Glimt fra en gammel bedrift, 6

av Harald Vemren

Nu forlater jeg min barndoms glade minner for en stund og hopper år fremover i kronologien, til jeg plutselig befinner meg blant dem som var med og holdt hjulene igang på PP. Jeg var blitt læregutt uti porselensmalingens vanskelige kunst, og skulle etterhvert prøve å avsløre alle dens hemmeligheter.

Apropos porselensmaling, så er det vel kanskje litt ambisiøst å kalle det kunst, det vi derv med; men det var da flere dekorer som var hundre prosent håndmalt i denne ståltrykkens tidsalder. Jeg husker særlig en blåklokkedekor med grønne blader til, som jeg flere ganger var borte i; og så ikke å forglemme gamle, gode 49b da. De tør nok ha vært vanskelige å male, disse dekorene, men igrunnen var det vel enda vanskeligere å tjene skikkelig på dem, for den gang hadde man akkord på alt mulig.

Men la meg, mens jeg husker det, fortelle om den gamle heisen, et middelaldersk monster, sikkert noe a la det de brukte i de gamle, ugjestmilde klostere nedover på kontinentet. Klostrene hadde jo ofte ikke ytterdører, man heiste hverandre opp og ned, både munker og abbeder, og kanskje ei lita nonne iblandt, for alt jeg vet. Det er nok derfra vi har uttrykket "å komme i heisen".

Den heisen jeg sikter til skulle bringe varer fra maleriet og trykkeriet i annen etasje til muffelen i første. Maleriet og trykkeriet befant seg den gang der hvor hele kontorrekken i 2.etasje av kontorbygningen befinner seg idag, fra Josef Halvorsens hjørnekontor og videre bortover helt til direktørens kontor. Muffelen var i etasjen under, der pakkeriet var til det nye lagerbygget kom, og hvor det nye utsalget er innredet nå.

Mellom maleriet og trykkeriet var det en åpen gang, og her var altså heisen montert. Den bestod av en jernbeslått lem med solid støtte i hvert hjørne. Når vi skulle bringe med store sprinkelkasser eller større enheter, satte vi disse direkte inn på lemmen. Men var det småkasser, eller håndkasser som vi sier, måtte man først sette inn et skranglevorent stativ av pinner og trevirke, en reol altså, og så stable kassene oppover i disse etasjene. Deretter måtte hele sprinkelverket surres fast til hjørnestøttene foran med to stropper som hang på hver side. Bak kunne man jo ikke komme til, og så var det klart til å låre pent ned til muffelen. Grunnen til at reolen måtte surres fast, var at den ikke alltid kom så pent med, og da skulle den i alle fall ikke velte.

I taket på denne heisen, for den hadde da et tak, gikk en trosse opp til loftet der hvor "katedralen" nu befinner seg; her var trossen slått et tilstrekkelig antall ganger rundt en horisontalt liggende treaksel med mulighet til å rotere. Men på denne akselen var igjen festet et vertikalt stående hjul med et dypt skåret spor i kanten. Dette hjulet var av trematerialer og kunne vel være ca. 2 m i diameter. I dette sporet var et nytt tau slått 3-4 ganger rundt hjulet, hvoretter begge tauendene var tredd gjennom to hull i gulvet ned til gangen, og her var de spleiset sammen. Det ble altså et "uendelig tau".

Ved å dra den ene eller andre veien i tauet, gikk så heisen opp eller ned. Det vil si - det skulle den, for den gjorde det ikke alltid. Selvsagt var en låsemekanisme på den, ellers ville den jo gått rett i bånn når man satte noe på den. Joda - på gangen var det en stor jernspak med et nytt tau opp gjennom taket, og festet til en bremsekloss. Når man så dro i spaken, gikk bremseklossen mot hjulet og holdt det i sjakk; det vil si - den skulle det, for ikke alltid gjorde den det. Og da behøvde man ikke brenne varene etterpå.

Det hendte andre ting også. Jeg tenker på Peder i Møllerporten, og "Møllerporten" det var et sted på nedre Toldnæs.

