebilen i transport av våpen. Han transporterte også rømlinger, samt varer og utstyr til og fra de illegale leirene i Vallerdalen, Gonge, Skjeggåsen og ikke minst Kilebygda. Da skauguttene skulle reise til Sverige fra Bømark og Cappelens skoger i Landsmarka, var det han sammen med en annen av våre gutter Herman Oksum med sin buss, som fraktet guttene til Folkerestaurantens kjeller i Porsgrunn.
De samme karene hadde også oppdrag under rømningen av leiren ved Gonge.
Alt dette ble utført uten vederlag av noe slag, og ingen av disse transportene ble noen gang stoppet eller registrert av tyskerne. At alt gikk bra kom muligens av at ingen navn ble nevnt, og når jobben var utført var man ferdig med det.
Jeg kan ellers nevne at vi hadde en ypperlig grammofonforsterker på hytta i Bergsbygda. Den var innebygd i en gammel vaskeservant. En liten ledning mellom to spikre, og vi hadde en radio innstilt på London. Den ble døpt for Trygve Raabes spesial.
Vi hadde til slutt samlet på lageret vårt utstyr, våpen, ammunisjon og sprengstoff, som var tilstrekkelig til å utstyre 350 mann.
Min pleiebror Ansgar Nilsen og Halfdan Haukedal foresto utdelingen til hjelpestyrkenes grupper ved fredsslutningen, mens jeg var opptatt i annet oppdrag på Rørholt i Bamble. Det resterende fra lageret ble brakt til H. S. stamplass på Middelskolen i Porsgrunn. Der fikk jeg eget rom og lagerplass, som våpen og transportsjef for Område 1703 av Distrikt 17.
Da den tyske krigsmaskinen i aprildagene 1945 nærmest var "kaputt", fikk jeg av min kontakt til D 17, Robert Evensen, beskjed om å dra til Rørholt for å opprette en innflyvningsstasjon i tilfelle invasjon av våre egne fallskjermsoldater. En stor koffert med en innebygd automatisk sender, samt er stort bilbatteri var hele utstyret. Hvis særmeldingen "Flybensin på kanna" kom, betydde det at alt måtte være klart. Opplegget for en mulig invasjon var: Flyene skulle komme inn over Jomfruland, derfra som retningskurs over vår peilestasjon på Lauvmarkstoe ved Rørholt, før kursen skulle settes over landet.
Min illegale kontakt på Rørholt var Sigurd Vefald med frue (han var tidligere ordfører i Bamble). Utstyret mitt ble plassert hos en ekte H. S.-kar Jørgen Måbø, som bodde midt i bygda. Fru Vefald påtok seg å avlytte særmeldingen fra Londons norske sendinger, og skaffe hjelp om det skulle bli behov for det. Selv måtte jeg ut i terrenget for å tilrettelegge og gjøre meg kjent, slik at alt var klart.
Senere har jeg hørt at det var begynt opplasting av fly for våre fallskjermsoldater. Planene ble etter alt å dømme endret, for særmeldingen kom ikke.
En tid etter fredsslutningen kom det en kar til meg, som skulle forhøre seg om alt det gale vi i hjemmestyrkene hadde på samvittigheten. Jeg husker at jeg svarte: "Jeg gjorde ikke annet enn det jeg kunne forsvare overfor min egen samvittighet, og jeg sover trygt hver natt."
Jeg har engang hørt uttrykket: "Den som er ren kaster den første sten."
I august 1944 kom områdesjefen for O. 1703 til meg en dag og fortalte at det skulle være en storaksjon mot alle igangværende bensinstasjoner. Det ble et møte hos meg for å diskutere metoder og framgangsmåter. Det første vi var inne på var å fylle sukker på tankene slik at vi kunne skade motorene mest mulig. Deretter diskuterte vi hvordan de underjordiske tankene best og mest effektivt kunne skades. Den ideen vi ble stående ved gikk ut på å anskaffe noen skarpe 15 - 20 millimeter tykke stålbor, som skulle sveises til lange rør eller 3/4" tykke armeringsjern. Lengden på rørene fant vi ved å måle dybden til bunnen av tanken nede hos meg på Frednes (hvor politiet hadde lagret 1500 liter bensin). Stengene ble laget ca. 1,5 meter lenger, og i den øvre enden ble det festet et tverrjern. Dette skulle brukes som svingjern, hvor to mann kunne trykke på og svinge på boret samtidig. Dette fungerte bra, og de 3 borelagene fikk omtrent samme slags utstyr. Det ble også skaffet boltesakser for å klippe av de hengelåsene, som var på lokket til peile- og påfyllingsrøret.
