Min barndoms by

Av Martha Kofoed

Porsgrunn - min barndoms by, med elven, og skogen like inntil - vårens dag med blåveis og hvitveis, og den første duftende fiol i «Bjønnehollet» - og blånende åser rundt omkring.

Det var vel en by å være barn i! Svære løkker, hager med allverdens deilighet, gamle gårder med tusen gjemmesteder! I Baumann-gården lekte vi, et eldorado! Ja, den er brent - en søndagskveld. Det brenner, det brenner - og det gamle blir borte.

Det var stille, rolige gater uten større livsfare - ingen Sørlandsveg, som raste avsted og skulle frem - tut, tut, tut - vekk med den benken, hugg treet der - tut, tut, tut - trekk det huset unna! Vi skal frem, det haster!

Hvorfor haster det så ubegripelig? Sørlandet ligger der det ligger, det - i sol og sjø, og Vilhelm Kragsk idyll. Det blir så visst ikke borte. Men - tut, tut, tut - og den sørlandske hovedveg vinner!

Men den skal nå ikke ha skylden for all rasering. Den gjestfri benken på fortauet utenfor gamle Petersens hage - Tollefsens heter det nå. - Hvor ble den av? Vær så god, sitt ned, ta en liten pust her i skyggen - kan du høre hva den sier? Benken er borte forlengst, likeså det svære, skyggefulle treet. Enda arkitekt Swensen sier det hadde ikke vært nødvendig å fjerne det. For et savn! Især når en kommer nedenfra, og den ikke lenger finnes, silhuetten av kjempetreets krone mot himmelen. Bare en kjedelig gavl! Noe av byens charme tatt av tidens krav.

Gamle Petersen ja! Han ble aldri kalt annet i min sektor, Carl P. Wrights farfar, en gammel kavaler med whiskers. Han gjorde et mektig inntrykk på meg, han var nemlig født skuddårsdagen, hadde altså gebursdag bare hvert 4. år. Og jeg syntes det var så trist for gamle Petersen.

Også en ting til: I hjørnestuen hans, oppover, var det rullegardiner med bilder på, 3 svære vinduer hele gardinet fullt, nydelig, i mange farger, landskaper, hager med bekker og små bruer, damer og herrer i fjerne tiders drakter - den yndigste rokokkoidyll. Jeg sto alltid lenge og så på dem: Det var sikkert en storstue der inne, bare til fest, lys, blomster og musikk, pyntede damer og herrer, akkurat som på gardinene - som alltid var nede.

Gamle Petersen døde, Tollefsen kjøpte huset, og storstuen ble lager, sa man meg - linoleum, sa man. Gardinene var der fremdeles, men jeg så ikke noe på dem mere. Romantikken var likesom blitt borte.

En Gudfryktig by ...

I min bevissthet var min barndoms by en såre gudfryktig by, og der var klang av kirkeklokker over den. Det nynner alltid i meg ved tanken på disse ting.

«Kirkeklokke!
ei til hovedsteder
støbtes du,
men til den lille by».

(Grundtvig.)

Og så var det lørdagsaftenene på kirkegården, når gravene skulle pyntes, en høytidsstund med vår mor i kirkens ly:

«Løverdagsaften,
veiret er skjønt - -» (Welhaven: Byens kirkegård.)

lærte jeg, da jeg ble stor, og jeg kjente hele stemningen igjen fra mine egne lørdagsaftener.

Vi kjente alle de andre som pyntet, og vi kjente alle dem i gravene også - det gjorde vi!

Så var det skolen. «Jeg gikk på en liten, meget pyntelig skole», sier Bjørnson. Det gjorde jeg også.

Vi hadde noe som hette småbarnskolen dengang hvor vi fikk vår første innføring i vitenskapen. Den eldste av den slags jeg vet om, var jomfru Hettings. Det er ikke stort jeg vet om den, det var atskillig før min tid. Jeg har kjent bare en som har gått der, overlærer Johan Dyring, bror av avdøde Theodor og Kristian Dyring, bokhandler og boktrykker. Han snakket ofte om den. Når han gikk avsted til jomfru Hetting om morgenen, sto hans far i porten og hyttet til ham med hevet stokk for å minne om at noe tilbaketog ikke var tilrådelig. Johan likte på dette tidspunkt absolutt ikke skole, han som senere ble en skolens mann i stor stil - knyttet til Asker seminar i noen menneskealdre, og var med på å utdanne hundrevis av lærere i den norske skolen.

Foruten skolemann var han også en fremrakende botaniker, har blant meget annet skrevet «Flora grenmarensis. Et bidrag til kundskaben om vegetationen ved Langesundsfjorden». Han kjente hver blomst og hver busk og alt som vokste her. Hans herbarium ble solgt til Bergens museum.

Han må vel regnes til dem som i byens presse omtales som «Vårt bysbarn».

Overlærer Dyring hang ved sin fødeby. På hans kontorvegg fantes et fortegnet maleri, (elven med Torsberg) av en av Reynoldsguttene, det koste han seg med. Og på hans bord et aldri så tykt album med samtlige prospektkort av Porsgrunn, som hadde sett dagens Iys. Hans brødre forsynte ham, - så holdt han seg a jour. Og plutselig - midt på herbarieskapets dør, festet med en tegnestift, et lite, gulnet avisutklipp fra «Grenmar» - hans «bidrag til kundskaben om vegetationen ved Langesundsfjorden» - med dr. Munks bilde. Ennå lever vel en del som husker dr. Munk, hele byens elskede huslege.

