Hammondgården

Små glimt fra 1880-90 årene

Av Martha Kofoed

Det er lørdag ettermiddag, og det er sommer. Lange-Jens, som går i vinkel på grunn av gikten, har ryddet i gården og tar de siste tak med sopelilmen. Her skal være lørdagsfint! I hver krok har han vært, så sier mesteren, bakermester Johannessen: «Nå kan det ikke bli finere, Jens», og den rosen er Jens's store ærgjerrighet.

Johannes brødmann kommer fra Nystrand med tom brødvogn. «Du er sein i dag, Johannes. Ola Monsen og Skiensvogna er kommet og Ves'sidvogna også.» «Ja, det bIir fler og flere folk utafor nå sommærsda'n, nå er det så det myldrær helt utover til Skjelsvik. De bygger derute nå, Skiensfolk trur jeg, - og vørtekake skal de ha allesamma! Jeg hadde halv av vørter, for lite blei det! Vørter til kaffien lørdags efta ti er fast nå det. Jeg har både skjellings og rundstokker, men vørter skal det være. Utidig! - Huff, så hett det er, føyka står på myrane!»

Hansemann (kontorsjef Hans Preus) en traust, liten kar, jumper struttende av sensasjon ned fra et fikst lite sete bakerst på vognen: «Jens, hør da Lange-Jens! Jeg kikka i vogna til Ulrichsen utafor Laurud, det var mange brøer igjen! Vi hadde tom vogn vi, vi hadde solgt mest!» Og Hansemann som har bidradd til suksessen, spraker av stolthet.

Hver gang vognen stanser ved gardene utover, piler Hansemann som et lite lyn avsted og varsler: «Brødmann, brødmann!». Og er han en gang ikke med, savner folk ham. «Hvor er småen i dag,» spør de.

«Se å få inn gampen og sett vekk vogna nå, før mesteren kommer,» sier Jens, og gir Lille-Bron sukkerbiten, «hælja ringer på øyeblekket. Jomfrua ventær på oppgjør også.»

Så er de vekk både Jens og Johannes.

Marthe kommer fra haven med flisekurven. Nå er haveganger og blomsterbed i den skjønneste orden, ikke et ugress å se. Marthe vet hvordan herskapet vil ha det, og Marthe kan sine ting.

I hælene på Marthe tasser «Gamla», den svære hvite katten Martlies trofaste følgesvenn, og stammor til talløse kattegenerasjoner. De snakker sammen og forstår hverandre så godt. «Ja,» sier Marthe og setter inn flisekurven, «nå ska' vi inn og ha kaffi». «Mjau,» sier Gamla og tusler etter.

Marthe kommer til sete med Gamla, på fanget, og så er det den koselige kaffestunden hos Amboline og Kristiane i det trivelige, blåmalte kjøkkenet med skorsten, blankpusset kobber på veggene, messing morter og staker på skorstenspallen, tallerkenrekke med blå og hvite tallerkener og fat.

1634 står det i relieff på skorstenen. Men det er vel helst litt fantasifullt, det årstallet.

Åpent vindu mot haven med den digre jasminbusken i kroken. Duften bølger inn og blander seg med duft av nykokt kaffe og fersk hvetekake. Det er den velsignede lørdags ettermiddag - den gode stund.

Mesteren kommer fra forstuen etter en liten middagsblund, står på langgangen og ser fornøyd ut over den lørdagsryddede gårdsplass. Lange-Jens har pjuset seg under halvtaket i bakgården og er på hjemvei. «Finere kan her ikke bli,» sier mesteren og kjenner Jens's lille svakhet. Jens smiler, «god hælj,» sier han. «Takk, Jens, i lige måde,» sier mesteren med bløte konsonanter, han er fra Stavanger.

Elise, husets eldste datter, stanser Jens. Hun kommer fra kjøkkenet med et spann. «Hvordan går det hjemme?» «Å, hu er skrall,» sier Jens. «Ta med deg dette,» og hun rekker ham spannet. «Takk, frøken Elise, takk og god hælj,» sier han igjen og rekker hånden frem, «Jeg trur ikke hu retirerer denne gangen.» Så rusler han giktbrudden og krumbøyet hjem til Marthe.

Det er to Marther knyttet til Hammondgården, det er Jens's Marthe og «Have-Marthe.»

Mesteren går sin lørdagsrunde i de forskjellige bakerier. Først brødbakeriet, Rosings domæne, der er tomt og ferdig for uken. Konditoriet hvor Westgård residerer er også forlatt. Så til kakebakeriet, svennene er vekk, men gamle Askildsen (far av pedellen på middelskolen) går liksom og venter på noen - og så får de seg sin lille lørdagsprat, de to. De er fra Stavanger begge, så de har mangt et lite minne om sin by sammen: Det er domkjerken, som de er så stolte av, og det er Bredevann og Kongsgård, og det er Kielland, «han kommer med ei ny bog nå.» sier Askildsen, og de er enige om at den må de få fatt i. Og det er Oftedal, «ja, han Lars,» sier de og humrer og ler. Det er ikke nye historier de hygger seg med, det er de samme gamle ting fra den kjære by, det gjør dem bare enda kjærere.

Så er Askildsen og går hjem til Karine, også Stavangermenneske.

Nå er de vekk alle de som har sitt yrke her, og så lukker mesteren den store, tunge porten med den rare, vanskelige slåen. Den står åpen hele uken. Nå er den lukket til mandag morgen, og der hviler hellig-aftens stillhet over den travle gård, mens kirkeklokkene ringer helgen inn.

Det er som et helligaftens ritual dette med å lukke den store porten, det symboliserer hverdagens slutt og helgens inntredelse. Og det foretas alltid av mesteren selv.

Mandag morgen kommer ikke Jens. Da det lir ut på formiddagen blir det sendt bud ned for å høre hvordan det står til. «Jeg kommer så snart hu er slokna,» sier Jens - stillferdig og uten ytterligere kommentarer. Det er så livets gang, enkel og ubønnhørlig. Jens går ikke i rette med noen, det er ikke hans sak. Han fikk rett Jens, hun retirerte ikke denne gang.

Så tar Jens fatt på dagene uten Marthe. Men så underlig er det, Jens begynner å tenke nye tanker i de tomme dagene alene. Han har aldri akkurat tenkt større for over tingene, dagen var der og Marthe var der, strømpene stoppet og maten fedig. Det var ikke mer å si om den ting. Jo-o, kanskje -

Hva var det han hadde sagt, Jens, den gangen folketellingsmannen var der? «Har ikke du en kone,» spurte mannen, «du har ikke skrevet opp henne?» «Nei,» sier Jens, «Jo», sier Jens og drar litt på det: «Jeg syntes ikke hu Marthe var noe å regne.»

Jens tørrer av benken, tar ned de hullete strømpene fra snoren ved skorstenen - ser seg litt rådvill om og stikker.

Jo, Marthe var noe å regne. Det tenker Jens på nå.