Glimt fra en gammel bedrift,11

av Harald Vemren

Man blir ikke så fort ferdig med en arbeidsplass man har levet med i desennier, sommer som vinter, vår og høst. Selv om tiden gikk ufortrødent videre fra dag til dag, 8 ½ time daglig, fem og en halv time på lørdag; delt opp med frokostpause fra 9 til ½ 10, en times middag fra klokken ett til to, og siste økt fra 2 til fem. En utenkelig oppstykking idag. Men det kunne være stor forskjell på arbeidsforholdene i de forskjellige årstidene.

En riktig varm sommerdag f.eks. kunne det være ganske uutholdelig med en kullfyrt muffel like under føttene. Varmen gufset opp gjennom utette tregulv og slikket med seg det vi så sårt trang av surstoff. Lufting var igrunnen bare tillatt i spisepausene, og ofte møtte også dette kritikk. Dessuten måtte vi ta et visst hensyn til fargene og hva vi gjorde. Det skulle ikke så mye bevegelse i luften til før det kom støv i fargene, og særlig for fondarbeide kunne det være uheldig.

Var været regnfullt og gråt, kunne det også være uheldig å lufte, for da kunne det faktisk legge seg vanndamp over fargene og de "ostet" seg, som vi sa, og kunne bli helt ubrukelig.

Fluene skulle man også verge seg mot, utrolig nok. Det hadde seg nemlig slik at enkelte dekorer gikk ut på at man tegnet noe av dem med penn og f.eks. sort farge. Da blandet vi ofte fargen opp med sukkervann istedet for oljer. Dette synes fluene var veldig lurt, og de tok ikke to øre for å spise opp dekoren hvis vi ikke passet på.

På slike varme sommerdager som jeg nevnte, hendte det titt og ofte at man tok et kar eller bøtte med kaldt vann og satte bena oppi, men slik kunne det jo være litt ubekvemt å sitte og male. Dog - verre var det når det kom besøkende og skulle se på oss mens skøyeren Hohner var i nærheten. På sitt alltid gebrokne tysk-norsk skulle han bestandig gjøre de besøkende oppmerksom på at jeg enten hadde grønne liktorn eller svettebein, og jeg merket nok hvordan blikkene ofte skrådde ned fra penselen min mot gulvet. Da plasket jeg litt ekstra med loffene dernede.

Vinteren kunne også være problematisk, særlig etter lange helger når muffelen var gått tom og ble slukket. Da kunne det være så kaldt at vi rett og slett bare måtte gå hjem. Det var ingen garantert timelønn dengangen, så det var oss som fikk svi. Men vi hadde da mange løyerlige stunder også, og særlig husker jeg hvordan vi fant ut at vi kunne spare tid med å sette nummer på vitsene, for vi regnet med at det var de samme som gikk igjen - da som nå. Man måtte jo for all del være effektiv i dette akkordpregede miljø, og dette skulle altså hjelpe oss å spare tid. Ved bare å si et numer, skulle alle vite hvilken vits man mente, og så kunne man le deretter.

I dag vil jeg ikke påstå at dette er så sensasjonelt, men dengang, for førti år siden, var det nærmest revolusjonerende i vitsemakingens historie. På toppen av det hele kom selve nestoren, Hans Andersen, på at vi slett ikke behøvde å kaste bort tiden med å le heller, vi skulle bare tilkjennegi latteren ved å si "makk-makk". Jeg er ikke sikker på at dette virket etter sin hensikt, men det var vel nettopp det som var hensikten. Tenk deg en stille malerstund som plutselig blir avbrutt av et "Nummer 182. En kort pause, og så sirrer det av "makk-makk" i luften. Siden lo vi langt og lenge - neppe av vitsen, men av vårt eget idiotiske påfunn.

