Glimt fra en gammel bedrift, 12

av Harald Vemren

Som en slags soningsfange har jeg hele tiden holdt meg innenfor murene på gamle, ærverdige PP, prøvd å gi noen glimt fra den ene og annen krok, løst og fast. I mellomtiden har vi ekspandert ganske meget, og just nu er gravemaskinene igang med å glefse i seg de siste rester av min "lyckliga gatan" et sted under brennovner, maskiner og reoler og bare et kjært minne for en gammel, vemodig nostalgist. Så kan du gå over gulvene i disse tilbygg at se: Den trallen der, den har de jo satt rett opp på gjerdestolpene til Severine. Eller han som kommer der, går på jo på utsiden av Klyvebekkbrua! Slik kunne man fortsette å plassere ting og bevegelser inn i det fordums gatebilde.

Den egentlige store ekspansjon begynte vel i slutten av 30-årene da man skulle gå over til elektrisk brenning. Det var da det store tilbygget til brenneriet ble satt opp. Men først måtte man skaffe mer areal.

Det hadde seg slik at PP eide et jordstykke som rakk fra Aasland og ned til veien til gamlebrua - altså dit hvor nedkjøringen til PP er nå. Dette stykket var gjerdet inn med et høyt, tett plankegjerde med en åpning helt oppe ved Aasland. På hjørnet Vestregate og "Ned til brua-veien" hadde gamle Tønnesen sitt fiskeutsalg, en liten mørk sjapp med skråtak. Her lå også "Røde Mølle", et slags hus av blokker hvor man en tid også produserte blokker - byggeblokker - av sement. Før den tid hadde det visstnokk vært prøvet med en kryddermølle her - derav navnet.

Om sommeren var denne jordteigen en eneste grønn eng med ville blomster iblant, og her lekte Vessia's små børn, særlig pikene som kom med sine dukkevogner og lekte landtur med sine celluloid-mennesker; selv hadde de mat og "kaffe" på Hansa-brusflaske med patentkrok. I dag går hele brutrafikken over denne jordteigen, og hvem vet: kanskje ligger det et lite gjenglemt dukkemenneske dernede i jordmassene et sted?

Utenfor vårt gjerde - og mellom det og Vestregate - hadde kommunen en tilsvarende tomt, men den var prydet til heslighet med nesler. Her ble det altså gjort et makeskifte, og så kunne man gå igang med det nye brenneriet. Dermed fikk kommunen tomt til brohode for ny-brua, og herrene Bjørn Jensen og hans medkremmere i Storgaten kunne sette igang sine kampanjer for å få lavbru som fortsatt skulle føre Vessie-folk rett inn i deres forretninger. Som vi vet, lyktes det.

Vi lekte flittig på kommuns tomt også, men floraen her innbød ikke akkurat til landturer. Derimot hadde kommunen parkert to sneploger fast der. Den ene var en treplog med regulerbare vinger slik at plogbredden kunne varieres. Den ble trukket av vognmann Kristensens to hester og spadd løs av Kristensen selv, når den hadde satt seg fast; og det var ikke sjeldent.

Den andre sneplogen var et stort uhyre av av en jernplog med tette vegger og en masse tverr-sperrer. Den hadde visstnok aldri vært i bruk for det fantes ikke gamper som kunne rikke den. Hvordan den var kommet dit, var en gåte. Det eneste den kunne brukes til, var å leke sisten på uten å trå på bakken, og her gikk leken med skrål og skrik, og litt snufsing ved siden av, for neimen om rustne jernkonstruksjoner er særlig snille med bare barnelegger når man trår feil. Det ble mange skrubbsår etterhvert, men det hjalp godt med en hvit lakenfille på sånne skrubbsår.

Helt ut mot Vestregate lå det dessuten en diger steinhaug. Den var blitt kjørt dit av kommunen og skulle plukkes opp til veifyll ved såkalt nødsarbeid hvortil man satte dem som var arbeidsføre men arbeidsledige. Det var mange av dem dengang, og de dannet til slutt sin "Arbeidsløses forening".

Det var to lag som delte som delte på pukkingen her, slik at hvert lag pukket annenhver dag. En av disse var nettopp formannen i foreningen, og det ble sagt at han på stiftelsesmøtet - opprømt og stolt over at han var blitt valgt, ønsket at foreningen ville vokse seg stor og sterk.

Vi guttunger hadde en hemmelighet i denne haugen, som bare noen få visste om. Og da så ... Midt oppe i haugen hadde vi lempet ut en hule og laget kikkhuler ut mot veien. Dermed kunne vi "luske" på dem som gikk forbi og høre hva de snakket om. Der fikk vi vite hvem som var kjærester til Lillian og Vesla og Kari når de tisket seg forbi ute i gaten, alltid med fnising og protester. Spesielt morro var det å "luske" på jentene.