Overlærer Dyring var en høyst særpreget personlighet, og han startet altså hos jomfru Hetting - hun fikk ære av ham.

Jeg husker en episode fra en kjemitime. Det var et eksperiment. Og hva jeg kan ha foreslått som resultat av det eksperimentet - ja, kan det ha vært! Rav ruskende galt ialfall. Jeg husker bare overlærerens redselslagne uttrykk og hans mildt bebreidende røst: Men kjære Dem, det kunne jo ikke Gud gjøre engang!

Han var en meget alvorlig mann, der lå ingen forringelse av Guds allmakt i hans lille utbrudd. Det var skikk og bruk i hans guttedager at de fløy rundt og «tagg til åsen», som det hette, til St. Hans-feiring med bål.

En annen ting han ofte nevnte, var stor krig mellom guttene på begge sider av elven, ves'sikopane og øs'sikopane - til sindige folk måtte gripe inn.

Men han så ikke videre presentabel ut, når han kom fra sine botaniske ferder, og han moret seg over en gang på båten fra Langesund til Porsgrunn, da en varmhjertet styrmann sa: «Vil De ikke heller sette Dem over der, det faller billigere». Han trodde sikkert jeg var ute og solgte noe, med den svære botaniserkassen, sa overlæreren.

Møllerskolen

Etter jomfru Hetting kom Møllerskolen, jomfruene Møllers skole i det pene, gamle, hvite huset nederst i Raschebakken, like ved prestegården omtrent. Den kjenner jeg også bare av omtale. Der gikk noen av mine eldre fettere, blant dem Jakob - og hans venn Christian. Jomfruene har sikkert hatt sin fulle hyre med dem. Engang ble de stengt i kjelleren de to, men det skulle ikke jomfru Møller gjort. De fant øyeblikkelig syltetøyskapet og lot seg varene smake. Da de ble hentet opp igjen, var det syltetøy fra topp til tå. Jomfru Møller gråt.

Den jomfruen som tok seg av de alvorligere forseelser, hvortil invasjonen i syltetøyet hørte, iførte seg om ettermiddagen dolman og ørehatt og gikk for å oppsøke guttenes foreldre.

Hos min fetter Jakob traff hun barnepiken Thea, men det var i høy grad tilstrekkelig, det var helst henne som greidde brasene, når det var noe med barneflokken, 9 i tallet.

Da jomfruen hadde klarlagt saken i all dens gru, ytret Thea følgende: «Akkurat til pass! Når De ikke har bedre vett enn å stenge ungene i syltetøyskapet». Og med det begav jomfruen seg på hjemveg.

Så - min egen småbarnskole-tid hos frøken Linaae, nå var jomfruene avansert til frøkener. Mine foreldre sa forresten fremdeles jomfru, men vi sa frøken.

Min mor fulgte meg den første betydningsfulle dagen. På vegen var vi innom i «Tønnesens bageri» - det var i brannstrøket dette, lenge før den store brannen St. Hansaften 1905 - og kjøpte skolemat, en kneppkake og 2 kokte kringler - i pose - til meg alene! Uhørt flott, syntes jeg. Kneppkaken kostet 3 øre, kringlene 2 for 5 øre.

Det var deilig vær den dagen, husker jeg, en solskinns vinterdag like etter juleferien.

Frøken Linaae var en svær, gammel frøken med en rar liten hårtopp, altfor liten for hennes store person. Jeg ble vel mottatt, hun var blid og vennlig.

Den første skoledag

Den første dagen fikk jeg hele første side i ABC'en i hjemlekse, Rosings ABC tror jeg. Der sto først alle vokalene, så l m n r s, og nederste halve side var små ord. Hun var ikke snau, frk. Linaae - sett i gang! Min eldre søster Anna pugget leksen inn i meg. Det gikk det også! Den som pugger noe, kan noe. Men det sier jeg ikke høyt, det gjør seg ikke i vår tid.

På Linaae-skolen gikk Caspara Dyring, Marie Schanke, Bertel Andersen og jeg. Det foregikk i Linaaes stue - en diger bjerketres sofa med sort hestehårstrekk og med speil over og et tilsvarende rundt bord.

Pr. tavle og griffel ble vi drevet frem, mildt og godt. Jeg hører ennå den fæle låten av griffelen mot tavlen, når vi skrev. Til tavlens ramme var festet en klut, som skulle være våt, men det var ikke noe livsviktig spørsmål - var den ikke våt, spyttet vi bare på tavlen. Og den som ikke hadde noen klut i det hele tatt, ja, den hadde saktens en albue! Det gikk! Ingen Evang, intet helsevesen for 70 år siden.

Når bokstavene ikke var etter oppskriften - det var især æ-ene det skortet på for meg - spyttet frøken Linaae på to tykke, hvite fingrer, pekefingeren og langemann, og strøk ut og tok et resolutt grep i min hånd og ledet meg på den rette veg, æ-ene ble bra de!

Det er noe som heter ytre rom, ytre bekvemmeligheter er enda finere, jeg så ingen av delene, jeg, hos Linaae. Men det var jo ikke utelukket at det kunne bli behov for noe i den retning, så Linaae ordnet seg enkelt og praktisk - en potte på kjøkkenet.

Det hendte at frøken Linaae ikke var bra, da kom frøken Margrethe Condrup og overtok, Mimi Condrups svigerinne. Hun var ung og nydelig! Det var en fryd, jeg nød henne. Kan noen huske hvor nydelig hun var? Jeg trykket meg inn til henne når jeg kom frem for å lese - vi kom frem til en slags liten lesepult, som sto på bordet foran frøkenen, når vi skulle høres i ABC.

