Glimt fra en gammel bedrift, 7

av Harald Vemren

"Og det skjedde i de dage ..." - nå la meg ikke beskyldes for blasfemi, men faktum var at det skjedde mye "I dage", i mine barndoms dager, da. Det var en brytningstid i arbeidslivet, med nye og bedre metoder, større grad av mekanisering, nye og bedre maskiner. Man begyndte å tenke rasjonelt, never og musklene var ikke nokk lenger, kloke hoder tenkte og konstruerte. Blodslitet begyndte så smått å ta en ende.

Det var blitt først i tredveåra. Jeg kunne nok finne ut eksakt hvilket år, men synes ikke det er vesentlig. Det snakkes og skrives så megt om "de harde 30-åra", og vel var de nok harde for mange. Men, det var også da det begyndte å gli, begyndte å skje noe. En av grunnene var nok også at Landsorganisasjonen kom sterkere inn i bildet, strammet sine krav og fikk større slagkraft til å gjennomføre dem. Det nyttet snart ikke lenger å tilby en mann 90 eller 95 øre timen og attpåtil 48-timers uke. Den mennesklige egenverdi måtte måles med nye vekter, vekter som ikke godtok en lumsk høker-tommel på den vippende vekstskål.

Dermed skjøt lønningene i været, og det medførte at man måtte være på vakt, finne mer effektive metoder, spare inn en mann hist og her, få bort mest mulig manuelt arbeid. Arbeidsneven var iferd med å knytte seg, og den ble dyrere jo hardere den knyttet til. Dette igjen fikk teknokratene til å skjerpe, nye tanker og metoder måtte til, trell og slitte rygger var på vei ut, men tempoet ble skrudd radikalt opp.

Jeg husker f.eks. "drepær'n", en halvautomatisk dings som kom inn i dreieriet på den tid. "Drepær'n" var en dreiemaskin for tallerkner, med to spindler for oppdreininger, altså tallerken-emner. "Oppdreiersken" (det var gjerne en kvinne), skulle betjene begge spindlene, en med høyre og en med venstre hånd, og dreierne på hver side dreiet så tallerknene ferdig, satte dem bort i en langsomt gående heis hvor brett skulle fylles med former, - og tok en tom form tilbake. Heisen gikk gjennom et varmeskap hvor formene tø så meget at tallerknene kunne tas av og formes pånytt. Dette var det en fjerde kvinne som tok seg av, så totalt ble "drepær'n" betjent av fire personer.

Jeg husker et par av dem som ble forsøkt "drept". Det var Claus Teigen og hans søster Grace. Særlig sistnevnte var nå litt av et syn, der hun flakset til hver side med begge hender og prøvde tvilet å gjøre det riktige med dem begge samtidig. Det så nærmest ut som om hun prøvde å fly. Etter hvert lærte de nok å ta det litt lugnere når de skjønte at ikke hver form på død og liv skulle brukes hver eneste omgang. Her var selvsagt endel psykologi med i spillet; et brett som beveger seg i en bestemt hastighet, med tomme former på, er nok til å skape en følelse av at alle formene - det får koste hva det koste vil - skal brukes, ellers har man ikke gjort jobben sin: En appel til ens æresfølelse, noe man ikke dengang hadde i alle fall. I den tro lar man selvsagt sliteren stå, for ingen går da bort til ham og sier at han får gjøre det han synes er normalt, eller at en form bare har godt av å gå tom en gang i blandt, så den kan bli skikkelig tørr. Menneskene har vel siden lært å ta automater og hurtigmaskiner for akkurat det de er, nemlig redskaper du selv skal beherske, og ikke omvendt.

Men det skulle skje større ting enn installeringen av denne "drepær'n". En dag kom en fremmedkar til PP og presenterte seg: Sverre Sørsdahl, montør hos Chr. Wisbech A/S, Oslo. Det er ikke vanskelig for meg å huske akkurat dette, for i mange år etterpå fikk far en kasse sigarer hver jul, og inne i kassen lå det et nydelig "sirlig" trykket visittkort fra samme fima. Vi syntes det var fryktelig at far fikk julepresang fra et så fint firma, og vi stakk kortene høytidelig bort i skriveoppsatsen, et underverk i løvsagkunst fra tiden før tape''n erobret oss med sin vidunderlige evne til å få ting til å henge sammen. Skrivebordsoppsatsen hang sammen uten tape.

