Seilskutebyen Porsgrund

Når den første skuta dukket opp i fjordene rundt Porsgrunn, vet ingen. Teoriene er mange - og ikke minst dristige. Forskere har slått fast, på bakgrunn av arkeologiske funn, at vår skipsfart har sin spede barndom allerede i steinalderen. Sikrere er vår kunnskap om skipsfarten i bronsealderen som regnes fra år 2000 til omlag 500 år før Kristus. Og her er vi med!

Helleristning fra Gjerpen viser et bronsealderskip med mast og firkantet seil. Vi vet med sikkerhet at bronse ikke ble produsert her i landet på den tiden. Den rike kulturutviklingen i bronsealderen tyder på at det ble drevet skipsfart og handel med utlandet.

Besnærende er også historien om astrono I men, geografen og matematikeren Pytheas fra Massalia, det romerske navnet på Marseille, som oppdaget landet Thule på en ferd han foretok i årene 330 til 325 før Kristus. Historikere har opp gjennom årene kastet fram artige teorier om hvor Thule lå. Ingen kan bevise noe. Man kan med stor sikkerhet slå fast at han på sin reise var i Britania, og steder som benevnes som Thule og Ravkysten.

Her i landet har historikere spunnet på Thule og Ravkysten. Senest i 1959 blusset teoriene kraftig opp. I september dette året ble det gjort et vrakfunn ved Bølebåen i Porsgrunnselva. Dessverre ble vraket ødelagt av firmaet som mudret. Man fikk slått fast at båten var lastet med brynestein fra Eidsborg, og at det i tillegg hadde en del flint ombord.

Radiologiske undersøkelser ved NTH i Trondheim daterte vraket fra 500 år før til ca 100 år etter Kristus. Imidlertid ble for lite reddet fra vraket til at gåten kunne bli løst. Daværende direktør Svein Molaug ved Norsk Sjøfartsmuseum hevdet at undersøkelsene i Trondheim ikke var pålitelige fordi vraket hadde ligget for lenge i vann. Han mente vraket var et middelalderfartøy.

Debatten om vraket var kraftig og navnene Thule og Ravkysten ble til det gamle Thelamaurk og Ravnes (Rafnes) ved Frierfjorden. Hva vet vi? Det er i alle fall lov til å drømme. I leia opp til Porsgrunn vet vi skip av alle typer har seilt i uminnelige tider.

Ekspansjonen i seilskipsfarten tok for alvor til i årene rundt 1825. Men allerede i begynnelsen på 1800-tallet vet vi at skuter fra Porsgrunn var aktive i trelasthandelen. I fremmede farvann kom man sent igang, og det kan nevnes at den første norske skuta som rundet Cap Horn, gjorde det så sent som i 1840. Etter den tid gikk det slag i slag. Og Porsgrunn var med!

Det er også verdt å merke seg at rederiene i stor utstrekning var knyttet til småbyene på vestsiden av Oslofjorden, eller Christianiafjorden som den het da.

Når vi kommer fram til 1880-tallet, var Porsgrunn en av de store norske sjøfartsbyer. «Verdensbyen» for seilskuter på den tiden var Arendal med 415 skuter. Så kom Tønsberg med 153 fartøyer, Kragerø med 168, Grimstad med 128, Kristiansand med 144, Tvedestrand med 116, Porsgrunn med 107 og Mandal med 115. Rekkefølgen er etter nettotonnasjen, ikke etter antall skip.

I Porsgrunn lå vervene på rekke og rad på begge sider av elva. Det ble bygget flittig, men rederne kjøpte også utrangerte skuter fra utlandet til spottpris. Disse skutene drev de tross alt slik at de betalte seg bra.

lsfarten var også igang. Jørgen Linaae på Moldhaugen hadde allerede i 1834 fraktet en ladning is med sitt eget skip «Georg» til London. Isen var skåret på Kirketjernet på Vestsiden for J. & E. M. Flood.

På sitt høyeste beskjeftiget is-traden mer enn 1300 mann i land. I tillegg kom sjøfolkene. Det ble skåret ut 125 000 tonn is i løpet av 25 arbeidsuker i året. I distriktet i og omkring Porsgrunn fantes det 52 isdammer og 101 ishus. Isfarten blomstret helt til den nye kjøleteknikken begynte å gjøre seg gjeldende, men da ebbet den sakte men sikkert ut. Den siste isen ble skåret og skipet herfra så sent som i begynnelsen av 1960. Det foregikk fra Sortebogen ved Frier.

Emigrantfarten må også nevnes. I Porsgrunn tok den til på 1840-tallet. Fra Telemark emigrerte det fra 1866 til 1875 hele 8567 mennesker hvorav 425 ble skipet fra Porsgrunn. Etter den amerikanske borgerkrigens slutt i 1865 ble det for alvor fart på denne traden, men da overtok dampen. Etter 1875 forlot ikke en eneste seilskute Norge med emigranter.

Siden det er «Skomvær-år» i år, må det nevnes at nettopp denne skuta dannet en epoke i Porsgrunn og Norges skipsfarts historie. «Skomvær» var det første stålseilskip, og det største seilskip, som noen gang ble bygget i Norge. Dampen kom også for fullt på samme tid. Samme året, 1890, Jørgen C. Knudsen overtok «Skomvær», bygde Gunnar Knudsen dampskipet «Brand».

Det økonomisk dårlige utbytte og de dårlige erfaringene brødrene Knudsen høstet med «Skomvær», gjørde at de aldri skaffet seg seilskuter igjen. Det ble kun damp. Men helt fram til, og under første verdenskrig, var seilene med på alle hav. Etter første verdenskrig var det ugjenkallelig over for seilene.

Siste forsøk

De som holdt lengst ut i Porsgrunn, var Brødrene Realfsen på Moldhaugen. I 1924 sjøsatte de skonnerten «Høyås» fra eget verv på Moldhaugen. På grunn av de elendige tidene ble «Høyås» aldri noe lykkelig skip. Sjøsettingen fant sted samme året som Ærverdige «Skomvær» ble hugget opp i Stavanger.

I mange år lå «Høyås» i opplag på Moldhaugen. Under siste krig ble skuta rekvirert som depotskip av tyskerne og lå i Finnmark. Etter krigen kom «Høyås» tilbake til Porsgrunn og gjorde noen turer på kysten. Men så bar det i opplag på Moldhaugen igjen.

Vi avslutter disse glimtene med «Høyås» umiddelbart før stabelavløp fra Realfsens verv - og med skutas siste tur der den ble tauet til Sortebogen og senket i Frier så sent som i 1967.