Det slår meg plutselig at i noen år hadde vi faktisk tre generasjoner Wilhauer i maleriet på en gang, og det er vel i grunnen ganske enestående. Det var eldstemann Wilhelm som var tyskfødt og importert til PP, han var forresten spiritist og hadde hilsener til oss i tur og orden fra folk i nærmiljøet ettersom de vandret bort, men vi fikk aldri greie på hvor de var havnet. Sønnen Erik var norskfødt og igrunn en artig pusling. Han drev mye med fotografering, også for fabrikken, og fikk således et eget "mørkerom" her. Der oppholdt han seg meget, og visstnok ikke alltid alene. Han levde ikke alltid sammen med sin kone og stelte og rotet mye selv, bl.a. husker jeg han hadde en tobakkseske i skuffen som det var smør i, og sukker han hadde han på et lite åpent glass. En gang smurte han et stykke brød for meg da jeg av en eller annen grunn ikke kunne komme meg hjem for å spise. Aldri har jeg hatt mer intens hjemlengsel enn akkurat da jeg spiste det; smør med tobakkstrevler og nikotinsmak, så sukker strødd oppå med et tydelig islett av rander-blåfarge. Jeg visste ikke at randerblå kunne være så mettende.

Siste ledd på stammen var Fride, datteren til Erik altså - ja til sin mor også selvsagt -, for hun satt i trykkeriet og het Marha. Erik og Wilhelm var i lange perioder ikke på talefot med hverandre på tross av at de var far og sønn. Da skrev de lapper til hverandre og stakk dem bort på arbeidsborddet når den annen part var ute et ærend.

Om vinteren hendte det ofte at lagerfolkene kom ned til oss for å varme seg. Der oppe, hvor "katedralen" er nå, var det ingen slags fyring, og det var glissent og trekkfullt. Det hendte til og med at vi måtte børste sne av varene. Lagersjefen selv, Hagbart Halvorsen, var vel en litt enfoldig sjel som var seg sin stilling meget bevisst, en gammel seilskutemann, litt for rak i ryggen, og med en stor hvit, bart som han snurret flittig på. Det er kanskje ikke så pent å si det om sine salige henfarne, men de som husker "Bustenskjold" fra det gamle Arbeidermagasinet ... det lå likesom et brorskap i luften her.

Hagbart hadde sort lue med blank skygge som han uavladelig lettet på og klødde seg der hvor engang panneluggen hadde hatt sitt feste. Dessuten hadde han sort vadmelsjakke hvor den øverste halsknappen var kneppet - slik var vanlig den gangen. Ingen av de andre på lageret våget å ha sort vadmelsjakke, for det var formannsjakka som bare ham kunne ha. Hagbart var ellers snill som gull, men også svært høytidelig i sitt ordvalg.

Vi hadde i den tid en dekor som vi kalte 49b. Den, og f.eks. "nordisk", var tidkrevende, og fikk først en maler en slik porsjon, kunne han være beskjeftiget ganske lenge. Hagbart's kommentar i slike situasjoner kunne f.eks. være: "Nei, de servisene får stå lenge, Salves sitter i 49b". Salves, det var altså Salvesen, for alle "sen-navn" ble kortet ned på denne måten i maleriet. Jeg f.eks. het bare Thorstens (jeg het jo Thorstensen den gang). Men det særpregede ved uttrykket er "å sitte i 49b" eller forsåvidt også "å sitte i Nordisk". Hør bare hvilket særpreg setningen får, det å sitte i en dekor. Det taler på en deilig måte om respekt for arbeidet, om yrkes-stolthet, og om hvordan denne maleren nødvendigvis skal være oppslukt av det han driver med. Rent filologisk vil jeg si at denne vendingen på en genial måte tolker en slik arbeidssituasjon. I dag "sitter" man ikke i noen verdens ting, og nordisken er for det meste gjort til bunttrykk.

Det hendte at man skoftet en eller et par dager - det kunne være sykdom, andre ting eller akkorder der utbyttet ble dårligere enn godt var. Når akkorden var gode, kalte vi dem "spekk", men var de dårlige, måtte vi "ha bær", det vil si et forskudd forat "det skulle bære seg". Kanskje det var flest av den dårlige sorten, eller hvordan ville du f.eks. like å rande 1000 eggeglass for kr. 7.50 altså 0,75 øre stykket, med en ca. 2mm bred gullrand oppe ved kanten? - og selvfølgelig - gullet betaler du selv! Eller sett deg og gjør en hullrand på kanten av kopp og skål, en gullstrek på hanken av koppen og en gull-linje i speilen på skålen, og dette får du to øre for - og gullet kjøper du selv. Dessuten skulle det være dekornummer og kjenningsbokstav under en god del av varene, og du må frakte dem til arbeidsbordet, ofte støvtørre også.