Vårt lag hadde B. P.-stasjonen på Floodeløkka og Esso-stasjonen på østsiden av Porsgrunnsbrua. Laget besto av 5 - 6 mann, hvorav to skulle arbeide med boret mens de øvrige holdt vakt. Blant de som var på mitt lag kan nevnes: Halvard Langli, Leiv Grundseth og Leif Sørensen, men de øvrige kan jeg ikke erindre.
Arbeidet med de 3 bensintankene ved B. P.-stasjonen på Floodeløkka gikk greit, bortsett fra at boret pep og skreik fryktelig, når det ble dreid rundt. Det kom imidlertid et tog beleilig forbi, så det overdøvet de verste lydene. De to andre tankene gikk bedre for de var fulle av bensin. Etter at siler og lokk var lagt på plass igjen gikk turen ned til bensinstasjonen ved brua.
Før arbeidet kom igang her kom noen av karene fra det laget, som skulle ta seg av tankene på Funnemarks Automobilforretning og Ytterbøs Auto på Osebakken, ned til oss for å hjelpe til. De var blitt tidligere ferdige enn ventet. Dette var blant annet Gunnar Adolfsen og Ragnar Vik.
Det ble satt ut vakter i Storgaten med god oversikt både ovenfra byen og nedenfra Sundjordet. Andre vakter ble plassert på tomta til Metallverket med god oversikt over trafikken på brua fra Vestsiden.
Det var nå på det mørkeste på natten, så vi følte oss forholdsvis trygge. Etter en stund meldte vakten ved Metallverket om en tysk patrulje, som kom over brua fra vest. Jeg hadde tidligere sett disse nattpatruljene passere på samme sted, så jeg var temmelig sikker på hvor de ville gå. Vi var nå 4 eller 5 stykker under overbygget for bensinpumpene, og i veggen bak oss var det en fordypning for dørene inn til bensinvaktstua og en bakdør til tobakksforretningen "Pan". I disse fordypningene sto vi mens tyskerne marsjerte forbi i gaten og oppover mot byen.
Vi fortsatte nå uten forstyrrelser av noen art til vi var nesten ferdige med alle 4 tankene. Jeg husker at på dette tidspunktet kom vakten ved Metallverket bort til oss, og fortalte at han syntes det hadde vært veldig spennende.
Det oppsto likevel akkurat de en episode, som var litt lei og muligens kunne fått kjedelige følger. Mens jeg gikk over for å se om lokk og utstyr på de ferdige tankene var ryddet og i orden, hørte jeg plutselig en stemme bak som sier: " Hva er det som foregår her? " Samtidig hørte jeg vedkommende ta ladegrep på en revolver, og han nærmest hylte: " Jeg skyter! ". Dette var en mann som hadde kommet ubemerket over brua fra Vestsiden, uten at vaktene hadde meldt i fra.
Jeg sa ganske rolig til han at det var hjemmefronten, som var i aktivitet. Hvis du løsner et eneste skudd, er du selv død i samme sekund, for det står gutter på alle hjørner her, som har deg på "kornet". Våpenet forsvant, og det viste seg å være en av de nye N. S.-folkene, som var blitt ansatt ved Telemark Politikammer.
Jeg roet han ned, og han fikk beskjed om å kontakte en bestemt mann på politikammeret (Bølla). Videre ble det sagt tydelig fra om hva som kom til å skje med ham, hvis han lot det han hadde sett bli kjent av andre. Vi skiltes som venner, og jeg har senere brakt i erfaring at han ikke fortalte noen om denne episoden.
I mellomtiden hadde de fleste av guttene tatt veien oppover mot Grønli og Øvre Frednes, men de som var igjen omtrent 4 stykker fullførte jobben, og vi ryddet opp etter oss.
Denne aksjonen var ganske vellykket, for bensinen rant ut på Floodeløkka, mens tidevannet strømmet inn i tankene ved brua. Alle tankene måtte senere graves opp og byttes ut.
