Glimt fra en gammel bedrift, 9

av Harald Vemren

Malerne, porselensmalerne altså, var på mange måter en priviligert stand. For det første tjente de ganske bra, og for det andre hadde de et meget renslig arbeide. Det lå likesom en latent misunnelse i luften når noen snakket om "ma-a-a-lerana" (her savner jeg forøvrig et skrifttegn som angir at uttalen av "l"-en er så tykk som bare misunnelsen kan få den til). Dessuten luktet det så godt av oss, sa folk. Vi hadde jo gangtøyet vårt inne i arbeidslokalet den gangen, så det var kanskje ikke så rart. Vi brukte da både terpentin, nellikolje, lavendelolje og av og til andre velluktende oljer også, og selvfølgelig trakk duftene inn i tøyet. Folk kunne faktisk snu seg etter oss på gaten og si til en eller annen følgesvenn at "der går en porselensmaler". Selv har jeg en svigerinne som omfavnet meg hver gang vi traff hverandre, og hun sniffet nesten singleten av meg, så godt luktet det, sa hun.

Alle vet jo i dag at denne fabrikken beskjeftiget en god del tyskere, særlig i dreieriet og maleriet. Navnene deres treffer man stadig på, byen over. Man skulle helst kunne snakke litt tysk den tiden jeg begyndte her, og mine eldre norske kolleger beflittet seg ivrig med å knote på gjestemålet. De syntes nok det var litt stas med denne knotingen, de gamle guttene, men aldri kan jeg huske at noen av dem gride å snakke så tysk at ikke vi heilnorske skjønte altsammen.

Jeg lærte noe tysk den tiden jeg også, av skøyeren Hohner som jeg før har omtalt. Det var et par viser i bayersk dialekt, men innholdet egner seg visst ikke til å oversettes.

Innledningsvis nevnte jeg at malerne var en priviligert stand, og det var nok noe de hadde tatt med seg hjemmefra, disse tyskerne som dannet grunnstammen i det gamle maleriet. En ting som peker klart i den retning er det det fortalte at i alle fall enkelte steder i Tyskland gikk porselensmalerne i en slags uniform; når de var utlært, hadde de rett til å bære et dertil bestemt sverd. Det høres litt sprøtt ut, men det er deres ord, og tysk våpensvermeri tør vel være kjent også idag.

Jeg opplevde aldri å kunne risse mitt navn på penselskaftet på et sotet lampeglass, jeg er født i glødelampens tegn. Men mine gamle kolleger kunne det. De hadde kun parafinlampene å greie seg med og måtte tilmed kjøpe parafinen selv, gjerne for en tiøring i slengen, på apoteket.

Vår gamle veteran Ludvig Larsen, com amore kalt "Lullen", kunne en sveie om det. "Det var en læregutt", fortalte han, "som var så rappkjeftet og tillot seg tilmed å svare de gamle malerne. Og det skulle man nå aldeles ikke ha noe av. Så ba jeg ham litt brennkvikt å komme seg bort på apoteket og kjøpe for 10 øre parafin til meg. "Dessuten kan du få med deg for 5 øre med folkevett det samme!" Læregutten torde ikke nekte, for det var helt vanlig at man måtte gå ærend for de gamle, utlærte. Ja, det hender sogar at de ble sendt hjem for å hugge ved. Gutten trev lua og la på dør, men før han lukket den helt igjen, kom det en høy klar gutterøst; "Skal jeg si at det er til deg, Larsen?"

Larsen, ja - han var en slags misnøyens glade tolker, så inkonsekvent det enn kan høres. Når jeg sier det slik, så er det fordi han alltid var misfornøyd og alltid negativ, men han uttrykte det på en slik måte og med en slik snert at det var aldeles festlig å høre ham når misnøyen boblet som verst. Han var således det gamle maleri's store muntrasjonsråd. Hør bare hva han kunne få seg til å si til en litt for nysgjerrig, velmenende dame som nøye stod og studerte hans ikke alltid like raske arbeidsmetoder. Larsen satt og randet ovalfat. "Hvor mye har De for dette da,?" spurte hun. Lynrapt ramset Larsen opp en regle som siden er blitt en slags indeks for maleri og akkorder."Jeg har to kroner kosten og dagen, og prisen på halve veden." Damen fikk bare kvekket frem et lite "ååhhh" før hun skynsomt trakk seg tilbake; men hun så i alle fall ikke klokere ut.

Eller la meg ta en annen episode. En skoleklasse kom på besøk en gang, unger i 10-12 alderen, skulle jeg tro. En av dem trengte seg nesten opp i henden hans, men ikke at Larsen lot seg merke med det, nei. Tvertimot spurten han vennlig og blid; Hvor kommer du fra, gutten min? "Jeg kommer hjemmafra" kom det kjapt. Men da smalt det! "Det kan jeg se på snørrtrynet ditt," hveste Larsen like opp i glaningen hans, og gutten, stakker, ble så fælen at han hoppet rett opp og ned, og vekk var han; og hele klassen, med læreren inklusive, kom seg ut i en fei. Dobbelthaken til Larsen la seg saktelig på plass igjen etter å ha dirret faretruende en stund.

Larsens glansnummer var å kopiere kunstløpet til Aksel Paulsen, vår gamle, store skøyteløper - dette til tross for at han vel burde ha vokset fra slikt forlengst. Dette skjedde lørdag formiddag - ikke hver lørdag -, men nå det skjedde, skjedde det lørdag formiddag. Det skjedde i det hele tatt en god del på disse formiddagene. Vi sluttet jo kl. ett den dagen, men i maleriet var det likesom ikke or'ntlig arbeidsdag den dagen. Noen jobbet jo litt, andre praktisk talt ikke. En og annen flaske bokkøl fant vel alltids veien inn, de var greie, malerfrakkene, sånn. Noen pølsesnabber, særlig saltpølse, stimulerte tørsten ved siden av. Og så gikk man likesom på besøk til hverandre da, og koset seg. Men så kunne altså det hende da, som gjorde at Larsen fikk anledning til å vise sine ferdigheter på gulvet.