Vel, med dette får du i alle fall bakgrunn for at vi oppfant makk-makk.

Før jul var det ofte hektisk. Det begynte i november eller først i desember med å arbeide overtid. Da strømmet ordrene inn, og alt skulle være ferdig før jul for det eksisterte ikke noe liv etter jul - hverken for julegriser eller oss andre - griser, hadde jeg nær sagt. Men på mange måter var det en hyggelig tid. Vi kunne da sitte til 8, 9 om kvelden, og det merkelige var at den tiden etter ordinær arbeidstid, altså utover kvelden, ble likesom tonen mer gemyttlig. For det første var det en viss hygge med å sitte lunt og varmt inne mens desemberkvelden stod mot rutene og skulte misunnelig inn til oss. Taklysene var som regel ikke satt på, bare arbeidslysene helt nede ved bordet, så det lå en mild skumring over hele lokalet. Plutselig kunne noen begynne på en sang, det være seg en julesang eller en annen melodi, og straks falt nye stemmer inn, flerstemt og i full harmoni. Så kom overmaleren, Marx, og skulle klarere varer ned til muffelen - ikke et forstyrrende ord til noen, bare nynnende med sin dype bass borte ved reolene, og så kom "Simon på lageret" med en kasse kopper og ditto tenor - det gjaldt bare å ikke skramle med varene, synge med så lenge du var i maleriet, gjøre ærendet ekstra langsomt. Det var mye musikalitet ute og gikk blant de gamle malerne!

Ettersom dagene svant og vi kom kloss innpå julen, hadde vi et tablå som stadig utviklet seg. Det var da Reidar Olsen skulle deklamere "det lakker mot jul". Peter Bendow hadde skrevet denne føljetong som gikk i Porsgrunns Dagblad, teksten var omtrent som følger: "Det lakket mot jul og ute falt sneen tett og hvit. Inne på kjøkkenet var det travelt med bakst og matlagnning. Herlige dufter bedøvet nesten nesevingene der de dirret i all vellukten. Barna stod åndeløse rundt kjøkkenbordet med mel på fingrene og mel på nesetippen, og fulgte med på alt mor foretok seg. Det stod julekakene ferdig til steking, duftende og fulle av rosiner ..." Og så var det altså Hohners tur i det han gløttet på døren fra "det lille maleriet" og det kom på hans tilnærmede norsk: ".... og ute på trappa sitter pappe så foll som en treia tritt." Slik var uroppførelsen, men de senere gjentagelser har visst glidd litt ut av min huskekasse.

Men vi hadde julestemning på andre måter også. Jeg husker en av de første krigsjulene. Man hadde en viss trang til å flokke seg, være sammen om noe da - det er vel en erfaring de fleste okkuperte har, tenker jeg. Vi hadde flokket oss sammen til et sangkor og øvde litt i spisepausene hvor Sigmund Sandvik var den selvfølgelige dirigent. Enten det var lillejulaften eller selve julaften, det husker jeg ikke. Men da vi kom om morgenen kl. 7, fant vi ut at vi skulle begynne dagen med å synge. Det var nemlig i alle fall den siste arbeidsdag før jul, så noen senere anledning fantes ikke. En eller annen kom da med det geniale forslag at vi skulle gå ned på brygga og synge for den ganske by.

Som sagt, så gjort. Der stod vi da, en flokk sorte mennesker foran en bred sort elv det som ennu var igjen av vinternatten. Rundt oss et sneteppe som underglasur, ellers var det mørke silhuetter. Og synge gjorde vi, kanskje det mest helhjertede vi noen gang har opplatt våre stemmer. Folk som skulle til å arbeide, stoppet på gamlebrua og kom seg ikke videre. De ønsket nok inderlig at de kunne stått med oss i flokken, sluppet løs alt som hadde bygget seg opp inne i dem i denne krigstiden, latt julesangene få vitne om den glede og fred vi ikke lenger hadde, ranet som vi var for alt, uten vårt samhold, uten vår sang.

Siden gikk vi stille hver til vårt - det hadde vært jul.