Telemarks eldste industribedrift

Litt om de historiske Eidsborg Brynestensbrudd som i et par menneskealdre er drevet av Norrøna Fabriker i Porsgrunn

av Gjerløw Skaardal

Gjerløw Skaardal, som i over 40 år har ledet driften i Eidsborg for Norrøna Fabriker, har på anmodning gitt oss følgende utdrag av sine opptegnelser:

Forord.

Det var for noen år siden, under en samtale med sylvsmed Eivind Tveiten på Dalen, jeg kom på tanken at jeg som en av de få gjenlevende med personlig kjennskap til driften fra århundredets begynnelse, skulle skrive litt om Eidsborg Brynestensbrudd og Norrøna Fabriker.

Omtalen av fabrikkens start og utvikling er bygget på avdøde kontorsjef Ingvald Nilssens notater, på foreliggende dokumentelog på eget kjennskap til bedriften.

Kapitlet om eiendomsforholdet til bergrettighetene i Eidsborg bygger på her beroende utskrifter av skjøter og kontrakter, dels innhentet fra Riksarkivet og øvre Telemark Vestenfjeldske Sorenskriveri og dels på originaldokunienter i firmaets besittelse.

Driften og transporten av brynesten omtales på grunnlag av gamle overleveringer i bygden, eldre litteratur og - fra seklets begynnelse - egne erfaringer.

Etter at jeg selv hadde fremskaffet utskrifter av de her siterte gamle dokumenter, ble jeg oppmerksom på og fikk tak i Norges Geologiske Undersøkelser, Årbok for 1920/21, hvor geologen Rolf Falck-Muus vier brynestensdriften i Eidsborg en inngående omtale. Falck-Muus går i flere retninger langt dypere i materien eim jeg har kunnet, bl. a. når det gjelder utbrutt og eksportert sten gjennom årene, med oppgaver fra kanalregnskap og tollruller. Når enkelte ting fra årboken medtas her, skjer det med kildeangivelse. jeg påpeker også enkelte åpenbart uriktige anførsler.

Brynestensdriften i Eidsborg er flere hundre år eldre enn våre eldste jernverk - sannsynligvis like gammel som myrmalm-utvinningen. Formodningen at de norske vikinger førte brynesten - hardstein - med seg på sine kombinerte handels- og røvertokter styrkes ved beretningene om funn av Eidsborgbryner ved utgravninger av vikingegraver i Irland.

At Eidsborgbryner i gamle dager også ble brukt som kastevåpen fremgår beretningen i Sverres saga om at Heklungene i slagt ved Fimreite 1184 «både skaut og stakk og kasta med brynestein som de hadd ført med seg austafrå Skien» Og Aleksander Bugges Norges Historie sier at «Heklungene med 13 skibe lagde sig bagbord om Sverres skib «Mariasuden» og sendte mod den pile, spyd, hardstein, haandsakse og paalstave». Bugge sier også at Magnus ErIingsson våren 1184 for sitt møte med Sverre var innom Langesund og «der fik de med sig hardstein, brynesteiner fra Skien for at bruge dem til kastevaaben», og at «hardsteinen kom fra Eidsborg i øvre Telemarken og var i middelalderen en viktig utførselsvare fra Skien.»

Falck-Muus (Norges geologiske undersøkelser, årbok 1920-21) nevner at stitsgeolog Oxål i et foredrag i Norsk Geoloisk Forening fremkom med den tanke at Telemarksbryner også var benyttet som kastevåpen i «Slaget ved Hisingen i Gätaelv i 1159, hvor Gregorius Dagssøn faldt». At brynesten kan være brukt er trolig, for bryner var en meget vanlig ballast, og Snorre sier at Håkons skib var nesten fylft med stein og våpen, men hvis ikke begge parter brukte brynesten, synes det mest trolig at Gregorius Dagssøn, som var blant Kong Inges menn, hadde slik utrustning fra hjemstedet. (I parentes bemerkes at Gregorius ikke falt i Hisingeslaget 1159, men iflg. Aleksander Bugges Norges Historie den 7. januar 1161 på isen på Bäfveråen ved Uddevalla).

Som nevnt hos Bugge vår brynesten en viktig utførselsvare fra Skien (og Langesund). Særlig i det 13de og 14de århundre var bryner en velkjent partslast i engelske og hollandske skuter som hentet trelast i Grenlandsdistriktet. Under omtale av et brynestensfunn ved utgravning av «Glasshjørnet» i Skien 1949 siterer «Grenmar,» uten kildeangivelse: «Den - brynestenen - var god at ha som handelsvare, og opstod der strid, var den vel egnet som kastevaaben. Desuden kunde den bruges til at bryne spyd, pile og økse med». At dette er sitat fra et gammelt dokument fremgår bl. a. av at stenens brukbarhet som bryne er nevnt som en sekundær egenskap. På Brekke museum i Skien finnes en samling stenaldervåpen av brynestensgrot funnet i gravhauger i nærheten av byen.

Brynesten må i gamle dager være betraktet som et vanlig byttemiddel, nesten som kontanter. Sverre Steen forteller nemlig i «Ferd og Fest» at en mann i Kviteseid i 1395 ble dømt til å levere 4 lester brynesten til Oslobispen og Kongens sysselmann for en forbrytelse mot Kirken og kronen.

Norsge brynestener må i eldre tid ha spilt en ikke ubetydelig rolle på det internasjonale marked. Iflg. Falck-l\luus omtales de i old-engelske kilder som Custoin Rolls etc., som Westanes, Questanes, senere som Whetstones eller Quesstones, i Hansa-arkiver som Wetsteyn og i latinske skrifter som «Lapis acutus». I nyere tid har Peder Claussøn i «Norriges Beskriffuelse» og Amund Helland i «Norges Land og Folk» viet brynene bred omtale, og det samme gjør Lund, Normann, Kroft og Arent Berntsen. Adjunkt ColI skriver om Eidsborgbrynene i «Skiensfjordens Industri» 1900 og i Turistforeningens årbok 1910, og Rolf Falck-Muus fyller det meste av N.G.U.'s årbok for 1920/21 med omtale av brynestenen fra Eidsborg, men begge de siste gjør seg skyldig i feiltagelser som jeg etter hvert skal påpeke.