Vi hadde nemlig en mann som heter Reidar, "to-rader-Reidar" holdt jeg på å si. (Ja du får unnskylde meg Reidar Olsen, og det vet jeg du gjør!). Så hendte det altså at dro opp en låt på denne to-raderen og da kunne følgende skje: To sprinkelkasser ( i bruker jo sånne i maleriet fremdeles), og ble satt sammen mot hverandre, inne i disse kassene var da Reidar plassert, og så la man et stort papir over så ingen skulle se ham. Reidar skulle bare spille han, for det var Hohner som var den store konsertmester og stod bak kassene og sveivet med en tenkt sveiv. Dermed skulle det hele forestille en lirekasse, og muligheten til å gi en skjerv til denne fremtoningen var tilstede i rikt monn, da det var satt en kammerpotte oppe på kassene til det bruk. Jeg kan ikke huske om utbyttet noen gang ble tellbart, selv ikke når Larsen gled elegant utpå tregulvet til skøyteløpervalsens smektende toner, virvlet seg inn i piruetter og dødsspiraler på indre og ytre skjær - alt med en verdighet og stil som ville fått nitallene til å drysse som nedfallsfrukt over skjermen i dag. Det kunne vel hende at det kom "uønskede personer" inn under en slik forestilling, og da var Larsen "bare på vei bort til vasken for å få seg litt vann", Hohner hadde plutselig en støvfille i hendene, mens stakkars Reidar bare hadde å sitte musestille inne i kassene, hvis han da i det hele tatt hadde oppfattet situasjonen. Hadde han ikke det, så .... jo da.

Vi hadde en mann blant oss den gangen, som het August Wiesner. Han var en flink blomstermaler og ble satt til mange slike ting hvor man trengte litt mer håndlag enn de fleste hadde. Wiesner var en stille, blid kar, gammel ungkar var han også. Egentlig er det vel ikke så meget å berette om ham, men nevnes bør vel det at han må være det eneste menneske i verden som har sett et ormebryllup. Og dette skjedde søndag morgen ute i Øiekast.

Joda, han hadde med egne øine sett et ormebryllup, og han beskrev det for oss mandag morgen, og tro ikke at det var noen dårlig spøk fra hans side. Nei, nei, det var det såvisst ikke, men hva som hadde fått ham til å se slike underlige ting, fikk vi aldri vite. Noen skrønemaker var han vanligvis ikke, og heller ikke noen stor begersvinger.

Sammen med kollega og landmann Carl Leuchtmann dannet de likesom et radar-par som no tok seg et par glass øl på lørdags ettermiddagen. Leuchtmann hadde visstnok forfrosset benene i skyttergravene i første verdenskrig, og siden var benene stive; jeg tror ikke han kunne bøye knærne, i alle fall gikk han med stive ben, da særlig på helene. Når så disse to kom fra restauranten utpå lørdagskvelden, var det et aldri så artig syn: Litt brisne og blide kom de, og da gikk nemlig Wiesner sidelengs - tro det eller ei -, og Leuchtmann gikk så på helene at han rett som det var måtte ta to skritt bakover for å sikre balansen. Tenk dere dette paret, ivrig tysk-talende sammen, nedover fortauet, den ene med ryggen halvveis vendt mot en kollega som bare i korte leiter av gangen er oppe på siden av den første. Det var til å klø seg i hodet av.

Leuchtmann var forøvrig noe for seg, ungkar han også, tynn og mager. Han kunne faktisk minne litt om den legendariske Mahatma Gandhi. Fingrene hans var knoklete og giktiske, og han rystet og skalv på hendene så man kunne lure på hva slike fingre kunne med en pensel. Han måtte da også lukke fingrene om penselskaftet med venstre hånd, men når han satte igang, var han stø som andre. Igrunnen var han et stakkars ulykkelig og ensomt menneske som prøvde å kompensere litt av og til med noen halvlitere. Hadde han kompensert litt for tidlig på lørdags formiddagen, hendte det at han fikk den store hjemlengsel. Da ryddet han arbeidsplassen, solgte eller ga bort alt av farger, gull og pensler, så skulle han gå til direktør Keim og si opp. Men det fikk vi som regel forhindret. Mandag morgen tuslet samme mann forsiktig rundt og fikk alt tilbake igjen. Vi kjente historien og visste hva som ville skje, så tingene hans lå alltid klare.

Han ga tingene et navn, Leuchtmann, og så var han ferdig med det. De fleste husker vel kanskje en kjent amerikansk krigsreporter, Hubert Knickerbocker. "Do Reidar," kunne Leuchtmann si, "jeg kenne den kanikkelpokkel, do. Han skrive i aftenposten do vet ..." Eller fra den tiden det var en borgermester i Chicago som het Chermach. "Do Reidar (det var som regel ham han henvendte seg til), "jeg kenne den tschermach do, den borgermester do vet. Vi var sammen i Tschechoslowakia ..." Og så fulgte en kald latter, omtrent slik jeg kan tenke meg et lik ville le, om det hadde kunnet. En dag tidlig under siste stivnet resten av Leuchtmanns legeme, en fremmed mann ble lagt i fremmed jord, ingen kjente eller kjære rundt graven, bare en håndfull kolleger som tok fri en stakket stund for å følge ham til hvilen der Wiesner allerede lå og ventet, forhåpentligvis ikke med ryggen vendt halvveis mot ham.