Glimt fra en gammel bedrift, 10

av Harald Vemren

Sist tok jeg for meg radarparet vårt, Wiesner og Leuchtmann. Pussig nok forbinder jeg dem umiddelbart med tegneserier, litt komisk-parodiske som de var. Muligens var de litt beslektet med "Utdrag av to muntre fetteres reisedagbok, alias Lund og Lilleskau". Og hvem husker ikke dem fra "Allers Familie Journal" som vi guttedagene kjøpte hver lørdag - for uten Allers var det ingen skikkelig lørdag.

Det var på midtsidene enda, Lund og Lilleskau på høye, Villy og Dora på venstre side; ja for Villy og Dora husker vel dere som er gamle nok? Langt nede i de asiatiske jungler lot de seg omslynge av kjempeslanger så de til slutt så ut som garnnøster mens gamle onkel Hans som en slags "backing gaup" i en grand-prix-finale opererte i bakgrunnen, med hvitt skjegg og lange skaftestøvler som han aldri hadde av bena. Kanskje likte ikke Dora sokkevask? Nok av det, de ble i alle fall alltid reddet, og onkel Hans kveilet sindig rundt et tre og slo vrangknute på dem. Men du verden - før man vet av det, er man langt ute i digresjonenenes moldbakke istedetfor å vasse trygt rundt på sine yrkesminners grunner. Lukk meg inn i PP's minneverden igjen, og der vil jeg ta for meg Hans Andersen denne gang, selve indianerhøvdingen vår fra den tid.

Han var nemlig fra Knardalsstrand, Hans Andersen, og befolkningen der ble kalt indianere. Andersen er omtalt i Porselensboken av 65 v/Alf Bøe som en av de virkelig gode kildene. Men det var ikke bare som kilde han gjorde seg bemerket. Han var den ubestridte høvding i mange år, salomonisk i sin dømmekraft i små og store saker, rettvis og jovial som han var, ble han det naturlige midtpunktet i maleriet, ikke engang tidligere omtalte Ludvig Larsen greide å få den sindige mann ut av fatning. Han var intelligent og belest, var en tid en ikke ukjent kommunepolitiker - selvom jeg ikke skal sette denne kategori mennesker i noe spesielt forhold til overnavnte fortrin. "Han hadde boka," sa mine eldre kolleger, og det betydde at han var den kloke. Man hadde stor respekt for bøker den gang.

Det er vel nokså riktig å påstå at Hans Andersen skapte det første kartoteket i maleriet, og det har jo blitt ganske omfattende etterhvert.

Ferdig bunttrykk så vi lite til den gang, det gikk mest på ståltrykk som ble kolorert for hånd. Ståltrykk, det vil si mønster som var gravert i en stålplate, derfra overført til papir og videre over på porselen. Som man skjøner, var det bare konturene i mønsteret som kunne trykkes, og fargene ellers ble, som sagt, lagt inn for hånd. Dekorforslagene var stort sett tegnet med tusj og så fargelagt med vannfarger. Når de skulle videreføres til porselen, måtte man bli enig om hvilke farger man da skulle benytte, og dette skulle jo huskes til neste gang dekoren skulle brukes.

Fargene hadde sitt nummer, dekoren sitt, og endelig var modellene nummerert. På en ordreseddel kunne det derfor godt stå 300 par 420/2 med E.76 i 645 (E 76 var dekoren, 645 en grå farge). Dessuten måtte det noteres hvordan dekorene skulle anvendes på de forskjellige gjenstander. Og det var her Hans Andersen viste sin fremsynhet. En dag husket man kanskje ikke lenger, og klødde seg i hodet - men Andersen klødde permene på sine notisbøker, og innenfor disse fant man som regel det som ellers ville stått i en annen bok: glemmeboken. Kanskje det var det mine gamle kolleger omtalte som "boken".

Han var så meget mere enn en notarius, Andersen, eller for å pretendere litt med begrepet, kunne man si han var maleriets Assurbonipal, nemlig en gammel assyrisk konge som regnes for å være verdens første arkivar. Som Gerhardsen i senere år har blitt kalt landsfaderen, var nok Andersen allfaderen i maleriet, med et videre spenn. Til ham kunne du komme med alt - fra hjertesorg til selvangivelse; eller rett og slett hvis du trang til en hårklipp. Vi hadde en hel times middag den gang, så litt frisering kunne det saktens bli tid til.

Når jeg nevner dette med hårklipp, så er det vel egentlig for å åpne for en episode jeg minnes fra en slik ettermiddagsstund. Jeg var gjerne tilbake etter middagen, og satt da gjerne og syslet med noe mer lytbetont maling. Så var det at tidligere nevnte radarhalvpart Leuchtmann skulle klippes, og Hans Andersen gjorde seg klar med sin håndklipper, en "Burman", husker jeg. Noe forførende "crew cut" var det såvisst ikke snakk om, snarere en slik "Bjartmar Gjerde-klipp", uten olje i håret.

