Glimt fra en gammel bedrift, 5

av Harald Vemren

Det var i de årene vi hadde "Truls" her.
Hvem var nå Truls ? Var nå han også en av disse evindelige gamle slitere?
Feil! Truls var ikke "hvem, men "hvad". Jo, Truls kom hit engang i 20-årene og var en firkantet lekter som vi tømte brudd og bråte i. Det var før lastebilene fikk containere på planet det, ja. Det var smått om lastebiler i det hele tatt. Det fantes ikke rollere og helautomatisk djevelskap den gang, så produksjonen var ikke stor, og bruddmengden deretter. Det kunne gå en 14-dagers tid innen Truls var mett alt ettersom. Truls var en våre beste venner, den var som en åpen diamantgruve hvor vi stod på hodet og grov frem de skjønneste juveler, sett med vår ungdommelige vurderingsevne. Foruten en og annen nokså hel ting som vi tok med med hjem til mor, så fant vi lokk. Lokk til sukkerkopper og kanner. Det var de som var malt på som var juvelene. Særlig knottene oppå lokkene var vi interessert i, så vi prøvede da å slå lokkene istykker slik at bare knottene ble igjen, og knottene igjen ble bestod som regel av en base, en terskel likesom, også en kule eller knott oppå der igjen. De var skjønne; de kunne være i gull og rosa, eller gull og rødt, i blått, sort, eller med lyster; alt. Jeg tenkte alltid på prinser og prinsesser når vi fant slike juveler, vet ikke hvorfor - kanskje det var gullet som skapte slike asosiasjoner i meg, de hørte likesom eventyret til, disse skjønne knottene, og det måtte være veldig fine mennesker som kjøpte kanner og sukkerkopper med så fin hodepynt. Vi hadde ikke gullknotter hjemme.

Vi samlet juvelknotter og gjemte dem i stor hemmelighet. Når vi var alene, kunne vi ta dem frem, telle dem, beundre dem og ta forsiktig på dem med fingertuppene. I slike øyeblikk var vi rike.

Men det var ikke bare gull og diamanter som havnet i Truls. En god del hestemøk og strøsand gikk samme veien, og den sørget jeg for. Det hadde seg nemlig slik at PP måtte, bokstavelig talt - feie for sin egen dør, det vil si holde fortau og halve gaten ren fra Aasland ned vestregate til enden av fabrikken. Fra Aasland fordi PP eide tomten der hvor den nye brua ligger nu. Den ble senere makeskiftet med et stykke som nu er forlengelsen av av brenneriet. Derfor kom jeg til å elske regnvær om lørdagene, fordi jeg sopte gaten, altså. Da rant nemlig alt ned i rennestenen og jeg kunne bare gå å skyve vannet foran med kosten.

Er det ikke pussig forresten, hvordan en slags omvendt karriere kan knuge et menneske, som i dette tilfelle? Tenk å begynne slik i det store med de bredeste koster og så ende medd de tynneste, magreste og minste pensler! Nå - det var en digresjon.

At jeg kom til å bli gatefeier i 12-års-alderen, skyldtes at mine eldre brødre som hadde hatt jobben før, kom ut i andre geskjefter. Og så lot far meg overta den.

Jeg har visst nevnt før at jeg hadde 3 kroner gangen men kunne ikke føres opp på lønningslisten fordi det var ulovlig å ha så ung arbeidskraft. Men det hendte trillebøren ble tung. Dengang var det bare jernhjul på dem, så de var riktig trege. Ja, det hendte jeg veltet, og da måtte jeg bare håpe på å få hjelp av forbipasserende. Men det verste var igrunn å kjøre ut på landgangen og tippe. Det hendte mer enn en gang at jeg fulgte med hestemøkka ned i Truls.

Det var likesom trillebøren slo seg vrang og gjorde bevegelser jeg ikke kunne mestre. Kanskje var det en slags fandens iboenhet i det, en skadefryd som ville uttrykke at jeg igrunnen passet sammen med innholdet.

Jeg skal innrømme at jeg ikke reflekterte slik den gangen, og jeg får føye til som Peer Gynt da han stod overfor sfinksen: "Kom senere hen til andre resultater".

Jeg nevnte at det kunne gå en 14 dagers tid mellom hver tømming. Det var stor arbeidsledighet i 30-åra, det var mange som kom og bad pent om å få losse Truls. Det var gjerne to mann sammen, og som regel hadde de en lang dag. De betalt kr. 50 for jobben, og delt på to ble det en halv ukelønn til hver. I tillegg kom så sleipingen opp og ned til Flakvarp, og det stod gjerne "Vann-Per" for.

Så var det en gang to smarte karter fant på noe lurt. De hadde funnet ut at strømmen ville jo føre lekteren ut dit den skulle, og med hjelp av PP-prammen skulle de nok komme ut med egen hjelp. De hadde da tinget på forhånd om i alle fall en del av slepehonoraret i tillegg. Det ble nok litt av en tur ja - en nærmest herreløs firkantlekter som drev akkurat dit den ville, og det ville den. Den var visst innom de fleste brygger som var, og prammen fulgte nærmest med som e bikkje i band. Karene rodde både med årer og spade, men en lastet lekter i sig er ikke hverdagskost å hanskes med. Men de kom da ut omsider, fikk rodd en sleper i land og festet slik at de kunne dra seg inn det siste stykket. Men da var det ikke mere dag igjen, så de tok den på nattskiftet. Ikke rart havnevesenet erklærte ferden som farlig for skibsfarten og forbød gjentagelse.