Eiendomsforhold og bruksrett

Om de opprinnelige eiendomsforhold og hvordan retten til utnyttelsen av brynestensforekomstene ble praktisert har man ikke sikre holdepunkter. Brynestensgrotet forekommer i den øvre del av bygden over et ganske stort område, men bare på Lofthus, Groven og Kvaaslungens grunn.

Stenbergsretten har alltid tilligget bare gårdene i Kirkegrenden Eidsborg. Dalen, Omdal og Gøitilgrendene har ikke vært delaktige i herligheten. Fra forskjellige hold hevdes at hele Eidsborg opprinnelig har vært én gård som Rygh i Norske gårdsnavn VII mener het Eidsborg. (I M. B. Landstads «Ettesagaer og sagn fra Telemarken», heter det at Ase Stålekleiv «åtte heile bygdi». Hun bodde på Stålekleiv - en forlengst nedlagt boplass - og hadde sitt Liinstabbur ovenfor Eidsborgtjernet. Av dette liinloft har den senere utskilte gård Lofthus fått sitt navn.)

Hvordan bruksretten er praktisert fra tidligere tider vet man ikke. Falck-Muus nevner et dokument fra 1346 som stadfester Skiens borgeres rett til handel med brynesten «efter gammel sedvane», så det er sannsynlig at bøndene allerede den gang har hatt et ordnet sameieforhold og levert sten til Skien. Det er imidlertid ikke utelukket at Kvaaslungen, Groven og Lofthus, på hvis grunn brynestensbruddene forekommer, en tid kan ha utøvet bergretten alene.

Det eldste skriftlige dokument jeg har kunnet finne om bøndenes innbyrdes eiendomsforhold til brynestensberget er en kontrakt datert 4. Martii og tgl. 9. Martii 1778 mellom prokurator Ludvig Lorentz Hyphoff og Ole Aasmundsøn Berge. Etter denne ble «alle opsiddere som harver sameyemark der hvor Eidsborg Søndre Part Brynesteens Bierg ligger» medeiere i brynestensberget «hver i forhold til Skyld og Landtall» som det heter i en overenskomst mellom loddeierne tgl. 16. okt. 1789.

Gamle Eidsborginger har ment at brynestensrettighetene sist i det 16. eller først i 17. århundre har vært inndradd under den danske krone, og at en av bøndene til Kjøbenhavn nedsendt representant senere kjøpte herligheten tilbake til bygden. Det første er sannsynligvis riktig, for danskene hadde jo i lengre tid hånd over all bergverksdrift i Norge, og det er helt på det rene at rettighetene en tid var på utenbygds hender. Og det har neppe skjedd ved frivillig salg direkte fra bøndene ettersom der ved øvre Telemark Vestenfjeldske Sorenskriveri ikke er tinglest kontrakter om brynestensrettiglieter av eldre dato enn den foran nevnte av 9. mars 1778. Men hjemkjøpet fant sted -- ikke i Kjøbenhavn, men i Skien - den 4de Martii 1778 da førnevnte L. L. Hyphoff på egne og avgangne postmester Hans Knudsens Stervboes vegne selger brynestensretten til Ole Aasmundsen Berge, som opptreden på Eidsborgernes vegne. Hvis det er riktig at den danske krone har hatt rettighetene, må, det ha vært før 1719, og herligheten må av Kongen være solgt eller gitt som privilegium til en av de danske embetsmenn i amtet. Eiendomsretten er nemlig på det rene fra nevnte år 1719. I en dom avsagt på gården Lofthus i Eidsborg 29. november 1776 omtales et eldre hjemmelsbrev til Peder Russel av 16. Maii 1719, «som saa meget mindre kan drages i tvivl at have været til, som de indstæfnte i deres anddragende til Amted av 14. Martii sidstl. tilstaaer samme.» Rolf Falck-Muus omtaler i Norges Geologiske Undersøkelser 1920/21 et ennå eldre dokument som heller ikke han har kunnet finne ordlyden av - et privilegium på brynestensretten (og handelen?) utstedt av Kong Christian V i august 1670 til assesor Russel eller dennes enke Sophie Christina.

Etter dette skulle rettighetene ha vært i familien Russels eie fra 1670 til 1726, da retten ved en pantobligasjon fra Sophia Russel og Frantz Russel overgår til fogden Schweder. Det synes som fogden Schweders bo flere ganger har pantsatt retten for fordringer i boet bl. a. 2/3 dele til oberstløitnant von Koss som bodde på Kvaaslungen i Eidsborg, og en tid eiet Eidsborg kirke og også drev Omdal Kobberværk. Schweders bergrettigheter har von Koss neppe hatt lenge - av en dom avsagt på Lofthus i Eidsborg 29. nov. 1776 leser vi:

«Citanterne haver, til at godtgjøre deres Rettighed fremlagt een Indførsels-Forretning passeret d. 10 Martii og thinglyst 12 Juli 1756 hvorved Obrist Leutnant Koss haver hos avgangne Fogden Schweder faaet Udlæg i Eidsborg Brynesteens Bierg for den summa 250 rdr.» Men «det sees af den proucerede underrets act og dom af 21de octobr. 1757 af de Kossiske arvingers fullmægtigers paategning paa forbemeldte indførselsforretning at de (de Kossiske arvinger) haver nødt betaling for deres udlæg i afg. Fogden Schweders Stervboe» hvorfor retten resolverer at «det icke er beviist at samne (brynestensretten) er fra ham (fogden) eller hans arvinger indløst.» (Von Koss har imidlertid tidligere - antagelig på Kvaaslungens rettigheter - drevet ut en god del bryner.)

