Glimt fra en gammel bedrift, 12

av Harald Vemren

"Jeg velger meg april", sier Bjørnson i et hyldningsvers til denne måned, men det var tross alt det han slett ikke gjorde. Det hadde vel seg slik at forskjellige diktere skulle skrive skulle skrive hvert sitt hyldningsvers til årets 12 måneder, og da Bjørnson endelig fikk somlet seg til det, var det bare april som var ledig; men høy på pæra som han var, formet han verset som om måneden skulle være selvvalgt.

Rolig nu, arbeidere, jeg skal ikke gi meg ut på noen tvilsom litterær kritikk, dette var bare en digresjon som følge av at denne gang har jeg tenkt å velge. Og jeg velger en dag i 1935, en ganske alminnelig dag på PP, prøver å rekonstruere hvordan det kunne arte seg så langt tilbake i tiden.

Klokka er 06.50 om morgenen, du subber langsetter veggen av portnerstuen, en trist, gråblå rønne som lå langsmed "parkeringen", tvers av den nåværende portvakt. Du svinger inn porten - en skjev, gebrekkelig sak av treverk. Ikke vet jeg hvorfor vi kalte den "perleporten", men det gjorde vi faktisk; kanskje hadde det noe med tredveåra, arbeidsløshet og følelse av paradis å gjøre - vi hadde da også en smedevise om "de som måtte uttaforre perleporten stå". Selvfølgelig var det et kontra om "de som skulle innaforre perleporten gå". Sannheten var vel at den ble en slags perleport for "Vessi'as" økonomi. Så fikk da Kristian i porten være den rådende St. Peter og prøve å følge de gjeldende lukningsvedtekter som ifølge vår vise gjaldt for hver enkelt om å være "uttafor" eller "innafor".

Denne morgenen ble man slått av den herligste kaffeduft fra Jenny's åpne kjøkkenvindu. Hun var Kristians hustru, og om noen har fulgt med og husket tilbake til hva jeg tidligere har skrevet: Det er hun som var den unge dame som fikk den første ære (og trang til) å innvie vår utedo nede i Vestregate på en av meg antatt så yndig måte. Og lar du øynene søke duftens arnested, får du et glimt av en hvit kjøkkenduk, brodert med fire kaffekjeler og blomster på.

Kristian står klar til å lukke denne lykksalighetens perleport, og siden ventet kaffen til Jenny. Du stopper kanskje litt på tomta og kaster et blikk utover en jomfruelig elv, blank og stille, og du finner ingen grense før den nær Tråklandet ebber ut som et scenegulv mot lett høstsprengte Tråk-kulisser.

Blåbær, tenker du, vi hentet hjem blåbær derute fra, rodde til Asdahl-tangen på brukbare søndager. Snart ville speilflaten skjæres opp i lange fileter etter travle slepebåter, skylles med skvulpende sukk mot rustne opplagsbåter nedover langs fjæra - det samme triste synet hver dag - "Bratsberg", "Vindeggen", "Ottar", "Winnie"; og det var "Ottawa" og "Lorry" og "Havmøy" med, og alle ble offer for de harde tredveåra.

Det er folksomt på tomta de siste minutter før Olof henger seg i stroppen på dampfløyta i gården, og alle har "matdås med brødblingser i", kunne man kanskje brukt som preludium her, og kaffeflasker med gulbrunt innhold fordi det var halvspedd med melk; det var det samme skvipet vi selv fikk som barn når vi skulle "på skauen med mat og kaffi".

Der kom den tause blåmaler Karl Halvorsen. Han presterte et slags "morn" om morgenen, men når han gikk kl. 5, hadde hans tunge visnet av dagens uvirksomhet og det ble snøtt et grynt. Ludvig Larsen fra Bybakken, alltid med kaffen på en Nyco-flaske; skøyeproffen på malerigulvet Severin Sørli, bjønntung i ganglaget, med matspann og busserull kom hver dag til fots helt fra Bråthen oppe ved gamle fagskolen. Rasmus Larsen på vei til brenneriet, fra Tufte-husene, som vi sier, og Hans Thingstad fra Tolnes, snekker om dagen og småbruker resten av døgnet. Karl Tranberg, dreieren med klarinett og truddelutt, og lille Anton W. Seth med vårdikt om blomster og fioler i Porsgrunns Dagblad og høstdikt om døende elg i motlys.