Nå var det ikke mange innhuggene Hans hadde fått gjort, før han ble avbrudt av ett eller annet. Da stakk han sin "Burman" i henden på meg og sa: "Skal du bli en skikkelig maler, gutt, må du også kunne klippe" - "Det er som å klippe en sau," fortsatte han, "like kort hele veien. Bare sett igang!" Dermed gikk han, og overlot til meg selv å ta de først usikre klipp uti frisørkunstens viderverdigheter. Det ble ikke mange mange - klipp altså. Maskinen satt seg bon fast, den hadde likesom bitt seg fast med alle disponible ståltenner og var altså ikke til å rokke. Jeg lirket og lirket, men "Burman" hadde bestemt seg og nektet ethvert smaarbeide. Jeg ble stående og betrakte dette underlige syn og oppdaget at igrunnen minnet det meg om en kornåker hvor slåttekaren var gått hjem til middag og slåmaskinen stod øde og forlatt igjen. En fire-sentimeters fure delte høyre og venstre side som et slags biologisk ingenmannsland. På litt avstand kunne det også minne litt om en apache-indianers hodepynt, litt ribbet, så bare to av fjærene var tilbake - nemlig begge håndtakene på mr. "Burman". Men forfra minnet de faktisk om horn og stod likesom ikke helt i stil med den gode Leuchtmann.

Vel, han måtte jo bare sitte der, han, inntil Hans kom tilbake og fikk overtalt "Burman" til å slippe taket. Men det var i alle fall første og eneste gang jeg har sett en porselensmaler rande kopper med en så selsom hodepynt.

Jeg nevnte at Hans Andersen var ganske belest. Han kunne sitere kjente diktere og slå an noen latinske gloser: "Mea culp, mea culpa", sa han gjerne hvis det var noe galt han var skyld i. Dette gjorde meg nysgjerrig, så han var den direkte årsak til at jeg i 1939 gikk til innkjøp av Cappelens ett-binds leksikon som jeg i alle år senere har hatt liggende på min arbeidsplass, og som har vært meg til megen nytte og glede. Jeg ville lære meg å kunne svare ham på samme språk, og dermed oppstod en gang følgende replikker oss imellom: "Du Haraldus konservatismus" (Han var A.P. - mann, og jeg muligens ikke), hvorefter jeg - ved å ta frem min beste engelsk/latin svarte: "Yes-us".

Hans Andersen opprettet også sin egen minibank i maleriet. Ja, nå kan du lure nå. Bank du, lissom - hva er det for tull? Men jo, en slags bank var det nå, gullbank til og med!

Saken var jo den at vi brukte mye gull; ikke bare brukte, det hendte vel også at man misbrukte det. Og det var på grunnlag av dette misbruket at Hans Andersen opprettet denne minibanken. Det foregikk slik at alt det gull som var feil randet eller på annen måte var til unytte, det samlet vi opp i filler, og når fillene var så stinne av gull at de ikke ville absorbere mere, så solgte vi dem til ham. Han takserte dem etter skjønn, og det kunne bli en 50-øre eller en krone, kanskje halvannen dag og, for den saks skyld, og det var penger den gang, en hel timelønn!

Fillene sendte Hans et eller annet sted hvor de brant dem og skilte gullet ut fra asken, og hvis du mistror dette så kom og la meg vise deg: Jeg går nemlig med noe av dette gullet i munnen. Det hadde seg slik at jeg trengte til en tannreparasjon i de vanskelige krigsårene men kunne ikke skaffe min tannlege gull. Hans Andersen kunne det imidlertid. Jeg skylder vel å forklare at han da fikk tilbakesendt det gull som var utvunnet mot en rimelig provisjon, selvsagt.

En livsklok og intelligent mann har også ofte humoristisk sans, det mener nå jeg ihvertfall. Således også med Hans Andersen - en riktig lun og stillfarende humor hadde han, ikke den man skoggeler, men den man humrer av. Han hadde en liten, hvit gulleske i skuffen sin, Hans, og i den esken hadde han en stor hemmelighet; ja, så hemmelig var den at den tilmed var pakket inn i vatt. Særlig var det skolebarn - som jevnlig kom på besøk - som fikk se dette rare av alle ting. Spekkferdige av nysgjerrighet stod de rundt ham når han hadde kallet dem bort til seg og ham sakte åpnet skuffen sin, tok varsomt den lille, hvite esken, ristet forsiktig på den og holdt den opp mot øret. Aha - en eller annen insekt eller bille, et lite dyr, tenkte de vel alle. Og spenningen var til å skjære med kniv i tykke skiver. Langsomt åpnet han lokket, fjernet vatten, og der - gule og halvråtne lå alle de tenner han i årenes løp hadde måttet gi avkall på ...

Han hadde et handicap, Hans Andersen. Ikke at det på noen måte skal virke nedvurderende på ham å snakke om det, snarere tvertimot: Han var meget halt, og dermed svært avhengig av sin sykkel. Somer som vinter var det hans trofaste fremkomstmiddel, men i dag sykler ikke denne trauste indianerhøvding lenger: Jeg tror han flyver, selv om hans liv her på jorden kanskje ikke kvalifiserte ham til noe medbrakt flysertivikat, så har han kanskje fått det post mortem. For Vårherre, der han hersker og styrer. Han ser nok folket an, for vi skal ikke granske hjerter og nyrer, det er ei verv for støv, men for dets styrer.

Og la meg slutte som i prestens tale i Peer Gynt (tross sine ulike ben): Den mann står neppe som en krøpling for sin Gud.