Også Ola Hofdejordets arvinger har for fordringer i boet «nydt udlæg udi (de samme) 2 /3 parter i bemeldte Bryiiesteens Bierg for 200 rdr.» «Men» sier Helene Schweder i skjøte dat. Foss Nordre 27 Martii tgl. 27 okt. 1775 «som disse (Hofdejordets arvinger) desuagtet ikke har villet holde sig hertil, eller deraf tage den betaling i det de i dets stæd har henholdt sig til min salig mand og derfor hos mig af hans Boe nydt sin betaling, saaledes jeg i deres stæd er bleven berettiget til ommeldte parter i meerbemeldte Brynesteens Bierg» selger hun «meerbemeldte 2/3 parter» til postmester Hans Knudsøn i Brevig for 100 rd.

Den resterende 3die part er ved «Udlægsforretning af 19 Martii» 1773 overgått til «Frederich Georg Adeler, Herre til Giemsøe Kloster, Deres Kongelige Maytts Cammer Herre og Amtmand over Bratsberg Amt» og Jens Joenssøn Aarhus, som ved skjøte dat. Giemsøe Kloster 2d. junii 1775, forevist udi Scheens Botolphi-Laug-Ting-Ret den 20 Junii og tgl. ved Laurdahls høstting 27/10 1775, selger og overdrager retten til nevnte Postmester Hans Knudsen for 50 rdr.» Knudsen er derved blitt eier av hele herligheten.

Dette kjøpet har fra postmesterens side vært litt av en spekulasjonsaffære, for de forsiktige selgere, Kammerherre Adeler og Jens Joenssøn, legger ikke skjul på «den uvisse beskaffenhed der haver sig med bemeldte udlæg der og ved auction haver været giort forsøg om noget deraf kunde udbringes, men forgjeves i henseende til den tvivl som gjøres om Wilhelm Schweders Faders eyendoms-hiemme dertil». Men «som Hr. Postmæster Hans Knudsøn imidlertid haver budt 50 rd. imod Transport paa den Ret vi kunde have dertil efter ovenmeldte Udlægs Forretning» overdrar de sin tvilsomme 3dje part i Brynestensberget «dog at han staaer sin egen Hazard om han ikke skulle kunne udbringe noget heraf».

I den foran nevnte dom av 29/11 1776 ble imidlertid tvilen om «Wilhelm Schweders Faders Eyendoms Hiemmel» fjernet, og postmesteren er eier av hele herligheten - senere med prokurator L. L. Hyphoff som kompanjong.

Hjemkjøpet

Ved skjøte dat. 4 Martii og publiceret på vintertinget i Laurdal 9 Martii 1778 selger Hyphoff på egne og sin da avdøde kompaniongs vegne brynestensretten til Ole Aasmundsen Berge, som opptrer på Eidsborgernes vegne. Dette hjemkjøpet, som bringer retten tilbake etter at den i lengre tid - kanskje et par hundre år, har vært på fremmede hender, fikk stor betydning for bygden, og selv om dokumentet er langt, tror jeg det vil interessere sapass mange - at jeg gjengir det in extenso:

«Anno 1778, den 9de Martii, Blev det Almindelige Vinterbereignings og Sage Ting holdet udi Trisæth anordnede Tingstue for almuen af Laurdahls Præstegiæld, og da følgende Breve publiceret.

225. Underskrevne Procurator Ludvig Lorents Hyphoff, tilstaaer herved paa afgangne Postmæster Hans Knudsens Stervboes og egne Veigne, at have solgt, Ligesom ieg Herved Sælger og Skiøder til samtlige Eidsborg Annexes opsiddere som haver Sam Eye Mark der hvor Eidsborg Søndre Part Brynesteens Bierg ligger, saasom 1) Ole Aasmundsøn for Gaarden Berge: 2) Ditto som berettiget Formynder for afgangne Ole Asbjønssøn 2de døttre Signe og Astri, som Eyere af Halve Kleppene og Ole Olssøn som anden halve Eyere af samme Gaard, 3) Halvor Tarjessøn for Gaarden Winløs, 4) Tarjer Aadnessøn for Gaarden Qvaslungen, 5) Ole Aasmundsøn Berge, atter som Formynder for ovenmældte Ole Asbjørnssøns 2de Døttre, som Eyer af Gaarden Growen. Ole Ewenssøn som berettiget Besidder og tildeels Eyere af Gaarden øvre Lofthuus, 7) Ole Aasmundssøn Berge som Eyer af Gaarnen Nedre Lofthuus, 8) Aasmund Larssøn som Eyer af gaardeparten Hougeboe. 9) Halvor Tallefsøn for Gaarden Røflebreche. 10) Halvor Olssøn som Eyer af Gaarden Reinliedahl. 11) Tallef Kittilssøn som Eyere af Gaarden Mochlejord og 12) Asbsbiørn Aslakssøn for Gaarden Espelie en hver til Eyendom Brug og Raadighed, dog alleene efter Deres Gaarders Lod og Landtall 1) Det benævnte Brynesteens Bierg med et af benævnte Knudsøn og mig bekostet Huus paa eller ved Steenboe Bakken, til at, lægge Steen udi, naar den ringer deel vi haver der, bliver afført og 2de halvparter af den Nordre Part Brynesteens Bierg Brunaaslie kaldet, strax ved den ovenmeldte Søndre Part beliggende ; og da Ole Aasmundsson Berge for det ovenmeldte Solgte haver fornøyet og betalt mig den accorderede Summa 300 rd. siger Tree Hundrede - Rixdahler, saa skal hand med de øvrige ovenbenævnte, naar de øvrige beviiser med Qvittering at have betalt Ham deres Andparter af KiøbeSummen og dette Skiødes Bekostning, efter hver Gaards Land- eller Skyld-Tall, men ellers Ole Aasmundssøn Alleene, at være Eyer af det solgte, og det med lige Ret og Rettighed som afgangne Postmæster Knudsen, og ieg dertil havt haver i følge Skjøder af 27de Martii og 2de Junii 1775, tinglyst den 28de Octobr. Ditto Aar, samt Dom af 29de Novembr. 1776 og anden Adkomst; Er hvilket benævnte jeg bliver Hans og deres Hjemmel, og skal Processen herom herved være ophævet. - Hvilket Bekræftes under min Haand og Signette. -

Scheen den 4de Martii 1778. -

L. L. Hyphoff (LS). -

P. S. Herom er ingen foregaaende skriftlig Contract oprette imellem os. -

Test.
L. L. Hyphoff og Ole Aasmundssøn Berge (LS.). -

Antagelig var prokuratoren også fornøyet med sin 100 % forretning, idet han får 300 rdl. for en rett som han (og postmesteren) hadde betalt med 150.

Av et dokument av 16. oktober 1789 publisert på Høst-tinget i Lårdal, fremgår det at loddeierne i Eidsborg har gjort opp med Ole Aasmundsen «efter hver Gaards Land- eller Skjyldtal» og således igjen er medeiere i stenbruddene. Men i de 11 år siden hjemkjøl)et må noen av loddeierne ha N,ært litt for grådige, for i nevnte dokument gjøres vitterlig: «at da vi hidtil af dette Bierg har brudt og afhændet Bryne-Steen, saa meget som enhver af os kunde avsætte, og det saaledes ikke har været bestemt, hvormeget enhver af os efter Skyld og Landtal burde bryde og bruge, og det derfor imellem os stedse har været Ulige Formeeninger og Disputer, saa har vi til at forekomme saadant, og til meere Lighed paa alle Sider vedtaget og indgaaet, ligesom vi og herved vedgaaer og vedtager, at det herefter skal være enhver af os uformeent og tilladt at bryde og bruge af bemeldte Brynesteens Bierget, efter forestaaende vores Skyld og Landtal til Aarlige Skatter, og skulle vi alle blive eenige om at bryde og bruge meere, om vi kunde finde og faae afsætning, maae og skal samme skee i Forhold med vores gaarders Skyld og Landtal.» Hvis noen antræffes og overbevises om brudd på denne overenskomst, skal han hver gang betale 50 rdl. «til os andre som var fornærmet».

Denne overenskomsten er opptakten til det årlige «steinting» som ble holdt hver 20de dag jul - den første tid noe tidligere på året. Det er mulig at man også i eldre tid har hatt en slags ordning av sameiet og regler for utnyttelsen, men retten hadde jo nå vært borte fra bygden i flere generasjoner.

Steintinget ble holdt på gårdene etter tur, og her fikk hver loddeier bokført sitt uttak av bryner det foregående år, og sitt over- eller underskudd saldert.

Videre ble «pålegget» som termen lyder, for det nye år bestemt. Den som hadde brutt og solgt hele sitt kvantum, stemte for større «pålegg», og den som ikke hadde utnyttet sin kvote og hadde «tilgode», stemte for mindre. Ble pålegget f. eks. bestemt til «1000 på tønna», så kunne Lofthus med sine 3 tdr. ta ut 3000 og Haugboe med sine 4 setting (4/12 td.) drive 333 bryner. Da der var 2 sorter bryner, Blautstein og Hardstein, eller «Blastein» som var den alminnelige benevnelse, måtte der bestemmes særskilt for hver sort. Steinprotokollen, hvori avregning for hver loddeier og påleggsbeslutningen ble innført, ble høytidelig forseglet og oppbevart på gården til den, den neste 20de dag jul, ble ført til Steintinget i nabogården.

Etter tinget tok festen til, og takket være det ramsterke maltølet og ennå sterkere saker kunne det gå livlig for seg utpå småtimene.

Etter at Norrøna Fabriker i 1897 fikk hånd over Brynestensdriften, er steintinget for hardsteinen falt bort, men ble i noen år opprettholdt for blautsteinens vedkommende. Siste «Steinting» ble holdt 20. dag jul 1955 på Vindlaus, nærmest for å fatte vedtak om hvordan de 2 gamle steinprotokoller mest betryggende kunne oppbevares. Den eldste av disse er fra 1860, men jeg så i 1913 eller 14 en eldre protokoll hos Olav Mandt i Eidsborg. Den er nå kommet bort, og Falck-Muus - sannsynligvis inspirert av Mandt - antyder noe indignert at den oppbevares på Norrøna. Jeg kan imidlertid med bestemthet si at så ikke er tilfelle.

Fra nokså tidlig i forrige århundre var der på noen av gårdene innrettet små sliperier i bekken - en kværnsten drevet av turbinens forløper, kvernkallen. Slike sliperier fantes ved sekelskiftet på Reffelbrek i Eidsborg og på Moen ved Dalen. Begge er forlengst ute av bruk og rasert.

Der ble drevet 2 sorter brynesten: Hardstein eller «Blastein», som gikk til handelsmennene i byene for eksport, og «Blautstein» som passet best for det harde ljåstål i de nordiske land. Loddeierne drev selv i bruddene, hardstein om vinteren, blautstein mest i «hobbali» - tiden mellom våronna og slåtten - eller de solgte driftsretten til et visst antall sten til husmenn og «Stugusittere» som siden førte den rundt på kreaturmarkeder i bygdene eller solgte til handelsmenn i byen. Langt opp i årene foregikk en del av distribusjonen på Vestlandet ved skreppekarer som bar eller kløvet stenen over Hardangervidda.

Å ta ut et godt bryne var en hel liten seremoni som tok sin tid. Det var ikke nok å prøve det ved å bryne slirekniven; - ved å ripe tversover med knivodden konstatertes hardheten og om der var «eitler» i stenen, og skarpheten ble prøvd ved å dra stenen over tungespissen - en god sten skulle «henge» på tungen. Noen særlig hygienisk prøvemetode var det jo ikke - de siste brynene i skreppen var nok temmelig anløpne av tobakksaus etter all slikkingen.

Det kan her være morsomt å nevne at man i sydligere land fremdeles - eller i hvert fall til for noen år siden distribuerte brynesten på samme måte som her i gamle dager ved skreppekarer som besøkte markedet i landdistriktene. Disponent, konsul Carl P. Wright, fortalte at han under en reise i Italia før siste krig påtraff slike brynestensselgere på Po-sletten. Men den måten de demonstrerte Norrøna-brynenes fortreffelighet på, var høyst eiendommelig: Tørr sten ble ført frem og tilbake over ljå-eggen i lynende tempo for å frembringe gnister, og jo tettere gnistregn jo bedre salg. Wright fikk prøve demonstrasjonsmetoden, men gjorde seg visst ikke som selger, for etter hva han selv fortalte, fikk han ikke frem en eneste gnist.

Av eldre dokumenter fremgår det at loddeiernes andeler i brynestens-sameiet ble angitt i «tønder» og «mæhler». 1 td. = 6 mæhler, men allerede i 1789 er for noen gårders vedkommende retten betegnet i tdr. og «sætting» (1 td. = 12 sætting) og i 1897 da Norrøna overtok driften, var denne betegnelse gjennomført for alle. Den største loddeier var øvre Lofthus som hadde 3 tdr. = 36 sætting. De retter som Norrøna i denne tiden kjøpte, ble betalt med kr. 1000 pr. tønde. Hele sameiet utgjør 28 tdr. og 11 sættinger.

Brynestensbruddene er åpne dagbrudd og grotet forekommer i årer av forskjellig bredde på 5 - 10 - 20 kanskje 30 meter. Betingelsen for å kunne drive et brudd er at der finnes en solid «bunnslepp» - en horisontaltgående rummelig skjøt som vanligvis er svakt skrånende mot syd, syd-vest slik at arbeidsplassen nesten alltid vender mot syd. Bunnsleppen kan være en vannslepp, en rummelig skjøt med sand og vann mellom eller en «kvartsslepp» som kan være 1 opptil 2'' tykk.

I eldre tid fikk man blokkene ut ved å brenne svære stokkender inn til fjellet og etter opphetningen slå vann på, eller man kilte blokkene ut i sprekker som isen hadde dannet. Etter at man fikk jern, slo man huller i rad på toppen av fremsprinende nabber og sprengte stykkene ut med kiler. Men med disse metoder var mulighetene for å drive innover fjellet svært begrenset, man fikk bare ut frittstående nabber, og når fjellet ble fast og rent, og grotet altså best, ble det stopp. På den måten ble taket ofte «nedsauret», idet man stadig arbeidet seg oppover etter tilgjengelige blokker og således fylte igjen etter seg med avfall (saur usle). Med minebor og krutt kommer man inn så langt bunnsleppen varer og grotet er brukbart. Grotet lar seg kløve både på «stav» og «bloke». Bloka kan sammenlignes med «flasken» når man tenker på et skieemne, og går rett i vinket av staven som er tettere og finere i likhet med 4-kløyven på askeskiemnet. Parallelt med bloka som gjerne går i retning nord-nord-øst, går vertikale slepper og råteganger, ofte betegnet «bleiker» slik at de rene grotgangene mellom disse kan være 1 - 2 - 3 meter brede. Borehullene anlegges i vinkel på Bloka mot bleikene, og de blokker man skyter ut kan variere i størrelse - beroende på bunnsleppens eller skjøtens beskaffenhet og grotgangens bredde - fra små stykker til 15-20 tonns blokker. (Når Falck-Muus sier man tar ut blokker av et tverrsnitt som er 40 × 40 cm stort, forstår jeg ikke hvor ban har det fra.)

De store blokkene blir med svake kruttladninger delt opp til de kan kløves videre med slegge og stålbløyg.

Med steggen og stålbløygen, som holdes i en «Vreist» av vridd bjørkerønning, kløves grotet videre opp til det blir håndterlig for én mann, og huggerne kan foreta den videre oppdeling med «butapikk» - en rett tung hammer med skarp penn. Er grotet tett, rent og har gode ender (skjøter), kløves det med bløygene opp i dimensjoner med tverrsnitt som alm. bygningsplank eller boks, og i lengder varierende fra korte «tamp» til 3-4 meters «plank». Skalker og grot med dårlige endeskjøter eller isprengt med råte eller kvartseitler kalles «Bukk». Tamp, plank og den bukk som det er mulig å få noe sten ut av, blir så på tralle kjørt frem til Pikkerhuset hvor huggerne «buter» stykkene opp i brynetykkelse og bredde. Av riktig fint grot kan man kløve linjaler på 3-4 meter i riktig bredde og tykkelse 30 × 12/13 mm. Emner som er for tynne til «storsten», kløves til 12 c - eclats - mot stabbens endeved. Grovere ubrukbare stykker (bukk) og det mindre avfall ved huggestabben (usle) går på saurtippen til «Jacob».

