Kirkefronten

Kirken har som alle vet fra slekt til slekt tilført det norske folk en kristen arv. Dette skulde komme til å vise se med all tydelig klarhet. Hellige krefter lå latente, men skulde vekkes og praktiseres nettop i farens stund. Det var stort sett ikke åndelig dødt i tiden før den annen verdenskrig, derfor fikk de nye makthavere en sterk motstnader i folkets forankring i kristen tro. Det oppstod en sterk front av kvinner og menn, unge og gamle overalt i hele landet. Alle steder gjorde den seg gjeldende, også i Porsgrunn.

Da tyskerne den 9. april 1940 okkuperte landet innehadde Ludvig Daae Zwilgmeyer Porsgrunn sokneprestembete. Pastor Johan Christie Gjesdahl var kallskapellan. Thomas Anundsen var hjelpeprest og kirkeverge og klokker ved Østsidens kirke. Lærer Øvrum var klokker ved Vestsidens kirke. Kirketjenere var Lars Waage Øverland ved Østsidens og Jacob Jacobsen ved Vestsidens kirke. - Det ble snart klart at Ludvig Daae Zwilgmeyer var tysk orientert, og selv om han nødig vilde erkjenne det til å begynne med, var han nok også medlem av Nasjonal Samling. Dette kom naturligvis meget snart til å få innvirkning på menighetslivet. Det ble litt etter litt mindre kirkesøking for Zwilgmeyer, mens menigheten sluttet sterkt opp om pastor Gjesdahls gudstjenester. Ved pastor Anundsens gudstjenester var det også sterk oppslutning. Kirkesøkningen for Zwilgmeyer ble undertiden katastrofalt. Det kunde være mellom 10 og 15 ved gudstjenesten i Østsidens kirke og ned til 3-4 i Vestsidens kirke. På den måten dannet kirkefronten i byen seg så å si av seg selv.

Og den utviklet seg svært fort. Stillingen ble så vanskelig for Zwilgmeyer at han fant det best å søke permisjon fra 1. juli 1941 til 31. des. 1941. Stiftskapellan Ingebrigt Stangeland bestyrte og den første tiden sokneprestembetet. Han intok en meget vaklende holdning. Høsten 1941 lot han seg lokke til å bli medlem av Nasjonal Samling. Han var også av den mening at Gjesdahl og Anundsen burde gjøre det samme, for som han sa; "De er vi unge som skal redde Norges kirke". De to andre prestene fikk Stangeland til å holde seg vekk fra N.S. og slik gled det resten av hans tid i Porsgrunn.

I januar 1942 overtok Zwilgmeyer igjen embedet. Snart skulde kirkekampen tilspisses. Biskopene nedla sine embeter i februar 1942, og Zwilgmeyer lot seg konstituere som biskop, samtidig som han fortsatte som sokneprest. Det nye Skien bispedømme ble opprettet, det bestod av Telemark og Austagder fylker. Zwilgmeyer ble utnevnt til biskop og løot seg ordinere den 28. juli 1942 i Vår Frelsers kirke av pastor Einar Lothe i Trondheim.

Fra Zwilgmeyers bispetid, mens han samtidig var sokneprest i Porsgrunn forteller pastor Anundsen flg. lille historie, som er en av de mange pussige historier fra okkupasjonstiden. Pastor Anundsen, som før han ble avskjediget som klokker hadde kontorarbeide ved soknepreskontoret, satt en dag der, mens Zwilgmeyer var ute. Det ringer på og utenfor står en mann med et riktig stort N.S.-merke. Han blir vist inn i kontoret av pastor Anundsen. Mannen spør om "biskopen" er tilstede. Presten svarer: soknepresten er ikke tilstede, hvoretter det utspinner seg en samtale. Mannen sier: det er en vanskelig tid vi lever i. Pastor Anundsen er enig i dette. Mannen fortsetter oppmuntret. Det gjelder å stå sammen og hjelpe hverandre også innen kirken, den er ute i hådt vær. Fremdeles enighet. Enda mere oppmuntret leverer mannen en konvolutt og ber pastoren se på den. Pastor Anundsen kan ikke dy seg og leser. Det et sagmester N.N. som av N.S. fylkesfører blant andre gis den beste attest og anbefales til prest i den norske kirke. Etter lesningen sier pastor Anundsen Ja, de kan meget godt søke embeter og De slipper konkurranse fra oss andre. Forskrekket sier mannen Jeg trodde "Dere" hørte til den nye tid. Samtalen var slutt. Pastor Anundsen leverte brevet til sokneprest Zwilgmeyer, som rødmet og sa: Nei, det var jo ikke slik vi hadde tenkt oss det, hvortil Anundsen bemerket: Det måtte vel helst bli noe i den retning.