Kjære, nydelige frøken Condrup, for en glans De kastet over min skoledag!

De store guttene fra Møllerskolen, som forlengst hadde gjort seg ferdig der, og som ikke hadde fått spor komplekser av sitt kjelleropphold, ertet meg alltid med hvor meget mer storartet deres skole hadde vært enn min. «Og så svær som hu er», sa de om frøken Linaae, som om det var noe å angripe henne for.

«I går var a inne hos Thorsen og Johannessen for å få gjort i stand kaffekverna», si de, «vet du hvor hun hadde kverna? I lomma», sa de, og lo seg nesten ihjel. «Hun halt'a opp av e'svær lomme i underskjørtet!» Så lo og lo de av Linaae og kverna og meg og gikk for å finne nye ofre for sitt vidd.

Ikke la deg erte, sa mamma.

Ingen skal komme og si noe om min frøken, hun var utmerket. var hun. Men jomfruene Møller var sikkert mindre, det er så - noen små yndige tingester, tenker jeg meg - sånn henimot porselen.

Da sommeren kom, sa frøken Linaae en dag: «Nå kan du slutte her og begnnne på middelskolen». «Skal jeg slutte?» «Ja, du kan dette nå».

Jeg skal si jeg kom hjem, fløy så det skranglet i penalet, stormet inn. «Hva er det i vegen med deg?» sa Anna. «Mamma, jeg skal slutte hos Linaae». «Puh!», sa Anna, det var hennes reaksjon. «Slutte?», sa mamma, og så litt usikker ut. Det var ellers meningen jeg skulle gått der et år til. Ved middagsbordet ble situasjonen drøftet. «Du får ned og snakke med jomfruen, mor», sa pappa. Det hadde sin riktighet. «Hun har nådd skolens mål», sa Linaae. Og da så - Så var det bare å bla om til neste kapitel - middelskolen. Svunne tider - ja, men ikke melodien som ble vekk,

Linaaeskolen var unnagjort, og man stod overfor 8 lange år i middelskolen. Lange! De svant som et Iyn.

En utmerket skole, fredfull, harmonisk under overlærer Vemmestads milde, dyktige ledelse. Der hadde vi det godt. Vi gikk piker og gutter sammen. - Jeg sprang like fornøyd dit hver eneste morgen, og hver dag var like spennende.

Det. var frøken Moe og frøken Arveskaug som svinget opp i de første klassene.

Frøken Moe var en mektig dame med stil over, ut og inn i figuren sånn som en skulle være den gang - jeg lurer på om hun ikke brukte kø, det var iallfall noe voldsomt svært noe bakover. En grotesk hårfasong! Hun må ha et stativ under, tenkte jeg, for å få det så himmelhøyt, og ikke et hårstrå ut av stilling så lang dagen var. Hun var fornem og fjern, innbød liksom helt umiddelbart til distinkt tale, rett rygg, rene hender og rent lommetørkle. Hun la et perfekt grunnlag for min grammatikalske viten - takk for det!

Frøken Arveskaug hørte mer hverdagen til. «Kan du ikke skrive penere», sa hun kjærlig bekymret, «alle dine søsken skriver så pent». Når hun henvendte seg til meg, ramset hun først opp alle mine eldre søskens navn og så til slutt overgitt: «Du, lille Kofoed, spring ned til pedellen og hent spannet mitt».

«Spannet mitt» med sjokolade stod på komfyren dernede. jeg hadde ofte den jobben, en morsom avveksling, uten jeg måtte nedover en mørk trapp, for pedellen bodde i kjelleren, det var litt nifst med svarte kroker, så en dyster gang som en tunnel med gløtt av dagslys i det fjerne. Jeg hoppet ned de siste trinnene, fløy som en stormvind gjennom tunnelen og havnet i pedellens trygge kjøkken.

«Jeg skulle hente spannet til frøken Arveskaug».

«Jøs - alt nå - er den varm tro», sa fru pedell, rund og blid, og følte på spannet med små, lubne never. «Hun kan ikke drikke den varmere. Vær så god!»

«Kan døren få stå åpen litt?» - «Er du redd da, jenta mi, jeg skal følge deg, jeg!» Så stod fru pedel ved foten av trappen som en kerub mot mørkets makter, til jeg var oppe i det velsignede lyset. «Nå er jeg oppe!» «Javel!»

Det var en god ånd i min barndomsskole. Fru pedell hette Alvilde, det klinger som lyse sommerbølger langs en hvit strand og man kan forstå hennes milde sinn. Så holdt frøken Arveskaug måltid - gjerne i geografitimen, franskbrød med gjetost og sjokolade, mens vi kom frem til kartet i puljer på 3 og 3 og ble eksaminert. Det gikk fint.

Det var noe det liksom var liv om å gjøre at vi skulle lære: En halvøy er et stykke land som er omgitt av vann på 3 kanter og landfast på den fjerde - om igjen og om igjen, med repetisjon neste dag. Det var merkelig at det var noe å mase så grusomt om, en sånn stakkars liten halvø. Men så satt det. Her jeg sitter i dag, henved 70 år etter, i sommervær og ser utover en smilende Eidangerfjord mot Kotøya, tenker jeg plutselig, nei, ingen øy, bare en halvøy «omgitt av vann på 3 kanter og landfast på den fjerde» følger rapt av seg selv.