Jeg må her gjøre en visitt til Falck-Muus i førnevnte N. G. U.'s årbok av 1920/21:

Han nevner at enkelte forfattere har fremholdt at blokkenes lett-kløvbarhet i særlig grad forringes i løpet av en varm sommerdag, og at det er lettere å kløve stenen om vinteren enn om sommeren. Falck-Muus er oppmerksom på bergfuktigheten og at den spenningstilstand berget befinner seg i fra fjellkjededannelsens tid i noen grad utløses etter at blokken er skutt ut, men mener at interessen ved dette fenomen må sies å være av overveiende teoretisk karakter og blir tillagt overdreven betydning i Eidsborg. «Kun om vinteren vil man muligens merke noen tilnærmet praktisk betydning av disse kreftene. Antagelig har vel det faktum at brytningen gjennom århundrer helt til 1897 aldri har foregått om sommeren, vært medvirkende til at denne forestilling har kunnet danne seg.»

Her tar Falck-Muus meget feil.

For å ta det siste først: Det var alminnelig også før 1897 å drive i stenberget i Hobbali-tiden mellom endt våronn og slåtten.

Om vinteren merker man mindre til at overliggende grot taper i lett-kløvbarhet, hvilket beror på at grotet i frost holder på bergfuktigheten og har mindre trykk-utløsning, men om sommeren merkes det så meget bedre.

Jo tidligere grotet blir kløvet og bearbeidet etter utskytningen, jo bedre «går» det. Det «synger i planken» når den kløvner høyere og klarere tone jo tettere og renere grotet er - og den iboende trykkspenning medvirker i høy grad til spaltningen. Etter en dag i solen merker man forskjell, og har grotet ligget mange dager, blir det «dødt» og mister klangen, det taper i seighet, og lengre staver brekker lett av under klovningen. Det eneste riktige er at grotet kløves lettere om vinteren (i frost).

Et par uttalelser til må korrigeres. Falck-Muus sier: «En øvet arbeider kan klare 16-1800 sten om dagen - det har endog hendt at en enkelt mann har drevet det til over 2000 sten på en 10 timers arbeidsdag.» Dersom man regner med 12 c som også kalles småstein eller «Maur», kan man komme opp i disse tall, men av vanlig brynesten nr. 10 som det heter, hugget ingen over 1000-1200 pr. dag. «Tusenoghalvtress» var betegnelsen for et stort dagsverk. Småstenen (mauren) er en 4-kantet sten som kløves av emner som er for tynne til nr. 10 og selges uslipte under navn Eclats til Frankrike og Belgia. Mauren som huggerne fikk betalt med ca. 1/3 av prisen på nr. 10, ble ikke regnet med i en manns prestasjoner - det var egentlig bare en utnyttelse av avfall.

Men den alvorligste anke gjelder avsnittet hvor Falck-Muus sier: Man regner i Brunåslien med 60-70 % skrot (saur) og kassabel sten. Tidligere (før 1897, da Porsgrunnsliperiet begynte driften for egen regning), bIe hver minste sten nyttiggjort, så avfallet ble sjelden over 50 Etter at akkorder er blitt innført og brytningen er blitt lettere er man ikke lenger så omhyggelig med utnyttelsen av stenen, og der faller nå meget usle av.»

Dette er en direkte anklage gående ut på at Norrøna sløset med sameiets verdier - en beskyldning som i seg selv er helt meningsløs når man betenker at vi selv er eiere av 1/3 av rettighetene og at utskytningen, oppkløvningen og frembringelsen av grotet til pikkerhusene representerer omkring 2/3 av omkostningene ved bryneemnenes fremstilling. Det gjelder derfor å utnytte det brukbare grotet best mulig. Og nettopp i den hensikt opparbeidet Norrøna et ganske stort marked for en tynn 200 gram sten «Eclats» eller «12 c», hvortil vi utnyttet emner som var for smale eller for tynne til den vanlige brynesten og ga henimot 25 % bedre utnyttelse av materialet enn tidligere da neppe noen sten veiet under 800 gr.

Hverken Falck-Muus eller noen annen geolog kan tilnærmelsesvis angi avfallsprosenten i stenbruddene - den avhenger helt av bruddets beskaffenhet - og ethvert forsøk i den retning vil hos kjentfolk, bare svekke tiltroen til andre betraktninger. Hadde Falck-Muus henvendt seg til oss, og ikke hentet sine opplysninger hos tidligere loddeiere sont satt med bitre selvbebreidelser for å ha solgt sine retter, så kunne han unngått slike tabber.

Transporten

I eldre tid ble brynene fraktet i kløv ned kleivene til Lastein (Dalen) og herfra rodd på flåter eller kjørt over isen til Strengen, kløvjet eller kjørt til Ulefoss og igjen flåtet eller iskjørt til Fjærekilen. Fra Fjærekilen gikk veien over Geiteryggen til Skien eller Gråten.

Mesteparten ble vel skipet fra Gråten da der på den tid ikke var broer over Kloster- og Damfossen, men der må også ba vært lagerplass inne i selve Skien. Funnet ved utgravningen av tomten for «Glasshjørnet» i 1949 peker i den retning Her fant man brynesten 5 meter nede i jorden samtidig som man støtte på gammelt bolverk, hvorav man slutter at der her engang må ha vært lasteplass. Til utskipningsplassen inne i byen kan brynene være kjørt på isen over Hjellevannet ved Faret, eller de kan være landsatt fra flåtene på østsiden av Norsjø ovenfor Skotfoss og kjørt over Dalsbygda til Skien.

Etter Løveidkanalens åpning i 1861 slapp man transporten over Geiteryggen og/eller Dalsbygda, og etter åpningen av Skienskanalen i 1885 og Bandak-Norsjøkanalen i 1892 kunne stenen transporteres i båt eller lektere fra Dalen frem til Porsgrunn. Til denne transport ble - etter at Norrøna overtok driften - dampskipene Tinsjø og Seljord benyttet i flere år, og senere Skien-Telemarkens D./S Dyre Vaa som lastet 75-90 tonn. Fra 1900 og i mange år fremover var frakten fra 4 til 5,50 pr. tonn. For den siste last vi fikk ut (i 1952) betaltes kr. 27,- pr. tonn.