Høstkveldene har vel til alle tider hatt sin spesielle sjarm, enten fordi man fylles av vemod likesom den modnede frukt fylles av solmettet saft, eller simpelthen fordi de er mørke og spennende; for oss det siste. Man kunne leke og gjemme seg uten å bli sett, gi mystiske signaler til hverandre i form av lyder, og man kunne forsvinne for øynene på en hvis man bare ikke laget støy. Det var noe til vi kunne gjøre, og det var høyst ulovlig - så det gjorde vi, nemlig å klatre i "porselenspipa".

Grunnen til at vi bare kunne bruke de mørke kvelden til denne galskap var selvfølgelig den at ingen måtte se oss. Det gjaldt å komme høyest, men vi hadde ikke annen garanti enn at hvis den som hadde klatret sist hvisket 35te trinn, så måtte vi andre godta det. Men først av alt måtte vi undersøke om "Gustav kollatrillær" var på jobb eller ikke. Skinnene gikk like forbi pipa, så noen risk torde vi ikke ta i så måte.

Den var ca. 35 meter høy den pipa, og den var blitt bygget for å gi god trekk til "Fyr'n". I fugene mellom steinlagene var det satt inn trinn av rundtjern, slike som man ser på mange skipsmaster i våre dager, men noen form for sikring var det ikke. Det var smått med gatelys og annet lys også, så vi skulle ikke særlig høyt før mørket hadde oppslukt oss, men det var da det ble nifst, når du stod der på en tynn jernstang og holdet deg i to andre, en kald, uvennlig murpipe hadde du helt innpå øyenbrynene, og du skimtet bare hvor de neste trinn var. Helt opp kom vi aldri, for etter en 20-30 trinn begyndte knærne å bli som gele og du skalv både på hender og føtter, bena ville simpelthen ikke bære lenger. Vi kom visstnok opp i noen og førti trinn, husker jeg, men i den senere tid har jeg dradd denne tellingen sterkt i tvil. Hvem husker egentlig på å telle når man er så redd at man har sin fulle hyre med å holde buksa tørr?

Den tok en brå slutt, denne tvilsomme tindebestigning, og det var meg selv, eller rettere et løst trinn, som var årsaken. Jeg var kommet ganske høyt, helt sikkert ny rekord, da jeg stod med et løst trinn i hånden. Jeg dro det bare rett og slett ut. Heldigvis holdt jeg meg holdt jeg meg med den andre hånden i trinnet under, og det sviktet ikke. Den første følelsen var som om jeg skulle fått meslinger, røde hunder og vannkopper på en gang. At jeg fikk skjøvet trinnet inn igjen, var et under, likeledes at jeg kom meg ned ad trinnenen, for så falt jeg sammen som en klut, da jeg hest fikk hvisket frem at trinn nr. 44 var løst (jeg ante forøvrig ikke hvilket trinn det var men måtte jo prøve å dra beundring ut av situasjonen), da formelig gispet de andre gutta. "Var du virkelig på 44??" "Ja, men da dro jeg ut det forbaska trinnet, så lenger kom jeg ikke."

Som dere skjønner kom jeg fort til hektene da jeg kjente moder jord under balaktum-sålene (som kjent var balaktum det stoff som skulle brukes til remdrift, ikke til skosåling!). Du verden hvor jeg var helt den kvelden, alle skulde hviske med meg for vi kunne ikke snakke høyt om det, høstmørket forbød det, og stadig husket jeg mer og mer av de dramatiske sekundene der oppe. Så du verden hvor et slikt løst trinn formelig kan være hyggelig å treffe på når man bare har nervene under kontroll, og selvsagt den rette klatreteknikken. Men klatring i pipa var det ingen som snakket om mer. Det ble ikke så lange anledning til det heller. "Fyr'n" ble lagt om noen år senere og pipa ble revet. Det var enda en svenske, husker jeg, som påtok seg denne jobben. Jeg stod nede på bakken og så han entret opp i trinnene, far også. Et godt stykke oppe tok han ut et trin, vinket til far med det og ropte noe om at det var tide å få det ned. Så satte han trinnet inn igjen og ruslet videre, helt opp. Der satte han seg skrevs over pipa, og snart drysset murstein tett i bakken samtidig som svensken sakte men sikkert nærmet seg jorden. En flaske øl hadde han også fått plassert på ruinkanten og den danset rundt sammen med ham samtidig som innholdet minket i takt med pipa.

Jeg prøvde lenge å holde øynene festet på det løse trinnet samtidg som jeg prøvde å telle hvilket det var; men det lyktes ikke. Jeg gikk surr og fikk aldri overbevist meg selv om at jeg løy den gangen. Men pipa bare ble mindre og mindre og skulle til slutt bli borte for oss, pipa som vi var så stolte av fordi vi mente den var den høyeste i byen, pipa vi hadde tjuvklatret i, pipa vi hadde kastet sneball på om vinteren for å se hvem som fikk det høyeste merke, og pipa som Trygve Gran snittet borti med sin todekkers pinnemodell en vårkveld vi satte poteter nede i haven. Akk ja!

Utdrag (s. 12-14) fra:
Skjerven nr. 1/1979. Bedriftsblad for Porsgrunds Porcelænsfabrik
Til innholdsfortegnelsen
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen