Glimt fra en gammel bedrift, 13

av Harald Vemren

Det er ikke bare menneskene jeg husker i vår håndverksbedrift og dens nærmeste omgivelser - der var andre vesener også, slu og listige, djevelske små vesener, beryktet og forhatt, infisert og smittespreddende. Ja - nå skjønner du hvor jeg vil: Rotter - eller Rattus Norvegicus som den heter på latin. Men ærlig talt aner jeg ikker hvorfor det renslige Norge, vårt land, skal bidra med navn til noe så ufyselig. Likeledes skjønner jeg heller ikke at vår eminente amerikanske forfatter kunne skrive boken "Om mus og menn" når det finnes rotter, mener jeg, djevelske sådanne. Vel, valgte han mus, så skal i alle fall jeg velge rotter. Men ingen sammenligning.

Rotter var noe man måtte leve med den gangen, slu og listige som de var. De danset henrykt over sinkbeslåtte langbord i spiserommet som dengang lå i første etasje oppe i øvre enden av brenneriet, altså der hvor ferdigvarene kommer ut, og de studerte freidig ditt kjønn om du besøkte dusjrommet ved siden av. Mangt et kvinelig redselshyl ble utstedt i dette usanitære baderom, mangt et villt rop om hjelp fra kvinner som fikk rottebesøk, men jeg vet ikke om en eller annen nærværende helt noengang virkelig fikk komme inn og hjelpe - med et eller annet. La oss håpe det.

Rottene var usannsynlig slu, de lo overbærende av de mest finurlige feller, og deres verste fiender kattene, ble rett som det var offer for gift som var blitt lagt ut til rottene. Vi kalte dem vannrotter, men om det er helt korrekt, vet jeg ikke - men ypperlige svømmere og dykkere var de, for den saks skyld.

Ikke sjeldent kunne vi stå nede på brygga mot Klyvebekken og se dem komme svømmende inn fra stor-elva, bare med snuten såvidt over vannet, ørene rett opp som periskoper og halen buktende etter som en styrestang. Å pælme stein etter mål var en flittig brukt fornøyelse i våre guttedager, og slike andledninger som denne var jo "gefundenes Fressen" for oss.

Bak oss har vi en stor potetåker full av importert ballast-stein, ført hjem av våre seilskuter - så ammunisjon manglet det ikke. Men så fort rottene skjønte at de var blitt midtpunkt for en sådan geskjeft, dukket de til bunns og småsprang inn til bredden der de ble borte under bolverket. Kanskje var det litt fryktblandet hat vi følte mot disse krapylene, for den som har sett en slik skapning flerrre tenner - for det gjør de! - han blir fort grepet av en viss uhygge. De hater og blir hatet. Og dette hatet fikk jeg ofte utløsning for på søndag morgen, uten at jeg reflekterte over hvorvidt det var opportunt å hate akkurat på vår helligdag; men det hadde sine naturlige grunner: Søndag var der skolefri, og da begyndte vi dagen på en spesiell måte, ja det ble nærmest et rituale av det som om det var en slags hellig handling.

Saken var at vi hadde griser, to stykker, slik som mange hadde den gang, griser som aldri fikk oppleve en julaften annet enn som juleribbe eller blodpudding. Innenfor bryggerhuset i et dertil egnet rum hadde vi altså grisehuset. Når så mor hadde matet dem søndag morgen, ventet vi en stund utenfor døren til dette rommet, før vi gikk til aksjon. Først røsket broren min døren opp, jeg inn, og han smelte den lynraskt igjen. Her inne hadde rottene et hull som vi alltid lot være åpent, andre tettet vi til så fort de viste seg.

Ved siden av det ene hullet hadde vi en murstein, og min første oppgave var å legge denne foran hullet. Dette lyktes jeg som regel bra med. Nu som rottenes retrett var umuliggjort, begynte moroa. En dugelig piassava-kost var plassert i hjørnet ved døren, der trev jeg og gikk løs på svina (ikke grisene altså). Når så rottene skjønte at de var innesperret, ble de aldeles hysteriske og peip og flerret tenner. De krøp opp etter kosteskaftet å nå hendene mine. Jeg måtte slå kosten i gulvet så de falt ned, men samtidig sprang de opp etter leggene mine så jeg måtte trampe for at de skulle falle ned. En sprang rett opp etter veggen, men den fikk jeg helklaf på og knuste med ett eneste slag. Kladasjen som stod igjen på veggen var ikke særlig dekorativ, men det affiserte ikke grisene, de bare slafset fornøyd videre og gryntet av velvære. En annen som ble for nærgående fikk stifte bekjentskap med ett av produktene til Askim gummivarefabrikk, og det falt ikke særlig heldig ut for den. En tredje tok jeg etter straffespark-metoden. Den satt likesom fast i veggen et lite øyeblikk før den klasket ned i gulvet til sine vel ekspederte venner. Så ble det stille, bare grisene slafset og roste meg meg med sine fornøyde grynt. Og jeg stod der med min bøddel-redskap i hånden og skuet utover valplassen - seierherre, rottenes Ayatollah. En slik aksjon kostet engang 7 rotter livet. Da skal man strø godt med sagmugg etterpå!

Rotter er listige og mistenksomme - det siste med god grunn. Men de er ikke særlig raske, det oppdaget jeg snart i mine guttedager, og det hendte at jeg tok dem på det. Jeg har således noen eksempler på at nettopp min hurtighet var årsak til at jeg fikk has på dem.

En gang var jeg på vei ned kjøkkentrappen da en rotte dukket frem under den. Jeg avskar straks dens mulighet for retrett (man var da strateg), og rotta la ivei skrått over gårdsplassen, ned mot hønseplassen - for høns hadde vi da også. Hønsegården var avdelt med en noe finmasket netting slik man som oftest brukte dengang, og rotta nærmet seg denne og friheten... bare fire, fem meter skilte. Da smalt det. Jeg tok den på "halv drepen" som vi sa i fotballterminologien dengang, og på grunn av farten fikk jeg usedvanlig god klem på den. For å snakke mer om fotball: Den satt klistret i nettet (eller nettingen, om man vil) og næret ikke engang det minste ønske om å komme seg ned; og jeg hadde ikke hjerte til å fjerne den med en gang: Andre måtte komme til og beundre min praktdekorering.

I et annet tilfelle kom en rotte frem under dotrammen (selvfølgelig var det utedo dengangen), akkurat da jeg tråkket på den. Heller ikke denne fikk muligheten til å returnere, og la ivei på sin livsfarlige ferd over gårdsplassen i retning av plankegjerdet som skilte denne fra området utenfor. Gjerdet var ganske høyt det, og med to lekter for spikerfeste - ett oppe og ett nede inn mot gårdsplassen. Idet rotta smatt under gjerdet og ut mot den store frihet, gjorde jeg et drabelig byks og havnet på den øverste lekten. I samme spranget kjippet jeg over resten av gjerdet og landet - rett oppå rotta. Den så ut som en yndig liten sengeforlegger etterpå.

Et tredje eksempel var en rotte som stod og spiste av hønsematen. Det var utpå høsten, vi hadde tatt opp potetene og åkeren lå der uten så mye som et skjemmende gress-strå. Den gang hadde vi fjernet all hønsenettingen, så veien utover mot elva var helt fri. Rotta hadde fjernet seg tre-fire meter fra nærmeste skjulested og så ikke meg fordi den befant seg oppe i matkjelen. Jeg hadde derfor lett spill med å avskjære den retretten - den hadde bare en ting å gjøre, og det gjorde den, nemlig å legge ivei nedover åkeren.

Jeg var like ved å ta den igjen da jeg plutselig kom til å tenke på at i denne løse jorden og med det ujevne jordsmonnet ville det være vanskelig å få skikkelig treff på den. Da slo løsningen ned i meg som et lyn: Det det tas straffespark, der står også en keeper klar til å redde med hendene - og dette måte bli løsningen også her. Derfor stupte jeg frem, løftet armene over hodt og smelte til. Da jeg etterpå stod og børstet jord av meg, tenket jeg på hvor pussig det måtte være å dø og bli begravet i samme øyeblikk. Jeg sparket bare litt jord ned i forsenkningen som var oppstått, så gikk jeg inn og vasket hendene. Av jord er du kommet ...

Jeg vet ikke om dere synes det blir mye rotteprat, men som jeg sa: Vi måtte leve med dem, og alle førte vel sine mer eller mindre private rottekriger, far også. En gang hadde han og PP-maskinisten den gang, Oluf Eriksen, laget til en genial rottefelle. De gravde ned en rund dunk i hønsegården og fylte den med vann. Oventil var det et lokk som passet akkurat nedi, men ble holdt på plass av to spisser tvers overfor hverandre slik at den lå og vippet. Så strødde de jord og sand og til slutt mat på lokket og fikk det i nøyaktig bevegelse. Så satt'n Oluf og n'Karl seg på verandatrappa og kveikte pipene sine. Her skulle det bli rottedød, oj, oj sann! Jeg er overbevist om at hvis det hadde vært mange nok rotter ute på en gang, ville de ha bitt hverandre i halen og danset hoppsasa rundt lokket, ja kanskje de til og med ville synge: "Midt ut på lokke'er e' ingen ting, bare rundtomkring, bare rundomkring"- som ville vært i tråd med en kjent slager på den tid. Katta holdt forresten på å drukne i den en gang. Da ville de vel pekt nese også, kjenner jeg dem rett, rottene.

En annen måte "å ta rotta" på rottene er å være enda sluere, enda mer tålmodig enn dem, og en gang bestemte jeg meg for å måle disse egenskaper med rotta. Jeg var nettopp kommet hjem fra skolen og fikk se et beist kikke ut av et hull under grisebingen. Jeg inn etter en hyssing som jeg laget en renneløkke på. Den plasserte jeg utenfor hullet, dekket godt over hyssingen og la litt snadder utenfor. Selv stilte jeg meg opp i grisebingen og ventet, ventet og ventet. Gang på gang var den fremme og snuste, neseborene vibrerte, og så smatt den inn igjen. Men maten fristet, og den kom stadig ut - bare ikke langt nok. Tiden gikk, minuttene ble etterhvert til timer, men intet hendte. Jeg måtte stå urørlig, ryggen begyndte å verke og jeg var nær ved å knekke sammen i bena - men stod. Stillingskrigen var i full gang, rotta med sin mistenksomme tålmodighet, jeg sleip og innbitt med min fysiske overlegenhet måtte pent kjempe på rottas egne premisser. Men jeg skulle og ville vinne. Det var nesten som et være eller ikke være for meg, jo lengre jeg stod desto smerteligere gikk det opp for meg at et nederlag nu ville være mere enn et prestisjetap for meg. Jeg ville sipelthen ta varig men av det.

Klokken ble fem - eller sytten heter det visst nå. Da kom far fra arbeidet. Jeg vinket på ham at han bare skulle gå forbi. Aftensmaten ventet på kjøkkenbordet, men krigen var ennu ikke slutt. Hadde jeg tenkt på aftensmaten, så det ut til at rotta gjorde det samme. Den ble med et freidigere, stakk hodet lenger ut og gjorde seg tydelig klar for en offensiv. Og den kom! Sjupp - og så dinglet rotta der med en søt liten løkke om halsen, nesten som en liten skjødehund. Jeg lot den springe litt rundt i gården uten å slakke tauet inntil jeg kom på den riktig ufyselige ide å ta den med inn på kjøkkenet hvor mine søsken og foreldre satt og spiste. En gang lot jeg den defilere rundt bordet, men så ble jeg kjeppjaget og måtte ta den ut igjen. Kjære leser, si fy! eller kall meg sadist når jeg nu innrømmer at rotta, den hengte jeg i syrinbuskene. Kanskje ble jeg kvitt noen av mine aggresjoner i denne min kamp mot rottene.

Det hendte en gang en vinter at min mor hadde vært i potetbingen i kjelleren og kom bestyrtet opp: Det hadde vært en rotte i den. Min bror og jeg var nettopp kommet inn, vi hadde yttertøyet på enda - jeg en jakke med nokså utstående lommer. Vi ned i kjelleren med lommelykt og noe å slå med, men akkurat når vi løftet lokket, smatt rotta unna med et byks. Men dog - for et uhellsvangert byks sett fra en rottes synspunkt: Den havnet rett i min høyre lomme og jeg, lynrapt, klemte lommen sammen og for opp fra kjelleren. Det falt seg så at det var fine, blanke isen på Klyvebekken akkurat da, og bevæpnet med hver vår kjepp bega vi oss utpå den - og slapp rotta løs. Det var visst nesten som å kjøre sommerdekk på Valle Hovin, bena gikk som trommestikker, men kroppen stod stille. Av og til når den nærmet seg gunstigere underlag, puffet vi litt til med kjeppene og straks var det full guffe på Valle Hovin igjen. Til slutt var rotta så gåen at den bare lå der med alle fire bena rett ut og gapte. Den smakte aldri en potet siden, ikke noe annet heller for den saks skyld.

Jeg vet ikke om dere husker - en gang under krigen var det visst - en ettersøkt forbryter som ble kalt "Rottenikken". Etter disse tildels makabre rottehistoriene, står jeg vel i fare for å få klistret dette navnet på meg selv, men på tross av faren for det, våger jeg en aller siste.

Det var oppe hos min onkel i Gjerpen. Der drev han et lite småbruk. Jeg gikk og ruslet bak uthuset langs veggen hvor bordkledningen var slik at det var liten avstand mellom de enkelte bord. Da hørte jeg ett noe småpusling innenfor, og like etter kom en rottehale svinsende ut mellom sprekkene. Jeg lurte hånden forsiktig bortil og knep til med neglene. Der stod jeg og holdt en klynkende rotte i halen - og hva skulle jeg gjøre? Hadde jeg hatt en hyssing på meg, kunne jeg ha prøvd å binde den og komme inn til den gjennom døre, men - nei. Jeg ventet og tenkte at kanskje kom det snart noen som kunne hjelpe meg. Åpningen var for stor til at jeg kunne slå knute på halen, den ville gått glatt imellom.

Det var fortvilet å stå der og ha fanget en rotte og så ikke krumme et hår på dens hode - om det måtte finnes. Avmektighet føler du i en slik stund. Dessuten måtte jeg på do, det ble mer og mer prekært etterhvert. Snart kunne jeg ikke lenger stå stille - men småhoppende og ergerlig nektet jeg å slippe mitt bytte. Men det var for forsmedelig å gjøre i buksa på grunn av en rotte, et faktum som fikk meg til å knipe bare enda hardere til - og plutselig stod jeg der med en rottehale mellom fingrene. Denne rotta var i alle fall avskåret fra å dra bort med halen mellom bena.