En gang ut på høsten 1944 (ant. i september) hadde Robert Evensen og "Harry" (Asbjørn Henriksen) diskutert en eventuell ødeleggelse av en lekter, som lå og lastet verdifullt utstyr for tyskerne over i en båt ved Østre Brygge. Asbjørn mente at det lot seg gjøre å sprenge lekteren med en flytende mine. Han fikk godkjent dette av Robert, og forela ideen for Gunnar Adolfsen og Ragnar Vik. De var enige i framgangsmåten og skulle delta i gjennomføringen.
Planen deres gikk ut på å sende en kanne lastet med sprengstoff ned med strømmen mot lekteren fra et sted ovenfor Østre Brygge (fra Johan Jacobsens eplehage).
Bensinkannen med sprengstoffet skulle være lastet slik, at den holdt seg flytende i undervannsstilling festet til en kort snor fra et vedtre. Avstanden var utmålt på en lang snor som ble festet på utsendelsestedet.
Jeg fikk i oppdrag å skaffe den nødvendige "plastic" (sprengstoff), detonatorer og tidsblyanter (tidsutløsere for sprengladninger). Dette hentet Gunnar og Ragnar hos meg på Frednes sammen med en tom bensinhanske.
Planen ble satt ut i livet en lørdag kveld ved 11-tiden, og sprengningen var ganske vellykket. Lekteren ble sprengt helt i stykker og deler av den havnet helt oppe ved Storgaten. Resten av vraket lå nede på Skjæret, rett ut for Friisbrygga dagen etter.
I tiden omkring 15. november 1944 ble det klart at tyskerne hadde planer om å sende 3 store transformatorer fra de bombede anleggene på Herøya, (verd ca. 1 mill. kr. hver) tilbake til Tyskland. Det var kommet opp en tysk jernbaneferge, som lå på Frierfjorden og skulle ta transformatorene ombord. De skulle lastes ombord i fergen på Menstad, og en av transformatorene var allerede flyttet dit.
Distriktsledelsen i D. 17 bestemte at alle 3 skulle ødelegges nøyaktig på samme tidspunkt. Område 1704 i Skien skulle ta seg av den som allerede sto på Menstad, mens O. 1703 i Porsgrunn skulle ødelegge de 2 på Herøya. Tidspunktet var fastsatt til kl. 24.00 natten mellom lørdag 18. og søndag 19. november 1944.
Sprengningslaget i Porsgrunn besto av 5 gutter, som var kommet ned fra Cella i Vallerdalen og "Harry" (A. H.). De 5 var: Rolf Rennesund, Gunnar Adolfsen, Ragnar Vik, Halvard Langli og Johan Sivimoen.
Jeg fikk i oppdrag å skaffe dem det nødvendige utstyr bestående av "plastic", primære (sterkere detonatorer for tenning av detonerende lunte), vanlige detonatorer, tidsblyanter og detonerende lunte (eksploderende lunte).
Sprengningsgjengen fikk utlevert dette fra vårt sprengstofflager i en gammel bygning like ved Kulltangbrua. De tok seg inn på fabrikkområdet på Herøya, og gjennomførte en perfekt sprengning av begge transformatorene.
Senere fikk jeg vite at den ene transformatoren allerede sto på en spesialbygd tralle på jernbanesporet utenfor transformatorcella, mens den andre ennå ikke var tatt ut. Etter sprengningen var tyskerne ikke interessert i å frakte transformatorene ned til Tyskland, så de ble stående der de sto.
På Menstad mislykkes Skienslaget i sitt forsøk på å sprenge transformatoren der, så sendt med fergen til Tyskland.
I tiden fram mot julen 1944 var det stor aktivitet over Norsk Hydros kaier på Herøya med utskiping av tyske soldater, som kom fra Finland og Nord-Norge. Den båten som gjorde de fleste turene, og nærmest gikk i rutetrafikk, var lastebåten Donau. Den hadde også blitt brukt til å transportere norske fanger til Tyskland.
Det ble utarbeidet en plan for å sprenge båten med en hjemmelaget mine i Kjørtingen, som ligger i løpet ved fyrlykta på Geiterøya. Det skulle brukes et bensin- eller oljefat, som skulle fylles med sprengstoff, så det bare hadde ganske liten oppdrift igjen.