Jeg må ta med en annen episode også fra denne hulen. Det var en varm julidag midt i ferien, en slik stille, døsig dag da alle lyder blir som forsterket og luften står stille. En hane borte på Grønland et sted skrøt av sine bragder overfor sine kvinnelige undersåtter, ellers var alt stille, ingen mennesker, ingen trafikk. Vestregate lå sølvgrå i solen, med deilig varmt sandstøv som var godt å gå barbent i og kjenne den varme sanden kildre nydelig mellom tærne. Da slo det meg plutselig hva jeg skulle finne på, alene som jeg var: Legge ut narrepakke! Hva det er der? Du lager en pen, fristende pakke, fester en hyssing til den. Pakken legger du ut i veien, hyssingen skjuler du nede i sanden. Så gjemmer du deg og venter på nysgjerrige mennesker som vil ta opp pakken, napper litt i den, - og sannelig skal du få se at de fleste kommer etter og prøver seg igjen.

Som tenkt, så gjort: jeg lå der i steinhulen og ventet spent på mitt første offer. Jeg hadde pakket en skoeske inn i pent, grått papir, laget fine diagnoalbretter og bundet skikkelig rundt med hyssing. Omsider kom mitt offer: En gutt på min alder, jeg kjente ham godt. Han hoppet og hinket barbent, plystre gjorde han også, tosken. Jeg visste til og med at han skulle til Braarud og kjøpe knakkpølse, for det var tirsdag og da pleide de å ha ertesuppe med pølseskiver i. Dengang var det svært almindelig å ha fast ukemeny, så vi lærte snart hverandres hverandres matvaner.

Kreket nærmet seg esken nu, bare et par skritt til så - men, nei sandelig der tok han et ekstra steg og med fortærende nonchalanse sparket han esken min lang opp i steinhaugen. Noen ekstra falske og skjærende plystretoner ut mot en skjult, men hellig forbannet taper fortalte meg med all ønskelig tydelighet hva han syntes om meg og mitt tåpelige påfunn.

I mitt søte, lille guttehjerte raste hevntrangen og kanskje var det nettopp den som ga meg en ny, ondsinnet og genial ide. Jeg åpnet pakken, tok lokket av esken og fant en herlig murstein som jeg puttet nedi. Så bar det ut med pakken, og opp i hulen igjen. Pussig nok dukket ingen andre mennesker opp i gaten, men så var det også en stille tid på dagen. Mye stod på spill, bare en alvorlig hevn kunne rette opp dagen nå.

Da fikk jeg se ham oppe i gaten med pølsepakken under armen. Nu var jeg høyspent. Og joda - han stilte mot pakken igjen, kreket, og ganske riktig: Skadefryden, den fattigste av alle gleder, fikk full uttellling for han smelte til med det reneste straffespark. Så fikk han i alle fall bruk for sine hinkeferdigheter den og de nærmeste dagene. Men mursteinen stilte jeg opp på gelenderet hjemme på verandaen og studerte den nøye, prøvde likesom å kommunisere med den. Men det hadde stenansikt, dette skadefrydens lille monument.

Dette jordstykket som altså PP overtok, endte som man vil skjønne ved bredden av Klyvebekken. Her stod igjen noe gammelt, uthult bolverk, og der inne bodde jordvepsen. Det visste vi, og en av våre sportsgrener var å springe fortere enn vepsen kunne fly. Det lyktes ikke alltid - men da hadde vi først ærtet den opp med å pælme et par solide steiner i åpningen. Når så vepsen kom, var det bare å stikke - ellers gjorde den det.

Men Bjåland var så begeistret for denne leken. Han hadde ølutsalg bare tre meter fra bolverket, et lite hvitt hus av blokker forresten, hvor man tidligere hadde laget lutefisk. Disse vepsene så dessverre ikke forskjell på sine plageånder og hans kunder, og fordelte sine represalier likelig mellom dem og oss. Følgelig kunne det bli ganske uønskede opphold i salget inntil "faren kunne anses som over".

Men du verden, vi hadde da gleder av disse kundene, for så fort de satte fra seg en flaske, så var vi der. Det var 10 øre i pant, og det ble to poser med kakesmuler hos Dyraas - og det var fine greier. Det var mye spennende i disse smuleposene, til og med hele bløtkaker med sur krem, og vi måtte alltid tenke oss godt om vi skulle fortære denne stasen.

Siden vi nu faktisk er i ferd med å spise opp så meget av min gamle gate: Jeg sier "min", for jeg holdt den ren i tre somre - i alle fall halvparten av den, som jeg tidligere har nevnt, og derfor fikk jeg et spesielt forhold til den. Men dessuten kan man jo i dobbel forstand si at jeg sopte inn penger på den. Men altså: Siden vi som sagt forsyner oss grådig av den i våre dager, synes jeg det er opportunt å rekonstruere noe av det tapte, vite litt mer om hvem og hvad.

La meg begynne med "Krika", egentlig het han Albert Kristoffersen, en ungkar som hadde "kolonial" tvers overfor porten til Dyraas - altså på hjørnet av Vestregate og Klyvegata. Han var en meget forsiktig herre som unnlot å betale sin ekspeditrise mot at hun skulle arve både hus og forretning, hvilket hun til slutt også gjorde. Egentlig lignet han på omslagsbildet av Teddy-pakkene som han av og til allernådigst bevilget seg en sigarett av, men dog med et visst seremoniell. Når gloen begyndte å nærme seg ham selv, plukket han varlig frem en fyrstikk, spisset den nennsomt med ostekniven og tredde forsiktig sneipen på, holdt i fyrstikken og røkte seg modig inn på gloen til det freste i leppene som han i påvente av dette hadde passet på å holde fuktige. Så slapp han restene i gulvet og vridde skosnuten rundt over den.