Gustav Torjussen kommer der, fra Kirkehaugen, og kjent for sin påstand om hvor lett det var å ta "spiker utta lufta", Nils Isaksen - en levende tragedie blant arbeidskamerater -, for det føste med ødelagt rygg, med en nesten hundre prosent blind hustru, og som om ikke det skulle være nok - en liten pike som var lenket til rullestolen; og allikevel, denne mannen klaget aldri, han smilte når du snakket til ham, "sin mening bar han vagt og uvisst frem", som presten sier i Peer Gynt, og aldri hadde han et ondt ord til noen. Han virket direkte lykkelig når han i en fristund kunne trille dette sitt lille vesen rundt i det fri. Og også hin dag i 1935 smiler Nils seg stillferdig gjennom nok en arbeidsdag.

Og der tripper Anna Eriksen fra Heigata til bunttrykkeriet, lita, nett og med stor tull i håret - eller kuruke som vi kalte det. Men denne ruka kunne hun aldri få til å sitte uten ved hjelp av en pikant brun skolisse. Marthinsen til pakkeriet, Asta og Agnes til gullstempling, Agda og Signe til pakkeriet. Og der Grohs og Weber, Wiesner og Biedermann, Isak på Rødmyrberget, Grini og Abraham Emilsen, Danielsen fulgt av Aleksander Thoresen, kapseldreierne Ove Pedersen, Olav Olsen, Gunnerius Olsen og Peder Olsen for å ta med noen av brødrene i samme slengen; Hans Andersen på to hjul, Olaf Larsen til slemmeriet, Einar Wright fra Norrønagaten, Ingrid Abrahamsen og Betty Svendsen til ståltrykkeriet - de kom alle ihop, gjorde de, for trygdekassa hadde ikke lokk i begge ender den gangen. Men la meg kutte ut med en av Bjørnsons dramatitler siden jeg begyndte med ham: "Laboremus", hvilket er utlagt "Til arbeidet!"

Hamrene smalt allerede i treverket nede på kasseverkstedet som nu er blitt et tillegg til slemmeriet, og mennene bak hamrene var brødrene Anker og Kristian. Og det gjaldt såmenn å svinge hammeren, for her var det akkord ute og gikk som så mange andre steder. Anker stod med "9-kasser" og broren med "7ere". Det var en ksla på disse kassene: 9,8,7 og 4, d.v.s. en 9-kasse rommet 9 kubikkfot osv. Materialene var ferdig skåret i riktig lengde fra sagbruket og ble kalt for Stav (jfr."stavkirke"). Spiker og hammer var således alt de trengte av redskap.

Lenger oppe i døren, i døren til mufelen, tittet Elias Pedersen ut og trakk litt frisk luft. Han hadde skift fra 6-2 denne uken. Jeg har nevnt det før at på en slik kullfyrt muffel måtte man bedømme temperaturen etter fargen på ilden, og akkurat nå var ikke ilden så hvit som ellers, for Elias brant blumnrot og da måtte det være svak fyr.

Så vart det å gyve løs på en ny sortering for Arnfinn og Hjalmar. Alt hva muffelen hadde spyttet ut siden de dro hjem, stod i kar og kasser og ranker og ventet på dem - den god, den ikke god; men så var det nok et begrep: "Nesten god" - og det vil si at Thorleif måtte slipe eller polere litt på noen småflekker, og det kunne han. Men de flekker og feil som ellers måtte ha oppstått på livets overflate, de var ham stort sett uvedkommende. Den helt store evne til å vurdere slike flekker hadde han vel heller ikke. Men han var en av disse meget nyttige mennesker man kunne gante litt med selv om skadefryd jo som kjent er den fattigste av alle gleder; en fattigdom som vel aldri har bekymret menneskene.

