Jeg har nedenfor sammenfattet Aslak Johannsens og egne notater.
Det området som senere ble kalt området 1702 besto av Brevik by og mesteparten av Eidanger unntatt Herøya. Grensene mot Porsgrunn var ikke helt klare, i noen områder i Eidanger organiserte både Porsgrunn og Brevik illegalt arbeide.
Organisatorisk ble området 1702 en del av distrikt 17 Telemark, området grenset i syd til området 1701 Langesund og i nord mot området 1703 Porsgrunn, i øst grenset området til Vestfold fylke.
Det illegale arbeidet med motstand mot tyskerne kom meget tidlig i gang i Telemark. Det var nærmest en ubrutt linje fra kampene i Vinje og til Milorg.
Stortingsmann Carl P. Wright fra Porsgrunn hadde allerede før krigen med styrke varslet om det han trodde ville komme. Wright deltok i forsyningstjenesten til troppene i Vinje og gikk allerede i 1940 inn for aktiv motstand mot tyskerne. Han redigerte motstandsbladet "Alt for Norge", og den første kontakt med illegalt arbeide i Brevik var gjennom bladet "Alt for Norge".
Dette var så vidt jeg kan huske høsten 1940 og våren 1941.
Gjennom Wright kom jeg i kontakt med kaptein Arthur Hauge, Porsgrunn, og fikk våren 1941 i oppdrag å organisere en motstandsgruppe på Dalen og i Brevik. Rekrutteringen ble naturlig nok til å begynne med, preget av personlige kontakter men den spredte seg etter hvert til hele området.
Nabo-området i syd-vest var Langesund 1701, Helle og Bamble. Området nordenfor var 1703 Porsgrunn og Herøya. Av sikkerhetsgrunner for å hindre opprulling var det gjennom hele krigsperioden meget liten kontakt med Porsgrunnsområdet. Hovedkontakten var med distriktsstaben i Skien D 17. Det var gjennom D 17 vi fikk retningslinjer for fremgangsmåten ved rekruttering, og den organisatoriske oppbygging og senere beskjeder om aksjoner og andre ordrer om tiltak.
Det ble i flere perioder nødvendig å samarbeide med området 1701 Langesund om felles oppgaver, og det var en tid et ganske intimt samarbeide på tross av den sikkerhetsmessige risiko. Vi fikk heldigvis gjennom hele krigen ingen ulempe av denne kontakt. De var særlig de geografiske forhold som gjorde det nødvendig for oss å ha kontakt med Langesund, f.eks. evakuerte vi alle de unge guttene som var truet av innkallelse til arbeidstjeneste og som skulle raskt fjernes fra sine hjem til leire i Langesunds området.
Den første tiden gikk stort sett med til å håndplukke personer som senere kunne gå inn som ledere i større enheter.
Personvalget ble nødvendigvis basert på personlig kjennskap og vennskap og kanskje også ganske meget på tilfeldigheter.
Organisasjonen ble byget opp etter det mønster som vi fikkbeskjed om gjennom D17, nemlig en områdesjef, som ble meg, en nestkommanderende som ble ingeniør Olaf Tveit, han ble samtidig sambandssjef. Brannformann Aslak Johannsen ble gruppesjef i Brevik og våpen instruktør, murmester Trondsen ble gruppesjef i Eidanger, og stiger Hjalmar Olafsen ble pionersjef. Ingeniør Helge Molland arbeidet som stabssjef.
Arbeidsområdene ble imidlertid ikke på noen måte klart oppdelt. Oppgavene ble fordelt etter hvordan forholdene lå an, og ledelsen var igrunnen en ledelse av en samarbeidende gruppe venner og kjente uten særlig militært preg.
Hovedoppgaven skulle være å organisere deler av ungdommen, slik at den ble innstillet på og i stand til å hjelpe de allierte tropper ved en eventuell invasjon, særlig skulle man være innstillet på å utføre sabotasje bak de tyske linjer.
Det ble anvendt lag på 5-6 mann som skulle trene sammen og som skulle være i stand til å utføre selvstendige oppdrag. Hvert lag hadde en lagfører.
Etter hvert som organisasjonen utviklet seg ble fire lag organisert sammen i en tropp og flere tropper, tre-fire tykker i en gruppe. Området vr delt i to grupper Brevik og Eidanger. Dessuten var det en spesial tropp på Heistad med sprengningssabotører. Det var også en sambandsavdeling som siden fikk hånd om en sender og mottaker.