Jeg fikk i oppdrag å skaffe det nødvendige sprengstoffet sammen med detonatorer, limpets og detonerende lunte. Til denne jobben fikk guttene utlevert dynamitt.
Selve sprengningsforsøket, som foregikk 2. juledag, ble ikke vellykket, så Donau greide seg denne gangen. Den ble imidlertid senket i Oslofjorden den 15. januar 1945 av gjengen til Max Manus.
På grunn av store tyske troppeforflytninger sørover i landet på ettervinteren i 1945, ble det fra sentralt hold lagt opp til en storstilt jernbanesabotasje i tiden omkring midten av mars. Milorg- områdene 1703 og 1704 skulle samarbeide om sprengningen av Nisterrudbrua. O. 1703 med sin sabotasjeleder "Kalle" (Johny Stensnes) skulle utarbeide sprengningsplanene og skaffe det nødvendige utstyret.
Jeg fikk i oppdrag å utstyre gjengen med dette, som besto av plastic, limpets, detonatorer, detonerende lunte, tidsblyanter og de nødvendige våpen. Plasticen ble knadd inn i lerretsposer, som var sydd ferdige etter målene på brubjelkene. Noe av dette arbeidet ble gjort nede på den gamle saga ved Kulltangbrua, og her var Evald Kihle fra Skien med. Det meste ble ordnet hos "Harry" i Fjellstien, og noe ble pakket på hybelen til Gunnar Adolfsen i Bjørntvedtgaten.
Aksjonen mot Svartufsbrua ble gjennomført den 14. mars 1945, samtidig med en rekke andre jernbanesabotasjer, og var ganske vellykket.
Ut på våren i 1945 ble det planlagt å sprenge sentrifugene i Natrium-Sulfatfabrikken på Herøya. Denne fabrikken produserte ammoniumnitrat, som var noe av hovedinnholdet i alt sprengstoff.
En mindre gruppe fra "Kallegjengen" hadde fått denne oppgaven under ledelse av Leif Axelsen. De fikk utlevert det nødvendige utstyret for aksjonen fra lageret nede ved Kulltangbrua. Ved et tilfeldig sammentreff av representanter for B. org og Milorg samme dag, som sprengningen skulle finne sted, ble det klarlagt at denne fabrikken skulle stanse om 3 dager og stå til krigen var slutt.
Det ble gitt beskjed om å stanse aksjonen, og sprengningsgjengen fikk denne inne på fabrikkområdet like før de skulle gå til aksjon.
Vår venn "Harry" hadde et spesielt rom i huset sitt i Fjellstien 1, som ofte ble benyttet av rømlinger eller folk som måtte gå i dekning. En tid sent på sommeren eller tidlig på høsten 1943 hadde han en politimann fra Skien, Lillefjære, i dekning. Han måtte av sikkerhetsmessige grunner reise til Sverige snarest mulig.
Gjennom Sivilorgs kontakter hadde bademester Jens Nilsen ordnet en transportrute, som skulle starte fra Ullevål Sykehus. Problemet var i første omgang hvordan han skulle komme dit.
Mine kontakter på transportformidlingen Anders L. Hegna, Tormod Løkslid og Leif Boye var virkelige "Jøssinger". Jeg henvendte meg til dem og fikk vite, at de skulle skaffe en leiebil for tyskerne til en transport av varer fra Storgaten 162 B i Oslo til Porsgrunn. Jeg forklarte dem grunnen for en Oslotur, og fikk straks papirer for denne turen med "vedgassen" lastebilen min H-436. Denne bilen var under krigen registrert på Ansgar Nilsen, på grunn av de mange oppgaver den hadde.
Deretter dro jeg til "Harry", og ga beskjed om at vi skulle starte med rømlingen neste morgen kl. 07.00. Dette var en sikker transport.
Til bestemt tid hentet jeg Lillefjære, og avtalen var at han skulle opptre som en god venn av meg, som fikk lov til å kjøre med til Oslo. Vi dro opp til tyskerleiren "Lager Franken" og hentet en ung tysker med mange papirer, som skulle være vår turleder. Jeg satt bak rattet, og min "venn" satt i midten med tyskeren på utsiden. Min reisekamerat ble for øvrig strakt godtatt, men jeg skjønte godt at han var litt engstelig for dette opplegget.
