Glimt fra en gammel bedrift, 3

av Harald Vemren

Sist var jeg en tur innom slemmeriet. Jeg kunne vel nevne en person til der, av en spesiell grunn. Lindstad het han, og var visstnok av jødisk avstaming. Han stod nede på brygga en dag melom lossestillasene og stirrret ned i vannet. Med ett ropte han på oss: " Kom her og se guttær, her flyter noe av et menneske!"

Vi - vi var noen gutteknabber som holdt på å fange agnsild. Den gang stod den tett her i ælva, dengang vann var vann og ælv var en ælv.

Vi ilte til med skrekk og gru og tenke vel både på tarmer og alt som fælt var, men vår frukt var grunnløs. Når jeg forteller at ovenfor der han stod var det en flereseters gammel utedo, så kan det vel sogar tenkes at dette noe var noe han selv hadde skilt lag med.

Vi hadde en spesiell grunn til å besøke kassespikeriet titt og ofte. Det er der hvor slamkjelleren er nå, og det var Anker og Kristian "i bukta" som i mange år svinget hamrene der. Kassene var selvsagt til å pakke porselen i, men dette "Bukta", da det var oppe ved Moldhaugen, og de var nå vel født og oppvokst der da, antar jeg, og det var vanlig at man fikk med i navnet litt fra fødestedet, fra yrke eller rett og slett en skavank. Det var lettere å skjelne mellom personene på den måten, og det var aldeles ikke skjellsord.

Foruten å være brødere hadde de noe annet felles, og det var det som var det glupe: Begge røkte "Teddy", og i disse sigarettpakkene lå det bilder av tidenes idrettsstjerner. Og dem var ungene gale etter dengangen. Vi samlet og byttet akkurat som jentene med glansbilder, f.eks. to engler på en bulldog, eller på vår børs tre "Mercantile" på en "Pugilist", alt ettersom de var sjeldne. Etterhvert hadde vi en hel skoeske full, og det luktet deilig mannfolkrøyk av våre gamle idrettsstjerner, spenstige og som de var, med kortbukser som de reneste storseil, og skiantrekk som ikke levnet småskauen mange sjangser. Det var skifolk som Karl Hovelsrud, Peder Wahl, Spikkestad, Kåre Wahlberg, Nordre Land, Kåre Hatten, Trysil, Rolf Kaarby, Lyn Oslo; det var utlendinger som Svend Utterstrøm, Paananen og veli Sarinen, skøitefolk som Platou, Ipollitov med flat kosakklue, Claes Thunberg, og våre egne: Armand Karlsen, Thorstein Stenbekk og Mons Mjelde. Dick Bjurstedt spilte tennis i hvite eplebukser og William Carlsen svømte omkring i en badedrakt som ikke levnet den minste tvil om hans kjønn.

Boksere som Felix Doobertin og von Porat, de var norske, og Primo Cornera og Jack Dempsey. Villy Falch Hansen, mangeårig dansk sykkelfenomen gikk godt sammen med Nordstrand I.F. med blå og vite verikale striper og mørke mustasjer, mens Nanna Egedius laget piruetter ute på isen i knekort strutteskjørt men uten Øivind Johnsens senere så berømte sølvpaljetter. Charles Hoff svang seg som første nordmann over 4 meter med stav, og sannelig dukket kjentfolk som Erik Brofoss opp av esken også: Apropos bro, så kunne du finne Erik Bromann også, uten at jeg vil påstå at han var identisk med kontrapunktene, men svensk var han i alle fall.

Snekkerverkstedet lå der det alltid hadde ligget, merkelig forresten at ingen planlegger har funnet på å flytte på det, om for ikke annet så av vanvare. Det var mange som tittet innom der, ikke minst fordi der fantes en lest, og det var dårlig med fottøy, så det ble lappet atskillige par sko på den.

Nå hadde det seg slik at det var remdrift både på møller og sager dengang, ja remdrift i det hele tatt, og til disse remmene ble det brukt noe vi kalte balatum som hadde omtrent de samme egenskaper som lær. Har dere forresten lagt merke til dagens fotballdommere, hvordan de titter under støvlene til spillerne som kommer inn som innbyttere? Hadde sjefene tatt den, så tror jeg nok det hadde blitt enedel disking på grunn av ulovlig bruk av balatum.

Men menneskene var ikke bare mennesker i den gamle fabrikken, de var typer også, de var bevisst, og jeg tror de likte å være det. De gikk på sin spesielle måte, gjorde spesielle ting eller sa spesielle ting. På den måten bygget de opp sin type, og jeg tror alle disse typene gjorde livet mer levelig for sine medmennesker. De skapte smil i en triviell hverdag, de var tidens moromenn.