Av praktiske grunner ble Dalen Portland fabrikken en sentral i arbeidet. Denne sentralen disponerte dynamitt i store mengder i sitt stenbrudd og denne dynamitten ble da fordelt, ikke bare i vårt område, men også i andre områder. Også annet materiell ble nyttet fra Dalen Portland. Det ble organisert fra tegnekontoret en liten hjemmeindustri med produksjon av landminer med trykkutløsere og annet sabotasjeutstyr.
Viktig var det at Dalen Portland finansierte det illegale arbeide. Det trengtes ganske betydelige beløp til pensjoner, til pårørende av dem som enten var i dekning eller i trening eller var reist, og det trengtes også etter hvert ganske betydelige beløp til innkjøp av utstyr og matvarer.
Overing. Kjelland og kontorsjef Kolle var kontaktmennene på Dalen og stilte alle de beløp til disposisjon som var nødvendige. I enkelte perioder måtte også Dalen Portland finansiere oppgaver utenfor området.
Våren 1941-42 gikk med til å organisere etter fattig evne opplæring med svært dårlig utstyr. Sommerhyttene i skjærgården ble ofte benyttet til møte- og øvelsesplasser, men både instruktørene og de andre deltageres kunnskaper var sterkt begrenset.
Våren 1943 ble det mere fart i arbeidet. Organisasjonen var da vokst til å omfatte Brevik og Eidanger unntatt Herøya og hdde da fått sitt nummer 1702. Området hadde da altså fått lynutdannet våpeninstruktør og hadde fått instruksjonssett med håndvåpen, slik at mannskapet kunne læres opp på en mere tilfredsstillende måte.
Instruksjonsarbeidet var i perioder nokså intens, og enkelte instruktører var praktisk talt daglig på arbeidet. Våpnene ble tranportert på sykler på veien uten at vi hadde noen ulemper.
De tyske forlegnigene ble overvåket. Det var omkring 5 000 tyskere i området. Manntallet ble registrert hver måned og videresendt til kontaktene med kurér til Skien. Det ble lagt meget arbeide i å kartlegge de tyske forleegninger og planer for sabotasje og angrep på forlegningene ble utarbeidet. Alle broer i vårt eget område og senere mesteparten av broene i nedre Telemark ble tegnet og beregnet av ingeniører med sikte på sprengning og sabotasje. Det nødvendige sprengstoff ble tatt fra Dalen Portland og ble kjørt ut til passer i nærheten av objektet.
Ned det instruksjonshefte vi fikk fulgte det sabotasjemateriell som feller med trykkutløsere etc. Dette ga områdets tekniske eksperte ideen til å produsere trykkutløsere og mandminer. Det ble produsert ca. 500 stk. som ble fordelt til område i nærheten. Produksjonen foregikk om kvelden og natten på verkstedet på Dalen Portland.
Transporten foregikk med bilene fra Dalen Portland og Heistad Fabrikker. Heistad var en næringsmiddelfabrikk som i det vesentligste var rekvirert av tyskerne, og det hadde derfor ingen konsekvenser for den sivile forsyning når man forsynte seg av beholdningen der.
Vinteren 1944 begynte det å gå rykter om at tyskerne ville mobilisere alle menn i alderen 20 til 22 år, en etter som det ble kjent at registreringsarkiveene rundt om i landet var tilintetgjort, ble det antatt at denne mobilisering ikke ville bli verksatt.
Det kom derfor som en overraskelse på området da vi søndag morgen den 21. mai fikk ordre om at alle unge menn i området i den farlige alder sksulle gå i dekning i løpet av dagen.
Etter samtaler med nabo-området 1701 ble vi enige om å fordele alle de evakuerte i Bamble skogen på forskjellige steder. Ordre om fremmøte måtte leveres til den enkelte mann. Dette var den eneste frrmgangsmåte, men den var risikabel idet mange av våre folk på den måten måtte ta relativt raske kontakter med ikke organiserte. Vi hadde imidlertid ingen ulemper av denne organisasjonen og i løpet av kvelden og natten ble 150 mann rodd over Brevik strømmen fra Eidanger til Bamble. Breviksfergen hadde tyske vakter så den kunne ikke brukes til en så omfattende evakuering.