Begivenhetene utviklet seg videre. Den 22. oktober 1942 ble kallskapellan Gjesdahl avsatt av Quislings regjering med tap av embedstittel og rett til å bære prestedrakt. Pastor Johan Christie Gjesdahl reiste fra byen den 20. november til Oslo, hvor han bodde med sin familie. Her arbeidet han en tid frivillig til han i juli 1943 fikk sitt virke i Trefoldighetsmenighet i Oslo. Den 17. juli 1944 ble han forvist til Lillehammer og 15. desember s. år til Helgøya. Etter pastor Gjesdahls forvisning overtok pastor Th. Anundsen etter anmodning av Agder biskop, herr Maroni (?) kallskapellanens arbeide i menigheten. Situasjonen på kirkefronten skulde bli ytterligere tilspisset i begynnelsen av 1943. Sokneprest Johannes Andersen fikk fra 1. mars 1943 til 1. juli s. år permisjon fra sitt embete i Drøbak. I den tiden skulde han bistå Zwilgmeyer. Han var først kallskapellan, men fra 1. mai 1943 sokneprest, da Zwilgmeyer flyttet til Gjerpen prestegård, som fra nu av skulde bli bispesete. Herr Andersen var en pågående fuldblods nasist, dette kom ikke minst til syne ved begravelser. Her kunde det inntreffe pinlige episoder. Pastor Anundsen hadde flere sammenstøt med ham. Særlig ved et av disse sammenstøt ble stemninge uhyggelig. Pastor Anundsen var av familien anmodet om å tale ved en bgravelse. Etter henstilling fra de rette myndigheter var han da sivil og det skulde ikke foretas jordfestelse. Like før høitideligheten skulde ta til, kommer pastor Andersen inn og setter seg på klokkerens plass. Pastor Anundsen hadde som forrettende satt seg på prestens plass. En av de pårørende går opp og sier at de ikke ønsker Andersens nærvær, dette gjør pastor Anundsen, men Andersen svarer begge: politikk. Tiden er inne og sørgehøitideligheten må begynne. Under præludiet går pastor Anundsen fram til båren og sier først at han er blitt anmodet om å tale. Etter talen går Anundsen til sin plass, men da er herr Andersen fremme ved båren. Imidlertid setter organisten i med salmen etter talen og hele forsamlingen synger, så herr Andersen kommer ikke til orde. Som det ofte er vanlig skal kransepålegging nu finne sted. Vedkommende som skulde gi den første kransen til pastor Anundsen, som skulde legg den på, var ikke fort nok, og det ble et lite opphold i seremonien, dette nytter herr Andersen til å gå fram til båren og tale. Med en gang han begynner å tale, forlater folk med unntagelse av familien og den forrettende orest kapellet. Et par mann blir også tilbake og begynner å snakke uanfektet om vær og vind. Pastor Andersen taler og sier noen gode ord om den avdøde, hvilket han meget lett kunde gjøre da han før hadde hørt Anundsens tale. Imidlertid blir Andersen ferdig og kransepålegningen tar til. Idet pastor Anundsen begynner å snakke jhar alle i følget fylt kapellet igjen. Men uroen fortsatte på kirkegården, hvor herr Andersen avbrøt pastor Anundsen og jordfestet til tross for at ingen ønsket at dette ble gjort. Slike beklagelige opptrinn var det flere av. - Ved siden av pastor Anundsen som nu ofte ble nektet å forrette, hjalp naboprestene til. Den gamle emisær Bjerke i Knardalstrand ble også nyttet som taller ved begravelser. Pastor Anderrsen avsluttet sitt dagsregister med følgende ord: "I de 4 måneder som jeg med permisjon fra Kirkedepartementet tilbrakte i Porsgrunn har jeg både lyse og mørke minner".

Den 20. april 1943 mottok ordføreren et skriv fra ekspedisjonssjefen i Kirkedepartementet (skrivet er kommet pastor Anundsen i hende etter frrigjøringen). I skrivet står det bl. annet:

"Gjennem Stiftsdireksjonen vil det komme officiell melding om at kirkedepartementets sjef, den 20. mai har avskjediget kirkeverge og klokker ordinert prest Thomas Anundsen fra sin stilling fra 1. juni å regne. Den greieste måten å få ham fjernet fra kommunen er at De som ordfører gjennem Deres kommunes arbeidsformidlingsnevnd foranlediger Anundsen innkalt til nasjonal arbeidsinnsats, helst utenfor fylket og helst av varig art. Loyal kirkeverge og klokker bør snarest mulig ansattes.

Heil og Sæl

Sigmund Feyling
(sign).

De nasistiske prestene hadde ikke noen tilslutning, selv deres egne partifeller sluttet dårlig opp om dem. Pastor Andersen hadde således 0 barnedåp, Flatin 0, mens Ring hadde 11. Zwilgmeyer hadde 6 konfirmanter høsten 1942. Ring hadde 1 konfirmant i 1944. Barnedåp fant sted på bedehusene. Konfirmantene søkte til Borgestad og Eidanger undtagen i krigens siste fase i 1945m, da prestene Brandt og Anundsen leste med ekonfirmantene i Østsidens bedehus. Vigsler skjedde hos sorenskriveren og mange fikk den kirkelige velsignelse i Borgestad eller Eidanger kirker. En hel del ble kirkelig velsignet av pastor Anundsen i hans hjem. Einar Thorkildsen, som Zwilgmeyer hadde satt til å bestyre Langesund, bestyrte også Porsgrunns sokneprestkontor i tiden 4. september 1944 til 7. oktober 1944.

Porsgrunns menighet var meget opptatt av kirkekampen og la deres største interesse for dagene, ikke minst når biskoppens hyrdebrev ble opplest under gudstjenesten og senere forskjellige skriv fra Kirkeledelsen. Så viste den også sin store interesse og dype taknemlighet da fredsklokkene ringte og den 8. mai kl. 16 ble det holdt en takkegudstjeneste i Østsidens kirke ved pastor Anundsen og i Vestsidens klirke ved pastor Brandt. Begge kirkene var overfyldt. Det var med underlige følelser pastor Anundsen gikk for alteret etter at kirken i 2 år hadde vært stengt for ham. Organist Skottner (?) spilte et herlig præludium og aldri har vel fedrelandssangen blitt sunget så vakkert under det gamle kirkehvelv. Gudstjenesten ble til et eneste stort Gloria Deo in excelsis - et ære være Gud