Som jeg har nevnt før, fikk man ofte navn etter det man kom fra. Peder bar varer som skulle fra dekoravdelingen og ned til muffelen, og det var han som stort sett brukte heisen. En gang han holdt på å fylle den, begyndte den plutselig å skli, og Peder dro spaken enda teitere: Men til ingen nytte. Da grep han tak i tauet som løp opp mot drivhjulet ...

Resultatet kunne vært urkomisk, hvis det ikke hadde vært fullt alvor; for Peder gikk rett i taket, hang en liten stund likesom i uvisshet, og så drønnet han ned i gulvet igjen. Og da var det ikke hud igjen på innsiden av hendene hans. Og Anton Antonsen, tidligere sjømann, nu muffelbrenner og far til brødrene som var i muffelen etter ham, slapp å brenne det som kom ned i den heislasten.

Det hendte andre ting også med denne heisen, og det jeg skal fortelle nå, syntes jeg var svært morsomt.

Jeg skulle selv kjøre noen ranker tallerkner og hadde tatt ut reolen, da Hjalmar Eriksen, den gang ekspeditør i pakkeriet, kom fykende og hadde så fryktelig travelt (enkelte mennesker har det) at han ikke engang hadde tid til å bruke trappen. "Kjør meg ned!," peste han, og var inne på lemmen før jeg fikk sukk for meg. Jeg fikk bendt ned bremsen så godt jeg kunne, men akk, kjære Hjalmar, dengang ei...."På blomsterklædd bakke satt Hjalmar og kvad"......, heter det i en gammel skillingsvise. Om ikke akkurat "blomsterklædd bakke" så går det an å kvede om man sitter ør og fortumlet midt ute på et muffelgulv også. Men han kvad, det kan stå over til en annen gang.

Det er den bokstavelige måte å komme i heisen på!

Husker noen forresten de gamle lønningsdåsene våre? Ja, det var altså runde blikkdåser med lokk og fals som gikk utenpå dåsen igjen. På lokket var loddet fast en liten messingplate med arbeidsnummeret ditt. Jeg har aldri kunnet begripe hvorfor man ikke kunne få pengene i en pose, men neida; det gale var jo at disse dåsene bare var 5-6 cm i diameter, og de som var så heldige at de fikk så meget lønn at det ble papirlapper av det, de måtte fiske disse opp av boksen, og da var de krøllet som dopapir. Og til overmål stod vår maskinist Olof Eriksen og laget dissene dåsene for hånd. Vi hadde en maler den gang som het Hohner; og hvis du leser dette, Lentz, så er det en liten, vemodig hilsen til deg fra Harald.

Hohner var forresten en stor spilloppmaker, og en gang som dåsene var tømt og satt bort i sin dertil egnede lille kasse, var han der med en sur gammel pipe og blåste like sur røyk ned i dåsen til Leif Pedersen, en av våre malere som gikk så altfor tidlig bort, smelte lokket på og satte boksen på plass.

Vi fikk lønningen på lørdag den gangen, jeg husker det så godt, for da vi senere gikk over til å få den på fredag, ble det likesom et savn på lørdagene. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at vi kalte det ikke lønning, men sjarm, og da nu "sjarmen" uteble, så laget jeg en vise om det; og den måtte jeg synge hver lørdag.
Slik begyndte den:

"Ja, i dag er det lørdag uten sjarm
det er slutt for i dag med bråk og larm
Vi er stolte der vi går ned på kontoret og får
akk o ve! - nei den fikk vi jo i går.

Så gikk en uke, og dåsene ble bragt ned for påfyll. Da kommer Lindvig farende, mannen dengang som fylte dem opp, nu otiumnytende pensjonist, rød i ansiktet og nærmest sprutende av sure tobakk-røyk-tårer. Du bannet ikke, Lindvig, og det har du sikkert aldri gjort, men jeg tror Vår Herre hadde tilgitt deg, om du hadde gjort det dengang, for (avstanden til Hans rike tatt i betraktning) så må han ha kjent noe av den stanken. Men vi hadde ikke noe røykskaderåd å rapportere til dengang.

Blåse røyk ja, det kunne Hohner. Men vi hadde andre også som kunne blåse - nemlig i horn.

Det var jo endel tyskere som hadde slått seg ned her, og en av deres store lidenskaper er vel hornmusikk. Derfor gikk det heller ikke så lenge før et musikk-korps var etablert.