Lastein på Dalen, som foran er nevnt, har i uminnelige tider vært opplags- og utskipningsplassen for Eidsborg-brynene, og stedsnavnet «Lastein», som omfatter området der Dalen brygge og det gamle Lastein Hotell har ligget, kommer av denne brynestentrafikken. Å laste bryner på flåter (båt) het, og heter fremdeles, å «la stein». Eidsborgernes urgamle rett til bruk av opplags- og lasteplassen er etter at der i 1892 ble anlagt D/S brygge av kanalstyret erkjent ved å innramme brynestensdriften disposisjonsrett over et 4 meter bredt belte fra indre kant i hele bryggens lengde.

Som nevnt ble denne stenen fra eldre tid kløvjet på hest til Dalen, senere ble det enslags vei så man kunne kjøre på tremeislede, og i 1880 ble der anlagt en grusvei. Iflg. «Veivesenets historie» gikk den fra Lofthus til Lastein, men det er feil. Veien endte ved kirken på vestsiden av tjernet, mens Lofthus, som ennå ikke har skikkelig tilknytning til veinettet, ligger høyere opp på østre side. I årene 1924-30 ble veien forlenget fra kirken over Stavliheii til Høydalsmo. Veien Dalen-Eidsborg er utvidet på bredden flere ganger, særlig i svingene så den nå kan trafikeres med store busser. Men før utbedringen var det ganske nifst særlig på oppturen når man måtte rygge 2-3 ganger ut mot de svake stabbesteinene for å få bilen rundt svingen.

I kontrakten av 1897 med Norrøna hadde loddeierne forbeholdt seg førsteretten til stenkjøringen for 2 kroner pr. tonn så lenge transporten foregikk med hest. Stenkjøringen ble hvert år ved oppslag på Reffelbrek-smia utbudt på anbud. Man kjørte vanlig 2 «vendur» (turer) med ca. I tonn i lasset, og 4 kroner for hest og kar i 10 timers tungt arbeide var jo ikke meget, så kravene steg fort i anbudene. For å regulere prisen noe, og også av hensyn til tømmerdriften, innkjøpte vi i 1901 egne hester og hadde en tid 4 på stallen. Fra 2 kr. pr. tonn steg prisen etter hvert til 12 kr. i 1918/19, og de siste årene vi drev bruddene betalte vi 18 kroner pr. tonn for kjøring med bil. Det var en tid tale om å anlegge taubane, men beregningene viste at transportmengden ikke var stor nok til å bære omkostningene.

Telleph Plesners brynestenssliperi, som startet på Bukkholmen ved Kragerø 1879, fikk det meste av sine bryneemner fra Kjønnestøylbruddene, som ligger 4-5 km. øst for Eidsborg på Lårdalssiden av grensen mellom de to kirkesogn. Lårdalsbruddene er tatt i bruk langt senere enn Eidsborgbruddene og omtales så vidt vites ikke i eldre historie. Også i Kjønnestøyl drev bøndene tidligere selv ut sin sten og leverte den ved Bandak for en bestemt pris pr. 1000 sten.

Kragerø-fabrikken, som brant ned i 1882, var i hvert fall delvis gjenoppbygget og i drift da et konsortium bestående av T. Plesner, Alfr. Petersen (Wright), Nils Aall, Harald Larsen, Anton L. Noer, A. Schweigaard, H. B. Biørn, C. Sibbern, P. Herlofsen, N. Grove-Knutsen, Joh. Røer og Axel l. Myhre på et møte på Central Hotell i Kragerø den 8. desember 1883, for 100.000,- kroner overtok fabrikken med erhvervede patenter og rettigheter, og stiftet «Den Norske Bryne- og Slibestensfabrik» som året etter ble besluttet flyttet til Porsgrunn.

Plesner fulgte med fabrikken til Porsgrunn som disponent oor fabrikkbestyrer. men aksjonærenes tilsynsmann cand. jur. senere konsul Alfr. P. Wright, overtok etter hvert den merkantile ledelse gjennom sitt gamle firnia P. M. Petersen & Søn. Etter noen vanskelige år forlangte partshaverne selskapets opplesning, og i 1887 ble aktiva og passiva overtatt av brukseier Aall og konsul Wright som hadde satset ganske store beløp for å holde fabrikken gående. Plesner fratrådte sin befatning og Andr. G. Wefring, som siden 1884 hadde drevet eksperimenter i slipeskiveavdelingen, ble fabrikkbestyrer til 1891 da han ble direktør for Porsgrunds Porselænsfabrik.

I 1892 ble brukseier Aall utløst, og under firmanavn «Smergel- og Brynestensfabriken Norrøna» ledet konsul Wright alene forretningen til sønnen Carl P. Wright overtok som disponent i 1918. Da firmaet i 1927 ble familieaksjeselskap, ble navnet forandret til Norrøna Fabriker A/S.

Fabrikkens hovedartikkel var i mange år brynesten fra Telemarken. Fra starten og fremover til 1897 fikk man det meste av råemnene fra Kjønnestøyl på kontrakter som fulgte med i salget på Hotel Central i 1883. Der ble år om annet drevet ut ca. 300.000 sten i Kjønnestøil, men der ble også kjøpt en del fra Eidsborgbruddene hvor kvaliteten ble regnet for å være bedre.

Det viste seg imidlertid vanskelig å få leveranser av noen betydning fra Eidsborg, for Telleph Plesner hadde ved sin fratreden med rette eller urette - beholdt for seg selv en av ham personlig undertegnet kontrakt med loddeierne i Eidsborgbruddene om levering av brynesten. Men denne har antagelig vært noe løs og mangelfull ettersom han 25. januar 1887 - 27 dager etter sin fratredelse - får i stand en ny kontrakt som igjen ble forandret og utvidet i mai 1893. Disse kontrakter kan neppe være tinglest ettersom der ved øvre Telemarkens vestenfjeldske Sorenskriveri ikke finnes noe i panteboken lierom.