Bilturen ble derfor litt spennende fra begynnelsen, men da vi hadde passert et par sperringer hvor tyskeren bare viftet med et papir, ble spenningen borte etterhvert hos meg. Tyskeren hadde med seg en matpakke i lommen, som han delte med oss og var i det hele tatt et rolig reisefølge.
Vi kjørte inn i Oslo ved Skøyen, og jeg følte at min "venn" nå var svært spent og nervøs. Jeg sa derfor til tyskeren, at vi måtte stanse ved en bensinstasjon der og kontrollere bilen for brennstoff og forskjellige ting til vedgassen. Dette var bare helt naturlig og helt i orden for han.
Her ble det en pause, så min "venn" fikk anledning til å slappe av og bli orientert litt før vi fortsatte til Storgaten 162B. Jeg spurte tyskeren om jeg kunne få "kippe" vår passasjer "like oppi her". "Ja, ja" svarte han, "men tilbake om ¼ time, takk".
Vi fortsatte opp til Ullevål Sykehus, hvor jeg henvendte meg til vakten og ble vist frem til den jeg spurte etter. Her fikk jeg beskjed om at han muligens var ledig om en halv time, og klokken var nå ca. 11.00 om formiddagen. Jeg sa til Lillefjære at vi måtte vente litt, men et kvarter senere begynte nervepresset på meg å virke.
Jeg gikk inn på oversøsterens kontor, hvor det satt en pen dame. Hun bare så på meg og sa ikke noe. Jeg utbrøt derfor: "Jeg kommer med en flyktning, og han jeg skulle kontakte er opptatt. Hvis ikke noe kan gjøres, er jeg redd for ubehageligheter". Hun så litt på meg og sa så "Kom". Vi gikk ut i gården hvor det ikke var andre å se enn H-436 og min passasje. Hun sier så: "Send vennen din inn den døren der, og glem at du har vært her". Jeg gjorde som hun sa, men jeg glemmer det aldri.
Nå var det om å gjøre og få bilen igang, for jeg tenkte på tyskeren som stod å ventet. Jeg kjørte nedover mot hovedbyen igjen, og lurte svært på hva jeg skulle si. Til slutt kom jeg ned i Storgaten igjen, samme vei som vi hadde kommet inn tidligere. Det første jeg så var tyskeren, som sto midt i gaten og så den andre veien jeg hadde dratt for en stund siden.
Stille og rolig stoppet jeg på siden av han og sa: "Du verden som jeg har lett etter deg. Oslo er nok litt for stor for meg". Jeg var liksom helt oppgitt. Han smilte litt og svarte: "Du skulle vært i Berlin, det er stor by det".
Varene vi lastet inn var vinterutstyr, støvler, undertøy, sengeutstyr, en mengde dobbelte ulltepper og annet.
Turen hjemover gikk knirkefritt. Vel hjemme i Porsgrunn, kom tyskeren og tok meg i handa og takket for vel utført oppdrag. Han ønsket meg også velkommen igjen. Han skulle bare ha visst!
En gang på ettersommeren i 1944 kom det en ca. 300 tonns svenskeskute og la til i nedre ende av Østre Dampskipsbrygge. Samme kveld kom en kar til meg og sier: "Det har kommet en del sanitetsmateriell med en skute, som ligger ved Østre Brygge. Dette må hentes vannveien. Kan du ordne det?" Det var klart at jeg kunne, og passordet jeg fikk var "Jeg skal hilse fra doktor Ek."
Neste dag kontaktet jeg "Bølla" (Bjørgvin Hansen), og fikk lov på "politivakt" på brygga hele kvelden. Denne politimannen var Lars Spirdal, som var en nyttig mann i vår kontakt med politiet. Samtidig fikk jeg min venn Arne Andersen (senere direktør for "Falken" i Oslo) til å passe på ved drosjeholdeplassen nedenfor Posthuset. Herfra kunne han gi tegn til politimannen om noe skulle komme på.
Jeg hadde en pram nede på Frednesøya, som Ansgar og jeg regnet med kunne brukes som "frakteskute". Et av problemene, med å ta seg ned dit igjen når det var blitt mørkt, var at det lå en tysk båt dokksatt i flytedokk på Porsgrunn Mekaniske Verksted. Etter mørkets frambrudd ble det med 4 minutters mellomrom feiet over elveløpet med en kraftig lyskaster. Den søkte over hele strekningen fra Porsgrunnsbrua vest til øst, og hele området ned mot Roligheten og Knardalstrand.