Lenger inne i pakkeriet stod Marthinsen og skrev på skjemaer og fakturaer. Jeg sa "stod", for nettopp i slike stillinger som denne, med mye gåing frem og tilbake, var det enklere å skrive stående enn å sette seg ned for hver gang. Jeg har også en mistanke om at det hver var et lite, pretendert yrkesskille mellom den virkelige kontormann med lav pult og stol, og den ikke fullt så fine formann eller ekspeditør i et lokale hvor det ble arbeidet manuelt; han skulle få stå.

Men tilbake til Marthinsen - moldhaugsguttt, rund og godslig - og en smule feminin; hvem husker han ikke når han seg mildt over nesevingene med en strak tommel og pekefinger og filosoferte over ungkarslivets mangslungenhet som mest kom til uttrykk i uttalige ja-ja-er.

Helgesen og Lohne lenger borte stod i med "Amerikalinjen" så treulla gjøv om dem. Dette var alltid store ordrer, og her trengtes 9-kasser. Rundt dem svinset Evy og Signe og Agda med all slags annen form for pakking, men apropos treull: Der kom mærra, med fullt lass av treullballer fra jernbanen. De kom fra Drammensdistriktet et sted. Severin så tomta kom til og tok et tak med. Treullballene var som regel søkktunge, så man trang å være to om å håndtere dem. Severins spesialuttrykk ble da heller ikke stående usagt: "Jækla greier", var det. Før Johan kunne hente mer treull, måtte han innom Marthinsen og få med følgesbrev på fire 9-kasser til Glassmagasinet. Disse gikk nemlig via jernbanen, men varer som skulle nedover til Sørlandet eller Vestlandet ble først kjørt til Vestsidens dampskipsbrygge (nedenfor Norrøna), derfra med lokalbåten til Langesund, og videre med kystruten. En av disse turene ble - ja det var vel "Langesunds" endelikt. Båten fikk en hård vindkule ute på Frier, tippet rundt og sank med porselen og ølkasser; og siden har den lagt der. Og enda snakker man i Norge om å tynne ut pilsen.

Men nå er "åtter'n" klar oppe i brenneriet. Mureren har nettopp slått opp den igjenmurte åpningen og kjørt siste bruddlasset utover mot brygga. Det var nesten svievarmt enda. Sannelig rakk han så vidt å få tippet det i "Truls", for "Vannper" skulle akkurat til å legge ut for sleping til Flakvarp. To mann stod på lekteren og skulle altså tømme den i løpet av dagen. Når de var ferdige, gikk de som regel bare iland og spaserte hjem. Siden hentet "Vannper" lekteren og slepte den opp elva igjen.

Inne i ovnen var det "stuk-varmt": "Puster du gjennom nesa så svir du nesehåra", pleide Josef Pedersen å si. Han er av dem som tørner inn idag også. Utstyrt med hansker og forkler av presseduk fra slemmeriet stod de på, kara, ildnet opp flirende Casper Hellerich, formann, og som kanskje nettopp nu nøt litt av denne verdens fattigste av alle gleder, før bemeldte skadefryd.

Nede på 6-ern stod Reinholdt hvor han forøvrig hadde stått de siste 30 timene, men nu var han inne i sluttfasen. "En tre timers tid, så er det gjort," mente han. Han hadde "temperaturen inne", det var bra å holde den "stand bay" et par, tre timer så glasuren fikk satt seg skikkelig. Når ovnen var tømt, ble kapslene slått opp og varene satt i noen digre kasser som rummet 500 skåler. De skulle bæres for hånd opp til sliperiet, og det var tunge løft. Der oppe ventet bl.a. parhestene Hans Aaltvedt og Karl Kristoffersen. Sistnevnte var en slik type man kunne erte med stort hell, og en slik sjangse lar ikke vettuge mennesker gå fra seg, nu like lite som dengang.