Hornmusikkernes julaften, det må jo være 17. mai, og når gås-skvatrende ploger kløvet himmelen høyt over bråtabrannenes blå røyk, da stemte også de brave hornmusikkere til med sitt spill.

Det var en vårens fanfare når det en lys aprilkveld tok til å drønne inne i gården på PP ennu mens de siste snefonnene trakk seg skremte inntil brenneriveggen og løvtrærne der inne såvidt var begyndt å spisse ører. Det var nemlig to løvtrær der (det ene står ennu), på hver side av Fjerde-sort-bua, en liten rød bygning midt i gården, nærmest et skur, og som betegnelsen tilsier: et lager for dårligste sortering porselen.

Og hva var så dårligste sortering? Jo, som en tidligere kollega av meg sa: "Du fyller vann i gjenstandene, og hvis de er tette, så går de for fjærde sort."

Skuret er jo forlengst borte, gårdsplassen er utbygget, men det er jo artig å tenke på at dette skuret skulle få en så sentral plass i PP's musikkliv. Det ble jo faktisk det musikken dreide seg om - eller marsjerte rundt, da. Og med fire høye murvegger rundt, ble det ganske imponerende akustikk. Samme hvor vi var, når vi hørte denne vår-vellyden, så var det å kaste balltre og hoppetau, og bykse avgårde ned over haven og inn på PP så mye de knoklete barnsben kunne prestere. Og så stod vi der da, opp til den klode mursteinsveggen, åndeløse av vellyd, hadde nesten ikke råd til å blunke engang. Vi stod der i skarpe vårkvelden, i korte knebukser, sko som vel storebror hadde vokst i fra, med tre skjøteknuter på høyrelissa og en på venstre, lange vrange og rette sorte strømper med knapper og strømpestrikk holdt på plass av et "liv", genser med huller på albuene, og en kald nese med snørrdråpe under. Den kom der likesom av selv i denne skarpe lufta, vi merket det bare ikke, var bare i ekstase over all denne lyden, denne taktfastheten og alle de blanke instrumentene. Akkurat nu ville vi bli hornmusikkere med røde uniformer med dusker på skuldrene, marsjere så taktfast at gatene bølget under oss, og så strake i ryggen som gjerdestoper. Og dette ville vi av hele vårt hjerte, inntil vi stivfrosne og sultne karret oss hjem til et stykke brød med sukker på; og så til med skoleleksene! Men inne i oss døde hormusikken langsomt ettersom varmen fra vedkomfyren tinet oss opp og grislebrødet fra Dahl og Skyer sank dit det skulle.

Når så 17. mai kom - for det var jo den de øvet til - gjorde "PP-musikken" noe som for alle tider har risset seg inn i mitt minne: Det var jo naturlig for dem å møtes på PP, for der hadde de fleste instrumentene sine. Men så, kl. 7 om morgenen, stilte de opp på brygga nederst i vår hage og gav alle tiders gratis-konsert, en hymne til våren og frihetsdagen, uten noen slags honorar, bare en kasse øl på deling. Der var de, Karl Tranberg med klarinetten og sine trudelutter, Thorsten og Edvin med sine ruvende tubaer, kortvokste Villy Grohs med skarptromma og broder Josef med stortromma og en pondus svarende til denne. Det glimtet i kornetten til Andreas Kittilsen, og på althornet til August Dyrendahl danset lystige solreflekser frem, skapt av hans flittige Marha og en fille med sølvpuss. Der var Olav Weber med sin basun, og der var alle brødre og familie i flere generasjoner, men foran dem alle, den nesten døve Johannes Weber med den ene hånden bak øret, lyttende, og dirigerende med den andre. Så lite som han hørte, var det likevel ikke en ulyd som gikk ham uhørt forbi. Vi var ikke sene om å komme i finbuksa som var lagt frem i anledning dagen, og mat ble det slett ikke tid til enda mor kunne friste med vørterkake slik det var vanlig hos oss på søn- og helligdager. Ut kom vi en fei, ut i en ny og lysegrønn vårmorgen med hornmusikk skrallende i murveggene på køllabua og morgensola lo i blanke messinginstrumenter.

Det var likesom 17. mai to ganger på samme dagen, de årene.