I skumringen neste kveld rodde Ansgar og jeg oppover elven svært bedagelig. Ca. 100 meter nedenfor Østre Brygge, ved Helgesens kullager tok vi en pause, inntil vi regnet med at de andre var på plass. Nå begynte en spennende tid, men til vår glede så vi at politimannen var der, så det var bare å sette i gang.
Vi fortøyde prammen ved skutesida, og jeg kløv ombor. Ingen var å se, så det ble en oppdagelsestur rundt på skuta. Til slutt kom jeg over to mann i en kahytt, gode og fulle. Jeg sa: "Hei, skal hilse fra doktor Ek". "Skal du det, du", sa den ene og så på meg. "Vi får se da". Nå gikk turen ned i lasterommet, og de tok med seg øks, spett samt et brekkjern. Det viste seg at akterskottet i rommet var bare nye materialer. De begynte å rive dette vekk, og til syne kom en hel vegg med kofferter. De begynte straks å dra disse fram og sendte med på dekk, for å ekspedere sakene videre.
Heldigvis var det tilsynelatende bare tøy i koffertene, så de var forholdsvis lette. Da jeg sendte ned den siste kofferten til Ansgar, så jeg at han sto midt i prammen med kofferter til oppunder armene både foran og bak. Det var bare så vidt en mann kunne sitte og bevege årene. Den andre måtte stå. Det ble gitt et lite vink inn til dem på kaia, og så bar det hjemover.
Det var nå blitt helt mørkt, da jeg startet roturen nedover elven. Prammen var så tungt lastet, at den tok inn litt vann, så Ansgar måtte øse litt av og til.
Omsider var vi nede under brua på østsiden, og her ble det et lite opphold. Vi ble enige om å holde oss så nær land som mulig videre nedover, for ikke å bli noe lett mål for de tyske lyskasterne. Når lysstrålen kom, passet vi på å være helt stille, så det ikke var bevegelse hverken i båt eller årer.
Det går an å si at lykken var med oss. De siste minuttene av turen fikk vi akkurat vridd prammen innenfor en brygge hos oss på Frednesøya, da lyskasterne fra dokka tvers over elven sveivet langsomt forbi.
Et par kofferter fikk litt vannskade ellers gikk det bra med de øvrige. Koffertene ble senere levert til Dahll på "Makadamen" i Kragerø.
Under "skaugutt-aksjonen" ble Frednesøya nærmest en gjennomgangstasjon for illegale varer. Vår kjenning Einar Fragell, tidligere krankjører ved P.E.A. (Porsgrunn Elektrometallurgiske) hadde en motorbåt og gode kontakter i Langesund på "det svarte marked" for fisk.
Vi skaffet han en del drivstoff til motorbåten, så flere ganger i uken i denne tiden kom Einar med fisk og størje. Dette ble vesentlig videresendt til den illegale samlesentralen hos gross. Arne Andersen, som hadde sin forretning på Bjørntvedt (hjørnet Stangsgate - Grensegaten).
Herfra ble alle typer varer videresendt og fordelt til de forskjellige leirene. Dette foregikk inntil en av "Hydros" lastebiler ble tatt av tyskerne i slutten av november 1944 på vei mot Skifjeld. Akkurat da ble for øvrig også den siste leiren i vårt område avviklet. Sjåføren på "Hydrobilen" (Daniel Lund) ble sendt til Sverige ganske snart, men mitt kjennskap til dette er lite, da jeg var opptatt med andre oppdrag.
En gang i denne perioden hadde en formann på "Hydro", Halvard Hem, vært en tur hos kjenninger i Larvik. Han fikk kjøpt en slakteku til hjemmefronten, og jeg tror slaktingen foregikk i slakteriet til Einar Braarud i Vestre Porsgrunn. Alt kjøttet ble hermetisert på Heistad Fabrikker og oppbevart i hermetikkbokser. Disse ble fordelt til leirene, men jeg har aldri hørt hvordan de ble mottatt.
| Okkupasjonshistorisk arkiv | Søk i bokbasen | Porsgrunn biblioteks hjemmeside |