Kristoffersen var den første jeg vet som demonstrerte "flygende tallerkner", og det var bare å huke seg ned og håpe det beste. Just Wright var deres lille, puslete formann som kanskje var den flinkeste til å gjemme seg ved slike anledninger. Det var i det hele tatt tøffe karer i sliperiet, de gikk ikke av veien for de verste spikk, og senest igår hadde en slask vært borte på arbeidsplassen til en kollega som var litt nærsynt. Denne hadde stablet lag på lag i høyden med sukkerkopper på bordet sitt, som skulle slipes og så settes ned i kasser igjen. Men denne uvedkommende gjest hadde bundet sammen hankene med hvit sytråd. Tenk dere selv hva som hendte da dette offeret tok i nærmeste sukkerkopp.

Sliperiet var forøvrig den første arbeidsplassen de fleste unge som begynte her, stiftet bekjentskap med. Her lærte de å bandasjere sine blodige fingertupper, det hørte til dagens orden. Hvem i dag ville stått med den bit pimpesten i en ubeskyttet hånd og polere kopper som raser rundt i en spindel? Var det stekk i en kopp, betydde det en blodig fingertupp - og det var nå engang sliperiets varemerke.

Selvsagt var det kvinner også i sliperiet. En av dem het Martha. Hun greide å finne et navn på isolatorene som Norsk Teknisk Porselensfabrikk i Fredrikstad laget. De sendte oss nemlig en gang 10.000 isolatorer som skulle males røde, men ordet "isolator" forekom ikke i deres følgeskriv, og hos oss var man i tvil om man skulle betegne dem på arbeidssedlene. "Kall dem klåter" (med bred "l") sa Marta, og siden har de alltid hett "klåter" her.

Oppe i dreieriet var det to mann som gjorde seg klar til å gå for dagen. De hadde stått de timene deres jobb gikk ut på og kunne vel ikke regne med noe mer før neste dag. De hadde "slått opp" leire for dreierne og begyndte derfor kl. 6. "Å slå opp" leire er akkurat det samme som bakerne gjør med brøddeigen. Vakuum-pressen var nok kanskje ikke oppfunnet, i alle fall i prinsippet, men den hadde ikke ennu nådd våre keramiske jaktmerker, og derfor slo man luften ut av massen for hånd. Det var ikke noen fulldagsjobb for to mann, men fordi det var et beinhardt arbeid, ble det betalt med kr. 1.18 timen, mot normalt - holdt jeg på å si - 1 krone. Heldigvis hadde det i mellomtiden kommet en lekter med chamotte fra Borgestad, og den fikk de tilbud om å losse, ved siden av annet arbeid. To lykkelige menn, "Flua" Og "Langka'l" visste nu at de hadde full dag i mange dager fremover. Chamotte er brent leire som til vårt formål var malt opp igjen og bel brukt til å dreie kapsler av.

Oppe i trykkeriet begyndte jentene stort sett å bli ferdig med vaskingen av bunttrykken. Endel "spalt" - et særlig tykt papir - var gått fløiten som det alltid gjorde, og måtte vaskes helt bort; dette gikk på jentenes egen kappe. Ja, denne vaskingen var nå rent "midelaldersk": Etter at bunntrykkmotivene var glattet ut på gjenstanden, skulle nemlig mest mulig av lakken som bant motivene fast, vaskes bort med varmt vann og klut. Skyndsomt måtte jentene da finne frem sine bøtter og begynne kampen for å få fylt dem. Det var aldri nok vann til alle, så det gjaldt å være tidlig ute. Så måtte stå der og klaske en våt klut på hver gjenstand, og ettersom vannet ble koldere, ble vaskingen mindre og mindre effektiv. Ja, tenke seg til 20 jenter med 20 bøtter står og vinker med 20 kluter samtidig - det var rasjonalisering, det.

Men, frokostpausen var for lengst over, og der gikk sannelig middagssignalet også. Klokken var ett, og det betød en times pause. Folk som ikke hadde for lang vei, ilte avsted, som oftest i det de stod i, hvitt og svart, skidden eller ren. Ennu var begrepet vaskerum ikke nådd innenfor perleporten.

