Glimt fra en gammel bedrift, 4

av Harald Vemren

En fabrikk er ikke bare et sted hvor hjulene går rundt og produktene tyter ut som kjøttdeig fra en kvern. Det er ting som stadig gjentar seg og danner et mønster som igjen sakte og sikkert endrer seg efter arbeidsforhold og forandringer i produksjonen. Likevel henger det noe igjen efter disse gamle slitere som tok ut sine krefter her før oss, ikke i de nye moderne lokalene, men der hvor det gamle ennu står igjen.

Ta en tur i den gamle "kølabua" for eksempel - det er forresten ikke kull der lenger, men andre råvarer - men får du da ikke følelsen av at noe stirrer ned på deg, fra takbjelkene kanskje, eller fra veggene? Et eller annet edderkopp-aktig, mystisk, med store, sørgmodige øyne som følger deg i taus undring, noe som har stukket seg bort og er blitt værende igjen der hele tiden, og vil alltid være der.

Ta på en bjelke, hold i et rekkverk: Kjenner du ikke at tunge mannenever har holdt der før og blankslitt veden? Jeg tror at de gamle sliteres sjel blir værende tilbake i sveven i de gamle lokaler, voktende på tiden, grunnende på utviklingen, tidløse og tause. Noen av dem har trukket inn i veden. Og Kølabua er nettopp arenaen for mye av det jeg vil komme inn på denne gang. Jeg har tidligere nevnt kullbåtene som kom fra England. De er forlengst ute av vårt mønster, og dermed lossegjengerne som var et fargesprakende innslag, selv om de naturlig nok i realiteten stod for det sorte.

Det tok slutt i 39-40, da fikk vi tunellovene som skulle ha elektrisitet. Det hadde alltid vært oppstyr når disse båtene klappet til kai. Lenge var det Fred Olsens "Breda" og "Basel" som fraktet kullene. De gikk i fast rute på England og hadde det så travelt at de ikke alltid tok seg tid til å losse ferdig, men returnerte med noe av lasten for å holde ruten. Før disse kom i sig, var det ofte en engelsk båt som het "Glenn Tilt" og en tysker, "Holstentor". Vanligvis kom Fred Olsen-båtene på søndag kveld, det gjaldt å få helgen i åpen sjø, hvis været var rimelig da.

Hvis vi var kommet i loppekassa, våknet vi alltid når de klappet til kai. Ankerkjetting som raste ut, laget et øredøvende spetakkel; rop og skrik av mannerøster, gnissing av fendere og propellen som pisket i vannet, særlig når den slog akterover; da dirret det svakt i hele huset og gjorde det hele litt uhyggelig. Men det var spennende å ligge og høre disse lydene ute i nattemørket, vite at nogen maste rundt der nede med tau og wirer, ropte og gestikulerte.

Da prøvde man å gjette hva de foretok seg, prøvde å høre hvad de ropte, men frukttrærne i haven silte ordene gjennom sitt tette løvverk og bare vokalene nådde opp til oss. Omsider stilnet det, og en hektisk hverdag kunne ta til for laergjengen.

Det var spennende å komme ombord i en slik båt, og så var det en egen rar lukt som ikke var nogen andre steder; men virkelig imponert blev jeg av maskinrommet, at all denne uhyrlighet av rør og dingser kunne virke, og at de bittesmå menneskene dernede kunne beherske dette store jerntrollet. Det var ikke til å forstå. Jeg tenkte alltid på innvollene til en nyslaktet gris, når jeg så dette virvar av ledninger og rør, for jeg var ikke ukjent med griseslakt.

Det var vanlig i så mange husstander her i byen det, at noen slaktet sin julegris også hos oss. Det var gjerne i grålysningen om morgenen, mens sneen ennu var blå og haven lå som et under-glasurmotiv. Et kort smell gjorde slutt på de forvilte skrik, og veien til julebordet var klar.

Jeg hadde trodd at de bare var på Iduns sennepsglass at kokkene har hvit hatt på hodet, men kølabåtene lærte meg noe annet. Der hadde de hvite hatter i byssa. Det hendte det var utlendinger med, en spanjol f.eks., og de snakket rart til oss, og så lo de masse efterpå. Da sa de sikkert noe stygt. En sjelden gang kunne det være en neger med, og de smilte enda mer og hadde også mye mer å smile med; men i grunnen var vi litt engstelige for dem, de var likesom ikke riktige mennesker, og kanskje ville de bite hvis vi kom for nær.

Jeg snakket om hvordan mønster dannes og hvordan detaljer i det stadig blir brukt om igjen, hvordan et menneske f.eks. kan komme til å gjøre de samme ting om og om igjen, likesom i en skjebnens uavvendelighet. Jeg husker en liten svartmusket mann som stadig ble den som kom til å feste fortøyningene på land for disse båtene. Det foregikk på den måten at dekksfolkene først kastet ned en tynn stropp, og i den festet de wiren . Så ble denne halt inn og lagt over bryggepålene. Vi hadde også en slik pål på vår brygge, og på Norrøna var det også en. Men mellom dem rant Klyvebekken, og den kunne være slem, ca. 5. meter bred, og godt opp på livet til sine tider. Det var gjerne en tikrone å tjene på en sånn jobb, og det var mange flasker øl den gang, for stort annet enn øl regnet ikke den karen sin rikdom i. En gang hadde "Breda" hatt ruskevær og kom ikke inn før søndag formiddag, men den nevnte karen var på plass og fortøynigen kom på plass etterhvert, den siste på vår brygge. Han trodde nok han hadde gjort jobben, den lille tasen, og var alt på vei for å hente belønningen, da båtsmannen slengte ennu en snor iland og pekte på pålen på Norrøna. Da lurte mannslingen og klødde seg i hodet, men båtsmannen var ubønnhørlig.Vannet var kaldt og bekken gikk stor og mannen var liten - og vi var spente. Ikke en pram i nærheten. Da jompa den lille stymperen rett på bekken, falt - gikk under og så sa det blopp - blopp. Men han fikk kravlet seg opp igjen, og fikk hodet over vannet, ja armene og, men heller ikke mer. Så vasset han i løse søla og fektet og kavet, men kom seg over på et vis. Var det noen som lo? Nei, det var visst bare noen ulyder fra en meget opptatt båtsmann på akterdekket. Således ble også denne lille, modige mann en del av mønsteret i en gammel fabrikk, selv om hans tråd blev smettet inn i renningen bare hver gang kullbåtene kom.

Jeg nevnte at de hadde det så travelt, disse Fred-Olsen-båtene, og derfor måtte da også lossegjengene stå der både til 9 og 10 om kveldene. Da var det naturlig at de hadde en og annen spisepause, og i kolde årstider tydde de derfor inn på snekkerverkstedet, for der var det godt å døse, varmt, og kasser og benker å sitte på. De var ofte et selsomt syn, svarte av kullstøv så bare det hvite i øya deres syntes, for vaske seg for nogen brødblingsers skylde, det ville jo bent frem være hygienisk, og det var da rene skjellsordet! "Nei, det er rein dritt," sa laerne. Man skulle helst være litt tøff dengangen, og ikke pysete som nu, men så var det en annen sykelønnsordning og.

Det var nok mange saftige skrøner som blev fordøyet der sammen med nøkkleost-blingsene, og mye gapskratt og leven hadde de i disse stundene. De kom vel med, både maten og skrønene, for så var det ut i vintermørket igjen, på glatte, sleipe stillaser, enten det regnet eller snødde.

Vi ble efterhvert godt kjent med dem og husket og undret oss over alle de rare tilnavnene, for det riktige navnet stod bare på lønningsposen, det. Der satt f.eks. Krestjan Skallebrytær bak høvelbenken, og ved siden av ham Avskjæringen, for han var så kort, han. (Avskjæring kalte man forresten en tønne som var skåret over midten). Derborte ved sirkelsagen hadde du Blybaksen, og der ved vinduet satt Ølbasen med brødskorpener som han først bløtte opp i kaffe.

Jeg kunne nevnt mange flere, for tilnavn hadde de alle, det var like sikkert som de hadde matdåser av blikk og kaffeflasker som de lunket på varmerørene.

Var vi så "en flue på veggen" der? Nei, men vi fikk lov av far til å snekre og spikke der, og vi hadde alltid æren der når vi ventet laerne. De var nok ikke like barnevennlige, alle historiene deres, men vi passet på å late som vi ikke skjønte noe av dem, så vi fikk lov til å bli. Efterpå tisket vi oss tomme over alt det fæle vi hadde hørt. Frydegrøss vil jeg kalle en slik tilstand. Den lille, svartmuskede, flittige fortøyningseksperten glimret ved sitt fravær når det ble kastet loss. Da var landgangen tatt inn og ingen penger å hente, men vi kappedes nettopp om det, selv om det var lite å hente.

Det var forresten ikke bare kullbåter som kom hit. De forskjellige leirsorter kom ofte med mindre skuter, og mange husker nok de skjønne danske og svenske kystskutene fra tredve-åra. Foruten motor hadde de full seilføring med storseil, fokk og klyver og mesan, med mers og taklinger og strekkfisker og blokker, ja de var rene skjønnhetsåpenbaringene, disse velsignet rene og herlige skutene.

Så hendte det nok at det ble losset iland andre ting også, men da helst når det var mørkt, og lossegjengen var vel ikke helt den samme, kanskje var det en eller annen B-gjeng som stod for den. Jeg husker ikke navnet på skuta, men skipper og eier var Kalle Johanson, det er ikke tvil om, og dette er historien om en tøff smugler og en dum pappa.

Skuta var prektig, og det var igrunnen mannen også, bred og jovial, blålue med blank skyge, pjekkert med blanke messingknapper når været ikke var det beste. Jeg ser ham for meg, komme vaggende opp haven med vide, langskaftede lærstøvler og tørklæ i halsen. Var det på høsttid, rapset han gjerne med noen rips eller stikkelsbær på veien. Han seilte her i lengre tid, Kalle, så far og han ble godt kjente.

Kalle stakk gjerne oppom en kveldsstund. Han hadde ustyrtelig masse å fortelle, og han gjorde det ikke minst med armene, men også med en svensk som vi ikke alltid skjønte. Vi stod gjerne bak kjøkkendøren og tjuvlyttet, for vi fikk ikke være i samme rummet når Kalle kom. Om det var det han fortalte som vi ikke skulle høre, eller det var toddyen hans vi ikke skulle se, vet jeg ikke. Men dette lille forbudet gjorde det jo bare mer spennende for oss. Hadde jeg visst om Evert Taube den gangen, ville jeg bannet på at det var selveste Fridtjof Anderson vi hadde i sofaen.

En gang kom imidlertid ikke Kalle. Det var lørdag kveld, skuta lå ved kai og alt var bare stillhet og idyll ombord. Kalle var gått iland tidligere på kvelden. Det var ut i oktober dette, og nattmørket bet stadig nye minutter av dagen foran seg. Denne lørdagskvelden var det særlig mørkt, det var som busker og trær sopte det inn under seg til en ullen masse og bredte den utover plenen. Et svakt skjær fra kvartsgrusen antydet hagestiens svake S-form.

Hva klokken var, husker jeg ikke, men vi hadde ihvertfall lagt oss da vi hørte noe svak dur som stadig kom nærmere og stoppet utenfor gjerdet vårt. Det måtte være en lastebil, men nu kan du følge med på det avtrykket av vår gamle fabrikk som står som hode over disse memoarene.

Du ser det huset tilvenstre for den høyeste skorsteinen, det med to arker ut mot vannet; mellom dette og det bakenfor gikk Vestregate, og der kom altså lastebilen. Ut mot vannet ser du en stor have, ikke en jungel som bildet kan gi inntrykk av, men en deilig have med trær og bærbusker langs en smal hagesti som strakk seg helt ned til vannet. Derfra førte en port inn til fabrikken.

Vi var lysvåkne da vi hørte bilen stanse, for det var da høyst uvanlig med bildur i nattemørket, og så på en lørdag! Vi spratt opp av loppekassa og ville snike oss bort til vinduet, men det fikk vi ikke lov til, heller ikke skru på lyset. Vi skjønte noe var galt, men ante ikke hva - men nu skjønner jeg jo litt mer! Far ville unngå å se noe som helst, i tilfelle eventuell vitneavhøring. Du verden hvor vi var himmelsk redde hver gang vi hørte den minste lyd! Det kildret så rart i magen at vi hele tiden trodde vi måtte på do, men det var tvers over gården, og da så ... Alle hadde utedo den gang.

Så knirket det litt i kvartssingelen nede på stien, noe svak mumling rev seg løs fra mørket og søkte inn til oss. Da kjente jeg hjertet klappe stygt under min nattskjorte med splitter i sidene, sydd av sekkelerret og ennu med svake, utvaskede bokstaver på brystet som ikke næret tvil om hva den hadde inneholdt før meg: «Kanadisk hvete» stod det der.

Vel, det stod ikke lenge på, det ble fort stille, og vi skulle ikke på do lenger, men sovnet snart fra det hele.

Søndag morgen var far tidlig oppe og inspiserte haven. Alt var stille og rolig, fryd og fred, også ombord hos Kalle Johansson, så far snudde seg og gav seg oppover hagen igjen. Med ett kvakk han til, for der, bak ripsbuskene, gjenglemt og usett, sto to 10-liters kanner med sprit.

Efter å ha kommet over det første sjokket, tok far kannene, en i hver hånd, og bar dem - - - ombord til Kalle med hilsen om at han fikk se til å passe bedre på sakene sine.

Kjære far, du var en hedersmann, men hva visste du om hvor mye mere kjærlige tanker vi ville hatt om deg over en livsarvet toddy fra en gammel, ennu blinkende 10-liters kanne fra 30-åra. Det var siste gang Kalle var her, han ble visst nok knepet in flagranti som det heter, og hans livskurs noe endret.