Vi skulle få to transportbånd - ett for brenneriet, og ett for etasjen over, glødeovnen, pusseriet osv. I dag er det ikke mulig å forklare eksakt hvilken rute transportbåndene hadde, alt er så ombygget og forandret at de vesentligste holdepunktene er borte.

De 8 kullfyrte brenn-ovnene vi brukte lå jo i rad og rekke (jeg tror ihvertfall det var åtte, for den siste av dem, den lengst mot brua, ble aldri nevnt med annet enn "åtter'n".) Sikkert er det ihvertfall at båndet her gikk langs ovnene og besørget transporten fra kapsellageret hvor tomme kapsler ble satt på. Innfelling av ferdig pussede varer skjedde underveis, kapslene ble da tatt av når de ankom ovnen som skulle "settes". Båndet passerte videre ovner som var under tømming; her ble kapslene satt på båndet, tømt for porselen som måtte stables i kasser for sliperiet, og de tomme kapslene gikk tilbake til kapselparken.

Det var ikke noe som het skritteller dengang, men besparelsen på fysisk motivering ville nok gitt markerte utslag. Egentlig var båndet en lang kjetting som gikk i spesielle trinser hengt opp med bestemte mellomrom. I kjettingen hang det flate kurver hvor varer og kapsler ble plassert. Båndet var også innom "fyr'n" hvor mekanikerverkstedet nå er, og det ble anlagt strammestasjon, d.v.s. at to tunge vekter ble hengt på kjettingen for å holde den stram.

Mange vegger måtte rives, mange jernbjelker monteres som feste, og det ble utrolig mye støv og skitt å puste i. Hele montasjen ble gjort av PP's egne folk, d.v.s. maskinisten Oluf Eriksen, min far, og et par til fra snekkerverkstedet, foruten selvfølgelig montør Sørsdahl. Og alt ble gjort på overtid! Produksjonen skulle ikke forstyrres i noen avdeling, derfor måtte alt gjøres etter ordinær arbeidstid. Det igjen vil si at de jobbet så godt som hver kveld til 9-10, unntatt søndag. Det var "hårda bud".

Der hvor kurver passerte vegger - det være seg ytter eller innervegg -, ble det hengt opp et slags portiærer som ble slått til side av hver passerende kurv, og det var det mange av. I blest og kulde var det lite fornøyelig å jobbe i nærheten av disse portiærene, som oftest hadde man en brennheit ovn bak seg, og det ble vel omtrent som med ham som lå med hodet i fryseboksen og bena i stekeovnen, men han var selvsagt "normal" på midten. Ovnene var jo glovarme når de ble åpnet og tømmingen skulle begynne. Det var nok som han sa, Josef Pedersen, en av våre henfarne brennere som forhåpentligvis nu et er et sted hvor det ikke er fullt så varmt: "Når du går inn i en slik ovn," sa han, "så hold pusten, for ellers så svier du nesehåra."

Den andre transportøren, den i 2. etasje, er det som nevnt praktisk talt umulig å rekonstruere stort av. Vi kan tenke oss spisesalen og elektrikkerverkstedet som slutten av denne etasjen, siden fortsetter jo ovnsbygget i bare en etasje. Her var i sin tid både pusseri, glasering, glødebrann, blåmaleri og en del av formparken. Det var stort sett det viktigste å betjene vognene også her, men man kunne bruke større kapsler fordi branntemperaturen var lavere og varene kunne stables tettere og oppå hverandre.

Det er tvilsomt om disse to transportsystemene rakk å bli inntjent i det hele tatt, for det seg jo utover i tredveåra allerede, og i 1939/40 kom den store tunnelovnen, og kullovnene måtte rives en etter en, ettersom bygningen skred frem.

Men det var en annen tid, og det kom en annen mann og presenterte seg, han var fra Brown Boovery og hans navn var Eugen Hitz, en litt spinkel, rødlett kar, knapt 24 år, men bygge "stekeovner", det kunne han visst. Jeg husker hvordan han fotograferte hver eneste, minste detalj ettersom byggingen skred frem, slik at han kunne dokumentere alt, om noe skulle klikke.

Det var spennende dager i denne byggetiden. Særlig husker jeg da de skulle legge de store bærebjelkene som holder taket på plass. Ta en tur ned i brenneriet og se på dem, oppe under taket. Aldri hadde så store jernbjelker ankommet Porsgrunn. PP måtte låne et digert monster av en vogn ned på Norrøna, et kjøretøy av den typen de fraktet de svære tresliperi-steinene med. Den hadde dobbelt med skjeker og ble trukket av 2 hester. Bjelkene kom med jernbanen og det forekommer meg at de måtte transporteres rundt Skien, men helt klart har jeg det ikke.Sikkert er i alle fall at de ble losset i Vestregate som inntil videre måtte stenges. Så slo man i murene hvor gjelkene skulle plasseres, og ved hjelp av taljer, pe og rullere begyndte den møysommelige movingen innover i hullene; men først skulle bjelkene opp i riktig høyde. Alle slags taljeoppheng, wirer og sterter ble festet, og man dro og slet, bygget under for hver sentimeter klaring og skjøv innover i lokalet. Der måtte ramper og glidebaner bygges opp høyden bjelkene ligger på nå for å få dem tvers over til den annen vegg.

Dette var selvsagt i den gamle delen av bygningen, der varene skulle tømmes, for her var jo 1. etasje fullt innredet med mellomvegger og det hele. For å kunne rive og gi plass til ovnene, måtte man gå frem på denne måten. Det minste uhell kunne bli skjebnesvangert for de som jobbet under og rundt kjempebjelkene, men kom da på plass og ligger der ennu, mer eller midre synlige på grunn av alle ting som senere har kommet til.

Apropos: Tidligere var det å sette alt på et brett, og når to brett var fylt, var det å ta ett på hver håndflate, løfte dem i skulderhøyde på kelnervis, og balansere seg frem til målet. Ikke alltid gikk det vel like godt, men vi har også klassiske eksempler på hvordan selvbeherskelse og underdaning sjefrespekt kunne føre til de artigste situasjoner, som f.eks. da Karl Tranberg kom med to brett eggeglass, intetanende og snadda koselig plassert i munnen, plutselig stod overfor Hafenbrädl (som vel kunne sies å fungere som fabrikksmester eller noe tilsvarende. Det var selvsagt tabu å røyke i arbeidstiden dengang, og i befippelsen vippet Tranberg pipa ut av munnen. Arbeidsskjorta hans var åpen i halsen, og nedover innenfor denne havnet pipa. Akkurat i det øyeblikk ble det lansert en ny dans her i verden, brett-rock eller noe sånt, men da den ikke på forhånd var blitt koreografert, kunne aldri noen gjenskape den. Den ble avsluttet og gikk tapt for ettertiden i samme øyeblikk som Tranberg kunne ta pipa ut av buksesmekken, fremdeles med full fyr i. Men brettene med eggeglass kom merkelig nok på plass.

Som jeg nevnte, har man vel neppe noen gang rukket å tjene inn transportbåndene før de ble skiftet ut, men sånt er jo vanlig i våre dager, så på en måte var de likesom begynnelsen til denne mekaniserings-og moderniseringssyklusen som i stadig hurtigere tempo spytter nye ting og nye metoder innover oss, så vi sjelden eller aldri får tid til å tenke tilbake på f.eks. de gamle båndene som ruslet og gikk, skramlet og bråket, portiærene som smalt igjen og åpnet seg pånytt, dongerykledde slitere som ikke anta hva desibel står for. Men tiden var heller ikke inne for at det hadde noen betydning.