Glimt fra en gammel bedrift, 8

av Harald Vemren

"Ceterum censeo Carthagineum esse delendam", kunne man kanskje begynne denne artikkelen med. Det var som kjent Cato den eldre som alltid pukket på at Carthago burde ødelegges.

Vårt lille Cartagop måtte da være lossestillasene, en del av kølabua, og ellers et gammelt skur bak denne igjen, som forresten ble satt opp av gamle rivematerialer fra det gamle brenneribygget; ja og så var det den vesle bua som pretensiøst nok ble kalt maleriverksted men egentlig var det som et grisehus; det får jeg prøve å komme tilbake til.

Vår tids Catoer, de som barberer landskap og omgivelser for all nostalgisk rønne-svermeri, har vel andre hensikter enn bare å ødelegge! Vi får se.

Jeg har tidligere vært inne på det liv som utspant seg når Englands-båtene kom med køl, det er jo så lenge siden som i 1939, men nå står altså stillasene for fall.

Jeg minnes med vemod de gamle lossearbeidere, laere som vi kalte dem, utrolig skitne, med hvite øieepler, ropende og skrikende, småspringende bak sine rulleborr. To og to "tobber" kom jevnlig opp fra lasterommene og ble tippet i ventende "borr" oppe på stillasene. Tobber er hva vi ville ha kalt tønner i dag. De hadde to huller tvers overfor hverandre høyt oppe mot overkanten, en stert gikk gjennom hullene fra utsiden, og var festet på innsiden. Når "tobben" var full, ble den hektet over taljekroken og heist opp, alltid to og to. Oppe på stillaset stod en tallymann og hjalp til med tippingen; men han noterte også antall "tobber". Til dette hadde han en fjæl som var spikret opp på en lekte, en tømmermannsblyant som hang i en hyssing, og hver "tobb" fikk en strek på fjæla; fire "tobber"- fire streker, og så en strek tvers over de fire for den femte "tobben". Det var lettere å telle slik, for da ble det likesom 5 og 5 av gangen. "Tobbene" hadde et bestemt hullmål slik at man alltid skulle kunne vite hvor meget som var kommet iland.

Ellers var stillasene en del av vår lekeplass. Det var riktig guttedeilig å ligge oppe på dem med hodet utenfor kanten, et fiskesnøre i handa og en blikkboks med "beitær" hentet under do-trammen. Den var lett å flytte, do-trammen, og "beitene" var feitest akkurat under den, uvisst av hvilken grunn.

Vi fisket ikke bare "på lissom", nei; det leika da fisk nede i kavet, som det står i sangen, både småtorsk, kot, lyr og hvitting. Ja, også flyndre da, selvsagt, men den hadde allerede fått betegnelsen "dassflyndre", så den kastet vi ut igjen.

Jo, når høstsola braste vemodig og lavt på himmelen et sted over Tråk-landet, og varmet de gamle, tjærebredde stillasene samt en tre, fire losslitte bukseromper, da var det godt å være et lite menneske og ikke så ille å være småfisk heller, ettersom vår fiskeiver nok langt overskygget våre evner i den retning.

Det var mens gamlebrua ennu møysommelig tygget kjetting og slapp den ut etter seg, opp og igjen, opp og igjen, alltid plaget av Svælgfos og Damfos, Kolbjørn og Thorsberg, for ikke å snakke om varerutene Herre og Vold, og endel til, selvsagt. Vi hadde en regle om som deksmann på Herre alltid måtte bite i seg når de langsomt gled forbi bare et tresteg utenfor brygga vår for å legge til ved Vestre Dampskibsbrygge. Da ropte vi med frydefull gutteondskap: "På Vold er det mange troll, på Herre er det enda verre, for der er det fanter på alle kanter". "Vold" og "Herre" var vel, som man skjønner, rutebåter som anløp Vestre brygge, alt mens den gamle tollboden tvers over elva fikk sitt skjønne speilbilde skåret opp i lange fileter som likesom levde og kravlet som slanger opp på bølgeryggene når båtene passerte.

Det er lenge siden fisken blev borte ... da kan det være det samme med stillasene også.

Visste du forresten at "kølabua" en gang hadde jordgulv? Det hadde den faktisk, men så viste det seg at faren for selvantendelse ved å lagre en 3-400 tonn kull inne på et slikt gulv ikke var uvesentlig. Det hendte tilmed flere ganger, og jeg husker godt hvordan det ble støpt gulv dengang, det må ha vært midt i 20-åra. Etter å ha ryddet hele bua, ble gulvet dekket med stein, vanlig stein fra et steinbrudd. Deretter strakk man snorer med lik avstand, akkurat som løpebaner på en idrettsplass, og så satte man steinplukkere igang i hver sin bane, akkord med fast pris pr. løpende meter. Det holdt forresten på å bli bråk av det , enda så trangt om arbeid det var; en av pukkerne; Hjalmar Tranberg, forresten bror av dreier og klarinettblåser Karl, var så urimelig rask til å knurre: Enden på den visa ble at Hjalmar måtte stikke hammeren i beltet og gå. Det hjalp ikke at han "pukket" på sin rett.

Det som vi nu kaller malerverkstedet var forøvrig blitt satt opp som grisehus. PP drev nemlig med griser her under krigen. Tvetydig nok, kan man vel kanskje si, at vi i alle år har drevet med griser, men den påstånd vil ikke jeg forfekte. Sammen med "Heistad-suppa" skulle vi riktig fetes opp ved hjelp av disse gedigne ernæringskomponenter. "Heistad-suppa" ble kalt slik fordi den kom fra hermetikkfabrikken på samme sted, og den bestod da av forskjellige ubestemmelige vekster som tydeligvis hadde hatt en nær tilknytning til moder jord. Det var nemlig alltid noe grusaktig, ufordøyelig igjen på bunnen av pletten, som knaste under kjeven. Nyregrus, mente noen.

Men hvor egentlig disse grisene skulle tre støttende ble vi aldri helt klar over. Vi hadde jo ansatt en kokk som stelte både med suppa og grisene, en gammel seilskutekokk forøvrig, Ole Gundersen het han. Men vi kalte ham alltid "Ole Bannær" på grunn av hans vaneartede verbale omgang med en viss person. Nu deiser altså grisehuset i bakken slik som dens tidligere beboere må formodes å ha gjort en eller annen gang i en eller annen dyp stillhet. "Forøvrig er det min mening at grisene bør slagtes," har kanksje en daværende Cato dengang uttalt, og som sagt i dyp stillhet. Og dermed faller et monument over en bedrifts ernæringsvennlige tiltak. Men sitter man ikke i grunnen igjen med samme spørsmål disiplene stilte ute i ørkenen, da de stod der med 5 brød og to små fisker: Hvad var det til så mange?

Jeg har navnt Vestregate 38 før, som lå omkring "der hvor Grethe sitter og glasserer". Hun gjør nå ikke det lenger, men stedet er der troligvis fortsatt.

Det var et herlig gammelt hus, med en like herlig gave, og må ha blitt kjøpt av PP tidlig på 1900-tallet, for vi flyttet inn der 24-25, og da hadde Karl Jensen bodd der lenge før oss.

Den første eieren jeg vet om het Mathisen, og var silkeimportør. Han reiste meget, og hans kone lå visst meget tilsengs. Dette vet jeg for far var fast vedhugger der i sine guttedager, og derfor var det jo ganske pussig at han senere skulle flytte inn der. Rett som det var ropte hun på ham og skulle ha ham til å gjøre visse ting, blant annet å hente en vinflaske fra et - om ikke hemmelig, så i alle fall veggskap ute i entreen der; det var to slike, ett på hver side av entredøren. Idag ville man vel sagt om henne at hun var en vindranker.

Grunnen til at PP kjøpte huset var nok at man hadde behov for en fastboende mann på stedet, for det var mange ting å ordne, selv etter ordinær arbeidstid. Vaskekonene f.eks. kom aldri før utpå kvelden, de manglet alltid noe - slik var det i alle fall i vår tid der. Men det var jo mye annet også, skipsanløp f.eks., for båtene kom jo aldri i arbeidstiden. Møller skulle slåes av i slemmeriet, og mye annet ordnes.

Men det var andre ting ved dette huset som ville gjort det bevaringsverdig idag; gulvplankene på loftet f.eks., de hadde aldri sett en høvel, men var hugget til med øks slik at hvert hugg var synlig og likevel var det et sus av håndverk over dem. Minst 20 cm brede var de. Ikke nok med det, de var festet med håndsmidde spiker, det fikk vi erfaring for en gang vi løsnet en planke; lange, seige spiker var det, med tydelige merker etter hammerslag. De andre gulvene vet jeg var ihvertfall delvis fornyet, så de så ikke slik ut.

Huset ellers var tømret som seg hør og bør, og innvendig rappet, men laftingen ble holdt sammen ble holdt sammen av uttalige trenagler. Selvfølgelig spøkte det her, det kunne tusle og tasle både i trapper og på loft, og en gang jeg var alene hjemme en kveld, var det så ille at jeg måtte ta på meg og gå ut. Et sted oppe i loftskrokene var jeg sikker på at en liten tåkepusling gapskrattet og slo armene om sin egen corpus' tvilsomme materie, dansende mellom kulisser av luftig spindelvev.