En slik type hadde vi på snekker verkstedet, nmelig Abraham Emilsen, et artig menneske med en forteller-evne og glede som kunne fått Asbjørnsen til å gni jorda ut av øinehulene der han ligger. Emilsen var en lang, tynn stake med halvlang rød skjeggstubb, av utseende en slags snekkerkunstens van Gogh med begge ørene i behold, for ordens skyld. (Van Gogh hugg jo av seg det ene). Emilsen hadde den nydeligste håndskrift jeg har sett, og multipliserte tresifrede tall i hodet som en regnemaskin - men så hadde han også vært skolelærer oppe i Solum engang i tiden.Han var ikke redd for å snekre i store høyder, sa han, akrofobi heter det visst på dagens språk, det å være redd altså. Han hadde snekret i 1883 meters høyde, sa han, men så høye hus ville nå ingen tro på, men Abraham hadde nok rett, for pussig nok ligger observasjonshytta på Gaustadtoppen akkurat i samme høyde, og selv om den er av stein, så er den i alle fall panelt innvendig. Han ble mjå i stemmen, Abraham, når han berettet, og øynene falt igjen av seg selv. Han så likesom innover i sine egne historier, og det var som det klukket og lo der inne et steds. Jeg husker jeg var mer opptatt av ansiktet hans når han fortalte, enn hva han fortalte. Hans ansiktstrekk mildnet hen i hans ordlek, og ble vakre slik stubber og røtter og mose og stein kan være det. Jeg våger å ta en av hans historier slik jeg husker den, selv om det må betraktes som en digresjon.

En fabrikk har jo også sine omgivelser, så la meg gå utenfor våre murer et øyeblikk. Joda, Abraham holdt på å snekre på et hus et sted der hvor Norrønagaten er nå. Det var mest bare åpne jorder der dengangen, med noen busker her og der. Ja, de var nå egentlig to, han Simen Tolnes, tror jeg han het, var også å finne bakom en hammer. Det var lørdag formiddag, stundet til helg, og litt kunne man vel unne seg, mente Simen, så hvorfor ikke spleise på e flaske laddevin? Det var den gang de solgte laddevin i tredjehvert hus her i byen og knekk i de to andre. Den nærmeste vinformidler var Hanne "Svindgjort", hun brukte dette inntil misbruk, men som jeg har fortalt, så var det den tids form for P.R., man gjentok seg med spesielle uttrykk, bygget opp en type, ble sitert av andre, og etterhvert lagt merke til - enkelt og effektivt.

Hanne holdt til i et hus der hvor restene av Vestregate ennu ikke er slukt av teknokratenes gravedinosaurer, men der var et stykke åpent jorde som måtte forseres. Det var litt risikabelt for "mester'n", han var en streng kirkens mann og måtte ikke få greie på av observante naboer at vi drev sånn trafikk.

Jovisst, en flaske vin ville lyse opp i en ellers grå tilværelse, det var bare å få tak i den, men så tenkte Abraham etterhvert at han kunne han slippe å betale, så ville den smake enda bedere, og dermed klekket han ut en plan mellom hammerslagene. Den gikk ut på at hvis Simen ville betale, så skulle han skaffe den tilveie, og det gikk Simen med på. Dermed la Abraham ivei, først bak jordhaugene som var gravet opp for kjelleren, og så bakom noen busker, og så, ja det var nettopp der det geniale kom, for der var nemlig en grøft, og den endte helt nede ved Hannes hus. Det var en grensegrøft mellom to eiendommer, og den var ganske dyp også.

Abraham krabbet på alle fire i retning av det forjettede hus og var vel fornøyd med sine snedige påfunn. Det gikk bra helt til han kom til en liten stue som lå nokså nær hans vin-vei. Det bodde et kvinnfolk der som ble kalt Karls-Anna. Anna het nå tredjehvert kvinnfolk dengang, så måtte man spe på med eiendomsbesitteren da, for å skille ut alle disse Anna-ene. Men hun var så ille til å vaske, Karls-Anna, og det kan jo være vel og bra, og det er vel ikke noe galt i å slå ut vannet i en grøft heller. Men når det befinner seg en person nede i grøfta som langt heller kunne tenkt seg litt innvortes fuktighet, da kan det bli en eksplosjon.

Og den kom umiddelbart. Abraham spratt opp og faktet og geberdet, og spurte hvorfor i huleste ikke et menneske kunne få lov til å krabbe rundt litt i nabolaget. Senere skjønte han at spørsmålet var stillet en smule på kant, og gikk slukøret tilbake til Simen.

Noen forteller imidlertid var imidlertid ikke Severin Sørli. Han var altmuligmann på tomta og hørte naturlig nok til snekkerverkstedet. Hans bruk av adjektiver hadde en beskjeden form, og enten det var godt eller vondt så var det for Severin "jækla greier". En storlemmet kar var han, med ordentlig busserull med splitt i sidene og matspann i tre etasjer - poteter og lungemos nederst, havregryns-saftsuppe i den mellomste, og smørbrød øverst. Smørbrødene forsvant først, til frokost, og så var det klart til å varme opp resten på "fyr'n". Man skulle ha skikkelig middagsmat dengangen. Ellers var han av disse enkle slitere, Severin, og han protesterte mot mer i lønningsposen da det ble aktuelt. "Mer lønn er mer skatt," sa Severin.