Ekspeditrisen het Margit Grotting, hun drev forretningen siden så lenge hun orket. Nu er alt vekk, selv verandaen som jeg beundret som gutt, fordi det var røde, blå og grønne små glassruter i den.

Tvers over Klyvebekken for "Krika" bodde Olaf Larsen og hans Severine, også tidligere omtalt fra slemmeriet. (De siste som bodde i det koselige, lave, okergule huset til det ble revet, var vår egen mann Schuldes og hans mor - dette bare til orientering). En hel løvsal av grønt gjorde Klyvebekken akkurat der dyp og uutgrunnelig. Vannet ble så mørkt av skyggene, ørreten stod der og ventet på fangst. Larsen var seilskuteskipper men hadde belagt sjøen, og Severine meldte seg inn i sjømannsmisjonen og broderte til utlodningen på bedehuset. Stort mer av sjømannstradisjoner var det visst ikke der, - jo forresten, de hadde et hønsehus med kaklende innvånere, som engang i tiden hadde vært dekkshus på en skute. Hvorvidt hønsene trivdes spesielt godt med dette, vites ikke, men de hadde da de runde koøyne å titte ut gjennom når Severine hadde skalket lukene for kvelden i alle fall.

Neste hus på samme side eide Andreas Pedersen, og i uthuset der drev han en liten slakterbutikk. Det brant forresten, mens jeg ennå var guttunge. Vår mann William Erlandsen bodde så der i mange år, men den siste beboer var Odd Inge Halvorsen fra vårt formstøperi.

Denne Andreas Pedersen var en frodig herre, og det er pussig hvor lett man igrunnen tar farve av sine omgivelser. Ikke at jeg på noen måte vil påstå at dette var noe "grisete" av ham, men han hadde en artig måte å snakke på: Han gryntet! Særlig når han - som han så ofte påsto - hadde lagt for mye på vekta, men allikevel: "Det får gå, det får gå" - akkurat da nemlig, da gryntet han så du vilkårlig gløttet bort på slakteskrottene som hang der.

Tvers over, på fabrikkens side av gaten, i et lite, dårlig hus nærmest i atriumstil, bodde Lars Andersen og Helga. Ham var ansatt i dreieriet. Ute på Jordbærholmen ved Siktesøya hadde han et lite hus. Helga hadde knutrosen og døde av det, og en tid senere forlot Andersen PP for godt og flyttet ut på holmen sin for å fiske seg gjennom resten av livet. Vi besøkte ham senere en gang, sammen med noen av naboene.

I dette huset var det to små leligheter, og i den andre bodde Olaf Olsen med sin kone Anna. Olaf var kapseldreier som før nevnt, og hans to døtre Iris og Marvel arbeidet i dreieriet en tid. Marvel døde ung, visstnok av tuberkulose.

Samtidig med Olaf og Anna bodde også Leonhard Trandberg de, også med sin Anna. Leonhard husket nok de fleste fra både dreieriet og maleriet. Her vokste også sønnene opp, Einar og Oddvar, begge ansatt på PP. Det huset er forsåvidt bevart, det står ute i Voldsfjorden som en slags foreningshytte etter at det var blitt kjøpt, revet og satt opp pånytt der ute.

Men Andviks hus hørte til "min gate". Her tilbrakte tidligere skipskaptein O.D Hansen sin alders år. Hans kone var russisk, og begge deres døtre var ansatt på PP en tid. Ellers drev de en liten godteributikk i den øvre enden av huset. Før det, hadde det såkalte Bø-meieriet hatt utsalg der. Jeg vet ikke, hvilken tilknytning dette hadde til Bø. Etter dette kom vognmannen Karl Kristensen med kone, barn og hester. Det var han med sneplogene. Også en av døtrene, Martha, var en del år på PP. De leiet dessuten ut til barberer Henriksen, og i hans barbersjappe ble de store kampstrategiene for Pors født og drøftet.

Så fulgte huset til Nærum, altså det hvor Karlsen i mange år drev kolonialforretning i, og her var også Vestsiden Postkontor, i den øvre enden hvor drosjene stod. Her tok det også fyr en dag, og en av dem som under brannen klatret taklangs og slukket, var vår egen Egil Weber som dengang var hjelpebrannmann.

Det kunne skrives sider opp og sider ned, man kunne grafs i miljø og hekte på detaljer som på et juletre. Men egentlig var det bare meningen å fortelle litt om noen av de menneskene vi nå på en måte likesom får innenfor murene igjen, for noen av dem vil alltid sveve over hjemstedet, noe av dm vil alltid ferdes i min sølvgrå sommergate. Og skulle du møte dette "noe" en sen kveldsstund innimellom reoler og maskiner, så vær ikke redd: Det var koselige mennesker.