Et stort, deilig uthus hørte også til; det lå helt ut mot Klyvebekken og hadde et åpent slep tvers igjennom som ble avsluttet med en steintrapp ned til bekken, et fattig lite pust av en slags norsk Venedig uten gondoler; vi nøyde oss med sinkbaljene til mor, som vi jevnlig forliste med.

Fra dette slepet gikk det en dør inn til bryggerhuset, og her var det som å tre inn i middelalderen. Jeg tror denne delen av uthuset var eldre enn resten, for her var det sotsvarte tømmervegger, en åpen benk i drivende svære materialer, rått tilhugget, samt en gammel grue, hvitkalket og forfallen, og med en diger bryggepanne som vi krabbet ned i når vi lekte gjemme ... Tillike var det to store skjul med jordgulv.

Her måtte noen yrkesfiskere ha holdt til engang i tiden, fant vi ut, for her hang fremdeles gamle glassblåsere, garn og stegler. Vi skal huske på at det tross alt ble drevet regulært fiske i Frierfjorden den gang, så det var slett ikke usannsynlig.

Nederst på tampen av uthuset, en lys og vennlig utedo med to huller, som til enhver tid blev overvåket av Kong Haakon og dronning Maud fra veggen vis à vis. Alvorlige og tenksomme fulgte de deg, i tykt og tynt, holdt jeg på å si. Dette lille verferds-avtrede var nok av nyere dato, det tydet en sirlig inskripsjon med blyant på veggen på. Her stod nemlig "Indvid 19. juni 1923. Jenny." Hva denne "indvielsen" ut på hin junidag, er leseren ikke berettiget til å vite, men en vakker høytidelighet har det sikkert vært, med blonder og hekter og bendelbånd, blygt løsnet av unge, vakre kvinnehender. Jenny, det må ha vært den senere hustru til Kristian Andersen, i mange år portner og senere formann i sliperiet, hun var nemlig datter av tidligere formann Karl Jensen som far avløste.

Det var et stort trev også over disse skjulene, ja over hele uthuste, i romslig trev med god høyde, og grovt tilhugne taksperrer omtrent i knehøyde. På flere av disse sperrene var det malt "Teater" med rød maling, og på spørsmål om hva det skulle bety, fortalte far oss at her hadde vår store sjef på Nasjonalteateret, Osebakk-gutten og senere Gerda Ring`s ektemake, Halfdan Christensen, spilt teater. Allerde som guttunge dro han rundt på tilgjengelige steder her i byen, sammen med jevnaldrende, og spilte til seg noen småpenger. Kulissene lå der enda flatt på gulvet, malt på cellulosepapp. De forestilte bl.a. en skiløper som rastet i sneen, med en bakgrunn av snetunge graner.

Mellom det som var blitt brukt til scene, og publikum, var det faktisk en en nedsenkning i gulvet som kunne minne om en orkestergrav. Nu var den fylt med gammelt høy, og det var den tidligere beboer, Karl Jensen, som hadde funnet på dette. På sommersvangre søndager, etter en bedre middag, når helgestillheten formelig flatet seg ut over Vessia og knapt en bikkje gjødde, da måtte det være herlig å kunne krabbe opp på et trev med høy og strekke ut sitt vomfylte legeme - for det var det han brukte høyet til. Når sommervarmen stod dirrende over taksteinen og solgangsbrisen lekte sakte oppover elven mens den lurte av noen vare vindevjer opp i haven, svalende inn gjennom gluggene på trevet, da måtte alt ligge tilrette for en himmelsk middagslur. Atmosfære - hvisket det lydløst til deg her oppe.

Jeg har nevnt enkelte ting om haven før, men ikke nok til at man kunne danne seg et bilde av den. Oppe ved verandaen f.eks. var det et digert kastanjetre som veltet sine løvkroner utover taket og over hele kroken verandaen dannet. Det var nesten alltid tussmørkt der oppe, og selv på lyse dagen var det likesom blått der, og skyggene ned mot violett.

Oppe i gården, tett inntil uthuset, stod en nesten like stor alm som vi lekte under når høstvindene feide den i hårroten og sendet frøene i svirrende flukt mot jorden. Da prøvde vi å se hvem som fanget flest, puttet dem i lua og talte dem opp etterpå. "Drittunger" kalte vi frøene, men det var vel fordi det var en av våre høstlige sysler å rake sammen og få dem vekk. Og det var ikke morsomt.

Ellers hadde vi denne deilige slyngestien ned mot vannet, med rips på den ene siden, og stikkelsbær på den andre. Det var stikkelsbær av alle slag: Røde, grønne og gule, store og små, de med hår på, og de "med ikke". Det forekommer meg at vi hadde stikkelsbærgrøt til dessert annenhver dag, og syltetøy av samme hver dag.

Det har vel ingen hensikt å ramse opp trærne i haven, men pæretreet kan ikke forbigås i taushet, et stort og kraftig sådant, med saftige Grev-Moltke-pærer. Det var ett av høstens høydepunkter når vi høstet dette treet, alle måtte likesom være med, selv onkler, men så var det også snakk om hundrevis av kilo. Det skulle være godt vær under innhøstingen, og det skulle absolutt være oktober. Da var tiden inne, sa far. Frukten ble båret opp og spredd utover hele loftsgulvet, for måtte ikke ligge oppå hverandre. Siden var det å spise grassat, slik at nattesøvnen jevnlig ble avbrudt av små, nødvendige ærend i det fri.

Videre nedover stien passerte man da blåplommetreet, surepletreet, for så, helt nede på brygga, å stoppe under kirsebærtreet.

Bak uthuset, langs Klyvebekken, hadde vi hønsegård, og der dominerte en omfangsrik jasminbusk og to gulplommetrær stod vakt ved siden av den. Men det var nok de gamle gravnestensapalene som var den største helligdommen, med sin solsvangre, gylne frukt, en frukt som var like ettertraktet av oss som gulleplene i Hera's skjønne have, og vi voktet vel våre epler like strengt som hesperidene voktet gulleplene. Om vi ikke hadde noen "Titanus" til å vokte inngangen til havne, så var det i hvert fall forbløffende hvor ofte far var i nærheten når en eller annen stein "glapp" fra oss. Disse eplene ble da også høstet med stor andakt, pakket hver og en i papir og lagt i en kasse med sagmugg, som ble bragt opp på det mørkeste kleskott; og neppe så noen av dem dagens lys igjen før på selve julaften. Det måtte i alle fall minst "røde hunder" til for å utløse en frigivelse.

Det var spennende om morgenen utover høsten, før eplene ble høstet: Det gjaldt å sikre seg mulige nedfallsepler, og vi kappsprang nedover duggvåte plenen, i hvite lerretskjorter sydd av melsekker fra Dyraas bakeri. Hvis noen skulle tro å ha sett hvitkledde engler danse over plenen en slik morgenstund, så nekter jeg å tro at Vår Herre ville ha stemplet dem med "kanadisk hvete" under et utvasket kornaks på brystet.

Men sommeren og høsten bød på andre gleder også, særlig søndag morgen før vi fikk frokost kunne det være spennende: Og spenningen bestod i at vi listet oss ned på brygga og satte oss dørgstille ned for å studere fiskelivet, og det var rikt: Flyndrene skjente som hvite flak nedover moldbakken, stim av karusser som kokket svingende med bakparten, ålen lå dovent innunder brygesteinene og døste eller svinget seg i myke slangebevegelser oppover Klyvebekken mot ukjendte mål. Ørreten stod likesom mer stille i strømmen og snappet små godbiter, jaget litt sidelengs og kom tilbake på samme plass. Slik kunne den stå i timevis hvis den ikke ble forstyrret.

Som man skjøner, var vannet klart som kildevann, og det sier seg selv at dette var en av våre lekeplasser. På slike stille, tidlige morgener var det godt å sitte på en brygge og fundere over det lille av livet man til da hadde opplevet. Og ute i storelven rullet lakseryggene jevnlig og brøt vannskorpen med små vannrynker, på sig opp mot sine gamle gyteplasser.

I dag er haven en samleplass for bråta - og et sted må man vel gjøre av den også. Der hvor vi løp på duggstenket pllen, under fristende eplegrener, kneisende idag en hvit propantank med dystre varselskilter; slyngestien er borte, alle de andre trærne også. Det er lenge siden Bolette Jensen tronet ned mellom bærbuskene, ruvende i fotsid atin, sminket som et av eplene over hodet hennes just da, og med en hel blomstereng på hodet, festet til noe sort med vide bremmer. Hun var en bestyrerinne på Utsalget og benyttet haven som en snarvei. Og et fristed var det også nede på brygga under kirsebærtreet, når klokken nærmet seg ett lørdag. Da kom de, en etter en, gjennom porten og slo seg ned der, tryllet fram en ølflaske og inntok den i frydefull forvissning om at de haddde kuttet ned den 48 timer lange arbeidsuken med et ulovlig kvarter. Det var ukens sjarm de der dyrket når været var ulagelig, i en stakket time, kanskje med en gryende silikose lurende i lungene.

Slik så det altså ut en gang. Det som idag er tygget sønder av industriens jernkjever og slengt utover i bråtehauger som en slags industri-ekskrementer. Vel blir nok det totale bilde borte med meg, men det drysser alltid av noen strå når man skal bringe et høylass i hus.