Plesners hensikt var å konkurrere med sitt tidligere selskap, og han anla også et lite brynestenssliperi på Roligheten (Kultangen?) med det misvisende navn Eidsborg Smergelsvarefabrik. Fabrikken ble ikke gammel, bøndene i Eidsborg er etter hvert blitt misfornøyet med avtaket, og av den leiekontrakt som 6. oktober 1897 ble inngått mellom loddeierne og konsul Wright fremgår det at kontraktene med Plesner av 1887 og 1893 var lovlig oppsagt, men ikke av Plesner utlevert og kvittert.

Norrøna som nå dels ved leiekontrakt og dels ved kontant kjøp av ca. en tredjedel av sameiet hadde ervervet driftsretten i Eidsborg, flyttet hoveddriften over fra Kjønnestøil hvor driften etter hvert ble redusert og fra omkring 1908 falt helt bort.

Fra 1897 igangsatte Norrøna helårlig drift i Eidsborgbruddene med 15-20 mann, iblant noen flere, og det er ikke så små kvanta bryner som i årene til 1952 er ført fra den lille fjellbygden via Porsgrunn ut i verden. Falck-Muus forteller i N. G. U.'s årbok at der fra Eidsborg (Lastein) er utskipet i årene:

Våre protokoller fra før århundreskiftet er dessverre vekk, men vi har dem fra 1900. De riktige tall i nevnte periode er:

Man må vel kunne gå ut fra at våre bøker, som vi har betalt bergleie etter, viser det riktige tall.

Rektor Coll går i Turisthåndboken for 1910 til den annen ytterlighet når han sier at der fra Eidsborg årlig utskipes flere hundre tusen tonn. Året 1926 markerer toppen med 437½ tonn.

Slipingen av brynestenen foregikk altså fra 1884 i Porsgrunn. Dampmaskin og kjele var levert av Myrens Verksted, og det øvrige maskineri, hvoriblant 20 slipestoler, ble levert av Myren og Porsgrunds mek. Værksted. Slipestolene hadde form som en stor vaskebalje - avskjæring - ca. 1 mtr. i diameter, med en roterende jernskive eller smergelskive i bunnen. Ved hjelp av faststående rammeverk montert over skiven slik at denne gikk klar, fikk man felter hvori stenen ble lagt side om side under press. Slipesand og vann tilførtes ad regulerbare kanaler og rørledninger. For endesliping ble 25-30 sten ad gangen plugget fast i en ramme og satt på ende på skiven i ledige felter. Etterslipingen - pussingen - foregikk for hånd. Hver slipestol hadde 1 manns betjening. Slipestolene stod den første tid i 2nen etg., men ble, da fabrikasjonen av treslipestener tok til, flyttet opp i «4-kanten» i 3dje etg. - en del av fabrikken som er revet for å gi plass for nybygget.

Skivene som brynestenen ble slipt på - enten det nå var støpejernskiver eller smergelskiver av eget fabrikat - ble en ganske stor utgiftspost, og omkring århundreskiftet konstituerte daværende fabrikkbestyrer K. Evensen 2 slipeapparater beregnet på sliping bryne mot bryne - en planslipemaskin og en for nr. 2 (Lombardisk façon).

Til disse svære apparater, som var ca. 8 mtr. i diameter, behøvdes stor plass, og sliperiet, ble flyttet ned i ominnredet trebygning som lå langs bryggen der hvor det nye lager nå er. I planslipeapparatet sliptes ca. 2000 sten ad gangen, slik at vel 1000 sten ble lagt i bunnen og nesten 1000 sten i kasser - sleder - som under øredøvende bråk og med tilsetning av stålsand og vann i mange timer ble kjørt rundt, rundt i en slags karusell. Etterslipingen - pussingen - for å få bort småsår og rust etter stålsanden, ble utført for hånd i slipestol av den gamle typen, men etter en del år ble også dette sløyfet, og stenen ble fra de store grovslipeapparater kjørt i store roterende tromler hvori var tilsatt sand og vann.

Fra 1897 og henimot 1940 ble der år om annet solgt mellom 200 og 700 tusen stk. slipte og mellom 150 og 300 tusen uslipte bryner. De forskjellige fasonger ble betegnet med nr. fra 1 til 28, og flere av disse nummer levertes i forskjellige prisklassen etter lengden. Det vanligste bryne var den ovale nr. 2, den såkalte lombardiske fasong som spisset til begge ender, og så ut som en vevskyttel.

Kunstgjorte Carborundumbryner og de mange fine slipemaskiner har etter hvert slått naturbrynene ut som handelsvare, og driften i de eldgamle Eidsborg Brynestensbrudd er ebbet ut. Siste båtlast fikk vi ut med «Dyre Vaa» i 1952, og nå er alle bryneslipemaskiner på Norrøna revet tit for å gi plass for slipeskiver og treslipestensfabrikasjonen. Men det er en annen historie.

De gamle stenpikkere i Eidsborg forsvinner etter hvert, og som den formodentlig eneste gjenlevende med personlig kjennskap til driften fra århundreskiftet, har jeg sett en oppgave i å nedtegne noe av det jeg vet om denne egenartede industri. Av hensyn til den begrensede plassen er notater av utpreget lokal- eller for Norrøna mer intern interesse ikke medtatt her.

I Eidsborg har man på gården Vindlaus like ved den gamle stavkirken fått i stand et såkalt «Bygdetun», og her tenker man å få en statue av en brynestenshugger sittende ved sin stabbe. Sylvsmed Eivind Tveiten er sjelen i dette arbeide, og Norrønas disponent, konsul Wright, har tilsagt ham sin støtte.