Frøken Arveskaug kunne være morsk i håndarbeidstimene: Nå har Gjertsen (hun brukte helst etternavnene) sydd både en brødkurvserviett og en stor serviett til stuebordet, og der sitter Rasmussen med den lille bulgarske og kommer ikke av flekken. Bertha dukket seg og fomlet blant tusen uryddige bulgarske farver. Servietten ble ferdig, men fikk et bedrøvelig endeligt - under fønixen hjemme i stuen den druknet av for rikelig vanning og kunne aldri bli folk mere arme Bertha!

Brun og Andvord hørte også til i de lavere klasser. Brun lignet en snill julenisse, bare grått i grått hår og skjegg og briller.

Andvord var også gammel liten med stivt børstehår - og blid. De hadde hver sin måte å innrette seg på i klassen disse to. Brun gikk like opp på kateteret som til sin egen dagligstue og holdt seg der hele timen. Andvord var aldri på kateteret, han vandret rundt i klassen - skrivelærer - og kommenterte bokstavene våre. «Du skriver stygt», sa han til Aagot, «Det gjorde faren din også, så det er vel ikke annet å vente».

Når det ble for ensformig for ham, snudde han ryggen til klassen, tok opp av vestelommen en liten dåse og styrket seg med en buss. Om litt smøg han bak skjermbrettet foran ovnen og spyttet i kullboksen.

I den andre vestlommen hadde han en liten flaske med kamferdråper og sukkerbiter. En støyt av kamferdråpene på sukkerbiten, og han var rustet til en ny dyst med bokstavene.

Nede hos pedellen var det anledning til å få et glass melk i det store frikvarteret for den som hadde 5 øre - jeg undres om ikke de mer pengesterke drakk på abonnement, jeg tror det - melk med fløte på, et tykt belegg, det hadde sikkert stått i kammerset natten over. Der var en stue også, bak en lukket dør, den var ikke for oss. Men - en dag dukket der opp en ny gutt på skolen i øverste klasse, helt forskjellig fra våre hjemlige gutter. Sten Giebelhausen hette han, en liten spirevipp, men han ruvet i landskapet i fin lys grå dress, lange bukser, røde strømper og lakksko! Skulle noen sett maken! Også til hverdags! Hele skolen var med øyne på stilk. Det var liksom den store verden som holdt sitt inntog i vårt beskjedne farvann.

Jeg var bare liten, men han var jo i stand til å ta pusten fra både liten og stor. Og tror du ikke at pedellens stue ble åpnet for krabaten! Selv Alvilde kunne ikke stå for ham, døren kom opp for ham og hans gjeng! Der holdt de det gående med melk og wienerbrød, tyske stiler og regnestykker, skrev av etter hverandre, utover hele Alvildes plysjduk. Ja, hva den vesle knekten kunne få til! Rød topplue på ski hadde han også - hvem i allverden hadde sett en stor gutt med topplue dengang? Og så rød!

Han var av stort format. Vi fikk høre mere om han i årene fremover - av ymse slag! - både fra inn- og utland, helst i forbindelse med store herregårder, edle fullblods og veddeløpsstall. Men det var på vår skole han fikk sin lille eksamen, jeg tipper det ble hans eneste. Han lot seg sikkert ikke hefte av flere.

Det siste jeg hørte om han, var Aagots møte med ham i København, hun og Eyvind på kjøretur i bøgeskoven. Så vender kusken seg plutselig mot dem, boblende av sensasjon:

«Se derhenne, li'e ud, den herre der kommer - tilhest! Det er Sten Giebelhausen!»

Ja sandelig, der var han, i fulle pontifikaller, høyt til hest på en fyrig ganger i fornemt trav under Danmarks lyse bøge.

«Min klassekamerat!» deklamerte Aagot og kneiste. Kusken tapte både munn og mæle - for meget er for meget!

Men Giebelhausens saga ble kort.

Av og til hendte jo litt ekstra i hverdagen. Ta med 20 øre imorgen, vi skal opp i Kammerherregården og høre på noe. Så ble der fortalt oss om en mann som hette Edison, som hadde funnet opp noe, fonograf, sa de, så vi altså kunne stå i «Kamragården» og høre noe som en eller annen sa i Amerika. Ja, det måtte vel være sant, når hele skolen ble mønstret med 20 øre hver, men allikevel - kort sagt, jeg må si jeg drog det i tvil.

Javel, vi stillet med ørene våre og marsjerte opp til «Kamragården». Der var arrangert noe med en masse gummislanger og et munnstykke i hver ende. Vi fikk 2 slanger hver og puttet munnstykket i ørene. Så ble det puslet med noe borte i en krok - nå begynner det, - stille! Ja, hva skal en si! Jeg må si - jeg hørte ingen ting! Ja, noe låt, men det lignet hverken musikk eller tale, såvidt jeg kunne oppfatte.

Det var liksom litt flaut å komme hjem og si at nei, jeg hørte ingen ting. De 20 ørene helt bortkastet! Men - det var nå iallfall mitt første møte med Edison.

Dog, ettersom tiden går, hender jo nye ting, og her hendte det at to fremmelige Porsgrunnsgutter, unge ingeniører med vidt utsyn, drog ut i verden til Amerika, som den gang var landet langt der vest, og da begge havnet hos Edison, rykket jo straks alt nærmere, og vi syntes snart vi var på bølgelengde med både oppfinner og oppfinnelse. De to var Robert Rafn og Nils Traaholt. Den siste kom som vi vet, tilbake til byen, som har meget å takke han for. Robert Rafn fant sitt virke på et annet sted.