Det var en meget uensartet forsamling som frøs seg gjennom den første natten. Utstyret var mangelfullt, enkelte hadde ikke mer enn de gikk og sto i, så det var i grunnen mangel på alt, men alle guttene hadde full tillit til at alt ville bli ordnet. De første dagene var vanskelige, guttene fikk sild og poteter, men etter fire dager var det blitt bedre orden i forsyningstjenesten. I den første leiren bodde guttene i hytter av tjærepapp og granbar surret sammen med papirhyssing, men etter hvert ble leirene mer avanserte.
Det ble etter hvert klart at evakueringen ville bli langvarig, og den 22. juli ble det besluttet å overføre alle mannskaper til en bedre leir som skulle bygges i Eidanger nær grensen til Vestfold. Av de opprinnelige 150 mann som ble tatt ut i mai, var det 80 mann som var i leiren, de andre var fordelt på andre steder og var ikke militært aktive.
Transporten fra Bamble til den nye lokalisering i nærheten av Langangen var risikabel, men etterretningsvesenet hadde meldt at vi på et spesielt tidspunkt kunne regne med at veiene var klare og ikke ville bli visitert. Vi benyttet to stk. 5 tons lastebilder med høye lemmer med presenninger og hadde 40 mann på hver bil. Folk lå således som sardiner. Etter en tur på 4 1/2 mil, kørte vi gjennom Porsgrunn sentrum og forbi to større tyske forlegninger, kom bilen frem til bestemmelsesstedet øst for Langangen.
Det var distriktets pålitelige etterretningsvesen i de tyske leirene sosm gjorde denne forflytting mulig.
I løpet av høsten ble leiren av forsiktighetsgrunner flyttet to ganger, og guttene fikk etter hvert en svært gof rutine i å bygge hytter. Det ble etter en tid klart at vi måtte regne med å bygge en permanent leir og et nytt leirområde ble valgt ved Skjeggonsen på gresen mellom Telemark - Vestfold. Her ble det bygget hytter i vinterstandard, med totalt sengetall på 84, med stabshytte og forskjellige depoter for matvarer. Det var etter hvert lykkes å skaffe et meget godt utstyr, bl.a. hadde leiren egte sentralbord med forbindelse til alle hyttene og til vaktpostene som lå nærmere den sørlandske hovedvei. Forsyningstjenesten beskjeftiget eter hvert en rekke personer. Det var i en periode med vareknapphet, på alle kanter, et betydelig arbeide å skaffe utstyr og mat, men man mottok hjelp på alle kanter.
Trematerialene ble stilt til disposisjon hos Cappelen på Ulefoss. De ble hentet med Dalens bilder. Hos Cappelen fikk vi også ovner til alle hyttene.
Det ble en heldagsoppgave for en rekke personer å skaffe alt som skulle til til leiren., særlig mat, men også alle andre fornødenheter som skal til. Det måtte skaffes klær, sko ble litt av et problem, og det var med velvilje fra skofabrikker og ved å skaffe lær at det lyktes. Ryggsekker ble produsert av de seilene som vi da lånte av de forskjellige seilbåtene som lå opplagt i Brevik. Dalens lager av forskjellige artikler måtte holde for når det gjaldt utstyr for å produsere alle hyttene i leiren.
Telefonsentralen som leiren benyttet ble rekvirert til det sivile luftvern i Brevik fra Elektrisk Byrå. Det aller største arbeidet var imidlertid selvsagt matvareanskaffelsene, bare i liten utstrekning kunne vi basere oss på falske rasjoneringskort og få varer den veien, hovedtyngden måtte skaffes hos fiskere og bønder. Fiskerne var meget hjelpsomme, og vi fikk betydelige mengder størje. Fra bøndene i Brunlanes fikk vi poteter, og vi fikk også kjøtt fra bøndene.
Kjøtt var stort sett mangelvare, men en ku som ble gitt av Åsvold Eklund kom i hermetikkbokser på Heistad fabrikker i løpet av samme kveld. Det hjalp bra.
Stort sett var kosten tilstrekkelig, men i perioder var den ensidig og etter dagens standard vr den selvfølgelig mindre tilfredsstillende.
Det var en sambandsavdeling, og den disponerte sender og mottaker, henholdsvis kalt "Olga" og "Lisbeth". Det var trente skipstelegrafister som stort sett arbeidet med dette utstyret, men også andre.
Det var oppgitt oss at det angivelig skulle ødelegge bensinen å ta sukker på den. Vi foretok omfattende eksperimenter ved å prøve å kjøre en brannpumpe med sukkerbensin og fikk den ikke til å stoppe. De 200 kg. sukker som vi hadde fått fra tyskernes lager på Heistad, ble derfor besluttet benyttet på annen måte, og vi gikk inn for å bore hull i tankene i steden.
Dagen før aksjonen skulle foregå ble alle bensintanker i området nøyaktig oppmålt, slik at det kunne lages spsialverktøy for boring av hull. Det ble således i løpet av søndagen laget lange 3/4" bor, i spesiallaget for hver tank. På den oppgitte dato ble så borene transportert på sykkel frem til hver enkelt tank, låsene ble brutt og det ble gjennom låsen boret hull med de lange borene i bunnen av tanken, slik at bensinen rant ut. Operasjonen ble fullt vellykket uten ay noen mistanke i noen retning ble vakt. Det gikk tapt 3 500 liter bare i Brevik og ellers annetsteds.
Området fikk gjennom fallskjermslipp i Bamble våpen til ca. 100 mann. Våpnene ble tatt i mot av områdets folk og transportert over Hydrostranda hvor biler sto klar for å transportere våpnene gjennom Porsgrunn til leiren. Forutgående informasjon fra etterretningsvesenet i Skien viste oss når vi kunne kjøre sikert.
Etter hvert var så leirene blitt meget velutstyrt både med våpen, med vinterhytter og mef utstyr av enhver art.
Høsten 1944 fikk vi så ordre om å ta det lageret som lå i direktørboligen på Dalen. Vi var 10 mann og hadde fått fjernet mesteparten av lageret. Det var klart for opplasting på biler. På dette tidspunktet kom en tilfeldig tysker forbi og så i måneskinnet en av de deltagende menn og slo stor alarm. De 10 deltagerne rømte hver til sin knt og kom unna. Etter oppe i leiren å ha orientert oss om hvordan situasjonen lå an, ble det enighet om at mistanken ville bli rettet mot Dalen Portland, og Hygen ble borte. Man ble da enige om å heller ta sjansen på at Hygen ble arrestert, og at mistanken da ikke ville bli rettet mot Dalen og at bare tilbakekomsten ville fjerne tyskernes mistanke.
Hygen og vaktfolkene på Dalen ble arrestert og satt i fengsel til krigen var slutt, dog ble Hygen frikjent for "Der Höreses- und Polizeidericht Nord" idet man ikke antok at han var skyldig i denne sabotasjen, idet han da ikke ville ha kommet tilbake. Beslutningen om å vende tilbake viste seg således å være vellykket.
Etter denne aksjonen var aktiviteten ern periode liten. Våre leire ble aldri funnet og Brevik var således i en helt uvanlig heldig posisjon som slapp opprulling og slapp tap.
Jeg tror det er riktig å skrive det ganske meget på hellets konto.
Av forsiktighetsgrunner ble så Trondsen i Eidanger distriktssjef. Det ble utover vinteren da ikke nødvendig å foreta seg så svært meget, og som kjent ble frigjøringen avviklet i fredlige former, alt mannskap på det tidspunkt 410 mann ble mobilisert i våren -45 og deltok på regulær måte med avvæpning av tyskere og med opprettholdelse av ro og orden i 1945-dagene.
Brevik leiren var antagelig en av de mest komplette leire som lå i landet og er valgt som modell i hjemmefrontmuseet, hvor både en modell av en enkelt hytte, det var 7 hytter, og en modell av leiren er utstilt sammen med en liten filmstrip som ble tatt oppp under krigen og som viser daglig liv i leiren.
Når Brevik leiren aldri ble funnet, så skyldes det antageligvis at vi ikke benyttet eksisterende hytter, men bygget nye kamuflerte hytter i terrenget, som var så godt kamuflert at man kunne gå gjennom leiren uten å se hyttene. De var bygget helt i ett med terrenget, med mose, granbar, stener etc., og alikevel fullt komfortable inni.
Et stort tilbud av fagarbeidere og av ingeniører og rikelig tilgang på materialer og penger, lettet Breviks arbeide gjennom krigens år.
| Okkupasjonshistorisk arkiv | Søk i bokbasen | Porsgrunn biblioteks hjemmeside |