De som hadde lang vei og flink kone, tok frem sine oppvarmede matspann i flere etasjer: En med poteter i, og lungemos, og en med havregryns-saftsuppe, ikke helt a la Espelid kanskje, men dog -. Ellers gikk det på brødleiver med nøkkelost og Freya's pultost til 50 øre marka, bløtt opp inne i munnhulen med gråkaffe på Hansas brusflaske. De mest uforferdede inntok spisesalen, men måtte være forberedt på uventede rotteangrep som vel ikke akkurat stimulerte matlysten. Noen inntok måltidet på arbeidsplassen, andre samlet seg på snekkerverkstedet. Særlig det var et forum for diskusjonslyst og frimodige ytringer.

Blåmaleriet var da som nå en stille, fredelig arbeidsplass, om ikke alltid den mest økonomisk attraktive. Det var bare sporadisk at "Salves" kunne komme med et fryktinnggytende løvebrøl, kun for å markere at det ennu var liv i "den blå ørken", for her var det ingen klirring i krus, intet smell av varer, strekene var drysset lydløst og flittig nedover varene de satt med. Charles var fremdeles ikke kommet igjen, og egentlig var han vel heller ikke ventet - hverken av Martin eller Hans Christiansen.

Hvem Charles var? Jo, han var en ung mann med sixpence og ambisjoner om å bli en riktig blåknekt, så han satte igang med stor iver og fylte bordet med riss-gjenstander som han øvde på. Utover dagen ble Charles mer og mer betenkt, samtidig som penselen hans tegnet stråvarianter som ingen før hadde sett.

Omsider pekte han utover sitt verk og spurte Hans Christiansen: "Hva får jeg for det da?" "Du kan begripe at du får ikke noe for å sitte her og øve på brudd," mente Christiansen lattermildt. "Da vi' jæ'kke være her ...", svarte Charles, tok sin lue og trillet hulbent ut i det fri. Siden så man ikke mer til ham, men likesom Martha for kommende tider hadde skapt ordet "klåter", klarte Charles med sin såre enkle og konsekvente måte å skape et begrep, som utløp for trangen til å protestere: "Da vi' jæ'kke mer."

Dengang opererte med noe vi kaller udekor, "u" fordi dekoren ble sjablonert på varene under glasuren. Det var en tysker som het Ryer som hadde kommet med dette. Dekoren e ble skåret ut i en litt tykk tinnfolie, trykket mot godset, og fargene ble strøket over sjablonen med flate pensler. Denne teknikk forsvant med Ryer og har aldri senere dukket opp igjen her.

Å vimse slik rundt i fabrikken en hel dag kan være ganske anstrengende, og ikke alle steder er det like hyggelig å tre inn - f.eks. i slemmeriet hvor nettopp Olaf Larsen og Danielsen holdt på å "sette" en av møllene. Fra stor trebinger fylte de bøtter med kaolin, kvarts og feltspat. De to site kalsinert og granulert her hos oss. "Knus'ærn" som granulerte, har jeg nevnt før - la meg bare innskyte at den på en måte minnet om understellet på bilen til Fred Flint, stenaldermannen fra tidligere serier i TV, om dere husker.

Litt veiing på en vekt med løse lodder ble det jo, og deretter langet Larsen bøttene opp til Danielsen i en liten stige, som bardus tømte innholdet rett ned i møllen. En røykbombe kunne ikke være noen mer effektiv kamuflasje, og det ble da også ille at Danielsen måtte trekke svampen fra pannen og ned under nesen for en stund. I mellomtiden pustet han trolig gjennom munnen. Det var bokstavelig talt en grå, for ikke å si hvit tilværelse de daglig kjempet seg igjennom i slemmeriet. Nu er jo slemmeriet et industriens Hardangervidda i forhold.

Isak stod på "knusæ'rn" og der bråket det så han hørte ikke vi hilste engang da vi gikk. Det siste man hørte før man forlot denne avdeling, var vannet som silte ned på gulvet fra en diger presse som truet vannet ut av petunsen og laget fast dreiemasse ut av den.

Dreie ja, man får vel kjippe opp vindeltrappene til der hvor de tekniske kontorene nu ligger. Jeg sa 1935, og det var enkle metoder i bruk dengang, ingen automasjon, ingen "drepær" til å jage på, de var fredelige små spindler, en til hver som du selv bestemte farten på. Der stod Alfred Pedersen og dreiet servisedeler - det var litt fint, det likesom, og Leonhard Tranberg presset kopper. Der stod Kittilsen på flatvarer, der stod Weber'e og Grosh'er og nye Tanberger'ere - dette som har preget denne fabrikk fra dens første leveår.

Jeg husker ikke hvem som var overdreier der det året, men det spiller ingen rolle, for jeg kjente ham ikke og kunne således ikke ha skrevet noe om ham. Men jeg husket hans arvtager, nemlig tyskeren Geyer, eller "do te mey" som man kalte ham bak hans rygg. Det hadde sin årsak i at han påtok seg å være fotballtrener for Pors, dessverre. Hans geniale og tyske opplegg bestod, som man forstår, av at "do te may, jay te day te day, do te may og jay te day" Dessverre virket dette systemet bare så lenge det var et lag på banen, og det var igrunnen bare på treningen.

Det lakker utover ettermiddagen, kontorsjef Olsen har gjort unna det meste av sitt papirarbeid og slenger utpå tomta i sin brune fløyelsjakke og med en pipe tobakk, slår av en prat med et par av tomtefolka: Reisende Nøkleberg hilser av og sier takk for seg, han skal nå kveldstoget til Oslo og vil ha god tid til det. Selma Eriksen, kontordame, kikker opp i det samme, ser på klokken og misbilliger muligens en litt for tidlig sortie, pliktoppfyllende som hun er.

Jentene oppe i pusseriet hos Rennesund har så smått begynt å løse på løkkeknutene, rydde litt på plassene sine, og selvom Rennesund kikker betenkt på klokken, så er de ikke så enkle å snakke til, hverken Jenny, Anne eller Borghild, men så hadde de dog en ny jobb som ventet dem hjemme.

Selvfølgelig var det andre folk her også i alle kroker og kriker rørte det seg, og noen vil nok lure om det ikke fantes noe maleri den gang - og det gjorde det selvsagt, med Riege, Larsen, Grohs, Hohner, Wright og Wiesner, Karl og Hans, og nederst ved vasken Alf Sverre, også kalt "På tå hev" for sin litt for spenstige gange. Men maleriet har jeg dvelt ved så meget at jeg nødig vil dra frem mere derfra. Dessuten er dagen på hell, og Dagmar og flere av trykkerijentene er nølende på vei ut til friheten, litt for tidlig som de aller fleste andre, men dog.

Så går da startskuddet, og plutselig mysser folk ut på tomta. Alle har mer eller mindre tilfeldig vært akkurat innenfor en eller annen utgang, akkurat da Oluf blåste klar-ferdig-gå o et eneste langt ul.

Skynde på gjør alle, unge, gamle, noen bleke grå og trette, allerede merket av det skumle stenstøv som sakte men sikkert bygger seg opp i lungene hos dem som som er mest utsatt. Der skynder de seg hjem for denne dagen, imorgen mangler kanskje en, eller kanskje om 14 dager, et år. Hvem vet? Ingen røper noe hvordan de har det, bare kaster et engstelig blikk på sidemannen og sier ikke noe - ikke om det.

Hjem ja - det sier så vidt forskjellig for hver enkelt av denne sliterflokken på vei ut. Det sier kone med ferdig middag, med barn som gledesstrålende løper en i møte, det sier matlaging og klesvask, det kan si en naken hybel med en seng og et nattbord, eller en blind hustru med et vanført barn - helt denne sammenhengende potetstappe av mennesker så lenge de røres rundt i en felles gryte med murstensvegger rundt. Men når perleporten sakte knirker igjen etter dem, møter skjebnen hver enkelt med et smil eller fortvilelse - i dag og hver dag, ikke bare denne tilfeldige valgte dag i 1935.