En dag fikk vi en ny stiloppgave, vi kunne vel være i 5. klasse den gang: «Hvorfor reiser så mange mennesker til Amerika?» Ikke så helt enkelt å utrede for barn i 12 års alder. Men Lars Petter gikk til bunns i problemet utvandring, og hans utmerkede besvarelse ble lest høyt fra katetret. Den sluttet så: Mange reiser også til Amerika på grunn av ulykkelig kjærlighet.

Noe så flott! Ulykkelig kjærlighet! Sånt som bare sto i voksne, virkelige bøker! Jeg så på Lars Petter med helt andre øyne etter den dag.

Med dønninger hit ned: Nansen kom hjem fra Nordpolen, Nansen og Hjalmar Johansen fra 86 gr. 14'!

Og vi skulle være med på hjemkomsten - ja, altså Hjalmar Johansens, for han var jo fra Skien og kom hjem med tog via Porsgrunn. «Møt med flagg imorgen!» Kan det tenkes noe frydefullere enn en sånn beskjed i hverdagen! Så sto vi da oppstilt i Jernbanegaten - hele skolen - for å hylle han, - sol, spenning og stemning! Urædderne med fane og musikk inne på perrongen - og der kom de! Først musikken, og jeg skal si de blåste! Så Hjalmar Johansen, kjekk og spenstig fra Nordpolen, Urædderne på sitt aller strammeste - og vi med viftende flagg og hurra-hurra på begge sider av gaten, nå var alle vi små med på storhending!

Så opptil dampskipsbrygga hvor den unge helt gikk ombord i båten, som var kommet fra Skien for å hente sin store sønn, og hele elven full av båter av alle slag. Båtene tutet og flaggene vaiet. - Hitterdal, Langesund og Finn, Eskild og Storegut, Union I og II og andre Skiensbåter og en vrimmel av småbåter med elleville unger. Og der sto han, rank og uforferdet, med et vær av nordpol og dåd, og hilste mens hele flotillen satte kursen for Skien.

- Frøken Smith kom med små skritt sånn litt ruggende inn i klassen - med krokete lillefingre, de sto så pussig til værs og kunne ikke rettes ut. Hun hadde en fiks måte å lære oss tingene på: «Hvilken dato er det i dag,» 2. desember. «Ja, Napoleonsdagen!» Og så en rask gjennomgåelse av 2. desember i Napoleons historie: Kroningen, Austerlitz, flere husker jeg ikke idag. Så var det 5. november: Remember, remember the fifth of November, the gunpowder plot! - Morsomt og med futt i! Og hun fikk fart i den tyske grammatikken: Die Angst, die Axt og alle de indre ramsene gikk som smurt.

Så var det favoritten frøken Kaurin, høy og slank, som vi fløy lange veier for muligens å få et glimt av om ettermiddagen. Hva det var med hennne? Jo, hun hadde det ved seg, at elevene bare ønsket å gjøre henne til lags.

Lærerinne av Guds nåde.

Adjunkt Lund hadde sitt eget departement, han våket over skolens samlinger. Der var utstoppede fugler og dyr og rare, sjeldne ting fra fjerne land, som gamle elever hadde hatt med hjem til sin barndoms skole, inne på «Lunds værelse». «Er det skolens lekestue», sa Maria. - Men, der var et skjelett, det var nifst. Jeg holdt meg unna det rommet. Det var ellers adjunkt Ltinds harde jobb å føre oss gjennom matematikkens labyrint, han slet med det. Vi var sikkert en ubekvem materie.

Så hadde vi jo skolekjøkken, det hadde jeg nesten glemt - i lørdagens 3 siste timer. Det foregikk i kjelleren i Sjømannshjemmet. Vi stormet nedover gaten klokken 11 - i flyvende fart innom Porsgrunn bageri og fikk oss en 7-øres, og så i springmarsj ned til den alltid vennlige tante Lotta, jeg tror ingen i hele byen kalte henne annet, hun var alles tante Lotta. Stor og blid og snill. Jeg må riktig tenke meg om for å huske at hun hette frøken Knudsen.

Var sausen svidd eller noe annet mislykket, straks var tante Lotta der og fikset det.

Kjære, det var så enkelt så!

Adjunkt Torkildsen, hans navn ville jeg helst skrive med bare store bokstaver. Jeg øvet meg ofte på det i ledige stunder, liten ville nødig noen skulle se det. Han var kort og knapp, ikke noe utenomsnakk, kom fort inn i klassen - og så var undervisningen i gang. Vi hadde en umåtelig respekt for ham. Men hva er det som gjør at en fatter sånn uendelig godhet for en lærer? Noe udefinerbart. Dette eiet adjunkt Torkildsen i høy grad, en lykke for både lærer og elev.

En gang i hverdagens travelhet snakket han så hvast til meg at jeg gråt. Det har han sikkert ønsket ugjort og gjerne villet gjøre godt igjen. Ved første anledning, hvor vi møttes alene, sa han meg noen elskelige ord om den lille hendelsen. De har siden ligget som små lysglimt i meg, de ordene, og vært iyieg en spore, da jeg selv ble lærerinne. «Gjør det godt igjen, husk Torkildsen», klang alltid i meg, når jeg var skyld i at tårer fløt.

For en tid siden fikk jeg brev fra en av mine aller første elever, som jeg ikke hadde hatt føling med siden hennes skoledager for henved 50 år siden. Da jeg hadde lest brevet tenkte jeg, det er Torkildsen som går igjen, han skulle hatt brevet.

«For alle gode Tanker,
de kan slett ikke dø
Før endnu bedre Tanker
er spired' af deres Frø.»

«En gammel elev» skrev så morsomt og elskverdig i sommer om klassen vår, blant annet om Alfhild, som ikke husket annet fra 30 årskrigen og Wallenstein enn at det vaiet en rød fjær i hatten hans.

Da - plutselig dukket det opp fra ett eller annet dyp i min bevissthet en episode fra skoledagene: Historietimene - jeg ble hørt: «Varus, Varus, gi meg mine legioner tilbake» - pause - «Javel, videre», sa adjunkt Torkildsen, - dødsstille i klassen, «Varus, Varus», stammet jeg fortvilet. Ny pause - lang. «Varus» - hjelpeløs. «Ja, var det alt?» (Det var dessverre det). «Sitt ned!»

Han skjente ikke. Jeg så tydelig det lille streifet av et smil, som ble stoppet i farten, det hjalp meg over fadesen.

Det var dengang. Men jeg ble som besatt av denne Varus, Varus, her jeg satt og prøvde å huske. Hvor hørte han egentlig hjemme? Og dette hjelpeløse ropet på legionene, som var borte - hvem ropte? Jeg måtte få fatt i gamle Nissen, en deilig, tykk bok! Jeg så den for meg nå mer enn 60 år etter. Varus, Varus sto på venstre side, midt på siden, og øverst noe om - om - ja, hva var det, det er så lenge siden, så lenge. - Noe fra de dypeste lag i bevisstheten begynte å arbeide i meg, opp mot overflaten - det var noe med en skog, jeg satt musestille, tom for alt annet - og ventet - en skog - Teutoburgerskogen - så klart og tydelig som jeg skulle lest det for en time siden. Men sammenhengen! Og hvem ropte?

Jeg fikk fatt i gamle Nissen, Aagot og Helga hadde den, akk, det føltes som dengang å ha den i hånden - jeg bladde febrilsk, det var først i boken det sto - der - nei, ikke der - lenger ute - det var noe med romerne - og med ett, der var det, midt på venstre side som for 60 år siden - og Teutoburgerskogen øverst.

Jeg ble helt på gråten av gjenkjennelse, mens jeg leste om romernes nederlag under Varus mot germanerne i Teutoburgerskogen og keiser Augustus's hjelpeløse rop: Varus, Varus, gi meg mine legioner tilbake!

Nå, kjære adjunkt Torkildsen, nå kan jeg min lekse perfekt.

Ja, gamle Nissen, det var vel en verdenshistorien

Hvorfor ble nå (len avskaffet! Der sto alle poengene som vi husker, og som får oss til å storme avsted og få fatt i boken og finne sammenhengen noen menneskealdre etter, hvis noe er glemt - og bli myke i sinnet av gjensynsgleden

Skynd deg, Alfhild, finn boken og les om Wallesteins røde fjær!

Og hjertelig hilsen til «En gammel elev», som jeg kan takke for dette uforglemmelige gjensynet med Varus. Varus - for hele extasen!

Det blir så langt, en må jo slutte engang. Det er som å blade i en kjær, gammel billedbok, som har stått støvet og glemt bakerst i bokhyllen, og kjenne de medtatte billedene igjen i en slags ny glans:

Mot kveld når farvene dempes av,
blir allting harmoni,
og alt du fikk, og alt du gav,
forskjønnes i dens, trylleri.

Det er søndagsmorgen, byen er så stille, kun et søndagssolskinn bruser over dens hvite, stille, gater, hvor til kirke folk med salmebok i hånden vandrer hen.

Kirkeklokkene ringer, og vi er midt i søndagens melodi, barn i søndagspuss leker på fortauet, men bare så stille, alt er «søndagsligt og smukt».

Det blir flere og flere på kirkevei, ettersom vi nærmer oss kirken. Hver finner sin spesielle inngang og sin plass. Kirken er full, man gikk i kirke dengang, ung og gammel. Vi brukte vestre inngang, men var først borte og så til gravene våre. Alle graver var pyntet, det var helligdag på kirkegården også:

«- helg over livet,
helg over grave».

Det var hyggelig i kirken, bare ikke prekenen hadde vært så grusom lang. Men det var jo så meget en kunne tenke på, en behøver ikke høre etter. Jeg stavet meg gjennom «Gården Jønholdts stol», fremlengs og baklengs: lots stdlohøj denraag, det var så rart at jeg måtte le. Jeg sa det 10 ganger hver vei, talte på fingrene, det gikk litt i surr for meg. Det tok lang tid. Nå er han vel ferdig, tenkte jeg, men nei, presten Krogh holdt på.

Jeg tok for meg skipet «Haabet», som hang under kirkens hvelv, det var morsomt. Det var sikkert det misjonærene seilte ut med, og alle seil var heist, og kjære Gud ikke la dem forlise!

Og «Haabet» seilte og seilte - helt til Madagaskar, og alle hedningene kom ned til stranden og sa, det var kjekt dere kom, for det er så mange syke barn her. Og Skrefsrud gikk iland med et kors, og de bygget sykehus, og de syke barna fikk hver sin lille seng, og så fikk de noen dråper for å bli fort bra, og til middag fikk de kjøttkaker. Og - «Amen», sa presten, og nå kunne han nesten holdt på litt til, for akkurat nå var det så morsomt.

Det var en søndag som var deiligere enn alle andre, det var påskedagen. Det var hornmusikk i kirken da, oppå orgelet hos Helland. Å, du himmel og jord! Til hvert annet vers blåste de, og hvis ikke det passet på slutten, blåste de begge de 2 siste. Det nest siste sånn fint dempet, men det siste, det var over alle grenser! Jeg ville helst vært der oppe, midtiblant dem, midt i klangen!

Påskemorgen slukker sorgen - mamma, kan jeg synge så høyt jeg vil? Ja, bare syng! Fagre skarer oppad farer - hele kirken et brus av hvite vinger, og gjennom den blå luften deriite oppad, oppad opp til Gud! Det var så ens hjerte kunne briste, det var ikke til å holde ut!.

Lysene i de svære messingstakene var tent. Det var festdag i kirken.

Jeg har av og til studert på det hornorkestret. Så kom jeg plutselig over i et P. D. fra i sommer et fotografi av et hornorkester «Heimdal», javisst! Nå husket jeg det, og dirigenten naturligvis Sigvart Andresen, Bettys far. Det var sikkert mitt orkester fra påskedagen i kirken. 1889 stod det, det passer det, da var jeg 5 år. De står der 9 i tallet, en med tromme, og det var altså dem som fikk min sjel til å sveve som gjennom et uendelig evighetsblått rom, hvor engler ferdedes.

Det var forresten ikke bare påskemorgen med hornmusikk, som kunne få et barns hjerte til å gløde, nei, «Deilig krone, deilig krans» kunne gjøre søndagsskolens nokså grå, hverdagslige lokale til en himmelsk sal med både perleport og gullgater. Hvis jeg engang treffer Wildenvey, skal jeg spørre ham om han sang «Deilig krone, deilig krans» på søndagsskolen på Nedre Eiker, da han var liten, om det er derfor han har fått inspirasjonen til «Eventyr til Ellen».

Jeg var selv med i et lite orkester engang, Betty, Alfhild, Johan Dyring, Anton Lyche og jeg - dirigent igjen Sigvart Andresen og Bettv blåste horn. Ja, den Betty, hun var mangfoldig! Hvem kan glemme henne som Lisbeth i «En søndag på Amager» med en lys klokkeren stemme:

I Kongelunden skal bryllupet stå
med sang og klingende spill!
Fortryllende! Både ord, melodi og Bettv.

Gjennom alle min barndoms år lekte jeg oppe hos Betty, der var moro. Hun hadde så meget rart, blant annet hvite mus i en liten glasskasse. Og så hadde Betty en farlig evne til å herme etter folk, det hadde vi gruelig moro med. Engang skulle vi lese lekser sammen. Betty var ferdig på 1-2-3 og spurte utålmodig: «Er du ikke iherdig snart, hvordan er det du lærer lekser?» «Jeg leser litt av gangen og hører meg, gjør ikke du?» «Nei, er du gal! Jeg leser en gang over hele stasen, jeg. Det får greie seg. - Og det greide seg det for Betty. Hun fikk såmen en fin eksamen etter den metoden.

Av og til gikk vi til Bettys gamle grandtante Gasman - med deilig middagsmat, og vi fikk se alle de nydelige tingene hun hadde i små esker, ringer, nåler og greier, Betty arvet en fin ring.

Vi fikk sukkertøy, men dem gjemte vi til vi kom utendørs, så det var anledning til å spytte. Tante Gasman snuste nemlig, og det hendte det var snus på sukkertøyet. Hun hadde elegant sølv snusdåse med forsiringer. Hun banket på lokket, jeg tror det var et ritual som hørte til, og tok seg en pris. Så nøs hun med velbehag i et svært, mangefarget silke snuslommetørkle. Hun levet til hun ble 92 - i Kirkebakken i kaptein Monsens hus, det med den morsomme paraplyen: en stang ut fra veggen og ytterst på tuppen av den en oppslått paraply, så morsom reklame! Der bodde sikkert et gamnelt menneske som reparerte paraplyer.

Huset ble pusset opp, og paraplyen ble borte, så nå er det bare ganske som alle andre hus.

Men hver gang jeg går der forbi, savner jeg paraplyen og tenker, det var synd!

Jeg hadde også en søt, gammel grandtante, tante Marthe. Når vi kom på visitt til henne, skulle vi trakteres. Fra en dyp kommodeskuff hentet hun frem et stort, gammelt mahogniskrin og åpnet. Det var mange små rom med lokk og knott på. Hele denne innmaten ble løftet opp, og på skrinets bunn befant seg portemoneen. Under denne seremonien stod jeg og sang inni meg:

Pengene i pungen,
pungen i kista,
kista i kjerka,
kjerka i Holland.

- Spring bort til bageren og kjøp for 12 øre «litt av hvert», og det ble en anselig pose litt av hvert for 12 øre i den tid.

Vi hadde ikke kino, ikke radio, ikke fine sportsplasser, og meget annet hadde vi heller ikke, men av og til hadde vi cirkus på Floodeløkka og karusell, og der kom sigøynerleirer borte ved Bånnåsen. - Vi hørte om knivstikk og slagsmål derfra, så det var heller utrygt, men vi måtte jo titte på dem litt på avstand. «Den rynkede Merskums squaw» satt i teltåpningen og spådde mere eller mindre Iykke ettersom betalingen falt.

Men omreisende teaterselskaper, det var tingen! Vi var ikke forgitt med schlagere, desto mer henrykte var vi over melodiene fra de små syngespillene, dem sang vi og spilte. «Reisen til China» var min første opplevelse på dette plan.

AIdrig, aldrig jeg forgjætter
disse Daler, disse Sletter,
disse måneklare Nætter,
aldrig glemmer jeg Sorrent.

Det ble vår! Hele byen en blå juvel - elv, åser, himmel og luft, og hver eneste sølepytt en bete himmelblå himmel.

Da kom gatemusikkantene! Schønemanns kapell med fløyte, harpe og violin: An der schønen, blauen Donau, klang så deilig inn i vår egen vårs blånen.

Så tok Schønemann fruens harpe på ryggen til neste etappe. Hele ungeflokken fulgte og de yndigste Schubermelodier dirret gjennom forårsdagen: Leise flehen meine Lieder durch die Nacht zu dir -

Og så kom Beørecz, Beørecz Ignäcz, den meningsløst vakre ungarer, violinisten som satte byen på ende med sin skjønnhet og sin musikk: ungarske rytmer, ville ritt over pusztaen, - Strausvalser og vårtoner så en ble helt fortumlet - «en kan være glad en har sitt gode, solide hjem», sa Ane, rask i replikkene med et lite forvirrende gys - på hjemvei fra Beørecz i den blanke aprilkvelden. Ekstranummer var alltid: «Forget me not!»

Til slutt Ungarns ildnende nasjonalmarsj, Rakoczymaisj - vi lyttet som i frysning og feber: Skudd, kamp på barrikadene, rasling av lenker som falt, frihet! Seier; Jo, han kunne det, Beørecz og hans kapell! Det var dengang.

Hva ville den smukke, den arme ungarer spilt i dag?

Der var engang en have - akkurat nå skulle du ha sett den. Stor? Nei, langtifra! En liten flekk bare, den lille tråkka utenfor frøken Svanstrøm. Det var apotekerens have i en forgangen tid - apoteker Vauverts. Vi hadde bare en apoteker dengang, en beskjeden by som vår snobbet seg ikke med to apotek. Apoteket stod det på skiltet over døren, i bestemt form - vi har kun ett, og her er det.

Men det var haven, og det var vel en have. Som en liten klosterhave har jeg alltid tenkt siden. Med en svær Tornerosehekk omkring. Kanskje apotekeren ville ha den lille haven for seg selv, for det var ham som stelte den. Men hekken var så gammel og medtatt at den var blitt glissen nederst, så barna kunne se alt som blomstret i haven, og de voksne kunne også se det i flere og flere glisne flekker høyere i hekken, og alle så hvor deilig haven var. Den lå så henrivende midt i byen, alle var delaktig i den. Det var duften især! Duften fra det svære vårbedet langs frøken Svanstrøms vegg - Krätzels vegg dengang. Den første lille sneklokke med sitt hoved oven mulde - sånn ved Kyndelsmessetid, så krokus, tulipaner og svibler - akk, svibler! Med farver og duft over all forstand, som bruste over hele strøket, så selv de travleste sakket farten, ble forstyrret i sin hverdags bekymringer, og gled et kort nu inn i en underfull, flyktig stemning av vår og ubekymrethet.

Og apotekeren var der alltid og pleiet sin have. Jeg ser ham sittende på huk og luke opp hvert eneste lite dristig ugress, som våget seg til men det også med varsom hånd - selv ugresset skulle leve, bare ikke just her.

Dagene går og aurikkelbedet folder seg ut, det svære, runde midt i haven under pæretreets hvite fane. Har du lagt merke til at aurikkelbed alltid er runde, uten begynnelse, uten ende - sånn var apotekerens aurikkelbed også, det regnbuefarvede, en melodi i skiftende tonearter, som den hele by nynnet med i.

Og rosene kom, riktige duftende prestegårdsroser i masser - til å plukkes ikke bare beskues. Og det var de svære, fullkomne La France, liksom mer til søndags: «Der er roser i klosterets have»

Hver vår ble der sluppet ut i haven en ny liten lys tulle, inntil 6 små geskjeftige vesener vrimlet om derute i konkurranse med blomster og sommerfugler.

Vår blir sommer, det er heliotropenes tid, den fine sterke vaniljeduft bølger over haven - og i dag er det bestemødrenes dag! Farmor kommer fra sitt koselige, lille hus i Storgaten, like nedenfor kjøpmann Dahl dengang, bokhandler Dyring i dag - og grandtante Maren Melsom med henne. Tante Marens franskelever får en liten fridag for anledningen. I søndagskjole kommer de og med kappekurv, farmors kappe stillferdig sort, tante Marens prangende med blonder, lilla sløyfer og bånd - just i heliotropstil. Og en søt mormor i søndagspuss kommer fra ett av de små hvite solskinnshusene i Kjølnesgaten.

En ilter liten klokke varsler, og tullene styrter mot hekken: «Onkel Gustav, onkel Gustav!» «Ikke min tur i dag», smiler onkel Gustav og fortsetter i kurvtrillen med gummihjul - litt storaktig, de første i byen - og Blakken med bjelle. «Blakken og trillen og jeg var de aller første som kjørte over broen», pleiet dr. Klem stolt fortelle. Det var byens første bro dette.

Og bestemødrenes sommerfest feires til dagen er på hell, og heliotropduften hetere og sterkere, alt som det lider mot kveld.

Den som er tidleg på bena kan i den årle morgenstund se en gammel hvithåret herre trede stille inn i haven, søke seg den fineste rosenknopp, plasere den i sitt bitte lille glass, som ved en listig innretning festes til jakkeslaget. Han ser seg om i den duggfriske have, lytter et øyeblikk andektig til en fugls morgenhymne i det store treet, tar så fatt på sin «lille» morgentur til Brevik - byens original, den ensomme, gamle Rasmus Halvorsen.

- Og Apotekerens have ligger enda noen timer i stille meditasjon før dagen begynner.